Det her e sånt man burde lagre som kladd og la ligge en stund.

Æ føle av og til at mye av det æ skriv her, om samiske ting, ende opp i lange rasjonaliseringe for å vise kor lite såra æ blir av ting som går utover det samiske. Det e naturlig nok, fordi så mye av det samiske blir presentert sånn at man som same havne i en uunngåelig offerrolle enten man vil eller ikke, og æ vil ikke være et offer – æ vil ikke være et offer i større grad enn æ allerede e. Æ vet ikke om det e en distinksjon som e klar for folk flest, eller for folk som ikke e nødt til å bale med en minoritetsidentitet sånn på daglig basis. (Min egen feil at æ bale med det her på daglig basis, hadde sluppet unna sånt om æ studerte matte eller kjemi, men neida, her digge man humaniora for alle pengan – eller mangel på sådan – her vil man sæsjøl ondt, tydeligvis.)

Men det e viktig for mæ å påpeke at æ som oftest ikke blir såra, æ e ikke såra, æ vil bare si at æ syns ikke det her e greit. Det går ikke utover min kvinnelighet at H&M har nesten nakne undertøysmodella plassert overalt, men det gir et dårlig bilde av verden når det e alt man får se. Akkurat likedan går det ikke utover min samiskhet at folk fortsatt e så dum at dem tror at alle sama gjør ditt og alle sama e sånn og sånn og alle sama eie rein og snakke samisk og bor i lavvu og alt, det gir bare et dårlig bilde av det å være same. Og det kan æ påpeke – det gjør æ – uten at det betyr anna enn at æ har øya og vett og evne til å tenke mæ om og tenke litt og sånt.

Alt det her e foranledninga for å kunne si at æ e såra og vonbroten. Nu e æ det. Æ e genuint trist, æ har litt lyst til å gråte, æ e litt skjelven og æ føle mæ litt uvelkommen, sjøl om æ vet at æ ikke burde det. Sjøl om æ vet at det ikke e fordi Tromsø kommune ikke vil ha mæ her.

Men det e det ryggmarksrefleksen ende opp med å tenke når nyheten kommer om at byrådet skal trekke søknaden om innlemmelse i forvaltningsområdet, det e det æ ende opp med. Det her: Tromsø kommune hate mæ.

Tromsø kommune hate mæ, Tromsø kommune vil ikke ha mæ, Tromsø kommune syns ikke språket mitt e verdt å ta vare på, Tromsø kommune syns eget byråkrati e viktigere enn mine tusenvis av år med historie, Tromsø kommune vil ikke at æ skal ha det godt med min samiske identitet i den her byen.

Og intellektuelt sett vet æ at det e feil, æ velge i det minste å anta at det ikke e sånn, at Øyvind Hilmarsen, Jens Johan Hjort og Jonas Stein Eilertsen ikke har tenkt «HAHA, nu skal ho Siri få sæ en på trynet, hoho, det blir gøy dokker!» (Så viktig kan uansett hverken æ eller noen andre sama eller det samiske være.)

Men det e sånn det føles i den lille delen av mæ som ikke klare å tenke, som bare reagere. Dem hate mæ. Og det gjør ondt.

Av og til må det også være lov.

Kæm e redd for samisk språk (eller: biru ollu fear and loathing i Sápmi)

Æ har tenkt.
[Å nei]
Problemet til dagens samiske ungdom …
[Å nei]
E at for få av oss tar utgangspunkt i at alle kan snakke samisk.
[Å … Hæ?]

Seriøst. Med mindre vi
[Snakk for dæsjøl]
Med mindre Æ e i det man kan kalle særsamiske sammenhenga
[Ja, man kalle det vel for særsamiske sammenhenga om man e en pretensiøs akademikerdust]
Antar æ aldri/sjelden at folkan æ snakke med kan samisk, og sjøl i de særsamiske sammenhengan
[Men ka betyr det egentlig, seriøst?]
Som for eksempel på Riddu, eller på vintermarkedet i Jokkmokk, eller på Markomeannu, eller under nokka som handle om det samiske
[Å, koffor sa du ikke det med engang!]
tør æ ikke, eller velge æ å ikke anta at folk æ snakke med snakke samisk, med mindre æ høre dem snakke samisk, har møtt dem før
[Det skjer vel ikke så ofte, din asosiale samiske særing]
Eller av andre grunna vet at dem snakke samisk.
[At du har stalka dæ til det, mene du]
Og det gjør ikke generasjonan før oss, eller i det minste ikke dem som e ordentlig gammel, dem sir «Bures» og begynne på samisk, og så legg dem eventuelt om om
[Når]
Det vise sæ at personen dem snakke med ikke kan samisk.

