Fordi, det som plage mæ i etterkant, som, når æ tenkte mæ om, slo mæ som ren løgn, sjøl om æ va sikker der og da på at det va helt sant, va at æ sa at om noen driv lingvistisk feltarbeid og blir forelska må det være mer usannsynlig at den som drives feltarbeid på også skal bli forelska, for det e da ikke så attraktivt med noen som sier «si det ordet en gang til, si den her setninga, kordan ville du bøye den frasen, kordan sier du den lyden.» Men æ tror æ løyg, om enn aldri så uintendert. Fordi noen som sier «kordan va det du sa det der? Si det en gang til.» e, om ikke nødvendigvis attraktivt, så tiltalanes. Det finnes så mange måta å bli hørt på, og en av dem e av menneska som av og til kanskje e mer interessert i kordan du sier ord og frasa enn ka du sier, folk som høre på dialekt og sosiolekt og tonefall og som synes det e interessant. Eller kanskje æ bare like å snakke om mæsjøl og ikke e så nøye på koffor folk bryr sæ, det kan jo være.

Men æ va i Oslo, på møta med folk som driv med språk (derfor den plutselige oppblussinga i lingvistkjærleik, lingvista altså, æ tror dem e den beste typen nerda æ vet om, det e kanskje derfor æ kjenne såpass mange av dem. Det og rein flaks), og på julebord fordi det tilfeldigvis va samtidig som møtan, og det va alt æ rakk å gjøre i Oslo: æ spiste, sov, va på møta, va på julebord, sov lite, dro hjem. Men det va fint, æ fikk le litt av nerdate menneska som egentlig snakka om sex i x antall tima, men på bisarre fascineranes måta (besoving Catullus incesttematikk hos Ibsen kjærlighet i moderne sangteksta), æ va ute på byen helt til stengetid for første gang på evighetslenge og da vi gikk fulgte en av dem mæ til hotellet fordi dem e hyggelig og æ e et menneske som synes det e småskummelt å gå rundt aleina i Oslo midt på natta.

Og æ tror ikke det va det som va poenget, det e hverken lingvistikk eller julebord eller besoving som e poenget (æ kom tilbake på jobb på Mo og et av de første spørsmålan æ fikk, grunnet noen fb-statusa va «blei du besovet mens du va i Oslo?» og æ tenkte på det etterpå at det morsomste hadde vært å svare ja, tenk dæ de ansiktsuttrykkan på folk, «du skulle bare visst kor mye besoving som blei bedrevet i Oslo, det va ikke måte på!»), fordi det æ av og til tenke på i det siste e digital språkdød. Og det e et helt anna tema og det fortjene helt andre ord enn dem æ kan produsere akkurat nu, når klokka e halv tolv og æ strengt tatt burde legge mæ, ikke rable ned frasa for frasans skyld, fordi æ prøve å ikke tenke på enkelte ting æ burde være for smart til å tenke på.

Men digital språkdød, og framskyndinga av språkets død når du mangle de rette hjelpemidlan til å gjøre bruken av språket lett tilgjengelig uansett platform for språkproduksjon.

Æ korrekturleste nettopp ferdig en masteroppgave som blant anna handle om rettssaka i sørsamiske reinbeiteområda, og tok mæ i å lure på om noen av de sørsamiske ungan som har vokst opp i sïjtan der studere juss, eller om dem alle lar være for det kan man ikke stole på, æ blei slått av (og det burde æ egentlig visst, det visste æ kanskje, egentlig) at hver gang noen klage over rein som opphold sæ på plassa kor den ikke burde være (som vel ofte betyr plassa kor folk har flytta inn og mene at reinen derfor burde flytte ut) så tror dem kanskje at dem klage sin individuelle sak – og æ skjønne jo at ingen vil ha rein i hagen, dem e ganske store dyr, dem kan spise ganske mange prydplanta, dem gjør sikkert fra sæ og e sikkert generelt ganske dårlige dekorelementa rundt moderne møblerte hjem – men det dem gjør e å bygge videre på hundreogfemti år med mer eller mindre aktiv politikk og rett som mene at det e OK med rein men bare så lenge dem ikke plage ordentlige menneska og det ordentlige arbeidet dem gjør. Fint med rein og godt med reinkjøtt, men kor store beiteareala treng dem egentlig, koffor skal dem beite der dem har beita før og ærlig talt, alle vet at saman ikke kom først så koffor skal dem få lov til å gjøre som dem vil, kreve erstatning og mate dyran sine i hagen til folk og sende dem ut på veien i håp om at dem blir påkjørt og all den her argumentasjonen som du tenke bare e din egen, men som har så mye historie bak sæ. Og koffor skal folk måtte forholde sæ til ka som skjedde før demmes tid, det at en person ikke vil ha rein i hagen betyr jo ikke at den personen ikke vil ha samer i landet, ærlig talt, det e en reductio ad absurdum av dimensjona, det får man ikke lov til å hevde. Og man hevde det kanskje ikke, men man tenke at det finnes ulempa uansett kor i verden du befinn dæ og noen plassa har de ulempan alders tids bruk å lene sæ på og noen ganga har dem ikke det, og alle de her tingan som dør ut som forsvinn som ikke lenger eksistere fordi noen glemte å slåss for det, fordi noen ga opp og det får vi ikke lov til, men det e faktisk måte på kor mye man kan kreve, kor mange vindmølla man kan vente at folk skal slåss mot, kor mye distraksjonspolitikk man hold ut.

Og noen ganga e det noen som sier «kordan sa du det ordet, si det en gang til?» og du vet at det e det samiske i det og i dæ som skinn gjennom, det e en av delan av språket ditt som du lærte før du lærte norsk, det e č-/kj-lyden du bær med dæ som et bevis på at du ikke e språkdød, du e fortsatt her, og noen ganga e den litt pinlig, for du kan jo snakke ordentlig, bare ikke der, du vet den e feil men du vet ikke kordan du får den rett og av og til tenke du at du skulle ønske folk ikke hørte den som en feil (og lingvisten sier at det e ingen som snakke feil, man snakke aldri feil, man snakke på forskjellige måta, helt vanlig), men som oftest bær du den med dæ som et bevis, om enn bare for dæsjøl, et bevis på at hverken du eller kulturen din e død og det kan ingen ta fra dæ, og de folkan som av og til heng sæ opp i den, de folkan som oftest e lingvista, dem som plutselig ser språket ditt på måta du glemme at det kan sees på, minne dæ på at det e viktig uansett. Det e aldri feil og det blir ikke dødt så lenge du bær det med dæ. Og æ e ikke forelska, men æ kom på at æ finnes.