scenografi

by

en dans fra ytterkantan inn i sjela

Har dokker hatt den der følelsen, når du trør ut av et rom og plutselig e bevisst verden på en måte du ikke va før du gikk inn der, før du opplevde det du nettopp har opplevd? Når hvert skritt kjennes viktig, vektig, nokka med vekt i, du merke bevegelsan dine på en helt ny måte, du ser på verden og blir helt Obstfelder, her er så underlig men du vet du e på riktig klode likevel?

Æ så Vidas extremas på Vinterlysfestivalen for en uke siden, og æ gikk ut av rommet med den der følelsen, æ brukte dobbelt så lang tid eller gikk dobbelt så fort, æ vet ikke, på turen fra kinoteateret til nærmeste middagssted fordi æ måtte kjenne beinan mine røre sæ, et skritt av gangen, kanskje ikke sakte men sikkert, men presist og oppmerksomt, fordi æ nettopp hadde brukt en time på å se på folk bevege sæ bevisst, koreografert, men likevel fritt, plutselige utbrudd av poesi i bevegelsan, men ikke sånn som det va sist æ va på poesidanseteater,

heller mer som det som sitt igjen fra Alexander den store, da æ så den (om igjen og om igjen), sjøl om det va mindre poesi og mer breakdance, for her tolke dem jo dikt, eller breake dikt, e dikt, om man kan joike et menneske må man vel også kunne breake en strofe?

Vidas extremas, en dans på livets ytterkanter e regissert av Jon Tombre (som e en av kanskje fire norske teaterregissøra æ faktisk huske navnet på, så stort inntrykk gjorde han, tenk), basert på en idé eller en grunntanke fra Nicolai López og Christina Hætta, med teksta av blant anna Sigbjørn Skåden (og tre persona til som æ ikke vet kæm e), og med fem guatemalske breakera og skuespillera, to samiske skuespillera og en samisk rapper, Nils Rune Utsi eller SlinCraze.

Men det e jo knapt nok poenget, eller kanskje det e poenget, æ vet ikke, folkan som e involvert e åpenbart viktig, æ tror det bestandig e en lang rekke tilfeldigheta som gjør at nokka kunstnerisk skjer, og æ tror særlig det e tilfelle i situasjona som det her, alle de her delan av det som handle om kæm folk e, kor dem har møtt hverandre, kordan dem heng sammen, kordan urfolk heng sammen, ka og kæm man e komfortabel med, og kordan man kan få publikum med på det hele.

Og publikum har åpenbart vært med på det, siden dem har fått positive anmeldelsa i Klassekampen(!), Dagbladet(!) og Scenekunst.no(!), (særlig de to første der e vel ikke akkurat kjent for å være superengasjert i samisk scenekunst sånn til vanlig), og det skjønne æ godt.

Fordi det her e settinga mi: æ sitt på første rad, fordi da vi gikk inn i salen sa dem at vi gjerne måtte sitte ganske langt framme og æ gjør som æ får beskjed om, ved siden av en lokalavisreporter fra Rana blad som tydeligvis ikke har tro på allerede eksisterende pressebilda, og derfor tar sine egne, med et enormt speilreflekskamera som sende oransje lys over hele scenen, og som bråke sånn som speilreflekskamera gjør, sånn som e ekstra tydelig når det ikke e lyda ellers, særlig på tidspunktan når det eneste som skjer på scenen e stille bevegelsa, eller breakdance uten lydspor. Men slapp av, noen i salen har tatt med sæ babyen sin! Et voila, lydspor! Æ har aldri møtt en mer snakkesalig baby, og om det va kor som helst ellers ville æ vært så sjarmert at æ døde på mæ. Men babya som ikke e gammel nok til å både fokusere øyan sine og å vite katti dem burde forholde sæ forholdsvis rolig har ingenting på voksenteater å gjøre, sjøl om æ innser at det e fordomsfullt av mæ.

Sånn til vanlig e æ John Cage med det meste, eller æ øve mæ i hvert fall på å være John Cage (altså 4’33», pianostykket kor lyden e det som måtte foregå i salen ellers, for det skjer ingenting med pianoet), men det gjeld som oftest folk som hoste og den uunngåelige duringa av en ivrig vibreranes telefon, ikke folk som bruke halvparten av tida på å fotografere skamløst og den andre halvparten på å slette og velge ut bilda (æ vet ikke kordan John Cage stilte sæ til lysforurensning, men det e nu en bestanddel det også).