Mens vi
[Du]
Mens Æ ikke gjør det fordi æ e redd for å fornærme noen ved å anta at dem snakke samisk, morsmålet mitt. Og det e jo, i mangel av et bedre ord
[Se der ja …]
Sinnssvakt.

Folk som blir fornærma av at æ snakke morsmålet mitt til dem e ikke folk det e verdt å bry sæ om. Og æ bryr mæ vel ikke om dem, som sådan, men æ gjør mitt beste til enhver tid for å være et anstendig menneske man kan like (æ feile, ofte, æ øve mæ stadig på å være vennligere), men det virke som en dårlig måte å bli kjent med nye menneska på – eller i det hele tatt å forholde sæ til folk på: å starte en eventuell samtale med å snakke til dem på et språk dem ikke kan.

Æ blir glad om folk starte med å snakke morsmålet sitt til mæ, enten æ kan det eller ikke – det plage mæ bare om dem fortsett sjøl om æ gjør det tydelig at æ ikke skjønne nokka, og sjøl da går det greit: æ har gjennomført handla på tysk, finsk, russisk og italiensk (og en gang i Japan endte æ opp med å snakke samisk bare fordi æ ville si nokka til den hyggelige japansktalanes dama bak disken). Det virke tidvis optimistisk, men bestandig fornuftig å starte samtalen med å prate det språket du føle dæ mest komfortabel i.

Men da hadde æ jo aldri snakka samisk, tenke du kanskje – eller «Da hadde du jo aldri snakka samisk, Siri.» tenke du kanskje. Og det har du rett i. Av alle språkan æ prate, de tre æ kan sånn at æ kan gjennomføre en samtale uten å måtte ty til tegnspråk og håndgesta (med mindre det e noen æ kjenne veldig godt, sånn at dem skjønne ka det betyr når æ vifte med arman på den ene eller andre måten), e samisk det æ minst like å prate.

Og derfor sir det sæ jo sjøl at æ må snakke det oftere. At æ må anta at alle æ handle med og kommunisere med snakke samisk, i hvert fall inntil det motsatte e bevist. At æ må innføre «Bures» som min standardhilsen i et håp om at det får noen samisktalende menneska til å krype ut av det norskspråklige treverket vi gror fast i. At æ må slutte å frykte gollegiella til æ blir så komfortabel med det at æ glemme at det e det æ snakke når æ bruke det.

Men det e skummelt. Det e skrekkelig skummelt og æ vet ikke om æ tør. Men min samiske smerte – den ordentlige, faktiske smerten, ikke den ironiske samiske smerten – e, som for så mange andre, språket. Og av og til tenke æ at æ ikke får lov til å klage, for æ har samisk som hjemmespråk og alt – æ har ikke den smertelige erfaringa andre har i å måtte gjenerobre nokka dem aldri har kjent, eller å bare la det ligge for å slippe å tenke på smerten i det – men det e jo ikke legitimt, og æ vet det. Min smerte e ikke så stor som andre sin, så grunnlegganes, men det e en smerte forvoldt av et samfunn som i bunn og grunn ikke ga mæ muligheten til å lære morsmålet mitt på den måten æ vil. Og det e ugreit, for å si det pent, uansett grad av språkmangel man ende opp med.

Men likevel, æ vil ikke være redd for språket mitt, æ vil bruke det uten frykt og æ vil hoppe uti det ofte nok til at æ ikke lenger lar mæ affisere av eventuelle språkpolitiblåmerka, sjøl om det nok tar sin tid og kanskje aldri går over, men av og til må man slutte å frykte. Æ skal prøve nu. Æ skal i hvert fall tenke på det.

vin og viten, litt på etterskudd.

For å feire/markere at vi snart e på avreise til årets vakreste eventyr, også kjent som Riddu Riđđu, tenkte æ at æ endelig skulle knø mæ til å legge ut teksten æ holdt under vin og viten-kvelden æ va med på på Tromsø museum i februar. Bedre seint enn aldri, og det e ikke som om dem har slutta å krangle om det enda, så. De samiske probleman e evig aktuell!

