alt ondt æ gjør mot mæsjøl mens æ tror æ jobbe for positive resultata

Dagens høydepunkt va ikke at æ stort sett hørte på Gas Station Roses av Natalia Zukerman, sjøl om det e et fantastisk album og æ e hals over hode forelska i linje som «I’m an old suitcase/in the corner/covered up in stickers/of all the places that I’ve been/I’m looking for someone/to come unlock me/someone to come around/and spin my little wheels» og «You’re smarter than me and I like it that way […] you think I am prettier than I am» og melodilinjan og æ har litt lyst til å danse vals til halvparten av sangan hennes og æ danse ikke, særlig ikke vals – æ valse oftest bare over andre (neppe sant, egentlig, men æ klarte ikke la være).

Høydepunktet va heller ikke å sitte på C8 og høre på søte små ex.phil-studenta som va kjempenervøs før eksamen – dem fikk mæ både til å føle mæ gammel og til å sette pris på akkurat det.

Høydepunktet va ikke å lese hverken DN eller iTromsø; det e vel et dårlig tegn om å lese iTromsø skulle være høydepunktet i dagen min. DN kan av og til være et høydepunkt, men iTromsø, liksom, det skulle tatt sæ ut!

Høydepunktet va – imponeranes nok – ikke å få bekrefta at HT skal sette opp Hamlet og å finne ut av alt det andre dem skal sette opp til våren – sjøl om æ glede mæ som et barn til både «Gummibaronene» og «Hamlet» og alt det andre.

Og høydepunktet va forsåvidt heller ikke da Therese fortalte mæ at æ har telefonstemme, og æ blei bekymra og sa «[…] så lenge æ ikke prate veldig høyt» og ho lo av mæ, for «det gjør du aldri, du e bare høylytt av og til, når du ler.» (men nu e æ litt nysgjerrig på kordan telefonstemmen min høres ut, og om den ligne på radiostemmen eller om æ har telefonstemme men ikke har radiostemme – og det e jo strengt tatt bortkasta å lure på, for æ like ikke å høre på min egen stemme uansett, så æ har ikke et behov for å skille mellom forskjellige typa av den.)

Høydepunktet for dagen va faktisk ikke en nydelig sushimiddag på Rå sammen med Inga, Ida, og Simen – sjøl om den va fantastisk og selskapet va godt, og æ har bare litt dårlig samvittighet for at æ ikke har betalt for desserten min (æ vet ikke kordan det skjedde, men æ tenkte ikke over det da æ så på regninga).

Høydepunktet va ikke det fine skjerfet æ kjøpte på russemarkedet på Tromsø kunstforening.

Høydepunktet mitt i dag va at mens æ vandra rundt på russemarkedet va det en av de russiske damen som kom bort til mæ og lurte på om æ e same, og deretter om æ snakke samisk. Og så prata vi sammen.

Ho lurte på ka æ het, kor æ bor, ka æ gjør her, så spurte ho om æ trengte nye sko – fordi ho hadde noen fantastisk fine, og æ vil gjerne ha, men æ kan ikke betale 2000 krone for sånt, akk og ve – men uten at det egentlig va et forsøk på å selge. Om æ skulle anta ting vil æ tro at ho blei glad for å kunne bruke samiskkunnskapan sine, det va ganske tydelig at nordsamisk ikke e førstespråket hennes, men det va fint likevel – sjøl om æ tok mæ i å være veldig pedagogisk, uten at det va med vilje, men æ tror æ har et slags «folk som ikke nødvendigvis skjønne mæ, må snakke klart og tydelig»-instinkt (kanskje det e sånn telefonstemmen min høres ut?).

Ho spurte mæ om æ e gift, og så måtte ho stoppe opp litt fordi ei av de andre damen prata til ho, og når ho snudde sæ tilbake til mæ sa ho at den andre dama lurte på om æ har barn, og æ gjorde det æ av og til gjør, av og til, når æ skjønne at det hadde vært bortkasta å krangle på heteronormativitet og dets like – når det virke som om spørsmålet e fullt av omsorg heller enn fordømmelse – og svarte «ikke ennå.»