Og det va settinga æ så stykket i, med et lyd- og lysspor farga av valg utenfor teaterets muligheta (med mindre det skal være en snakkanes baby med alle plassan, dét hadde vært et imponeranes kunstnerisk valg), og likevel va ikke det poenget, bare e et sidespor, dog et uunngåelig et, folk e så slitsom av og til, men etter forestillinga skreiv æ følgende på facebook (æ lime det inn her like mye fordi æ vil ha det et sted som føles varigere enn facebook):

Det eneste æ ønske mæ e kjekke unge menneska som breakdance på teaterscener. For alltid. Dajan hey, dajan ho, dajan hey, dajan ho – «det var irriterende å ikke skjønne hva de sa, når man ikke så teksten siden vi satt så nært scenen» og æ sa ikke «muhto it don darbboš áddet, galgat dovdat» for det har æ lært og mer samisk vi vil bestandig ha mer samisk eller mer spansk eller mer, og æ har vent mæ til å leke John Cage når det må til, alle delan av lyden i salen e samspill alt må med sånn e livet, men æ kan gjøre unntak for snakkende babya og fotograferende lokalavisreportere (det finnes offisielle PRESSEBILDA av en grunn, for at det enorme kameraet ditt og det stygge oransje lyset hver gang du skal ta bilde ikke ødelegg opplevelsen for andre, for helvete), men det handle ikke om å forstå, det handle om å oppleve, du må bare se på, bare se ka det blir og det blei så mye, dajan hey dajan ho dajan hey dajan ahte it don jáhke mun dovddan Sigbjørna sáni vaikko goas ja gos de bohtet? Dieđusge dovden, og det va SlinCraze som sa det og æ tenkte på Jon Tombre og æ tenkte på Alexander den store og kjekke unge menn på scenen som breakdance og så mye død og vold det finnes i verden, dadjen hey dadjen ho og i det scenen gikk i svart va det nokka i mæ som brast, birgejin birgejin birget, æ va der vi va der vi ser hverandre og æ sier hey og sier ho og sier hei, takk, giitu, okti vel, eambo, giitu, æ vet du ikke va der men setet ved siden av mæ va ledig og æ hadde sagt hei om du kom.

og æ vet ikke kæm det va æ skulle ønske æ hadde ved siden av mæ (noen som e høy/svær nok til å blokkere en utsendt lokalavisreporter?), men æ gikk ut derfra med sånt et ønske om fellesskap i etterkant, sjøl om æ droppa den gratis treretters middagen æ kunne fått og rukket om æ gikk litt fort, fordi tanken på å skulle smalltalke om nokka som helst va utenkelig og æ ville bare bo litt mer inne i Vidas extremas, æ ville være bevisst ka som skjer med bevegelsa, sjøl om det gikk over, det gjør bestandig det, også de der øyeblikkan med vekt i forsvinn etterhvert ut i intet, og du sitt igjen med bare en følelse av kordan det va mens dem va der,

og selvfølgelig va breakeran favorittan mine, æ har en forkjærlighet for dans i alle forma og fasonga, men særlig den som e uforståelig kul, på Riddu Riđđu for cirka tusen år siden, tror æ det va, refererte æ til det å se på Nicolai López breakdance som å se på vann bevege sæ (postscript: det va tydeligvis etter å ha sett Alexander den store, så så god e hukommelsen min), det va nokka sømløst i det, en bevegelighet æ i bunn og grunn ikke kan begripe men elske å beundre – og det samme va tilfellet med danseran her, æ ville ha mer breaking hele tida, dem kunne ha gjort bare det, bare breaka med diktan projisert på veggen bak sæsjøl i en hel time og æ ville sannsynligvis fortsatt ikke vært fornøyd, æ vil bestandig ha mer. Men æ så på dem, og det va til å gråte av, diktan handle om alt som e jævlig, på mange måta, sytten dikt om forsvinning sier dem, og vi tell ned, underveis, det e en videoprojekson på scenen som tell ned diktan og som oversett dela av det når det e på et språk folk kanskje ikke kan (som spansk, og samisk), og det fungerte skikkelig bra, bortsett fra at scenografien va bygd opp sånn at når man satt på første rad va øverste rad av sceneromsbygginga akkurat høyt nok oppe til at den dekka til dela av teksten. Men æ har da lært å sette pris også på kunst på språk æ ikke kan, så det va i og for sæ helt greit.

Og uansett va det ikke så farlig å bestandig skulle skjønne alt som kom ut av munnen til skuespilleran og breakeran, når æ like gjerne kunne se på munnen som sa ordan, det va ikke så avanserte kostyma på alle, de tre breakeran va kledd i svarte bukser og hvite skjorter, med rød leppestift og neglelakk, ting som gjør menn ekstra synlig, til og med når dem dele scene med en mann som e malt helt blå, som en slags Nightcrawler i X-Men, og det va fascineranes!, og den blåmalte mannen sammen med kvinnen i den blå kjolen, og påkledninga og sminken satte stemninga på en veldig effektiv måte, man treng liksom ikke forvente Ibsenrealisme og standard teatralitet når det første man blir møtt med e en blåmalt mann, koffor ikke bare bryte med sånt først som sist.

Æ vet ikke helt ka de to samiske skuespilleran gjorde der, æ skulle til å beskrive demmes rolle, men æ vet ikke helt ka den va, for æ tvile på at det va å trekke opp gjennomsnittsalderen (som va min første tanke nu), Mary Sarre va en slags moder/Maria-figur, som glei sakte gjennom rommet og sa dypsindige ting, mens Iŋgor Ántte Áilu Gaup hadde horn og vandra mer enn han glei. Det va uansett Nils Rune Utsi (aka SlinCraze) som imponerte mest og fikk mæ til å gråte litt, og han satt nu stort sett bare på et sted hele forestillinga.

