fornorskning og formidling

På torsdag, i det som e en av de beste jobban æ har hatt på ganske lenge, snakka æ i en knapp halvtime med Susanne Amalie om samisk og å bruke samisk språk. Og sånt får man betalt for. NRK Sápmi arrangerte en kort dagskonferanse om samisk språk i en ny mediehverdag, og for å sette tonen inviterte dem oss, så vi satte tonen så høyt at det knapt va noen andre som nådde opp (skreiv ho med sin sedvanlige sjølinnsikt og beskjedenhet).

Det va en fin samtale, sjøl om æ åpenbart e inhabil så det står etter, og sjøl om æ synes vi ikke fikk gravd oss ned i alle tingan vi kunne gravd oss ned i, så fikk vi likevel sagt mye nok til at opptil flere menneska fikk nye språkerfaringe (det va tre stykka som sa det direkte til mæ, så æ tror vi gjorde en bra jobb).

For min egen del sneia samtalen bare så vidt innom nokka æ har tenkt litt på i det siste, om fornorskning og formidling, og det va greit at den bare sneia innom, for det va ikke det vi skulle snakke om, men det æ har tenkt på e nokka som det her:

i regionavisa for øyeblikket e det to-tre menn som diskutere fornorskninga, voksne majoritetskulturelle akademikermenn som krangle om ett eller anna fornorskningsrelatert æ har sett dem e uenig om, men ikke har gidda å sette mæ inn i. Under Bibliotekmøtet i Tromsø, i begynnelsen av mars, deltok æ på et seminar kordet deltok en anna akademiker – også han en voksen, majoritetskulturell akademikermann (men så vidt æ vet ikke av dem som for øyeblikket diskutere fornorskning i avisa), men av og til lar æ være å holde det mot folk, og det hjelpe på når han underveis i seminaret i en bisetning skøyt inn en linje som «fornorskningspolitikken, som gikk fra 1850 til … vi kan jo si 2015?», og æ blei så glad, for folk kan si at den aktive fornorskningspolitikken blei skrudd av på 50-tallet så mye dem vil, men det blir jo ikke sant av den grunn –

en av mine favorittfunfacts som bare e morsom om du e same og vant til å le fordi det eneste alternativet e å gråte eller drepe noen (dokker vet nu skalaen tåra—–øksemord, dem e nærmere enn man kanskje skulle tro) [for dem som skulle finne på å bli bekymra e det her mest av alt en Ani DiFranco-pastisj, ikke et uttrykk for at nokon kjem til å omkomme] e at Finnefondet, som i sin tid blei brukt for å oppmuntre lærera til å mer effektivt fornorske skolebarn, i sin historie fikk mer penga enn det samiske formål får nu. Ikke bare mene statsbudsjettkreasjonistan gang på gang at opera e en viktigere del av Norge enn samer, dem synes det e greit at Norge opp gjennom åran har sørga for mer penga til fornorskning enn det motsatte. Som sagt, alternativet e enten ¯\_(ツ)_/¯ eller at noen dør, og sjøl om det ville åpna opp for mye tid til lesing e æ strengt tatt pasifist.

Så, altså: la rike hvite menn krangle om den historiske fornorskninga, vi her og nu – æ og Susanne og Isalill og folk som e yngre enn oss og folk som e eldre enn oss – prøve å få bukt med de strukturelle etterlatenskapan. Det e derfor det e mer interessant å høre oss snakke om språk og identitet enn å høre på forskera, dem sitt fortsatt fast i et akademiamønster for kordan de her tingan skal gjøres, skal forstås, mens vi sitt midt i det og sier, i hennes tilfelle, «æ vil at ungan mine skal ha et bedre samiskspråklig utgangspunkt enn det æ hadde» og i mitt tilfelle «æ vil bli flinkere i samisk enn det æ e nu» og i fellesskap «det her e strukturan som e i veien for oss, vi blir ikke kvitt de bærebjelkan, men vi kan omkalfatre og gjøre rom her, og sånn, og flytte det dit, og i det minste kreve at den her historiske uretten blir retta opp i, så får vi ta alt det andre etterhvert»,

det va derfor æ ikke synes det e interessant å spørre Susanne koffor ho vil snakke samisk med ungan sine, det skjønne æ, skjønne alle, gjør vi ikke?, det interessante e å spørre kordan man gjør det? Å snakke morsmål uten morsmålserfaring, fordi gollegiella, hjertespråket, og den delen vet æ ikke så mye om, bare det æ antar mæ til, og til og mæ æ kan anta for mye (… sa ho, med sin sedvanlige sjølinnsikt og beskjedenhet), fordi æ har et anna grunnlag, har et hjemmespråk, et morsmål æ av og til mangle morsmålskompetanse i, men å skrive samisk for mæ føles bestandig litt som å skrive et kjærleiksbrev, det e nært og intimt, fordi det e så begrensa kæm som kan lese det, å snakke samisk e å snakke nærere og mer intimt, e stemmen min som går en halv oktav eller nokka ned, fordi det e språket mitt, sjøl når æ må bruke norsk for å snakke om det, for å forklare det, fordi æ mangle et begrepsapparat på samisk for de følelsan æ får når æ snakke samisk.

Det e derfor æ bestemte mæ for at det e språkgjenreising, ikke språkrevitalisering, å kalle det revitalisering e ansvarsfraskrivelse fra dem som e skyld i fornorskninga. Språkrevitalisering får det til å høres ut som om språket bare døde helt av sæ sjøl, det e nokka passivt i språkdød, som om vi ikke har vært flink nok til å passe på og så gikk det hen og ramla overbord, så nu må vi drive livreddanes virksomhet. Når fakta e at språket ikke e der språket burde være fordi noen andre, noen utafor, nordmenn, norske forskera og lærera og myndigheta kom og ødela det, kom og tok med sæ så mye av det som mulig, vi ante fred og ingen fare helt til noen kom og begynte med brent språk-taktikka, så nu må vi gjenreise. Vi har det vi har, det vi berga unna, det vi redda med oss, det dem aldri fikk tak i, og vi gjenreise basert på det, vi gjenreise. Vi e offer for fornorskningspolitikk, men vi e ikke offer av den grunn, vi har et språk, vi har et levanes aktivt språk, vi bruke og misbruke det, vi gjør som vi vil med det, Susanne drep samisk gramatikk hver gang ho snakke med ungan sine, og æ drep samisk gramatikk bare for gøy, men alternativet e at vi bare bruke norsk, og enhver idiot skjønne at det ikke e et alternativ.