Hadde det vært et tilfeldig samisk menneske æ traff på og havna i prat med e sannsynligheta stor for at æ heller hadde sagt «nei, gud forby» eller «heldigvis ikke» eller «det skulle tatt sæ ut» – men ho va så genuint glad for å snakke samisk og æ blei så genuint glad over å prate med ho at æ ikke hadde lyst til å virke uhøflig. (Æ tror dog ho etterhvert lurte på om Therese va kjæresten min, men uten at ho egentlig spurte, ho gestikulerte litt og sa «og ho der borte..?» og æ bare «… det e ei venninne av mæ, ja.»)

Æ tror det e nokka i oppdragelsen min, nokka man kunne late som heng sammen med å skulle respektere sine elders, men som nok egentlig bare handle om å være høflig med folk av en viss type – som tilfeldigvis ofte e betydelig eldre enn mæsjøl, sjøl om ho her ikke va det, ho va kanskje omkring førti-femti – dessuten ser æ for mæ at dem e av typen som tenke at «men du virke jo som en sympatisk ung jente, du kommer sikkert til å treffe en mann snart, og så kan du få barn og leve lykkelig» og æ sett pris på tanken sjøl om æ ikke vil ha barn og e ganske overbevist om at æ kan leve lykkelig uten en mann/dame/partner om det va det om å gjøre.

Det e ikke en moral her, tror æ, det e knapt et poeng, men om æ skulle prøve å forklare det e det som følger: æ snakka nordsamisk med noen i en setting kor æ ikke forventa å snakke nordsamisk, og æ satte pris på den muligheten.

Og det e der styrken i det samiske ligg, for mæ, det e derfor æ av og til blir så himmelstormanes glad for å være same, for å ha alle de her mulighetan: det føre til små, fantastiske situasjona som gjør dagan mine lysere.

Og det va det æ glemte mens æ va sint og trist og frustrert og arg og såra, mens æ satt og tviholdt på forvaltningsområdet fordi alternativet tydeligvis va at Tromsø ikke e samisk – som om det noensinne kan være et enten-eller-spørsmål – og æ vet at min oppvekst i Tromsø e ganske ulik mange andre sin oppvekst i Tromsø, men æ har vokst opp med et samisk Tromsø. I barnehagen, på skolen, på universitetet – både før æ visste ka man egentlig gjør på et universitet og etter at æ begynte å studere og innså at æ definitivt ikke vet ka man gjør på et universitet; det Tromsø æ forhold mæ til og har forholdt mæ til har vært gjennomsyra av det samiske – æ vet at det e favorittanekdoten min (og at den neppe e sann, det e mest en enkel måte å forklare kæm æ e), men æ vokste opp med en idé om at alle sama jobbe på universiteta og lignanes og at reindriftsutøvera stort sett eksisterte for å bli forska på.

Æ glemte at det samiske e å bli glad når æ treff folk som håndhilse på mæ hver gang vi møtes; det samiske e å prate om nokka samisk med en anna same du tilfeldigvis treff på på en kafé – som Ylva på 4 roser – og å bli så glad over alt vi kan få til; det samiske e å bruke alle de store og små symbolan smykkan klærne t-skjortan skoan ytterklærne skjerfan og å bære dem med stolthet og selvfølgelighet; det samiske e å tenke med glede på alle mulighetan til å gjøre nokka nytt fordi vi e sånt et lite folk og vi har så mange muligheta; det samiske e å snakke morsmålet mitt med noen og å plutselig oppdage at æ ikke lenger e like redd for å skrive det; det samiske e å le av samevitsa med punchlines som e så obskur at nesten ingen skjønne dem; det samiske e …

Og æ vil ikke lenger tviholde på forvaltningsområdet og alt samisk, det e ingen grunn til å tviholde på det; et fornuftig menneske sa at det e på tide å gi slipp på forvaltningsområdet og tenke på andre ting, og det e rett: det va setninga æ trengte for å begynne å bryte opp fingran mine fra den fastlåste «men æ vil ikke innrømme nederlag fordi det betyr at æ bor i en by full av drittsekka»-tanken. Det va den setninga som lot mæ se ka æ har gjort, og kor ondt æ gjør mæsjøl mens æ tror æ jobbe for positive resultata. Det va den setninga som smøg sæ inn under fingran mine og løfta dem opp nok til at æ kunne stå her med strake fingre og se kor nært æ va en katastrofe.