Æ så en dokumentar om han på filmfestivalen, Arctic Superstar, og den va fin, så æ hadde et positivt inntrykk av fyren, og æ vet jo at han e flink, sjøl om æ ikke har hørt så mye på samiskspråklig rap, men det e åpenbart, og det blei enda mer åpenbart når han satt på scenen, for der breakeran har en imponeranes kontroll på det kroppslige har han samme imponeranes kontroll på stemmen, og det e en fryd å høre på uansett ka han sier. Så å få han på en scene, å få skrella bort de verste hiphop-taktan (som e nødvendig staffasje, åpenbart, i sin setting, men likevel staffasje), å bli presentert for bare han, og særlig i de siste diktet, det kor han sier «dajan hey, dajan ho» og min første tanke va «Sigbjørn!» fordi det tydeligvis e sånn æ gjenkjenne den samiske samtidslitteraturen, og kombinasjonen av det diktet, de frasan (det høres ikke imponeranes ut, æ vet det, dajan hey, dajan ho, men når nokka bæres fram med tyngde kan alt bli tungt), måten dem blei sagt på, alt som kom før, alt det bygde sæ opp til, før æ visste ordet av det gråt æ, og så lo æ litt av mæsjøl fordi æ skjønte at det kanskje ikke va noen andre som kom til å forstå akkurat koffor æ gråt – det handle om folkemord og forsvinning og jævelskap, og det e ganske jævlig, men ikke på gråtemåten – men det va vakkert, og da det va slutt slutta vi knapt å klappe. Vi va ikke så mange i salen, dessverre, men vi klappa for minst det dobbelte, og æ tror hjertet mitt hadde vokst så det kunne fylt opp en hel seterad aleina,

og det finnes så mye å utsette på så mange forskjellige ting her i verden, folk som i større eller mindre grad ikke tenke over kordan demmes teateropplevelse påvirke andres teateropplevelse, men det finnes nesten ingenting å utsette på det som skjedde på scenen, til og med det som kanskje føltes som tomrom va OK, det treng ikke å være fullkomment, det e ofte bedre når det ikke e det, og æ e så glad for at æ fikk se det, at æ fikk oppleve den sammensmeltinga av en hel haug med folk æ like og beundre, at æ kan vite ka dem har laga sammen, og å vite at de her folkan finnes i verden, å vite at setet ved siden av mæ va tomt og kor mange menneska æ kunne tenke mæ å ha hatt ved siden av mæ der, æ kunne sagt hey eller hei til alle sammen, æ kunne sagt hey og æ kunne lagt til at æ e glad du finnes i verden, du og æ og Vidas extremas, æ e glad vi finnes, alle sammen.

by

Alexander den store og de overveldanes breakdanceran

Første gangen æ så Alexander den store, på premieren på torsdag, tenkte æ at å se på Nicolai «Mini» López danse e som å se på vann. Det va helt fantastisk, måten han bevegde sæ på, den va flytanes ulikt omtrent alt anna æ har sett – og ikke bare at det va flyt i det, men ja, det va som å se på vann, en kropp som bevegde sæ akkurat som den skulle, som fylte opp den plassen den hadde til disposisjon og som gikk fra posisjon til posisjon – figurform til figurform – uten at man egentlig kunne se kordan mellomleddet hadde vært. Ida mente at en del av det nok hang sammen med at han e så mye høyere enn de andre danseran, enhver bevegelse vil virke mer imponeranes hos noen som må være nærmere to meter høy, men æ hold en knapp på at det ikke va bare det. (Kanskje va det premierenervan, for på lørdagen va han ikke like flytanes. Eller kanskje va det en oppdagelse av at man ikke kan gi alt, ikke i en hel måned – det e jo legitimt det også.) López har også et anslag av det æ i hodet mitt e begynt å referere til som en Kjosåsk kvalitet, i at æ, når han va på scenen, ikke klarte å ta øyan av fyren. Æ kikka på han, tenkte «nu skal æ se på de andre breakeran …» og gjorde ikke det. Fordi det føltes nærmest umulig. For en fyr!

De andre danseran va også flink, åpenbart, æ blei skikkelig svak for Jeffrey «Machine» Mccann, som også har vært koreograf på stykket – det va muligens da han i et segment vitsa med nokka sånt som «big dreams in a small package» at æ ga opp og tenkte «sukk mitt hjerte»; sjøl om æ foretrekke høye menn tror æ at æ som samejente e genetisk tilbøyelig til å være litt ekstra svak for ikke-spesielt-høye menn som vitse med høyden sin – det va nokka med at han så såpass beherska ut (æ finn ikke rette ordet, æ tenke på det engelske contained, men behersket virke ikke riktig – språkvanska), men så – klisjé ahoy – eksploderte han nærmest inn i breakinga, og den kontrasten va veldig tiltrekkanes på scenen.