Bures, mu namma lea Helander-Ristena Bitte Sire, dahje dušše Sire K. Gaski. Hei, æ hete Ánná Johán Harald Sire. Eller Siri K. Gaski. Men vi skal komme tilbake til egennavn litt etterhvert, æ tenkte bare æ skulle starte på samisk, for å vise at æ kunne gjennomført et helt innlegg på samisk, sjøl om det e et språk æ vil anta en del av dokker som e tilstede ikke skjønne.

I så måte, og med tanke på tittelen på kveldens opplegg – Samisk: truet eller truende – vil æ si det sånn: Selvfølgelig e det samiske trua; om det ikke va det, hadde æ holdt hele det her innlegget på samisk, med tolk, uten at noen reagerte nevneverdig. Om det samiske ikke va trua hadde Tromsø kommune gitt mæ såpass med samiskundervisning opp gjennom åran, at æ hadde følt mæ komfortabel med å holde – og skrive – hele innlegg på samisk, i stedet for å ende opp med akkurat nok undervisning til at det eneste æ vet om samisk grammatikk e at æ ikke vet nokka om den.

Om det samiske ikke va trua hadde Tromsø kommune sørga for at læreran æ hadde gjennom tolv år med skolegang hadde gitt mæ og klassan mine opp gjennom åran mer enn cirka fem tima med undervisning om det samiske. Og den undervisninga hadde basert sæ på anna enn at de samiske dialektan kanskje e så forskjellig at dem ikke e forståelig for hverandre, og at sama e sånne som går i kofte og har rein, bortsett fra Siri da, siden ho e her.

Om det samiske ikke va trua ville det ikke vært sånn at første gangen æ blei konfrontert med nokka samisk i undervisningssammenheng uten å ville gråte va på universitetet. Det virke ikke som for mye å be om, gjør det vel? Undervisning om morsmålet og kulturen din, gjort på en sånn måte at du e komfortabel med den? Nu e jo æ – heldigvis, kan man kanskje si – såpass gammel at undervisninga forhåpentligvis har rukket å bli litt mer omfattanes – det skal i hvert fall ikke så mye til.

Det va ikke før æ leste et lite intervju i Dagens Næringsliv æ faktisk tenkte på det her med egennavn. Saken e at Norges Handelshøyskole har fått beskjed av Språkrådet om at dem må innføre Noregs Handelshøgskole som navn i kommunikasjon som foregår på nynorsk. Til det sa Trine Dahl, professor i engelsk ved NHH, «Vi ser på Norges Handelshøyskole som et egennavn – brukt i alle år.» Og æ kunne ikke skjønne ka ho prata om, før æ plutselig innså at ho mene at et egennavn, det har man bare ett av. Det finnes tydeligvis en tanke om at man har ett egennavn og at det ene egennavnet e uforanderlig og konstant.

Den oppdagelsen har min flerkulturelle, flerspråklige oppvekst skjerma mæ fra, Siri på norsk, ja Sire sámegilli, har aldri vært et enten-eller, men et både-og. Derfor e det uforståelig for mæ når folk klage i avisen og kor som helst ellers og sir at dem ikke skjønne koffor Tromsø skal få et samisk navn. Æ blir ekstra forvirra, for når noen snakke om å få et navn ser æ for mæ stereotype indianerfortellinge fra før æ blei født. Det samiske navnet eksistere nu sjøl om folk – i det her tilfellet nordmenn – ikke har hørt det før.

I følge Aud-Kirsti Pedersen, som holdt et innlegg under debattmøtet Historisk forening i Tromsø arrangerte i forrige uke, kjenne man historisk sett til cirka tusen samiske stedsnavn i det som nu e Tromsø kommune. Nu til dags e det 193 offentlige stedsnavn på samisk – til sammenligning e det 7287 på norsk – og de fleste av de samiske navnan e på fjell og vann, i rurale områda. Norske navn i bebygde strøk og samiske navn i fjellet, kan lett tolkes, som ho sa, som «et ekskluderende prinsipp og en etterlevning fra fornorskningstida.»

Om det samiske hadde fått sin rettmessige plass her i byen, hadde ikke æ vært så fornorska at det aldri fall mæ inn å fortelle folk at æ bor på Sállir, men at æ konsekvent, uansett språk, referere til det som Kvaløya og Kvaløysletta.