Fra nu av hold æ det samiske i håndflata; det ligg trygt der, det puste bedre sånn.

Det klaustrofobiske språket, bokstavelig talt

Æ satt på bussen i dag tidlig – vel, halv ti, relativt tidlig? – og tenkte på å skulle prate samisk med folk. Og så kjente æ litt på kordan det føles å ha panikkangst, eller i det minste nokka som ligne på språklig klaustrofobi. Det e den teiteste klisjeen, men det va nesten så æ kunne kjenne veggan bygge sæ opp rundt hjertet mitt og presse sæ sammen.

Å snakke samisk innebær å kutte ordforrådet mitt med ganske mange prosent – sikkert minst førti, kanskje nærmere seksti? Og æ vet at dem – det her magiske, mystiske, mytiske dem:et man kan skylde på når man ikke finn andre – sir at det e bra å bruke et enkelt språk. George Orwell sa det! Og det har vel han og dem helt rett i, men det e neppe sant, ikke når du bruke det enkle språket fordi du ikke evne å forklare dæ i så avanserte terma som du føle et behov for. Særlig ikke når du har tilgang til den terminologien i et språk du vet begge parta i samtalen – som oftest – beherske, men ikke vil bruke, fordi det e et nederlag å bruke et språk som på mange måta ville føles som et fremmedelement i samtalen.

Å snakke samisk innebær å forenkle mæsjøl, tidvis nærmest til det ugjenkjennelige. Å snakke samisk innebær å forenkle argumentasjonen min i så stor grad at æ miste alle nyansan. Å snakke samisk betyr at æ ende opp med å si at ting e gøy, heller enn at dem e underholdanes eller latterlig – og det e ganske stor forskjell på meningsinnholdet i de to ordan.

Å snakke samisk betyr at æ miste nyansan, betyr at æ miste fingerspissfølelsen for språket – en fingerspissfølelse æ har i fullt monn i både norsk og engelsk. Å snakke samisk e den mest effektive måten å få mæsjøl til å virke dummere enn æ egentlig e.

Og du må gjerne si at det ikke e sant, om du vil, om du syns det, men æ vet at det e sant. Det her e ikke kokettering, det e fakta – vel, i den grad nokka æ noensinne skriv om mæsjøl kan være fakta, men det blir jo en helt anna sak – æ blir et dummere menneske på samisk.

Og æ syns ikke det e helt greit, æ har lyst til å imponere folk når æ snakke samisk, æ vil at dem skal syns at æ har intelligente meninge; æ vil ikke måtte bruke store dela av samtalen på å plukke riktig ord, å måtte tenke gjennom alle ordan æ velge, å ta til takke med nokka som ikke egentlig sir det æ vil si.

Men om alternativet e å la språket ligge, om alternativet e å bidra til å forskynde det samiske språkets snarlige død, og det e det jo, så fortsett æ. Det driv mæ til vanvidd, men pokker heller, litt e bedre enn ingenting e bedre enn å miste alt.

Og det e fint for dæ at du har det ordforrådet, at du har de mulighetan til å uttrykke dæ, at du får sagt akkurat det du vil si absolutt hver gang du åpne munnen og snakke samisk, men om du noensinne kommer med den formananes pekefingeren kommer æ til å knekke den.

Du må gjerne rette på mæ, supplere, foreslå det ordet du kanskje tror æ mangle, men du får ikke lov til å beskylde mæ for å gjøre for lite – det vet du ingenting om.

Det her e sånt man burde lagre som kladd og la ligge en stund.