Alexander i stykket, Huy Le Vo, gjentar sæ sjøl, og en av de tingan han sier, det han rope, i stykket e «Det handler om meg!» Problemet for Alexander sin del – og kanskje for min del, som publikummer – e at det gjør ikke det. Det handle ikke om Alexander, det handle om breakdancing. Det handle litt om mora «og det hun vil» og faren «og det han skal», men mest av alt handle det om de fem breakeran som e på scenen. Mest om dem og litt om scenografien (og litt om måten Marius Lien føre sæ på, sjøl når han e pakka inn i sølvstoff og går rundt med et hjortehode (eller rein, æ vet ikke helt?) – æ e da en enkel sjel).

Det kunne ha handla om Alexander, tror æ, men ikke sånn som det e nu. Ida sa til mæ, etter premiereforestillinga, «se for dæ Espen Østman spille Alexander.» Og æ prøvde, men æ va for travelt opptatt med å hulke litt inni mæ (kor e det blitt av Espen Østman, liksom? Sukk.) og å klynke litt på utsida, for – beklager ordbruken, men det e helt rett – svarte helvete, Espen Østman kunne eid den rollen. Han e kanskje, sørgelig nok, litt for gammel til at det hadde fungert, men æ tror ikke det, æ tror han kunne gjort den. Og æ tror han kunne gjort Alexander til den stykket handle om. (æ klynke fortsatt litt inni mæ av tanken på Østman i den rollen, det hadde vært nokka.)

Men så e det ikke et stykke som, for mæ, handle om rolleprestasjonan – det e ikke et stykke man går for å se på skuespillet til Iren Reppen eller Morten Svartveit eller Huy Le Vo eller Marius Lien. Men æ tenkte likevel en del på Morten Svartveit (i motsetning til ellers, heh. Sukk hjerte.) – for både anmeldelsen i Nordlys og Therese – som æ så stykket med på lørdag, ho og kjæresten – trakk fram at Svartveit minne om Egil Hegerberg. Æ ser det ikke, men så har æ ikke forholdt mæ til så mye av det Hegerberg har gjort (æ tror ikke det gjelds at man på ungdomsskolen kunne teksten på «Arne» utenat), og det merke æ at æ e litt glad for. For mæ kunne han være en maniert karakter uten den typen konnotasjona.

Når det gjeld manuset erklærte æ muligens at det va som «en manisk Jon Fosse i Endre Lund Eriksen-versjon.» En god del gjentakelsa, kommunikasjon som ikke helt virke å gå som den skal, folk som snakke forbi hverandre – nærmest bokstavelig talt – og min overfladiske kjennskap til Jon Fosse førte til at det va enkleste sammenligninga. Det e ikke nødvendigvis negativt, sjøl om æ ikke e overveldanes glad i Fosse (æ har bare et tipoengskurs i drama på tusennivå, ikke akkurat grunnlag for å be- eller fordømme noen, særlig ikke Fosse. Ikke det at det stoppe mæ), men det føles litt som om, æ vet ikke helt, som om det å invitere noen til å se en breakdanceforestilling som vil appellere til ungdom for så å introdusere dem til en Fosse (som ikke e Bob Fosse, det kunne man kanskje hatt grunnlag for) e litt uventa. Men æ e sikkert bare fordomsfull og antar at ungdommen nu til dags ikke skjønne sånt.

En del av mæ tenke at breaking og ballett ikke e så langt unna hverandre som æ hadde trodd, særlig etter å ha sett på breakdancebattle på lørdag kveld. Æ har forsåvidt ganske liten erfaring med begge dela, men enkelte av bevegelsan til noen av breakeran va sånn at æ tenkte at dem hadde vært helt naturlig å la sæ imponere av også om dem blei foretatt med tåspissko.

Det e også litt sånn at æ e vanskelig å imponere når det gjeld breaking, men ikke fordi æ e skikkelig kresen, det e bare det at æ ikke helt klare å ta innover mæ kor vanskelig det e å få til, fordi æ e totalt sjanseløs på å klare det sjøl. Æ sammenligna det med når æ ser på snowboardkonkurransa, kor æ egentlig vente på at folk skal snurre fire ganga rundt mens dem klappe i hendern og sjonglere nokka, fordi æ ikke klare å se for mæ kor vanskelig nokka e, fordi dem får alt til å se så lett ut. Æ blir imponert når noen snurre rundt på hodet sitt – fordi æ tenke «au, nakken!» – og alt sånt, men ellers? Dem får det til å se ut som den enkleste kunst å bevege sæ så fort, på den måten, å flytte hele kroppsvekta fra to føtter til en hånd til underarmen til knestående til å plutselig ha tatt en salto og landa ståanes og æ sitt der og tenke «snurr mer rundt!» fordi det ser morsomst ut. Det e litt som med tegning: æ får det ikke til uansett, så da forvente æ at dem som kan det automatisk skal være dritflink. Og det e sånn passe teit, æ vet det, så æ øve mæ på å slutte å tenke sånn. Men det e vanskelig, når breakeran e så flink og får all verdens moves til å se ut som sånt dem har gjort hele livet. (På lørdag sa Machine «I’ve been dancing for twenty years, this shit is hard» – parafrasert, men nokka sånt va det – og æ bare «men kor gammel e han egentlig!?» Og kor lenge kan man egentlig fortsette som breaker før man risikere å breake nakken av sæ (fnis))

«Å beundre noen så intenst for så å oppdage at du aldri i livet kommer til å bli som dem.»