Det e interessant å se at det va den yngre, kvinnelige garde i Arbeiderpartiet som først fremma forslaget om at Tromsø skal inn som en del av forvaltningsområdet for samisk språk, og det e også interessant å oppdage at det hovedsaklig e menn i en viss alder som e de mest høyrøsta motstanderan. Og så e det godt å vite at noen av dem som e gammel, og som dermed kan sies å ha nådd det dem på engelsk kalle en elder-posisjon i samfunnet, som Holger Raste, faktisk e for. Men æ vil ikke vente i noen-og-tyve år, med håp om at de gretne mellomaldranes gubban skal bli storsinna nok til å innse at Tromsø faktisk har plass til kommuneansatte med språkkunnskapa og noen skilt på samisk.

Samtidig e det sørgelig at samtalen om korvidt Tromsø skal være en del av forvaltningsområdet eller ikke dreie over på å enten skulle redde språket, eller å skulle være en gjenopprettelse av gammel urett – og ikke det det faktisk e: Et helt logisk steg. Æ tror Tromsø, i likhet med resten av nordkalotten, har vært samisk lenge, og det e ingenting unaturlig i at vi burde bli en del av forvaltningsområdet for samisk språk. Akkurat som det, i Tromsø, e helt naturlig at det norske navnet burde stå øverst på skiltet, uansett ka stadnamnlova sir, eller forskriftan til den.

Æ tror nemlig, i det som e min høyst personlige konspirasjonsteori – og som ikke handle om statsdannelse i det hele tatt, at loven e som den e fordi den blei oppretta på et tidspunkt kor ingen trodde at det kom til å gjelde anna enn de kjernesamiske områdan, og der e det logisk at det samiske navnet står først.

Dårlig tenkt er dårlig skrevet, sa Hege Ulstein da ho fikk en pris av NTB for godt mediespråk, og i en helt anna setting leste æ en gang at noen sa, lett omskrevet: «Rasjonell tankegang kreve søvn og evnen til å være fornuftig; det e derfor forvaltningsområdeinnlemmelsesmotstandera kan spy ut leserinnlegg i en salig fart.» Andelen dumme nordmenn e høyere enn andelen smarte sama, og vi ende bestandig opp med at debatten må ned på et grunnlegganes nivå og da heller handle om ka e en same, kor samisk e en same, kor mange sama, nøyaktig, bor det i Tromsø og kor lenge har dem bodd her. Det e totalt uinteressant, i hvert fall for ganske mange av oss, å til stadighet måtte delta i samtala kor vi skal finne ut av ka en same e.

Problemet e at folkan som kommer med de innleggan stille spørsmål, dem sett spørsmålstegn ved de grunnlegganes tingan i livet. Og så blir dem fornærma om/når man ikke svare. For spørsmålet demmes fortjene jo et svar, gjør det ikke? Det e elitistisk å tro at man ikke treng å svare. Så får det heller være litt uheldig at det finnes flere nordmenn som kan stille kompliserte, men dog ganske dumme, spørsmål enn det finnes fornuftige sama, som gidd å svare på leserinnlegg. Folk vil ha svar, og det å skulle finne informasjon sjøl e helt utenkelig. For dem spør jo ikke egentlig for å lære, dem spør for å være vanskelig, fordi det e en menneskerett. Og siden du har sagt A, eller ja, æ e same, så har du også sagt B: ja, æ kan være din høyst personlige informasjonsskranke.

Og nåde dæ om du e ufin, det skal vi ikke ha nokka av. Da bringe du skam over hele samefolket. Nåde dæ om du ikke tar alle spørsmål alvorlig, om du ikke anerkjenne folks rett til å spørre – og i minst like stor grad, nåde dæ om du stille spørsmål tilbake.

Æ har lest – i større eller mindre grad – lokalavisa i tjue år og vært klar over byguttbegrepet i nærmere femten. I begynnelsen va æ litt sjalu, fordi æ aldri kom til å bli bygutt, men etterhvert har det gått over. Man skulle tro den norske identiteten va trygg, knytta som den e til et helt land, men nei, det skal ikke mer til enn et skilt eller to, eller en kommuneansatt eller tyve før hele bygutthistorien e trua. Det sir ingenting bra om identiteten i den her byen om den faktisk bygge på et så svakt grunnlag som at ekte bygutta ikke e og heller ikke vil bli samisk. Og likevel e det til stadighet de saman som orke, eller tør, å reagere på ting som virke ugrei, som blir definert som hårsår.