Æ føle av og til at mye av det æ skriv her, om samiske ting, ende opp i lange rasjonaliseringe for å vise kor lite såra æ blir av ting som går utover det samiske. Det e naturlig nok, fordi så mye av det samiske blir presentert sånn at man som same havne i en uunngåelig offerrolle enten man vil eller ikke, og æ vil ikke være et offer – æ vil ikke være et offer i større grad enn æ allerede e. Æ vet ikke om det e en distinksjon som e klar for folk flest, eller for folk som ikke e nødt til å bale med en minoritetsidentitet sånn på daglig basis. (Min egen feil at æ bale med det her på daglig basis, hadde sluppet unna sånt om æ studerte matte eller kjemi, men neida, her digge man humaniora for alle pengan – eller mangel på sådan – her vil man sæsjøl ondt, tydeligvis.)

Men det e viktig for mæ å påpeke at æ som oftest ikke blir såra, æ e ikke såra, æ vil bare si at æ syns ikke det her e greit. Det går ikke utover min kvinnelighet at H&M har nesten nakne undertøysmodella plassert overalt, men det gir et dårlig bilde av verden når det e alt man får se. Akkurat likedan går det ikke utover min samiskhet at folk fortsatt e så dum at dem tror at alle sama gjør ditt og alle sama e sånn og sånn og alle sama eie rein og snakke samisk og bor i lavvu og alt, det gir bare et dårlig bilde av det å være same. Og det kan æ påpeke – det gjør æ – uten at det betyr anna enn at æ har øya og vett og evne til å tenke mæ om og tenke litt og sånt.

Alt det her e foranledninga for å kunne si at æ e såra og vonbroten. Nu e æ det. Æ e genuint trist, æ har litt lyst til å gråte, æ e litt skjelven og æ føle mæ litt uvelkommen, sjøl om æ vet at æ ikke burde det. Sjøl om æ vet at det ikke e fordi Tromsø kommune ikke vil ha mæ her.

Men det e det ryggmarksrefleksen ende opp med å tenke når nyheten kommer om at byrådet skal trekke søknaden om innlemmelse i forvaltningsområdet, det e det æ ende opp med. Det her: Tromsø kommune hate mæ.

Tromsø kommune hate mæ, Tromsø kommune vil ikke ha mæ, Tromsø kommune syns ikke språket mitt e verdt å ta vare på, Tromsø kommune syns eget byråkrati e viktigere enn mine tusenvis av år med historie, Tromsø kommune vil ikke at æ skal ha det godt med min samiske identitet i den her byen.

Og intellektuelt sett vet æ at det e feil, æ velge i det minste å anta at det ikke e sånn, at Øyvind Hilmarsen, Jens Johan Hjort og Jonas Stein Eilertsen ikke har tenkt «HAHA, nu skal ho Siri få sæ en på trynet, hoho, det blir gøy dokker!» (Så viktig kan uansett hverken æ eller noen andre sama eller det samiske være.)

Men det e sånn det føles i den lille delen av mæ som ikke klare å tenke, som bare reagere. Dem hate mæ. Og det gjør ondt.

Av og til må det også være lov.

Kæm e redd for samisk språk (eller: biru ollu fear and loathing i Sápmi)

Æ har tenkt.
[Å nei]
Problemet til dagens samiske ungdom …
[Å nei]
E at for få av oss tar utgangspunkt i at alle kan snakke samisk.
[Å … Hæ?]

Seriøst. Med mindre vi
[Snakk for dæsjøl]
Med mindre Æ e i det man kan kalle særsamiske sammenhenga
[Ja, man kalle det vel for særsamiske sammenhenga om man e en pretensiøs akademikerdust]
Antar æ aldri/sjelden at folkan æ snakke med kan samisk, og sjøl i de særsamiske sammenhengan
[Men ka betyr det egentlig, seriøst?]
Som for eksempel på Riddu, eller på vintermarkedet i Jokkmokk, eller på Markomeannu, eller under nokka som handle om det samiske
[Å, koffor sa du ikke det med engang!]
tør æ ikke, eller velge æ å ikke anta at folk æ snakke med snakke samisk, med mindre æ høre dem snakke samisk, har møtt dem før
[Det skjer vel ikke så ofte, din asosiale samiske særing]
Eller av andre grunna vet at dem snakke samisk.
[At du har stalka dæ til det, mene du]
Og det gjør ikke generasjonan før oss, eller i det minste ikke dem som e ordentlig gammel, dem sir «Bures» og begynne på samisk, og så legg dem eventuelt om om
[Når]
Det vise sæ at personen dem snakke med ikke kan samisk.