Vi e offer for den strukturelle rasismen som fortsatt omgir oss, og alle som ikke ser det e assimilert, men det betyr ikke at vi sitt fast i en offerrolle, det betyr bare at vi ser strukturan, og noen må påpeke dem, og det e oss. Og en av dem va Lars Magne Andreassen, som også holdt et innlegg på konferansen, som starta innlegget sitt med å si at han skulle være overskriftsbasert og bombastisk (han sa ikke bombastisk, men æ tolka bombastisk, fordi det e det æ like å være), og at han va den sure lulesamen, igjen. Noen sa det, etterpå, i en samtale vi hadde, «æ synes æ har hørt det samme fra han før» og æ lot være å himle med øyan men prøvde heller å smile så pent æ bare kan og si «det e vel fordi det fortsatt må påpekes», for en ting e å skulle snakke nordsamisk, å kreve sin rett på nordsamisk, men å skulle gjøre det samme på lulesamisk, på sørsamisk? Alt e mindre, alt e vanskeligere. Og æ oppdage stadig at i den slags pansamiske diskusjona føle æ mæ som oftest mer hjemme i argumentasjonen til sørsamer, lulesamer, sjøsamer, minoriteten innenfor minoriteten?

Noen må være den sure samen, sjøl om han sa at han skulle ønske han kunne slippe, at man ikke treng å påpeke alle tingan som e påpekt før, som påpekes om att og om att, en evig runddans av litt e bedre enn ingenting, men det her e udemokratisk, urettferdig, ikke OK, noen må være den sure samen og innad i det samiske blir det oftest en sur sørsame, lulesame, sjøsame, bysame (æ vet dokker sier men koffor en identitet til? pansamisme all the way, ass, men for noen av oss e det asfalt og svevestøv og baristi, samisk høykultur på scener og galleri, og helst ikke påskefestival om vi kan slippe). Og det e jo ofte man ikke vil være den sure samen (og ofte man vil det, om man e av den typen), men det æ ville si va «det e så kjipt at du må ta ansvar for det, at du blir invitert for å være i opposisjon, men æ tror alternativet e at ingenting skjer, at ingen ser det, og om det e alternativet e æ glad du e her»

for det va det æ innså etter konferansen, da folk sa at æ og Susanne hadde sagt ting dem aldri hadde tenkt over før, og æ lot være å si «ka i all verden har du tenkt på i livet så langt?» fordi æ noen ganga eie tilløp til høflighet, æ tygde litt på det en stund før æ kom på ka det minte mæ om, og ikke overraskanes va det et sitat fra Sherman Alexie, fra novella «Dear John Wayne» (æ sverge på at æ har lest andre av novellan hannes også, det e bare det at det e favoritten), kor Etta Joseph sier «I know so much more about you than you will ever know about me».

Det e det som e sannheta: vi sitt her, og vi vet alt om kordan man kan/skal være en ekte nordmann, vi kunne vært det, vi kan agere nordmenn ved behov, snakke om landslag og nasjonstaten og rosemaling, de der norske greian. Og noen av oss sitt her og vet så mye mer om de saman som tror dem e ekte samer enn de saman vet om oss, de kjernesamiske områdan, det kjernesamiske arbeidslivet, det kjernesamiske språket, vi kan agere majoritetsamisk kultur, vi vet så mye mer om den enn vi strengt tatt treng å vite (men vi vet i det minste mer om samisk kultur enn det nordmenn gjør, vi vet ofte mer om norsk kultur enn nordmenn gjør, vi e så god på kulturforståelse at det e helt sprøtt at nordmenn fortsatt tror dem e bedre enn oss), og vi vet så mye mer om dokker enn dokker noensinne kommer til å skjønne om oss. Det e derfor vi e sur, fordi det må påpekes om att og om att, og æ tror ikke engang det e et sinne æ får lov til å påberope mæ, semi-kjernesamisk som æ e – æ har lovt mamma å flytte til Tana når æ blir gammel, Tana e hjemme sånn som samisk e hjemme, men det e andre språk æ formulere mæ bedre i, det e byen som har identiteten min – men æ vil være der i den grad æ kan være der, være en av dem som sier «jo, det e sagt før, men den eneste grunnen til at det blir sagt igjen e at det ikke e blitt bedre» og så prøve å være en av dem som kan gjøre det bedre, eller i det minste være en av dem som åpne et rom for nokka mer, åpne for at det ikke e bare, men både.

Så all ære til historikeran, det e godt vi har dem, det e fint dem kan se på kordan verden va, ka som skjedde den gang da, ka vi hadde før vi blei nødt til å begynne språkgjenreisinga, og all ære til akademikera, kor hadde æ vært uten dem (sannsynligvis ikke engang i live, tenk), men ikke bli så innbarka i teorien at dokker glemme at det finnes resultata ute i verden som også treng å bli rydda opp i. Vi e godt i gang, men æ tror ikke vi takke nei til nyttige allierte.

A: I know so much more about you than you will ever know about me.
Q: Miss Joseph, I am a leading authority, no, I am the, the leading authority in the field …
A: Mr Cox, Spencer. For the last one hundred and eighteen years, I have lived in your world, your white world. In order to survive, to thrive, I have to be white for fifty-seven minutes of every hour.
Q: How about the other three minutes?
A: That, sir, is when I get to be Indian, and you have no idea, no concept, no possible way of knowing what happens in those three minutes.
Q: Then tell me. That’s what I’m here for.
A: Oh, no, no, no. Those three minutes belong to us. They are very secret. You’ve colonized Indian land but I am not about to let you colonize my heart and mind.
– Sherman Alexie – «Dear John Wayne», fra The Toughest Indian in the World

firehundre ord for at alt kunne vært verre enn det e [det samiske håpet]

Æ leste en bok i dag som dypest sett handle om fornorskning, blant anna om en Anton Olsen Hoem som etterhvert holdt til i Nesseby (æ så det og tenkte «Unjárga<3» fordi det e nesten Tana og det e sånt æ like), fordi han flytta dit som lærer. Han fikk penga fra Finnefondet – som æ lærte av Ivar Bjørklund i forrige uke, på litteraturdagan til Sámediggi, fikk mer penga til sin opprettholdelse av fornorskning av samer (og kvener) enn det samiske (og kvenske) formål har fått så langt siden fornorskningspolitikkens påståtte slutt – og argumenterte for at han burde få dem fordi han stort sett bare hadde samiske og kvenske eleva, og dessuten gjorde en sabla god jobb med å få dem norsk (og det va ikke lett!). Det va ganske deprimeranes lesing, og æ kjente litt på den fysiske samiske smerten, der den la sæ i magen og sa «e det ikke fint å vite kor hardt dem har jobba for å få dokker bort?», men så kom æ noen avsnitt lenger inn i historien og fikk vite om sønnen hannes Erling Hoem, og sønnen til Edvard, Anton Hoem, som blant mye anna va professor II på Sámi allaskuvla, Samisk høgskole.