Det eneste motargumentet æ syns man høre om forvaltningsområdet, nest etter «Tromsø e ikke samisk, så det så» e «vi har ikke penga til det her, dessuten burde vi bruke de pengan vi har på å ta vare på eldre og barn.» Til det må jo konklusjonen være at folk i Tromsø vil ta vare på eldre og barn bare så lenge dem ikke e samisk, for e det ikke det forvaltningsområdeinnlemmelse til syvende og sist egentlig dreie sæ om: Vi – som e for – vil gi gamle menneska, og alle andre, muligheten til å kommunisere på et språk dem føle sæ mer tilpass i, og små barn en garanti for at demmes samiskundervisning, og dermed også språkkommunikasjon, kommer til å være betydelig bedre enn det vårres, eller i det minste min, va.

En anna ting æ lærte under debattmøtet Historisk forening arrangerte va at bevisbyrden ligg like mye – om ikke mer – på dem som hevde det aldri har vært sama i kommunen, og sjøl om du ikke ser oss, betyr det ikke at vi ikke e her. Min første tanke etter første runde med negative avisinnlegg va at vi må etablere en undergrunnsvirksomhet av samisk: ikke for å infiltrere nokka, eller for å kunne sniketablere et eget land, men rett og slett for å snakke samisk på offentlige plassa. Avtalte møta som at person A og person B møtes i Storgata, ved siden av Brillehuset, tolv på tre på tirsdag, og står der og snakke samisk i minst fire minutt før dem går videre. For de saman som ikke snakke samisk kan man snakke om samiske ting, gjerne mens man har på sæ klær med en samisk signaleffekt. Ikke for at det skal virke som om det finnes flere av oss enn det egentlig gjør, men for å vise at vi e her, at vi møtes, at vi kjenne hverandre, at vi snakke sammen, og e samisk sammen, sjøl om det kanskje ikke e åpenbart i måten vi kler oss og det vi jobbe med.

Anders Opdahl, konstituert ansvarlig redaktør i Nordlys, mente i en lederartikkel at Tromsø ikke burde bli en del av forvaltningsområdet, fordi vi kommer til å tømme resten av Troms for samiskkyndige. Det e jo i og for sæ en god tanke, og det e bra med omtanke, men æ antar det betyr at han etterhvert også tar til orde for å legge ned Universitetet i Tromsø, sånn at alle de universitetsansatte akademikeran her i byen heller kan spre sæ utover i bygden i Troms.

Så får det så være at vi e belemra med ordførerkandidata som ikke vil lære et ord samisk, og som kanskje tvihold på sin status som enda en bygutt? E byguttkulturen fortsatt så streng og allestedsnærværanes, eller e det kanskje på tide at den reelle majoriteten her i byen reiser sæ opp og gir uttrykk for ka kulturen nu til dags faktisk e og ka den gir rom for?

Æ vet ikke ka det her betyr, men æ tror det e det æ mene.

I’m not sure what that means, but I’m damn sure I mean it, skreiv Ani DiFranco i en plate en gang, ho dediserte (dedikerte?) den til Scot Fisher, og så sto det nokka sånt som det siterte der (æ har ikke sett på coveret til Not a Pretty Girl på flere år, så kanskje æ ikke huske rett). Og det tenke æ av og til, uten at det handle om ting som platededikasjona (det kommer æ neppe til å gjøre nokka av), æ vet ikke helt ka det her betyr, men æ e sikker på at æ mene det. Bortsett fra at det e mæ det e snakk om, så da e det «men æ e forholdsvis sikker på at æ mene det.»

Æ vet ikke ka det her betyr, men æ tror det e det æ mene.

Og æ tenke av og til på kæm æ skulle/skal dedikere min første bok til, sjøl om æ vet at det e teit (æ kunne i det minste skrive den før æ tenke på sånt), og en stund likte æ ideen om å skrive til dæ, om du vil ha den, fordi æ ganske sikkert hadde tenkt på noen, men så kunne andre tenke at det va til dem, og leseren kunne sett det som en invitasjon, og æ like tvetydigheta. Æ har tenkt litt mer på det, og æ tror kanskje æ vil at min første bokdedikasjon skal være på samisk, for symboleffekten sin del, uansett kordan språk boka i sæ sjøl e på. (æ kan ikke helt se for mæ at æ skulle skrive en hel bok på samisk. Det hadde blitt djevelsk med korrekturarbeid.)