Mens vi
[Du]
Mens Æ ikke gjør det fordi æ e redd for å fornærme noen ved å anta at dem snakke samisk, morsmålet mitt. Og det e jo, i mangel av et bedre ord
[Se der ja …]
Sinnssvakt.

Folk som blir fornærma av at æ snakke morsmålet mitt til dem e ikke folk det e verdt å bry sæ om. Og æ bryr mæ vel ikke om dem, som sådan, men æ gjør mitt beste til enhver tid for å være et anstendig menneske man kan like (æ feile, ofte, æ øve mæ stadig på å være vennligere), men det virke som en dårlig måte å bli kjent med nye menneska på – eller i det hele tatt å forholde sæ til folk på: å starte en eventuell samtale med å snakke til dem på et språk dem ikke kan.

Æ blir glad om folk starte med å snakke morsmålet sitt til mæ, enten æ kan det eller ikke – det plage mæ bare om dem fortsett sjøl om æ gjør det tydelig at æ ikke skjønne nokka, og sjøl da går det greit: æ har gjennomført handla på tysk, finsk, russisk og italiensk (og en gang i Japan endte æ opp med å snakke samisk bare fordi æ ville si nokka til den hyggelige japansktalanes dama bak disken). Det virke tidvis optimistisk, men bestandig fornuftig å starte samtalen med å prate det språket du føle dæ mest komfortabel i.

Men da hadde æ jo aldri snakka samisk, tenke du kanskje – eller «Da hadde du jo aldri snakka samisk, Siri.» tenke du kanskje. Og det har du rett i. Av alle språkan æ prate, de tre æ kan sånn at æ kan gjennomføre en samtale uten å måtte ty til tegnspråk og håndgesta (med mindre det e noen æ kjenne veldig godt, sånn at dem skjønne ka det betyr når æ vifte med arman på den ene eller andre måten), e samisk det æ minst like å prate.

Og derfor sir det sæ jo sjøl at æ må snakke det oftere. At æ må anta at alle æ handle med og kommunisere med snakke samisk, i hvert fall inntil det motsatte e bevist. At æ må innføre «Bures» som min standardhilsen i et håp om at det får noen samisktalende menneska til å krype ut av det norskspråklige treverket vi gror fast i. At æ må slutte å frykte gollegiella til æ blir så komfortabel med det at æ glemme at det e det æ snakke når æ bruke det.

Men det e skummelt. Det e skrekkelig skummelt og æ vet ikke om æ tør. Men min samiske smerte – den ordentlige, faktiske smerten, ikke den ironiske samiske smerten – e, som for så mange andre, språket. Og av og til tenke æ at æ ikke får lov til å klage, for æ har samisk som hjemmespråk og alt – æ har ikke den smertelige erfaringa andre har i å måtte gjenerobre nokka dem aldri har kjent, eller å bare la det ligge for å slippe å tenke på smerten i det – men det e jo ikke legitimt, og æ vet det. Min smerte e ikke så stor som andre sin, så grunnlegganes, men det e en smerte forvoldt av et samfunn som i bunn og grunn ikke ga mæ muligheten til å lære morsmålet mitt på den måten æ vil. Og det e ugreit, for å si det pent, uansett grad av språkmangel man ende opp med.

Men likevel, æ vil ikke være redd for språket mitt, æ vil bruke det uten frykt og æ vil hoppe uti det ofte nok til at æ ikke lenger lar mæ affisere av eventuelle språkpolitiblåmerka, sjøl om det nok tar sin tid og kanskje aldri går over, men av og til må man slutte å frykte. Æ skal prøve nu. Æ skal i hvert fall tenke på det.

vin og viten, litt på etterskudd.