Og æ kjente det bobla i mæ, litt, av glede, fordi siste setning i det kapittelet va «Men med tanke på hans, men særlig hans sønn Erlings og hans sønnesønn Antons holdning til samisk språk og kultur, var kanskje ikke friplassen til Anton Hoem, vurdert som tiltak i fornorskningspolitikken, noen udelt vellykket investering fra statens side.» (henta fra Eivind Bråstad Jensen sin Tromsøseminarister i møte med en flerkulturell landsdel) og det e så velfortjent. En stat som dele ut penga til folk som jobbe med fornorskning fortjene at ungan til de folkan blir funksjonelt tospråklig og ser verdien i å være det, at ungan demmes igjen jobbe så mye med det at samiske utdanningsinstitusjona vil ha kunnskapen demmes. Sånne konsekvensa av fornorskningspolitikken e det eneste dem fortjene, og dem va akkurat det æ trengte.

For æ kan en del om samisk historie og kultur og alle de her tingan, ikke så mye, mindre enn en skikkelig engasjert same, men mer enn en gjennomsnittlig nordmann (om vi nu skal sette oss veldig lave mål), og det dukke stadig opp mer å lære. Det dukke stadig opp ting å ha troa på, sjøl om det av og til føles som det motsatte.

Det finnes stadig menneska æ ikke engang har hørt om som gjør så bra ting for det samiske samfunnet, folk som e engasjert lokalt, som arbeide jevnt og trutt for at vi skal få eksistere, folk som konsekvent snakke samisk inntil det e bevist at den dem snakke med ikke skjønne det, folk som lære sæ samisk etter fullført skolegang fordi det e kulturbæring, fordi dem ser at språket e viktig, så viktig, folk som først blir språklig engasjert etter at dem e ferdig med den obligatoriske undervisninga, når dem finn ut at det e nokka dem vil ha som ballast. (og ja, det finnes rom her for folk som aldri lære sæ språket, en same e en same e en same e ikke avhengig av at man kan samisk, tro aldri at æ nedvurdere noens samiskhet basert på språk, men tro ikke at æ ikke vet at om ingen av oss hadde språket ville vi sannsynligvis forsvinne) (og vit at æ vet at min norske syntaks sannsynligvis ville hatt godt av litt færre negasjona)

Alle de her folkan som hold kunnskapan i hevd, som lære å sy og veve og flette og bake og snakke og fange og sløye og slakte og drifte og som får all sin samiske kunnskap bakt inn i sitt samiske liv, enten majoriteten ser at det e samisk kunnskap eller ikke, æ lærte aldri å sløye fisk (æ gjorde det, æ fiska med bestemora mi i min barndom, men æ har ikke gjort det på nesten tyve år, æ vet ikke om det sitt i fingran på samme måte som dem hevde at å sykle sitt i beinan) men æ lærte å være samisk på den måten livan vårres ga rom for, og det e fullgodt, for vi kan og vi får og vi skal og vi må finnes på så mange måta, det e så mange variasjona i oss, det va oss Walt Whitman snakka om når han skreiv «I am large, I contain multitudes» (det kan hende han ikke visste det, men det får være som det vil).

For vi e ikke en enhetlig kultur ut over at vi e samer og at det i sæ sjøl e enhetlig nok, en reindriftsslekt e ikke mer eller mindre same enn en tidligere fornorska sjøsameslekt enn en innflytta bysamefamilie enn en enslig samisk svale i en familie av fortsatt kolonialiserte eks-samer; noen i slekta har kanskje brent kofta til bestemora di, noen andre grov komagtuppan så langt ned at dem aldri skulle dukke opp, men noen andre kommer til å lære dæ å sy kofte om du vil lære, noen andre kan sy den for dæ om du ikke har evna til sånt, noen kommer til å hjelpe dæ med slektsforskninga som vise at jo, noen kommer til å se dæ og se en same og si ja, og du kommer til å være sett på en måte du ikke visste at du savna før du oppleve den.

Og for noen av oss e ikke optimisme det naturligste utgangspunktet, vi tenke at verden e dømt til å gå under før eller seinere, jorda består men vi kommer til å ta knekken på oss sjøl, men det handle aldri om det samiske, vi går ikke under før alt går under, og til og med da sitt det to samer igjen og den ene sier «vi va kanskje ikke først, men du kan ta dæ faen på at vi blir sistemann på jord.» og den andre ler, fordi det e det vi gjør. Vis mæ en kafé, et offentlig rom, et sted det samles folk og æ skal vise dæ at om det e samer i lokalet e det dem som sitt ved bordet kor det flires høyest, kor dem ler mest, ka anna skal vi gjøre? Ka anna kan vi gjøre i et land i en verden som stadig vil bli kvitt oss enn å le så høyt vi kan og la de gledesstrålanes ansiktan til folkan vårres overskygge ethvert tilfelle av tvil?

Det e kanskje ikke alle av oss som har anlegg for ukuelig optimisme, men vi e ukuelig likevel, på pur trass, og noen arbeide bestandig mens de andre flire, vi kan bytte på det, noen lage en film syng en sang skriv en diktsamling syr en kofte til noen som aldri har hatt en før, og dem blir sett, vi ser dem, vi anerkjenne arbeidet (noen ganga skulle vi ønske det va bedre, uunngåelig, men et ønske om økt kvalitet betyr bare at vi vet kor bra det kan være, e vi bra e vi best), og noen ganga jobbe vi sjøl, det e ikke byttehandel på den måten, men det e å vite at det finnes et sikkerhetsnett, en samisk krets å søke til, og den e ikke perfekt, alt slår sprekka av og til, ingenting e perfekt, men den e der, vi ser dæ, vi ser hverandre, og det kunne vært bedre, alt kunne vært bedre, men om dem hevde vi har hundre ord for snø e det bare fordi dem ikke har fått med sæ at vi også har firehundre ord for at det kunne vært verre.

Vi e her fortsatt og det fortsett vi med.

Å snakke samisk på norsk, å mangle et vokabular.

Å være en som ikke sløyer fisk, å bli noen som skriver om alt samisk

Faren min mente det var viktigere at jeg lærte å lese bøker enn å sløye fisk.

Det var neppe et bevisst valg, det er ikke som om man må velge, enten kan ungene dine lese bøker, eller så kan de sløye fisk; faren min kunne gjort mer for at fiskesløying var blitt en naturlig del av oppveksten min. Det har vært mange nok fisketurer opp gjennom årene til at det kunne blitt lærdom jeg kom i besittelse av.

Det faren min har gjort til en naturlig del av oppveksten min er reising og lesing, tekst og teori. Og jeg husker kanskje ikke første gangen jeg prøvde å sløye en fisk eller om jeg noensinne har forsøkt, men jeg husker følelsen første gangen jeg var våken for lenge og smugleste, fordi boka var spennende og jeg ikke ville slutte.

Som en naturlig forlengelse av det å bli oppdratt til å være glad i tekst, ble jeg glad i språk. Jeg er bestandig litt redd, ikke bare generelt, men særlig i slike sammenhenger, for å bli misforstått, for å bli tolket i verste mening, for å si noe som gjør at det er legitimt å tolke meg i verste mening – hva vet jeg om språk, om språksårhet?