Æ vurderte forsåvidt, en god stund, mens vi va sammen, å dedikere min første bok til Kaffe&Lars. Æ tror æ kunne dedikert en bok til 4 roser (æ tror 2/3 av den hadde blitt skrevet der), æ tror det hadde føltes sikrere å dedikere nokka til et sted, om enn et service-innstilt sted, enn til en person. Æ kan ikke se for mæ at æ skulle dedikert nokka til en kjæreste, det virke skummelt. Det virke som en varighet æ ikke vet om æ tør å love noen. Eller kanskje det ville være en bekreftelse der og da? Kanskje æ bare e for skeptisk. Kanskje æ kunne lest opp fra den hypotetiske boka tre år etter at forholdet va over uten å tenke på det. (men æ kjenne mæsjøl, æ tror ikke det.)

Leseverdige samiskspråklige nyheta. Og andre ting som ikke finnes.

Æ har lest mæ gjennom hele Nuorat i dag, eller i de minste alle de delan som va på språk æ kan lese – hvilket utelate det som va på lule- og sørsamisk, men etterlate nordsamisk og svensk. Æ leste en hel novelle på samisk, sjøl om den va ganske standard novellestil, men den va skrevet av en attenåring, så det får så være. Poenget va uansett at Nuorat – som også finnes på nett, på nuorat.se – e det beste samiskspråklige magasinet æ har lest (med forbehold om at æ ikke kan like Sámis best fordi det hadde vært skrekkelig inhabilt av mæ). Og det va så fint å lese, fordi det va godt skrevet og interessant og i det hele tatt, vel verdt å bruke en time eller to på.

Det hadde også en lang, veldig interessant artikkel om #prataomdet/#humadanbirra, og overgrep i det samiske samfunnet. Og det va etter å ha lest den at æ måtte stoppe opp og stirre litt i tomme lufta mens æ tenkte på katti æ sist har lest og likt en hel (nyhets)reportasje om samiske ting – akkurat den saken va på svensk – i samiske media. Og det e ganske lenge siden.

Grunnen til det e tofoldig. Den ene delen heng sammen med at æ unngår å lese ting på samisk, fordi æ syns det e slitsomt. Hvilket æ vet e feigt, og æ prøve å bli flinkere, men faktum e at æ e såpass lite flink i samisk at det tar tid å lese ting, og det gjør det ikke når æ les norsk eller engelsk, så da e det fristanes å heller lese en av de to språkan. Den andre delen e ikke selvforskyldt, for den e nemlig at det ikke finnes samiske media æ gidd å følge med på. Rett og slett fordi æ e kravstor og vil ha ting æ ikke får ondt i hodet av å skulle lese.

Det e et uunngåelig og sørgelig faktum at NRK Sápmi veldig sjelden ansett journalista som faktisk e kompetente formidlera, og det e et like uunngåelig faktum at Sagat veldig sjelden – med forbehold om at æ mer eller mindre har slutta å se i den fordi det ga mæ altfor lite – skriv nokka med dybde nok til at æ vil lese det. Og Ávvir e ikke nokka å lese for noen som i utgangspunktet ikke har et godt grep på skriftlig samisk, æ hadde mista enhver språkkunnskap æ har klart å opparbeide mæ. Ikke e det interessant heller.

Dessuten la æ dem for hat etter at den påtroppanes ansvarlige redaktøren mente at folk måtte kjøpe og lese avisa sånn at den fikk ressursa nok til å faktisk bli en avis man ville kjøpe og lese. Det e ikke sånn det fungere her i verden, det e ikke så mange ting æ vil støtte med penga før det blir nokka æ eventuelt vil støtte med penga. Og ambisjona e vel og bra, men da får man satse på smått og flinkt, og heller utvide til stort og bra etterhvert som det blir realistisk. (Æ la dem ikke for hat, æ gjorde ikke det, æ løfta på et øyenbryn og tenkte «… øh, særlig.» Det e omtrent så mye æ gidd å bry mæ om samiskspråklige media med mindre æ har en veldig engasjert dag.)

Men Nuorat, altså, Nuorat e et funn! Sjøl om det ikke prøve å være nokka anna enn «Sveriges enda samiska ungdomstidning» så gjør det det på måta æ ikke har tenkt over at samiske ting kan gjøres på, eller i det minste ikke har opplevd at samiske ting blir gjort på, og det e så fint! Det e nesten så æ e litt trist over at æ bare betalte 100 svenske krone for å få det i posten (ved å bli medlem i Sáminuorra, den svenske samiske ungdomsorganisasjonen, søsterorganisasjonen til verdens beste Noereh!), æ har lyst til å kaste penga etter det, for at det skal forbli bra. (For øyeblikket fungere ikke det så bra, siden æ ikke egentlig har penga å kaste etter det, men i teorien!)