For å feire/markere at vi snart e på avreise til årets vakreste eventyr, også kjent som Riddu Riđđu, tenkte æ at æ endelig skulle knø mæ til å legge ut teksten æ holdt under vin og viten-kvelden æ va med på på Tromsø museum i februar. Bedre seint enn aldri, og det e ikke som om dem har slutta å krangle om det enda, så. De samiske probleman e evig aktuell!

Bures, mu namma lea Helander-Ristena Bitte Sire, dahje dušše Sire K. Gaski. Hei, æ hete Ánná Johán Harald Sire. Eller Siri K. Gaski. Men vi skal komme tilbake til egennavn litt etterhvert, æ tenkte bare æ skulle starte på samisk, for å vise at æ kunne gjennomført et helt innlegg på samisk, sjøl om det e et språk æ vil anta en del av dokker som e tilstede ikke skjønne.

I så måte, og med tanke på tittelen på kveldens opplegg – Samisk: truet eller truende – vil æ si det sånn: Selvfølgelig e det samiske trua; om det ikke va det, hadde æ holdt hele det her innlegget på samisk, med tolk, uten at noen reagerte nevneverdig. Om det samiske ikke va trua hadde Tromsø kommune gitt mæ såpass med samiskundervisning opp gjennom åran, at æ hadde følt mæ komfortabel med å holde – og skrive – hele innlegg på samisk, i stedet for å ende opp med akkurat nok undervisning til at det eneste æ vet om samisk grammatikk e at æ ikke vet nokka om den.

Om det samiske ikke va trua hadde Tromsø kommune sørga for at læreran æ hadde gjennom tolv år med skolegang hadde gitt mæ og klassan mine opp gjennom åran mer enn cirka fem tima med undervisning om det samiske. Og den undervisninga hadde basert sæ på anna enn at de samiske dialektan kanskje e så forskjellig at dem ikke e forståelig for hverandre, og at sama e sånne som går i kofte og har rein, bortsett fra Siri da, siden ho e her.

Om det samiske ikke va trua ville det ikke vært sånn at første gangen æ blei konfrontert med nokka samisk i undervisningssammenheng uten å ville gråte va på universitetet. Det virke ikke som for mye å be om, gjør det vel? Undervisning om morsmålet og kulturen din, gjort på en sånn måte at du e komfortabel med den? Nu e jo æ – heldigvis, kan man kanskje si – såpass gammel at undervisninga forhåpentligvis har rukket å bli litt mer omfattanes – det skal i hvert fall ikke så mye til.

Det va ikke før æ leste et lite intervju i Dagens Næringsliv æ faktisk tenkte på det her med egennavn. Saken e at Norges Handelshøyskole har fått beskjed av Språkrådet om at dem må innføre Noregs Handelshøgskole som navn i kommunikasjon som foregår på nynorsk. Til det sa Trine Dahl, professor i engelsk ved NHH, «Vi ser på Norges Handelshøyskole som et egennavn – brukt i alle år.» Og æ kunne ikke skjønne ka ho prata om, før æ plutselig innså at ho mene at et egennavn, det har man bare ett av. Det finnes tydeligvis en tanke om at man har ett egennavn og at det ene egennavnet e uforanderlig og konstant.

Den oppdagelsen har min flerkulturelle, flerspråklige oppvekst skjerma mæ fra, Siri på norsk, ja Sire sámegilli, har aldri vært et enten-eller, men et både-og. Derfor e det uforståelig for mæ når folk klage i avisen og kor som helst ellers og sir at dem ikke skjønne koffor Tromsø skal få et samisk navn. Æ blir ekstra forvirra, for når noen snakke om å få et navn ser æ for mæ stereotype indianerfortellinge fra før æ blei født. Det samiske navnet eksistere nu sjøl om folk – i det her tilfellet nordmenn – ikke har hørt det før.