Får man i det hele tatt lov til å snakke om denne typen ting uten å være lingvist eller gammel nok til å huske tida før det fantes et normert samisk skriftspråk? Jeg er jo ikke engang en ordentlig akademiker, bare en halvveis en.

Men når Helga Pedersen sier man må oversette Harry Potter til samisk, klarer jeg bare å tenke «ja, det har du helt rett i!» i cirka et halvt sekund – jeg tenker heller «men hvem skal oversette det?» Initiativet er riktig, det finnes ikke mange nok samiske forfattere som produserer det man kan kalle underholdningslitteratur på samisk – det finnes ganske få samiske forfattere, det henger naturlig sammen med at det ikke finnes så mange samer – men det finnes heller ikke så mange oversettere. Og det er kanskje ikke en god idé å få en del av dem som sitter og oversetter sakspapirer ingen visstnok leser, til å oversette bøker. Det er langt fra sikkert at en som kan oversette sakspapirer vil vært like god på å oversette trylleformularer fulle av engelske ordspill.

Og så har man de som mener at siden jeg skriver dette på norsk, så er det ikke nok uansett. De vil at opplivingen av språket skal være total, man skal gå så helhjertet inn for det at om man sier noe eller skriver noe om samisk, så skal det sies eller skrives på samisk.

De vil ikke lenger begrense seg til det politiske begrepet ČSV, čájet sáme vuoigŋa, de vil utvide det til ČSG og HSG, čále sáme giela og hala sáme giela. Skriv samisk og snakk samisk.

Snakker jeg norsk til noen som kan sørsamisk kan det være uttrykk for fornorskningspolitikk og kolonialiserte lingvistbaserte språkgrenser. Det kan også være å bruke et språk som gjør kommunikasjon enklere – vi kan, slik Marion Palmer sier at hun skriver, snakke samisk på norsk, det er ikke engang vanskelig; erfaringsgrunnlaget vårt vil fortsatt være ganske likt.

Det er kanskje sant som det samiske ordtaket sier: sápmelaš geavaha giela maid hálida, dážá geavaha giela maid máhtá. En same bruker det språket hun vil, en nordmann bruker det språket han kan.

I Bilbao, på Euskaltzaindia, det baskiske språkakademiet, ble jeg fortalt om det baskiske språket, om dialektforskjeller som var så store at det i en dal fantes tretti forskjellige ord for sommerfugl. Det førte til at folk, om de snakket om sommerfugler, brukte det spanske ordet for å gjøre seg forstått. Jeg vet ikke om jeg klarer å se på det som et nederlag.

Jeg er redd for det, hver gang jeg åpner munnen og sier noe slikt, at noen skal forkaste meningene mine, at de skal redusere meg til språkpolitiet vi aldri blir ferdig med å klage over, fordi de vet jeg kan samisk. Og jeg er redd, hver gang jeg klager over at jeg ikke kan nok samisk, hver gang jeg konfronterer de delene av språket hvor jeg kommer til kort, at det skal virke like troverdig som de folkene som ser på bilder av seg selv og uansett hvor fine de er sier «Å nei, jeg ser så fæl ut» i et håp om at noen skal svare «det gjør du ikke.»

Men jeg behøver ingen bekreftelser på det jeg egentlig vet, jeg trenger å få språket mitt korrigert. Og jeg må bruke det, selv når det er vanskelig, særlig når det er vanskelig.

I mars i fjor hadde Noereh!, den samiske ungdomsorganisasjonen hvor jeg er medlem, landsmøte i Snåsa. Der var temaet nettopp språk og språksperrer. Under et gruppearbeid om språksperrer var det en som sa «Jeg lærer språket, det er meninga at jeg skal gjøre feil.» Det er så åpenbart, men likevel var jeg neppe den eneste personen i det rommet som fikk en aha-opplevelse. Vi er i en opplæringssituasjon, det er ikke meningen at vi skal være perfekte.

Men når vi sier at vi lærer samisk mener vi kanskje ofte at vi vil kunne samisk; fordi vi vet vi burde kunne det allerede, fordi det er eller burde være morsmålet vårt, så vil vi hoppe over den delen der vi prøver oss fram.

Men det går åpenbart ikke, og om man tør å innrømme dét for seg selv, om man tør å fomle seg framover i språket, tror jeg bruken blir enklere. Om man i tillegg slutter å snakke med folk som vil fordømme en for ikke å ha et feilfritt språk, er man kommet langt.

Og når det gjelder samisk, så lærer vi så lenge vi lever, selv om det er en klisjé. Samisken min nå er på mange måter dårligere enn da jeg gikk i samisk barnehage og var omringet av språket, men samisken min er bedre nå enn den var da jeg var tyve. Forhåpentligvis kan jeg si det samme om ti år, stort mer enn det kan jeg ikke be om, selv om jeg gjerne skulle ha vært flink i samisk, skriftlig, selv om jeg gjerne skulle ha skrevet samisk i ett sett, uten å måtte ha tenkt meg om, uten å måtte plukke ord, å måtte være forsiktig for å få sagt det jeg faktisk mener.

Jeg øver meg på å snakke samisk til folk, fortsatt, selv om jeg har snakket samisk så lenge jeg har kunnet snakke, det føles fortsatt som å springe gjennom en hinderløype hvor jeg ikke har kontroll på terrenget, å rase avgårde og håpe på at man ikke setter beina fast i noe som kommer til å gjøre ondt. Men nå øver jeg meg på å finne de folkene som får meg til å se an terrenget før jeg løper, som lar meg snakke uten å stresse.

Og jeg er nok bysame, jeg er oppdratt til å lese bøker heller enn å sløye fisk, men å kunne være i Tana, å ha sommerjobb på sølvsmia og oppleve at mennesker jeg ikke egentlig kjenner, kommer inn døra og automatisk snakker samisk til meg, det er noe jeg setter pris på. Å kunne omgås språket på den overfladiske måten gjør det lettere å gå i dypden når det trengs, å lære småord og huske dem. Alle disse detaljene i språket, i verden.

En ting som har fascinert meg med Tana spesifikt, men småbyliv generelt, omtrent så lenge jeg kan huske er generasjonskryssingen, hvordan både søskenebarna mine og besteforeldrene mine (mens de var i live) kan snakke like uanstrengt med en og samme person. Jeg har ikke foretatt en klassereise, om noe ble den foretatt før jeg ble født, men jeg har endt opp med det man kanskje kan kalle et stedsskifte som gjør at selv om jeg føler meg hjemme i Tana, selv om jeg tror jeg forstår hvordan livet der fungererer – så stopper jeg meg selv fra å kunne delta.

Jeg blir heller en tilskuer enn en deltaker, nettopp fordi jeg blir oppmerksom på slike ting som generasjonskryssingen, fordi jeg ikke klarer å plassere folk jeg hører om som jeg burde vite hvem er, fordi jeg ikke kan sløye fisk eller leve «i pakt med naturen.»