Scenografien på Alexander den store e ganske enkel, det ser ut som en boksering uten tau rundt, kor publikum sitt på tre av fire side, og tre-fire menneska sitt på den siste sida og styre med en hel masse forskjellige maskina. Æ tror en kjøre lyd, en styre lys og en hold orden på taket, som i begynnelsen e senka ned til scenen, sånn at man – før stykket starte på scenen – ser på en stor svart boks («kanskje det e skyggeteater, alt sammen!»), men som etterhvert bevege sæ litt rundt omkring.

OK, taket bevege sæ ikke så mye rundt omkring, det hadde vært imponeranes, men det heves og senkes – noen ganga går det i vinkel. Det gjorde det ikke under premieren – i tillegg va det visst noen videodela som heller ikke va som dem egentlig skulle være – så da æ så stykket på lørdag, og taket plutselig bøyde på sæ, og blei senka ned mens det nærmest, forsiktig, dytta danseran nedover, før det havna i vinkel over Alexander mens han holdt en monolog, da mista æ pusten og satt der og nistirra med åpen munn fordi det va så uventa, og det va så flott gjort! Æ tror det e det æ like best med at HT nu har et helt bygg å arbeide i, at dem har et scenerom dem kan omvende som dem sjøl vil: dem kan gjøre så mye gøy. Og noen ganga svelge det gøye de faktiske kvalitetan i stykket (æ kan se et stykke for bra scenografi, men æ tror æ tilhøre et mindretall), men som oftest e det bare fantastisk gøy å se ka dem kan tillate sæ: å bygge i høyden; å gjøre om på hele scenen; å få publikum til å sitte der dem ikke trodde at dem skal sitte; eller, som her: å bygge et scenegulv som riste.

Det e sånn det starte, når taket heves, og man som publikummer først ser en tekopp som står midt på scenen og deretter kan konstantere at man ser rett på alle de andre publikummeran (bortsett fra dem som sitt på samme side som en sjøl, så klart). Og mens du sitt der og ser på tekoppen og tenke at det egentlig hadde gjort sæ som et videoverk, så dukke Raymond Michael «Nasty Ray» Mora opp og danse om kapp med tekoppen. (og så kan du, som enkelte gjør, tenke som følger: «æ e litt nysgjerrig på, men vil samtidig ikke helt vite, koffor Nasty Ray har fått det kallenavnet …» (det va, for ordens og en gangs skyld, ikke æ som sa det! (sjøl om æ kanskje e litt nysgjerrig men ikke egentlig vil vite æ også))) (parantes slutt, herrefred)

Det tenkte æ egentlig ganske ofte underveis i forestillinga, ikke på kallenavnet til Nasty Ray – sjøl om æ muligenskanskjebittelitt tenkte ett-og-anna om han, akk og ve – men på det faktum at dela av stykket hadde gjort sæ utmerket som videoverk. Tre til fem minutter lange segmenta av handling som kunne fått noen til å stoppe opp foran en skjerm, til å lure på ka som skjer nu, til å vente på at nokka skal skje, nokka må skje, man kan kjenne spenninga i øyeblikket enten man e i nærheten av det vibrerende gulvet eller ikke. Det mest talende i så måte va en del kor Alexander driv på å bygge et tårn av plaststolan som e den vesentligste bestanddelen av scenografien, og på et tidspunkt går det ikke lenger, den første av stolan ramle ned, og så begynne gulvet å riste igjen og hele konstruksjonen rase sammen. Men i øyeblikket etter at den ene stolen raste, før ristinga starta, så gikk det et gisp gjennom salen. Som om alle vet at det kommer til å gå galt, men om vi hold pusten, om vi tenke veldig intenst på at det burde gå, så går det kanskje bra, så klare han det – for æ tror vi som publikummera heie på Alexander, enten han oppfattes som den viktigste personen i stykket eller ikke, vi vil at han skal få til nokka som handle mest om sæsjøl, som ikke handle om foreldran eller noen andre, kanskje han kan bygge nokka som overdøve breakeran?

Snakke om breakeran, det føles feil å ikke nevne de to siste: Rayan «Reveal» Casicas og Bjørn-Tore «Btee» Hilmarsen. Dem va flink begge to, og særlig Hilmarsen hadde et særpreg æ knapt klare å bestemme mæ for ka æ synes om. Æ vet at det ikke høres spesielt positivt ut, men det va nokka i måten han breake på som … æ vil sammenligne det med Regina Spektor, Joanna Newsom og de tidligste albuman til Sleater-Kinney (Call the Doctor og det sjøltitulerte): det gneg på dæ, men på en bra måte. Det høres ut som et skikkelig slemt kompliment, pokker, men det gneg på mæ på samme måte som Guri Johnson gjorde som Polonius i Hamlet, æ får ikke tak på det, og det både frustrere og fascinere mæ. (det e muligens nokka med størrelsen? E det slemt å si? Han e så spinkel, og så har han så åletrange dongeribukse og æ blir litt redd for at han skal brekke anklan men samtidig e det så godt jobba, men så har æ litt lyst til å applaudere og kaste en matpakke på scenen. Det føles slemt, æ mente det ikke sånn. Unnskyld.) Og Casicas, æ tror han bare forsvant litt fordi æ ikke har hjerne nok til å se på, observere og være interessert i fem forskjellige dansera (i tillegg til skuespillera) samtidig. Sukk. Han va kjempekompetent og flink, men der de andre alle hadde noen kvaliteta som breakera som æ ikke helt klarte å slutte å tenke på, va Casicas «bare» flink. Det e litt som å se Ketil Høegh i Hamlet – så klart va han flink, men hallo, Frank Kjosås va der, kan man da tenke på nokka anna (med mindre man ser stykket fire ganga, da rekk man å tenke ganske mye om det)? Om æ ser Alexander den store fire ganga skal æ bruke en av dem på å se på bare han, æ love.