I følge Aud-Kirsti Pedersen, som holdt et innlegg under debattmøtet Historisk forening i Tromsø arrangerte i forrige uke, kjenne man historisk sett til cirka tusen samiske stedsnavn i det som nu e Tromsø kommune. Nu til dags e det 193 offentlige stedsnavn på samisk – til sammenligning e det 7287 på norsk – og de fleste av de samiske navnan e på fjell og vann, i rurale områda. Norske navn i bebygde strøk og samiske navn i fjellet, kan lett tolkes, som ho sa, som «et ekskluderende prinsipp og en etterlevning fra fornorskningstida.»

Om det samiske hadde fått sin rettmessige plass her i byen, hadde ikke æ vært så fornorska at det aldri fall mæ inn å fortelle folk at æ bor på Sállir, men at æ konsekvent, uansett språk, referere til det som Kvaløya og Kvaløysletta.

Det e interessant å se at det va den yngre, kvinnelige garde i Arbeiderpartiet som først fremma forslaget om at Tromsø skal inn som en del av forvaltningsområdet for samisk språk, og det e også interessant å oppdage at det hovedsaklig e menn i en viss alder som e de mest høyrøsta motstanderan. Og så e det godt å vite at noen av dem som e gammel, og som dermed kan sies å ha nådd det dem på engelsk kalle en elder-posisjon i samfunnet, som Holger Raste, faktisk e for. Men æ vil ikke vente i noen-og-tyve år, med håp om at de gretne mellomaldranes gubban skal bli storsinna nok til å innse at Tromsø faktisk har plass til kommuneansatte med språkkunnskapa og noen skilt på samisk.

Samtidig e det sørgelig at samtalen om korvidt Tromsø skal være en del av forvaltningsområdet eller ikke dreie over på å enten skulle redde språket, eller å skulle være en gjenopprettelse av gammel urett – og ikke det det faktisk e: Et helt logisk steg. Æ tror Tromsø, i likhet med resten av nordkalotten, har vært samisk lenge, og det e ingenting unaturlig i at vi burde bli en del av forvaltningsområdet for samisk språk. Akkurat som det, i Tromsø, e helt naturlig at det norske navnet burde stå øverst på skiltet, uansett ka stadnamnlova sir, eller forskriftan til den.

Æ tror nemlig, i det som e min høyst personlige konspirasjonsteori – og som ikke handle om statsdannelse i det hele tatt, at loven e som den e fordi den blei oppretta på et tidspunkt kor ingen trodde at det kom til å gjelde anna enn de kjernesamiske områdan, og der e det logisk at det samiske navnet står først.

Dårlig tenkt er dårlig skrevet, sa Hege Ulstein da ho fikk en pris av NTB for godt mediespråk, og i en helt anna setting leste æ en gang at noen sa, lett omskrevet: «Rasjonell tankegang kreve søvn og evnen til å være fornuftig; det e derfor forvaltningsområdeinnlemmelsesmotstandera kan spy ut leserinnlegg i en salig fart.» Andelen dumme nordmenn e høyere enn andelen smarte sama, og vi ende bestandig opp med at debatten må ned på et grunnlegganes nivå og da heller handle om ka e en same, kor samisk e en same, kor mange sama, nøyaktig, bor det i Tromsø og kor lenge har dem bodd her. Det e totalt uinteressant, i hvert fall for ganske mange av oss, å til stadighet måtte delta i samtala kor vi skal finne ut av ka en same e.

Problemet e at folkan som kommer med de innleggan stille spørsmål, dem sett spørsmålstegn ved de grunnlegganes tingan i livet. Og så blir dem fornærma om/når man ikke svare. For spørsmålet demmes fortjene jo et svar, gjør det ikke? Det e elitistisk å tro at man ikke treng å svare. Så får det heller være litt uheldig at det finnes flere nordmenn som kan stille kompliserte, men dog ganske dumme, spørsmål enn det finnes fornuftige sama, som gidd å svare på leserinnlegg. Folk vil ha svar, og det å skulle finne informasjon sjøl e helt utenkelig. For dem spør jo ikke egentlig for å lære, dem spør for å være vanskelig, fordi det e en menneskerett. Og siden du har sagt A, eller ja, æ e same, så har du også sagt B: ja, æ kan være din høyst personlige informasjonsskranke.