Og det er på ingen måte slik at jeg vil bytte, jeg vet det finnes bruk også for sånne som den jeg ender opp med å være, men når jeg plukkes ut fra byen, ut fra det bybildet jeg er vokst opp i, og plasseres et sted, som for eksempel i Tana, blir jeg ekstra oppmerksom på at jeg ikke nødvendigvis har så mye å tilby som Tana kan se at det har bruk for.

Nå går jeg et forfatterstudie hvor vi får i oppgave å skrive en sonette, før jeg reiser tilbake til Tana – til plassen jeg aller helst kaller hjemme – og må forklare folk hva en sonette er. Og så skal jeg kåsere i Austertana og vil nevne det, men blir bekymret for at noen skal tro jeg synes det er rart folk ikke vet hva en sonette er – enn om alle som hører på tror jeg tror jeg er forferdelig smart fordi jeg vet hva en sonette er – når det jeg egentlig vil påpeke er at det er den typen ting foreleseren på forfatterstudiet antok alle kan; det er den typen antakelser jeg møter meg selv i døra på, det jeg antar er sånt alle vet er ikke sånt alle vet – og med mindre man er interessert i lyrikk eller har et intenst ønske om å vinne quizkvelder og spørrespill behøver man jo ikke vite at det finnes to grener av den tradisjonelle sonetten, at Shakespeare sto for den ene og Petrarca den andre.

Forfatterstudiet er et sånt studie som folk tidvis ikke forstår at man går. Jeg vet ikke hva de ville sagt til det, alle disse gamlingene jeg knapt møtte men bestandig har hørt om, de som lever videre i anekdoter jeg bare husker bruddstykker av – de kunne fortelle sine historier helt uten skriveutdanning, hvorfor kan ikke jeg gjøre det samme?

Kanskje er svaret så enkelt at jeg aldri lærte å sløye fisk, jeg leste bøker. Der andre har lært praktisk kunnskap har jeg lært å forholde meg teoretisk til verden; der andre bruker ordene for å beskrive det de kan gjøre, er ordene stort sett det jeg kan.

I essayet «Politics and the English Language» kommer George Orwell med noen skriveregler, hovedsakelig til bruk i politisk diskurs og dets like. De er som følger:

i) Never use a metaphor, simile or other figure of speech which you are used to seeing in print.
ii) Never use a long word where a short one will do.
iii) If it is possible to cut out a word, always cut it out.
iv) Never use the passive when you can use the active.
v) Never use a foreign phrase, a scientific word or a jargon word if you can think of an everyday English equivalent.
vi) Break any of these rules sooner than say anything outright barbarous.

I tillegg kommer han med seks spørsmål man kan og burde stille seg selv mens man skriver:

What am I trying to say? What words will express it? What image or idiom will make it clearer? Is this image fresh enough to have an effect? […] Could I put it more shortly? Have I said anything that is avoidably ugly?

Disse spørsmålene er nyttige og hjelpsomme, men i tillegg til dem har jeg kommer fram til noen spørsmål jeg knappest kan unngå om jeg vil skrive samisk på norsk, og dermed risikere å leses av ikke-samer. De er sånn cirka:

Har jeg skrevet noe som kan misforstås? Har jeg basert meg på konnotasjoner andre ikke kan dele? Men også, kanskje viktigere: er det konnotasjoner jeg burde la være å basere meg på, selv om de ikke deles av andre? Vanskeliggjør språkvalget mitt det jeg vil formidle? Eller: er den vanskeliggjøringen det jeg vil formidle?

Til slutt, eller helt først, premissleverandøren: er dette en tekst som henvender seg til dem som ikke deler kulturen min, eller dem som ikke deler språket mitt?

Å skrive på norsk er å ha tilgang til et vokabular ulikt noe jeg besitter på samisk; å ville kunne bruke så mange ord som mulig er ikke fornorskning, det er et litterært valg. Eller er det noe jeg sier for å trøste meg selv? Hvem skylder jeg mitt manglende vokabular? Og ville jeg gått et forfatterstudie om jeg måtte, eller i det hele tatt hadde muligheten til å, gå det på samisk?

Orwells skriveregler ville for meg på samisk ikke være et bevisst valg, men den eneste måten å skrive på. Å ikke bruke sjargong er lett når du ikke kan den.

Kaja Schjerven Mollerin skriver om Woody Guthrie: «Han ville synge for dem som ikke selv kunne lese og skrive.» Er det ikke det jeg vil? Skrive samisk for dem som ikke selv kan det? For et bråmodent, optimistisk prosjekt! Hvorfor anta at du er den som kan skrive historien om hvordan livet er nå? Det finnes dem som ville svart «fordi jeg kan», men jeg sier heller: det er ikke min feil at noen antar min historie om noe samisk er historien om det samiske.

I høst ville en Sametingspolitiker stryke ordet selvbestemmelse fra Aps samepolitiske plattform, med den begrunnelsen at det er et ord hverdagssamene ikke har et forhold til. Dette førte umiddelbart til mye harselas, ordet hverdagssamer er som skapt for sarkasmer. I ettertid tar jeg meg i å tenke «er dette hverdagssamisk?» Når jeg legger bort redigeringen av en tekst for heller å lese i en essaysamling, er det hverdagssamisk? Gjør jeg, med mine teoretiske kunnskaper, mine teoretiske interesser, noensinne noe hverdagssamisk?

Og jeg blir aldri noen muntlig forteller, jeg trives bestandig best med et ganske nøyaktig manus, det å huske bruddstykkene av anekdoter og å bruke dem slik at andre kanskje kan legge til sine bruddstykker, er det jeg skal gjøre for å bidra til å bygge historien, ikke muntlig, men skriftlig også. Med kulturen som byggekloss og språket på slep, uansett hva språkpolitiet måtte si til det.

Essay levert som sjangeroppgave på forfatterstudiet; teksten e basert delvis på et foredrag holdt på Sjøsamiske dager på Kildesli.

en sommerfugl i Kina slår vingan sammen og stjel språket fra et barn i Sápmi

Æ skriv dikt for øyeblikket, æ skal levere ti side lyrisk tekst til neste mandag, den 24., æ tror æ har såpass, egentlig, æ må renske opp og rydde i det, finne ut av ka æ like, ka æ kan unngå, kordan æ kan stramme inn eller fylle ut.

Æ skal levere på samisk og norsk, det e bortkasta fordi det ikke e noen av de andre som kan samisk, men det e også derfor det e nødvendig, det e derfor det føles uunngåelig.

Æ prøvde å forklare prosjektet (æ vil sette det i anførselstegn) til Ida, det språklige, språket, æ måtte forklare et begrep og begynte nesten å gråte på 4 roser, ikke fordi mine egne idea e så fantastisk, men fordi det streife innom samisk nasjonsbygging, fordi ethvert møte med språket også e et møte med kor lite som skal til.