En av de tingan æ likte skikkelig godt med scenografien va det at den gjorde det mulig å se på de andre publikummeran – det e sånt som appellere til mæ, voyeuristisk som æ e, å kunne se på andre som ser på nokka, å observere kordan dem reagere, rett og slett ka slags ansiktsuttrykk dem ser teater med.

Alexander den store e et stykke kor det føles vanskelig å snakke om en helhetlig sammenheng, det e ikke et plott der, som sådan, du kan ikke – som i Hamlet – si at «sånn og sånn og sånn skjer, resultatet e rocks fall, everybody dies«; man kan si at «det skjer, og sånn, og mannen med reinsdyrhodet hete Darius, og i Alexander den stores faktiske historie va Darius en av dem han kjempa mot (sjøl om han på norsk visst hete Dareios, om man skal stole på wikipedia, men kæm som vet om man skal det), men …» Ida mente at kanskje vi antok at Darius e en sympatisk karakter fordi vi like Marius Lien (for vi e ikke spesielt kompliserte teatersjela, bestandig), men æ ser fortsatt Darius i stykket mer som en som e på Alexander sin side.

Kanskje æ bare ikke skjønte nyansan – kanskje plottet lå gjemt inni alle de delan æ tenkte på som fin potensiell videokunst? Kanskje historien rett og slett va såpass komplisert at æ ikke fikk tak på den, Endre Lund Eriksen og Jon Tombre sammen e smartere enn æ klare å være – det e jo ikke utenkelig. Og æ skulle si at det virke litt rart om et stykke som prøve å appellere til tenåringa, til ungdom, samtidig e så vanskelig at man kanskje ikke engang får tak på historien, men det e kansje ikke så rart. Koffor ikke, liksom? Gi dem breakdance så dem kommer, og forvirr dem med en historie dem kanskje vil prøve å forstå mer av etterhvert. Lur dem inn og gi dem kunst dem kan sitte fast i, enten det e breakdancing eller performancekunst – det e uansett bortkasta å prøve å rangere kunst.

Det va forsåvidt også det æ konkluderte med da æ twitterhoppa rundt etter premieren og oppdaga følgende tweet fra tidligere nevnte Nasty Ray. I den tweeten (klikk på linken, klikk, klikk, klikk!) e det et bilde av mannen pent plassert ved siden av et neonverk av Marit Følstad, for tida utstilt på Nordnorsk kunstmuseum. Æ så det bildet og blei litt ør av det, fordi se: han e kunstverket! Æ har sett på utstillinga til Følstad, æ like den, men å introdusere et menneskelig element av den typen va helt uventa, og det gjorde mæ så glad, for det har æ ikke tenkt over at kunne være en mulighet. Og det e jo ofte det æ håpe på i kunst (og i livet): at æ ende opp med å tenke nokka æ ikke har tenkt før, å se nokka æ ikke har sett, nye konnotasjona, ka som helst, smått som stort. Og så dukke det opp, på bittesmå, magiske måta – det e så bra!

Og det e nok konklusjonen min når det gjeld Alexander den store: helheta e ikke der, ikke på måten den va i En folkefiende, heller ikke i Velkommen (og akkurat det stykket føles som en veldig riktig sammenligning, det e nokka med bestanddela), men noen av fragmentan e til å miste pusten av. Og det hold i massevis for å glede mæ.

by

Å være Ofelia uten å ligne Ofelia. Hamlet på HT og teater i HjerTet.

Æ vil skrive nokka som sammenligne Hamlet med En folkefiende, som trekk linja i scenografien, eller, ikke scenografien i sæ sjøl, men måten den brukes på for å understreke de oppdelte livan. Kordan man i begge forestillingan kan se opptil flere karaktera leve sine egne liv, samtidig, uten å vite sikkert kor det e meninga at du skal feste øyan. Æ synes det e attraktivt i et teaterstykke, det e en av de grepan som gjør at æ vil se det flere ganga, fordi æ vil få med mæ mest mulig av ka som skjer og kæm som gjør ka. Og det æ virkelig likte med En folkefiende va at æ kunne velge plass i salen, at det va unummerert – sånn til vanlig like æ å ha et sted å sitte, det e enklere, da e det ikke din feil om du havne ved siden av noen, da treng du ikke tenke at du satte dæ for nært – så da æ så det andre gangen kunne æ velge et sted som va forskjellig fra der æ satt første gangen, og da æ så det tredje gangen kunne æ igjen velge litt annerledes. Det ga en slags frihetsfølelse i teateropplevelsen, æ likte det.