Æ vet ikke ka moralen i det her e, bortsett fra at æ skal/burde bli flinkere til å lese samisk og at æ skulle ønske det fantes flere samiske media som gjorde at æ faktisk fikk lyst til å bli flinkere til å lese samisk. Æ prøve om dokker prøve?

implisitt i alt æ skriv e at æ ikke tror æ vet alt

Æ skulle si nokka mer om språkkonferansen, i går, fordi den har gitt mæ ting å tenke på, men alle de tingan e så ullen at æ ikke egentlig klare å formulere nokka om det. Æ e ikke helt i stand til å se de store linjen i den enda, muligens fordi æ har en tendens til å henge mæ opp i detalja. Og fordi det e så mye æ ikke vet, ikke har kjennskap til, innad i det samiske, i språkarbeidet og i det hele tatt. Sympatia og antipatia, samarbeid og motarbeid, alle de her relasjonan som har vart i tiår, alle de her folkan som har jobba fram og tilbake med alt dem har gjort så lenge dem har vært aktiv i arbeidslivet og før det også.

Æ regne det som regel for implisitt i alt æ skriv at æ ikke tror æ vet alt – det e nok en svakhet i det æ skriv at det ikke kommer tydeligere fram, oftere – at æ heller ikke påberope mæ å ha forstått alt, men at æ, med det utgangspunktet æ har og de tingan æ plukka med mæ, har endt opp med noen tanka og at æ bruke bloggen som et sted for å få utløp for de tankan, i et håp om at noen enten kan fortelle mæ kordan ting e, eller bare at æ skal kunne skrive mæ til en økt forståelse av alt som e; en økt forståelse for kordan ting heng sammen ved å skrive ned de sammenhengan æ ser og muligens plukke opp noen flere.

Det e ikke som om det bestandig fungere, men det e like mye også en notatfunksjon for min egen del, fordi æ kan skrive ned ting æ plukka opp på språkkonferansen og så, i sommer for eksempel, om æ e på et interessant seminar på Riddu Riđđu, kan æ tenke «men det va æ jo innom før en gang» og så finn æ det blogginnlegget og linke de to tingan sammen og skjønne litt mer av kordan verden heng sammen.

Det e kanskje ikke en styrke å gjøre det i offentligheta, det finnes ting æ har sagt som æ blir pinlig berørt av – tenk at æ syns det va et menneske verdt å høre på! – som æ gjerne skulle sett usagt, men inntil videre velge æ å tro på kumulativ kunnskap, æ velge å tro at det hjelpe mæsjøl – og kanskje noen andre, men det e en bonus – å skrive tankan mine mens dem enda e delvis utenkt, før æ kan konkludere. Æ hadde nok vært en bedre blogger, eller i det minste en enklere blogger å forholde sæ til, om æ skreiv om ting æ va sikker på, om folk kunne ta mæ på det som e feil, sånn at vi kunne endt opp i klinsj, men det e ikke interessant for mæ, tror æ.

Og æ e ikke gammel nok, æ har ikke virka som same lenge nok, til å vite kæm æ skal høre på, koffor æ skal gjøre det; kæm æ ikke skal høre på, koffor æ ikke skal gjøre det; kordan miljøa som e fornuftig; kordan miljøa som bare e sjølforskyldt og egenrådig. Æ e ikke gammel nok til å være høflig nok til å ville høre på folk som ikke engasjere mæ. Og det kan æ ikke påberope mæ stort lenger, æ vet det, det når et punkt kor det ungdommelige overmotet bare blir voksen arroganse og tro på egen fortreffelighet. Og æ vil ikke bare tro på min egen fortreffelighet, men æ vil stole på min egen generasjon, og noen ganga e det greit å ikke vite ting om tiår tilbake, for kanskje vet ikke de andre heller ting om tiår vi ikke va født i.

Æ vil være optimistisk nok til å tro at det går bra, eller i det minste til å tro at det ikke går bare til helvete, æ vil ha troa på folk uansett kor dem jobbe og ka dem gjør, og det kommer til å gjøre at æ står lagelig til for å bli motbevist i min optimisme, men æ tror ikke æ kan være redd for det? Æ må heller bli såra og vonbroten i ettertid enn å være skeptisk og kynisk innstilt på forhånd (sjøl om æ gjerne skulle unngått begge dela)?

Det e nokka sånt, nokka deromkring æ tenke på, og derfor e det ikke så greit å skulle formulere nokka vettig om språkkonferansen, det må komme mer: what happened always adjusts to fit what happened after that.