Det e tilfeldigheta som gjør at æ kan samisk. Begge foreldran mine snakke det, dem e født på rett sted, riktig side av elva, riktig tid, dem e født til samiskspråklige foreldre, dem fant hverandre og begge snakka samisk, derfor va det naturlig å snakke samisk til ungan, til mæ og broren min, det e tilfeldigheta. Hadde en av dem snakka norsk e det ikke usannsynlig at æ ikke hadde kunnet samisk nu. Hadde æ vært født litt tidligere, dem litt seinere, besteforeldran mine litt før litt etter litt ka som helst, det e sånne ting det går på, det e en sommerfugl i Kina som slår vingan sammen og stjel språket fra et barn i Sápmi,

og det e ikke det æ skriv om, i de lyriske tekstan (æ klare ikke å bestemme mæ for om «de lyriske tekstan» høres bedre eller verre ut enn «diktan», det føles pretensiøst uansett, men det e hjemmeleksa mi, æ skal skrive, æ må skrive, æ vil jo fullføre året, alt det der, det e en legitimisering av ønsket om å skrive ka som helst, det e et friminutt), men det e der ofte, et sted i bakhodet, i bakevja, det e en lang rekke takknemlige tilfeldigheta som har gitt mæ språket og det kan æ ikke tenke for mye på for det gjør så ondt.

Æ vet ikke koffor æ skriv det her nu, æ ville bare si det, fastslå det, for den samiske nasjonsbygginga sin del, kanskje – æ e veldig lite glad i dødsannonseteksta som sier at noen e «umistelig», det e så få som e det, ingen e umistelig for alle (alle e umistelig for noen? sjøl når det ikke e sant kan vi late som), men det e menneska i den samiske kulturen som har gjort ting som e så viktig at en kontrafaktisk historieskriving kor dem ikke finnes nærmest føles umulig å forestille sæ. En forsker her, en forfatter der, et lite dikt om muohtačalmmit, tekst om et dem som kommer med bøker dem sier innehold lova, noen som har gjort nokka, noen som har sagt «Vi må gjøre nokka med det her» og som har gjort det. Det e ingen av dem som e umistelig, men en sommerfugl slo vingan sammen på Aotearoa og noen skapte en samisk ortografi, noen noterte ned et sagn alle en gang kunne men ingen lenger huska, noen slo sæ ned på riktig plass, fikk barn til riktig tid og her sitt æ og kan samisk, her sitt æ og eksistere på grunn av den samiske nasjonsbygginga.

Og det klare æ ikke å slutte å bære med mæ, i takknemlighet og motløshet – det e tilfeldigheta og flaks (og kanskje en gud, om man tror på sånt) som skape akkurat dæ, men det e ekstra store mengda tilfeldigheta og flaks som skape en samiskspråklig same som får vokse opp med kulturen sin som nokka naturlig. Og det kan æ ikke tenke for mye på, det får mæ bare til å gråte, så æ leite etter den sommerfuglen som sitt klar et sted i verden, æ vil blåse litt på den, akkurat nok til at den slår vingan sammen og gir noen andre muligheten til det samme, det e det minste æ kan gjøre.

Koffor har æ vandra rundt halve livet mitt og vært sikker på at nordsamisk e umulig?

En gang i tida, da æ va yngre enn æ e nu (og i går blei æ slått av kor mange menneska æ kjenne/har gått på skole med som plutselig har fått barn), lærte æ at det finnes x antall samiske språk. Og dem e så forskjellig fra hverandre at du ane ikke! Heldig som æ e satt æ fast i den nordsamiske bobla i, vel, lenge, før æ endelig begynte å høre lulesamisk og begynte å høre på lulesamisken og tenkte «men det her e jo ikke så forskjellig?» Så begynte æ å høre sørsamisk og slo fast at ja, det hadde vært vanskelig å skulle ha en samtale som ikke omhandle nokka ekstremt banalt (av typen «hei»-«hallo» «tusen takk»-«vær så god» «den veien?»-«den veien.»), men det e jo ikke håpløst!

Æ kom på det igjen på Riddu Riđđu, da æ hørte på Katarina Barruk synge på umesamisk og skjønte ka ho sang. Ikke alt, åpenbart, men nokka av det, nok kanskje. Umesamisk hørtes ut som om man snakka sørsamisk med ondt i halsen – lulesamisk høres ut som om du snakke nordsamisk når du e forkjøla – sørsamisk høres ut som om man snakke nordsamisk mens man e full, akkurat som dansk høres ut som norsk med en potet i halsen og svensk høres ut som norsk med nokka anna. Finsk e som samisk etter en runde i en sentrifuge kor dem fjerne alt som e logisk og løste det ved å legge til flere kasus, tysk e som norsk på steroida.

Det e en forenkla måte å se på det på, åpenbart, selvfølgelig, men katti og koffor plukka æ opp den der ideen om at alle språkan e så distinkt at det e bortkasta å i det hele tatt prøve? Det e dét som e poenget her: koffor visste æ ikke, som tiåring, fjortenåring, tyveåring at lulesamisk e forståelig og at sørsamisk ikke e umulig – koffor har æ vandra rundt halve livet mitt og vel så det og vært sikker på at æ ikke kan?

Koffor har æ vandra rundt halve livet mitt og vel så det og vært sikker på at nordsamisk e umulig, så alt anna enn det e jo totalt bortkasta å i det hele tatt tenke på?

Alt det her e vel retoriske spørsmål, eller i det minste spørsmål bare æ sjøl kan svare på – men ett av svaran ligg jo i det åpenbare (åpenbart etter Snåsa i mars): språksperre. Redsel for å bruke et språk som burde være det æ kan best men som ikke e det, redsel for at folk kommer til å reagere på at «dattera til …» ikke kan bedre samisk enn det der, redsel for ikke å få sagt det æ ville si.

En hel masse redsel for en hel masse greier æ vet æ ikke burde tenke på, men som æ selvfølgelig ikke kan la være å tenke på. Og det e jo en del av det, det også: dem sier – de folkan som kan språket, som så inderlig gjerne vil at alle vi andre skal snakke like uanstrengt som dem – at det bare e å prøve, å gjøre det, å si b etter at man har sagt a. Men det e jo som å fortelle noen som har høydeskrekk at dem må slutte å være redd for høyda, for som oftest skjer det ikke nokka skummelt. Det e jo riktig, men det hjelpe ikke i det hele tatt.

Og av og til tenke æ at æ har hørt dokker prate, og æ vet ikke om det e nokka å hige etter, det heller – dem som e så trygg på språket at dem like gjerne kan blande inn hundre norske ord i hvert avsnitt. Æ e i det minste bevisst når æ bruke språket, og æ vet ikke om det e for mye å kreve av folk, men det hadde vel ikke skada?