Man kan jo ikke gjøre det på samme måten i Hamlet – ikke bare fordi det e nummererte seta, men fordi det i En folkefiende va sånn at om du satt på et sted va det dela av handlinga på scenen du gikk glipp av, fordi du rett og slett ikke så den. Andre gangen æ så stykket satt æ mæ nært scenen, på venstre side, uten å tenke over at æ da gikk glipp av mye av det som skjedde hos Petronella Stockman, hvilket jo va synd, siden Ulla Marie Broch va en av de beste grunnan – i et hav av gode grunna – til å se stykket. I Hamlet vil det være vinkelen som e forskjellig, man vil kunne se andre bilda i speilveggen som e en del av scenografien. Kanskje kan man se mer av scenen, mindre av publikum, om man ikke sitt midt i salen, om man sitt mer til venstre? Kanskje det blir mindre distraheranes – ved gjensyn lurte æ på om æ så mæsjøl i speilet, æ konkluderte med at æ gjorde det, såvidt. Men æ tror ikke man går glipp av nokka handlingsmessig, siden scenerommet i utgangspunktet e helt flatt og uten vegga. Men likevel, man vil kanskje følge med på andre karaktera avhengig av kor man sitt (eller så e man som mæ og ende opp med å følge med på Hamlet uansett, fordi han har en nær magnetisk tiltrekningskraft); man vil kunne få et nærmere bilde av Ofelia om man sitt på venstre side av salen, man vil kunne få et nærmere bilde av Clodius om man sitt på høyre side, sånne detalja – ingenting stort, ingenting avgjøranes, men nok til at æ skulle ønske at ikke alle billettan mine va på cirka samme plass, enkelt nok. (Ida sa «… du vet ka det betyr» og æ svarte «Det e en tidagers periode der, etter at æ kommer tilbake fra Snåsa og før æ og Gøril skal på sisteforestillinga …» Alle gode ting e fire?)

Æ leste forresten Therese Bjørneboe sin anmeldelse av Hamlet i Aftenposten, og lot mæ imponere over kor mye ho hadde klart å få inn i en såpass kort tekst – referansepunkta (Bjørn Sundquist som sin generasjons Hamlet, Psycho, Bjarne Melgaard – og alt logisk og forståelig!) og Hamlet-historie og alt sammen, den va så mye bedre enn anmeldelsen i Dagbladet, som æ leste og tenkte «men … hæ?» fordi den sa så lite. Og æ skjønne at hyppige linjeskift gjør sæ i avisspalte, men når det ligg på nett ser det bare fælt ut, og ødelegg for tekstpoengan – teksten flyt ut i intet, det e litt trist. Men ja, Therese Bjørneboe sin anmeldelse va imponeranes – æ tok mæ i å ønske at æ hadde den typen teaterkunnskap å skrive fra, eller så gleda æ mæ til æ en dag kanskje har det. (sidespor: æ like å tenke på det, ideen om kumulativ læring: det her vet æ nu, en dag kommer æ til å vite mer, og tenk kor mye kunnskap æ sitt på når æ bikke førti, femti, når æ kan se linje tyve-tredve år tilbake i tid uten engang å måtte prøve – det e en overveldanes tanke, den gjør mæ glad langt inn i sjela, æ håpe ikke æ glemme den gleden etterhvert som æ kumulere kunnskap.)

Og det æ glemte å nevne i første runde av Hamletblogging va lysriggen. Det va litt dumt å glemme, fordi æ synes det va et fantastisk, effektivt, grep – å senke hele lysriggen framheva den klaustrofobiske stemninga, særlig i andre akt, og det e kanskje det æ like best med teater, når æ tenke mæ om – måten æ i større grad enn når æ ser film både kan tenke på handlinga samtidig som æ sett pris på de tekniske grepan som gjøres for å underbygge det skuespilleran gjør. Æ vet, på et nivå, at det samme skjer i film og tv og absolutt alt, men når man ser det på scenen føles det nærmere – æ ser at lyset skifte fra den ene spotten til den andre, æ oppfatte at bevegelsen karakter A gjør fra sted C på scenen til sted D skjer fordi det skape dynamikk og for at det skal passe sammen med karakter B sin bevegelse fra punkt E til punkt F – det e lettere å oppfatte – for mæ – når det skjer foran øyan på mæ i en teatersetting, æ e ikke vant til å skulle se etter det samme i film.