Og nåde dæ om du e ufin, det skal vi ikke ha nokka av. Da bringe du skam over hele samefolket. Nåde dæ om du ikke tar alle spørsmål alvorlig, om du ikke anerkjenne folks rett til å spørre – og i minst like stor grad, nåde dæ om du stille spørsmål tilbake.

Æ har lest – i større eller mindre grad – lokalavisa i tjue år og vært klar over byguttbegrepet i nærmere femten. I begynnelsen va æ litt sjalu, fordi æ aldri kom til å bli bygutt, men etterhvert har det gått over. Man skulle tro den norske identiteten va trygg, knytta som den e til et helt land, men nei, det skal ikke mer til enn et skilt eller to, eller en kommuneansatt eller tyve før hele bygutthistorien e trua. Det sir ingenting bra om identiteten i den her byen om den faktisk bygge på et så svakt grunnlag som at ekte bygutta ikke e og heller ikke vil bli samisk. Og likevel e det til stadighet de saman som orke, eller tør, å reagere på ting som virke ugrei, som blir definert som hårsår.

Det eneste motargumentet æ syns man høre om forvaltningsområdet, nest etter «Tromsø e ikke samisk, så det så» e «vi har ikke penga til det her, dessuten burde vi bruke de pengan vi har på å ta vare på eldre og barn.» Til det må jo konklusjonen være at folk i Tromsø vil ta vare på eldre og barn bare så lenge dem ikke e samisk, for e det ikke det forvaltningsområdeinnlemmelse til syvende og sist egentlig dreie sæ om: Vi – som e for – vil gi gamle menneska, og alle andre, muligheten til å kommunisere på et språk dem føle sæ mer tilpass i, og små barn en garanti for at demmes samiskundervisning, og dermed også språkkommunikasjon, kommer til å være betydelig bedre enn det vårres, eller i det minste min, va.

En anna ting æ lærte under debattmøtet Historisk forening arrangerte va at bevisbyrden ligg like mye – om ikke mer – på dem som hevde det aldri har vært sama i kommunen, og sjøl om du ikke ser oss, betyr det ikke at vi ikke e her. Min første tanke etter første runde med negative avisinnlegg va at vi må etablere en undergrunnsvirksomhet av samisk: ikke for å infiltrere nokka, eller for å kunne sniketablere et eget land, men rett og slett for å snakke samisk på offentlige plassa. Avtalte møta som at person A og person B møtes i Storgata, ved siden av Brillehuset, tolv på tre på tirsdag, og står der og snakke samisk i minst fire minutt før dem går videre. For de saman som ikke snakke samisk kan man snakke om samiske ting, gjerne mens man har på sæ klær med en samisk signaleffekt. Ikke for at det skal virke som om det finnes flere av oss enn det egentlig gjør, men for å vise at vi e her, at vi møtes, at vi kjenne hverandre, at vi snakke sammen, og e samisk sammen, sjøl om det kanskje ikke e åpenbart i måten vi kler oss og det vi jobbe med.

Anders Opdahl, konstituert ansvarlig redaktør i Nordlys, mente i en lederartikkel at Tromsø ikke burde bli en del av forvaltningsområdet, fordi vi kommer til å tømme resten av Troms for samiskkyndige. Det e jo i og for sæ en god tanke, og det e bra med omtanke, men æ antar det betyr at han etterhvert også tar til orde for å legge ned Universitetet i Tromsø, sånn at alle de universitetsansatte akademikeran her i byen heller kan spre sæ utover i bygden i Troms.

Så får det så være at vi e belemra med ordførerkandidata som ikke vil lære et ord samisk, og som kanskje tvihold på sin status som enda en bygutt? E byguttkulturen fortsatt så streng og allestedsnærværanes, eller e det kanskje på tide at den reelle majoriteten her i byen reiser sæ opp og gir uttrykk for ka kulturen nu til dags faktisk e og ka den gir rom for?