Og det her e en del av problemet, se, æ prøve å si nokka, men alt heng sammen i en stor språkfloke og æ vet ikke om æ får sagt nokka av det æ faktisk vil si. Men æ hørte på umesamisk og æ har hørt på lulesamisk, sørsamisk og nordsamisk, og det e ikke håpløst.

Jan Erik Vold har et dikt, som æ vet æ har nevnt før, kor de to siste verselinjan e «DET ER HÅPLØST / OG VI GIR IKKE OPP», og æ vende tilbake til den setninga med jevne mellomrom, med forskjellige utgangspunkt – koffor kan man ikke gi opp av og til? – men det e ikke håpløst, og vi treng ikke gi opp. Enkelte menneska burde gi opp ideen om at alle må kunne perfekt samisk, dem burde heller hjelpe til der dem får lov (IKKE press hjelp på noen som ikke vil ha den, dem kommer aldri mer til å snakke samisk til dæ, spør først, svaret e som oftest ja, men det e kanskje også kontekstavhengig), men det e håp. Det e ikke engang et lite håp, det e ikke et svakt håp, det e der. Det e hundrevis av oss – kanskje tusenvis? – som vet at vi ikke kan språket perfekt, men som likevel elske det, som prøve, vi gjør vårres beste med det vi har, med det vi får med oss.

For noen uke siden måtte æ forklare begrepet «gollegiella» til en liten gutt som ikke har fylt fire enda – gollegiella betyr gullspråk – æ sa at det e et kallenavn på samisk fordi vi like det. Sist æ hang med han, da han ikke va fylt tre enda, sa han ikke så mye, sjøl om æ snakka masse samisk til han svarte han på norsk, men nu snakka han samisk til mæ og norsk til foreldran sine, han telte til ti og spurte mæ ka som kommer etter, «oktanubbelohkkái» sa æ og han prøvde å repetere.

Det e ingen av oss som e perfekt, men vi e her, du får ikke lov til å be om mer.

alt ondt æ gjør mot mæsjøl mens æ tror æ jobbe for positive resultata

Dagens høydepunkt va ikke at æ stort sett hørte på Gas Station Roses av Natalia Zukerman, sjøl om det e et fantastisk album og æ e hals over hode forelska i linje som «I’m an old suitcase/in the corner/covered up in stickers/of all the places that I’ve been/I’m looking for someone/to come unlock me/someone to come around/and spin my little wheels» og «You’re smarter than me and I like it that way […] you think I am prettier than I am» og melodilinjan og æ har litt lyst til å danse vals til halvparten av sangan hennes og æ danse ikke, særlig ikke vals – æ valse oftest bare over andre (neppe sant, egentlig, men æ klarte ikke la være).

Høydepunktet va heller ikke å sitte på C8 og høre på søte små ex.phil-studenta som va kjempenervøs før eksamen – dem fikk mæ både til å føle mæ gammel og til å sette pris på akkurat det.

Høydepunktet va ikke å lese hverken DN eller iTromsø; det e vel et dårlig tegn om å lese iTromsø skulle være høydepunktet i dagen min. DN kan av og til være et høydepunkt, men iTromsø, liksom, det skulle tatt sæ ut!

Høydepunktet va – imponeranes nok – ikke å få bekrefta at HT skal sette opp Hamlet og å finne ut av alt det andre dem skal sette opp til våren – sjøl om æ glede mæ som et barn til både «Gummibaronene» og «Hamlet» og alt det andre.

Og høydepunktet va forsåvidt heller ikke da Therese fortalte mæ at æ har telefonstemme, og æ blei bekymra og sa «[…] så lenge æ ikke prate veldig høyt» og ho lo av mæ, for «det gjør du aldri, du e bare høylytt av og til, når du ler.» (men nu e æ litt nysgjerrig på kordan telefonstemmen min høres ut, og om den ligne på radiostemmen eller om æ har telefonstemme men ikke har radiostemme – og det e jo strengt tatt bortkasta å lure på, for æ like ikke å høre på min egen stemme uansett, så æ har ikke et behov for å skille mellom forskjellige typa av den.)

Høydepunktet for dagen va faktisk ikke en nydelig sushimiddag på Rå sammen med Inga, Ida, og Simen – sjøl om den va fantastisk og selskapet va godt, og æ har bare litt dårlig samvittighet for at æ ikke har betalt for desserten min (æ vet ikke kordan det skjedde, men æ tenkte ikke over det da æ så på regninga).

Høydepunktet va ikke det fine skjerfet æ kjøpte på russemarkedet på Tromsø kunstforening.

Høydepunktet mitt i dag va at mens æ vandra rundt på russemarkedet va det en av de russiske damen som kom bort til mæ og lurte på om æ e same, og deretter om æ snakke samisk. Og så prata vi sammen.

Ho lurte på ka æ het, kor æ bor, ka æ gjør her, så spurte ho om æ trengte nye sko – fordi ho hadde noen fantastisk fine, og æ vil gjerne ha, men æ kan ikke betale 2000 krone for sånt, akk og ve – men uten at det egentlig va et forsøk på å selge. Om æ skulle anta ting vil æ tro at ho blei glad for å kunne bruke samiskkunnskapan sine, det va ganske tydelig at nordsamisk ikke e førstespråket hennes, men det va fint likevel – sjøl om æ tok mæ i å være veldig pedagogisk, uten at det va med vilje, men æ tror æ har et slags «folk som ikke nødvendigvis skjønne mæ, må snakke klart og tydelig»-instinkt (kanskje det e sånn telefonstemmen min høres ut?).

Ho spurte mæ om æ e gift, og så måtte ho stoppe opp litt fordi ei av de andre damen prata til ho, og når ho snudde sæ tilbake til mæ sa ho at den andre dama lurte på om æ har barn, og æ gjorde det æ av og til gjør, av og til, når æ skjønne at det hadde vært bortkasta å krangle på heteronormativitet og dets like – når det virke som om spørsmålet e fullt av omsorg heller enn fordømmelse – og svarte «ikke ennå.»

Hadde det vært et tilfeldig samisk menneske æ traff på og havna i prat med e sannsynligheta stor for at æ heller hadde sagt «nei, gud forby» eller «heldigvis ikke» eller «det skulle tatt sæ ut» – men ho va så genuint glad for å snakke samisk og æ blei så genuint glad over å prate med ho at æ ikke hadde lyst til å virke uhøflig. (Æ tror dog ho etterhvert lurte på om Therese va kjæresten min, men uten at ho egentlig spurte, ho gestikulerte litt og sa «og ho der borte..?» og æ bare «… det e ei venninne av mæ, ja.»)