Æ e kanskje ikke interessert, heller, i å se etter det samme på film, æ vet ikke, det føles som om æ i større og større grad tenke at teater e min greie, æ like det flyktige i det, sjøl når det frustrere mæ endeløst. For eksempel: i går hadde æ stemmen til Morten Svartveit i hodet mitt, «det går dårlig, pappa,» (det e godt æ snakke samisk til faren min, ellers hadde æ begynt å si det til han i hytt og vær) og omtrent samtidig hang Ulla Marie Broch sin «ai ai ai ai ai ai AI!» fra En folkefiende igjen, noen ganga høre æ et tonelag og tenke på Guri Johnson – alle de her øyeblikkan som æ bare kan holde fast ved inni mæ, alt æ må skrive ned for å huske det, det e jo håpløst, og fantastisk; æ skulle ønske æ kunne se Cabaret en gang til, i 2012 ikke i 2007, æ skulle ønske æ huska mer av det-og-det stykket, men likevel, kanskje æ foretrekk situasjona kor det e legitimt å applaudere når dem e over? Sjøl om det gjør det vanskeligere å huske direkte sitata, å huske akkurat kordan det så ut, det øyeblikket der, så e adrenalinrushet etter forestillinga verdt det. Adrenalinrushet som sier: æ va tilstede, æ så folk lage kunst mens æ satt i salen og så på, dem gjorde det rett foran øyan på mæ – æ vet at Frank Kjosås e Frank Kjosås, men akkurat der, akkurat da va han Hamlet, akkurat da hadde æ tatt alt for god fisk så lenge stykket ber mæ gjøre det – det e nesten som å være forelska (æ tror det her e forklaringa på minst halvparten av alle blogginnleggan mine som handle om teater: det e nesten som å være forelska), å nyte synet, å se at ikke alt e perfekt, men likevel, å se det skjønne i det. (det her va blogginnlegget sitt, digresjonsmessig.)

Og det æ egentlig skulle si, bortsett fra lysriggen og scenografisammenligninga – va at æ, etter å ha sett Hamlet for andre gang, ikke klare å slutte å tenke på Trude Øines. Eller Ofelia, men nei, det e like mye Trude Øines.

Haha, nu passa det nesten inn i «Selma» av Herman Wildenwey – «det er Trude Øines – denne gang.» Hvilket, digresjon atter en gang, kanskje e det perfekte diktet for å beskrive teaterforelskelsen min: «Og det er liten HT/den er ærlig verd en sang/det er HT, som jeg elsker/det er HT denne gang!» bare at man med jevne mellomrom kan bytte ut HT med #heitehilmar eller Espen Østman eller Ulla Marie Broch eller Marius Lien eller Ketil Høegh eller Guri Johnson eller … ja. Æ e enkel å glede.

Men Trude Øines. Ida påpekte at ho like Trude Øines som Ofelia fordi ho ikke e det man gjerne ser for sæ når man tenke på karakteren – og ikke bare som karakter i stykket, kor Ofelia jo e kledd opp med ettervekst i det farga, blonde håret, ho spring rundt i lilla Doc Martens og dongerishorts, en oversized t-skjorte (ka nu enn det kalles på motenorsk, oversized, ikke tskjorte) – men om æ skulle beskrive karakteren Ofelia ville æ landa på at ho e høy, litt tander og vever, kanskje litt sånn modellpen, med langt hår og alt det der. Mer Angelina Jolie enn Janeane Garofalo for å være platt og enkel. Og Trude Øines e skikkelig pen, men ikke på den måten. Dessuten e spillestilen hennes i Hamlet kroppslig – om man kan si det sånn – på en måte æ aldri hadde forbundet med Ofelia. Og det e nokka der – æ har, på en eller anna måte, lyst å trekke en linje mellom den tanken her og den æ e innom i blogginnlegget «om kunstfotografi og tjukkebolla feita» – det e ikke så enkelt som at Trude Øines sin Ofelia får mæ til å tenke at alle kan få kjærlighet, det blir for enkelt – det blir ærlig talt litt simpelt, men om Ofelia kan være sånn som Ofelia e i den her versjonen av Hamlet, så e det håp? Det e nokka nærmere det. Og ikke håp om kjærlighet, men håp om at det e greit, at det kan være lov. Æ vet ikke helt, den her tanken e litt mer Welhaven enn Wildenwey, litt mer uudsigelig. (det e sånt æ bruke litteraturutdannelsen min til. jaja.)

Nu e æ ganske sikker på at det e nokka æ har glemt, igjen, enda en tanke om Hamlet som æ gjerne vil prøve å formulere, nokka æ vil gjøre et forsøk på å gripe, som om æ kan skrive hele forestillinga på bloggen min og dermed komme tilbake hit etter å ha samla kunnskap i tyve år til og tenke «sånn va det, ja!» At æ kan lese det her og komme på koffor æ synes det virke fornuftig å omså se Hamlet fire ganga i løpet av en knapp måned – koffor æ tror æ hadde angra om æ lar være, at æ kan vende tilbake om fire år, når æ forelske mæ i et nytt teaterstykke som minne mæ vagt om nokka æ har sett før, og tenke at «jo, det minne mæ om Hamlet og det va på grunn av det og det, sånn som æ skreiv der – sånn må det være» og så kan æ skrive entusiastisk om ka det enn måtte være og gå tilbake til entusiasmen nu. Og så bygge æ kunnskap og til slutt kan kanskje noen – forhåpentligvis – lese mine teatertanka og tenke «oi, æ håpe æ kan skrive sånn en dag!»

Konklusjonen e altså: kunnskap e makt, teater e forelskelse, og kombinasjonen e best.