Til Noereh!, ein førebels rapport om ein språkkonferanse arrangert av Sametinget

Æ vurderte å skrive hele greia på nynorsk – eller, rettere sagt, «nynorsk,» siden æ har litt sjølinnsikt språklig sett – men æ tror den eneste grunnen til at det virke som en god idé e det faktum at æ virkelig virkelig burde gå og legge mæ ganske snart. Så det skal æ ikke gjøre.

Men æ har vært på første dag av språkkonferansen til Sametinget, om samisk språk. Æ merke at æ e litt tilhenger av at konferansa skal hete nokka, når æ tenke mæ om, fordi samisk språkkonferanse høres rart ut når det e sånn. Det høres ut som om oppfølgeren burde hete «En samisk språkkonferanse til» eller nokka sånt. («Og du trodde du aldri mer trengte å gå på en samisk språkkonferanse [LOL]»)

Det va mye norsk språk ute og gikk, men det får nu være. Det som va litt verre va at dem hadde simultantolkning alle veia, men ikke da folk i salen skulle si ting, fordi mikrofonan tolkan hørte på va av den bordfaste typen, så da måtte dem oversette sine egne spørsmål. Og det e jo litt ugreit. Ordføreren i Kautokeino sa det, at han reagerte på at han va på en samisk språkkonferanse og blei tvunget til å snakke norsk.

Sånn ellers va konklusjonen at alle slit og det går til helvete og vi treng en hel masse ting vi ikke har men som vi burde ha. (derav hjertesukket tidligere i dag) Reindrifta sørge over all terminologien som forsvinn, det e stadig færre som tar samisk som andrespråk på skolen, ungdommen i de sikreste samiske språkområdan kan ikke snakke ordentlig samisk lenger, lulesamisk ungdom snakke som dem skriv og skrivemåten e ikke laga for å passe sammen med den faktiske uttalen, politifolk blir beskyldt for tjenesteavvik når dem snakke samisk til folk og den ikke-samisktalende medbetjenten ikke vet ka dem sir, ingen har penga nok og samisk e uansett bare akseptabelt for kommunan så lenge det ikke koste dem nokka, folk e livredd for å bruke språket på grunn av språkpolitiet, men vi kan heller ikke sette vår lit til ting som giellatekno sjøl om dem e fin, samisk språk ende opp som en profesjon, ikke nokka man bruke – skriftspråket blir nokka man oversett til, ikke nokka som e.

Men det som slo mæ mest, til slutt, va det at alle sammen sir «vi treng» og dem treng flere språkfolk, dem treng språkbrukera, dem treng ungdom, dem treng folk som tør å hoppe i det, dem treng penga, dem treng ressursa, dem treng og dem treng og vi må ha.

Og et sted innimellom der går det en gylden middelvei mellom at samisk ikke skal koste kommunan nokka og at vi skal få det vi vil ha – vitale samiske språk som har brukera og e brukanes – og æ skjønne ikke kordan man skal finne den middelveien.

Æ skjønne ikke kordan vi noensinne skal ha nok kompetanse og nok penga til å få til alle de her tingan vi treng for å tro på at språket skal overleve, og det e egentlig så enkelt som akkurat det. Æ tror det finnes et utall menneska på den konferansen som e utrolig mye smartere enn mæ når det gjeld alt av språk, og æ tror dem har helt rett i alt dem sir, æ tror vi treng alle de her tingan.

Men æ tror ikke vi får dem.

Og æ tror, kjære Noereh!, at det e der vi kommer inn og det e der vi slit nokka så voldsomt, og det e det der vi kommer til å slite med om tyve år – om vi fortsatt eksistere, bank i bordet (kor gammel blei egentlig Davvi nuorra?) – for det blir aldri nok og det kommer aldri til å bli enkelt å lære samisk og være samisk, æ tror ikke det. Det kommer aldri til å være nokka vi ikke treng å snakke om med folk som ikke forstår oss og som ikke vil forstå oss, fordi dem kommer bestandig til å spørre.

Men vi har et bankanes hjerte i midten av verden, sir dem, vi har et bankanes hjerte og et ukjent antall flinke folk og det kommer aldri til å bli lett, men kjære Noereh!, æ tror det kommer til å være verdt det hver gang det blir bittelitt lettere. Vi e et lite folk på alle mulige måta, koffor skulle vi tro på store fremskritt?