Æ tror det e nokka i oppdragelsen min, nokka man kunne late som heng sammen med å skulle respektere sine elders, men som nok egentlig bare handle om å være høflig med folk av en viss type – som tilfeldigvis ofte e betydelig eldre enn mæsjøl, sjøl om ho her ikke va det, ho va kanskje omkring førti-femti – dessuten ser æ for mæ at dem e av typen som tenke at «men du virke jo som en sympatisk ung jente, du kommer sikkert til å treffe en mann snart, og så kan du få barn og leve lykkelig» og æ sett pris på tanken sjøl om æ ikke vil ha barn og e ganske overbevist om at æ kan leve lykkelig uten en mann/dame/partner om det va det om å gjøre.

Det e ikke en moral her, tror æ, det e knapt et poeng, men om æ skulle prøve å forklare det e det som følger: æ snakka nordsamisk med noen i en setting kor æ ikke forventa å snakke nordsamisk, og æ satte pris på den muligheten.

Og det e der styrken i det samiske ligg, for mæ, det e derfor æ av og til blir så himmelstormanes glad for å være same, for å ha alle de her mulighetan: det føre til små, fantastiske situasjona som gjør dagan mine lysere.

Og det va det æ glemte mens æ va sint og trist og frustrert og arg og såra, mens æ satt og tviholdt på forvaltningsområdet fordi alternativet tydeligvis va at Tromsø ikke e samisk – som om det noensinne kan være et enten-eller-spørsmål – og æ vet at min oppvekst i Tromsø e ganske ulik mange andre sin oppvekst i Tromsø, men æ har vokst opp med et samisk Tromsø. I barnehagen, på skolen, på universitetet – både før æ visste ka man egentlig gjør på et universitet og etter at æ begynte å studere og innså at æ definitivt ikke vet ka man gjør på et universitet; det Tromsø æ forhold mæ til og har forholdt mæ til har vært gjennomsyra av det samiske – æ vet at det e favorittanekdoten min (og at den neppe e sann, det e mest en enkel måte å forklare kæm æ e), men æ vokste opp med en idé om at alle sama jobbe på universiteta og lignanes og at reindriftsutøvera stort sett eksisterte for å bli forska på.

Æ glemte at det samiske e å bli glad når æ treff folk som håndhilse på mæ hver gang vi møtes; det samiske e å prate om nokka samisk med en anna same du tilfeldigvis treff på på en kafé – som Ylva på 4 roser – og å bli så glad over alt vi kan få til; det samiske e å bruke alle de store og små symbolan smykkan klærne t-skjortan skoan ytterklærne skjerfan og å bære dem med stolthet og selvfølgelighet; det samiske e å tenke med glede på alle mulighetan til å gjøre nokka nytt fordi vi e sånt et lite folk og vi har så mange muligheta; det samiske e å snakke morsmålet mitt med noen og å plutselig oppdage at æ ikke lenger e like redd for å skrive det; det samiske e å le av samevitsa med punchlines som e så obskur at nesten ingen skjønne dem; det samiske e …

Og æ vil ikke lenger tviholde på forvaltningsområdet og alt samisk, det e ingen grunn til å tviholde på det; et fornuftig menneske sa at det e på tide å gi slipp på forvaltningsområdet og tenke på andre ting, og det e rett: det va setninga æ trengte for å begynne å bryte opp fingran mine fra den fastlåste «men æ vil ikke innrømme nederlag fordi det betyr at æ bor i en by full av drittsekka»-tanken. Det va den setninga som lot mæ se ka æ har gjort, og kor ondt æ gjør mæsjøl mens æ tror æ jobbe for positive resultata. Det va den setninga som smøg sæ inn under fingran mine og løfta dem opp nok til at æ kunne stå her med strake fingre og se kor nært æ va en katastrofe.

Fra nu av hold æ det samiske i håndflata; det ligg trygt der, det puste bedre sånn.

Det klaustrofobiske språket, bokstavelig talt

Æ satt på bussen i dag tidlig – vel, halv ti, relativt tidlig? – og tenkte på å skulle prate samisk med folk. Og så kjente æ litt på kordan det føles å ha panikkangst, eller i det minste nokka som ligne på språklig klaustrofobi. Det e den teiteste klisjeen, men det va nesten så æ kunne kjenne veggan bygge sæ opp rundt hjertet mitt og presse sæ sammen.

Å snakke samisk innebær å kutte ordforrådet mitt med ganske mange prosent – sikkert minst førti, kanskje nærmere seksti? Og æ vet at dem – det her magiske, mystiske, mytiske dem:et man kan skylde på når man ikke finn andre – sir at det e bra å bruke et enkelt språk. George Orwell sa det! Og det har vel han og dem helt rett i, men det e neppe sant, ikke når du bruke det enkle språket fordi du ikke evne å forklare dæ i så avanserte terma som du føle et behov for. Særlig ikke når du har tilgang til den terminologien i et språk du vet begge parta i samtalen – som oftest – beherske, men ikke vil bruke, fordi det e et nederlag å bruke et språk som på mange måta ville føles som et fremmedelement i samtalen.

Å snakke samisk innebær å forenkle mæsjøl, tidvis nærmest til det ugjenkjennelige. Å snakke samisk innebær å forenkle argumentasjonen min i så stor grad at æ miste alle nyansan. Å snakke samisk betyr at æ ende opp med å si at ting e gøy, heller enn at dem e underholdanes eller latterlig – og det e ganske stor forskjell på meningsinnholdet i de to ordan.

Å snakke samisk betyr at æ miste nyansan, betyr at æ miste fingerspissfølelsen for språket – en fingerspissfølelse æ har i fullt monn i både norsk og engelsk. Å snakke samisk e den mest effektive måten å få mæsjøl til å virke dummere enn æ egentlig e.

Og du må gjerne si at det ikke e sant, om du vil, om du syns det, men æ vet at det e sant. Det her e ikke kokettering, det e fakta – vel, i den grad nokka æ noensinne skriv om mæsjøl kan være fakta, men det blir jo en helt anna sak – æ blir et dummere menneske på samisk.

Og æ syns ikke det e helt greit, æ har lyst til å imponere folk når æ snakke samisk, æ vil at dem skal syns at æ har intelligente meninge; æ vil ikke måtte bruke store dela av samtalen på å plukke riktig ord, å måtte tenke gjennom alle ordan æ velge, å ta til takke med nokka som ikke egentlig sir det æ vil si.

Men om alternativet e å la språket ligge, om alternativet e å bidra til å forskynde det samiske språkets snarlige død, og det e det jo, så fortsett æ. Det driv mæ til vanvidd, men pokker heller, litt e bedre enn ingenting e bedre enn å miste alt.

Og det e fint for dæ at du har det ordforrådet, at du har de mulighetan til å uttrykke dæ, at du får sagt akkurat det du vil si absolutt hver gang du åpne munnen og snakke samisk, men om du noensinne kommer med den formananes pekefingeren kommer æ til å knekke den.

Du må gjerne rette på mæ, supplere, foreslå det ordet du kanskje tror æ mangle, men du får ikke lov til å beskylde mæ for å gjøre for lite – det vet du ingenting om.