Sigbjørn Skåden

by

en dans fra ytterkantan inn i sjela

Har dokker hatt den der følelsen, når du trør ut av et rom og plutselig e bevisst verden på en måte du ikke va før du gikk inn der, før du opplevde det du nettopp har opplevd? Når hvert skritt kjennes viktig, vektig, nokka med vekt i, du merke bevegelsan dine på en helt ny måte, du ser på verden og blir helt Obstfelder, her er så underlig men du vet du e på riktig klode likevel?

Æ så Vidas extremas på Vinterlysfestivalen for en uke siden, og æ gikk ut av rommet med den der følelsen, æ brukte dobbelt så lang tid eller gikk dobbelt så fort, æ vet ikke, på turen fra kinoteateret til nærmeste middagssted fordi æ måtte kjenne beinan mine røre sæ, et skritt av gangen, kanskje ikke sakte men sikkert, men presist og oppmerksomt, fordi æ nettopp hadde brukt en time på å se på folk bevege sæ bevisst, koreografert, men likevel fritt, plutselige utbrudd av poesi i bevegelsan, men ikke sånn som det va sist æ va på poesidanseteater,

heller mer som det som sitt igjen fra Alexander den store, da æ så den (om igjen og om igjen), sjøl om det va mindre poesi og mer breakdance, for her tolke dem jo dikt, eller breake dikt, e dikt, om man kan joike et menneske må man vel også kunne breake en strofe?

Vidas extremas, en dans på livets ytterkanter e regissert av Jon Tombre (som e en av kanskje fire norske teaterregissøra æ faktisk huske navnet på, så stort inntrykk gjorde han, tenk), basert på en idé eller en grunntanke fra Nicolai López og Christina Hætta, med teksta av blant anna Sigbjørn Skåden (og tre persona til som æ ikke vet kæm e), og med fem guatemalske breakera og skuespillera, to samiske skuespillera og en samisk rapper, Nils Rune Utsi eller SlinCraze.

Men det e jo knapt nok poenget, eller kanskje det e poenget, æ vet ikke, folkan som e involvert e åpenbart viktig, æ tror det bestandig e en lang rekke tilfeldigheta som gjør at nokka kunstnerisk skjer, og æ tror særlig det e tilfelle i situasjona som det her, alle de her delan av det som handle om kæm folk e, kor dem har møtt hverandre, kordan dem heng sammen, kordan urfolk heng sammen, ka og kæm man e komfortabel med, og kordan man kan få publikum med på det hele.

Og publikum har åpenbart vært med på det, siden dem har fått positive anmeldelsa i Klassekampen(!), Dagbladet(!) og Scenekunst.no(!), (særlig de to første der e vel ikke akkurat kjent for å være superengasjert i samisk scenekunst sånn til vanlig), og det skjønne æ godt.

Fordi det her e settinga mi: æ sitt på første rad, fordi da vi gikk inn i salen sa dem at vi gjerne måtte sitte ganske langt framme og æ gjør som æ får beskjed om, ved siden av en lokalavisreporter fra Rana blad som tydeligvis ikke har tro på allerede eksisterende pressebilda, og derfor tar sine egne, med et enormt speilreflekskamera som sende oransje lys over hele scenen, og som bråke sånn som speilreflekskamera gjør, sånn som e ekstra tydelig når det ikke e lyda ellers, særlig på tidspunktan når det eneste som skjer på scenen e stille bevegelsa, eller breakdance uten lydspor. Men slapp av, noen i salen har tatt med sæ babyen sin! Et voila, lydspor! Æ har aldri møtt en mer snakkesalig baby, og om det va kor som helst ellers ville æ vært så sjarmert at æ døde på mæ. Men babya som ikke e gammel nok til å både fokusere øyan sine og å vite katti dem burde forholde sæ forholdsvis rolig har ingenting på voksenteater å gjøre, sjøl om æ innser at det e fordomsfullt av mæ.

Sånn til vanlig e æ John Cage med det meste, eller æ øve mæ i hvert fall på å være John Cage (altså 4’33», pianostykket kor lyden e det som måtte foregå i salen ellers, for det skjer ingenting med pianoet), men det gjeld som oftest folk som hoste og den uunngåelige duringa av en ivrig vibreranes telefon, ikke folk som bruke halvparten av tida på å fotografere skamløst og den andre halvparten på å slette og velge ut bilda (æ vet ikke kordan John Cage stilte sæ til lysforurensning, men det e nu en bestanddel det også).

Og det va settinga æ så stykket i, med et lyd- og lysspor farga av valg utenfor teaterets muligheta (med mindre det skal være en snakkanes baby med alle plassan, dét hadde vært et imponeranes kunstnerisk valg), og likevel va ikke det poenget, bare e et sidespor, dog et uunngåelig et, folk e så slitsom av og til, men etter forestillinga skreiv æ følgende på facebook (æ lime det inn her like mye fordi æ vil ha det et sted som føles varigere enn facebook):

Det eneste æ ønske mæ e kjekke unge menneska som breakdance på teaterscener. For alltid. Dajan hey, dajan ho, dajan hey, dajan ho – «det var irriterende å ikke skjønne hva de sa, når man ikke så teksten siden vi satt så nært scenen» og æ sa ikke «muhto it don darbboš áddet, galgat dovdat» for det har æ lært og mer samisk vi vil bestandig ha mer samisk eller mer spansk eller mer, og æ har vent mæ til å leke John Cage når det må til, alle delan av lyden i salen e samspill alt må med sånn e livet, men æ kan gjøre unntak for snakkende babya og fotograferende lokalavisreportere (det finnes offisielle PRESSEBILDA av en grunn, for at det enorme kameraet ditt og det stygge oransje lyset hver gang du skal ta bilde ikke ødelegg opplevelsen for andre, for helvete), men det handle ikke om å forstå, det handle om å oppleve, du må bare se på, bare se ka det blir og det blei så mye, dajan hey dajan ho dajan hey dajan ahte it don jáhke mun dovddan Sigbjørna sáni vaikko goas ja gos de bohtet? Dieđusge dovden, og det va SlinCraze som sa det og æ tenkte på Jon Tombre og æ tenkte på Alexander den store og kjekke unge menn på scenen som breakdance og så mye død og vold det finnes i verden, dadjen hey dadjen ho og i det scenen gikk i svart va det nokka i mæ som brast, birgejin birgejin birget, æ va der vi va der vi ser hverandre og æ sier hey og sier ho og sier hei, takk, giitu, okti vel, eambo, giitu, æ vet du ikke va der men setet ved siden av mæ va ledig og æ hadde sagt hei om du kom.

og æ vet ikke kæm det va æ skulle ønske æ hadde ved siden av mæ (noen som e høy/svær nok til å blokkere en utsendt lokalavisreporter?), men æ gikk ut derfra med sånt et ønske om fellesskap i etterkant, sjøl om æ droppa den gratis treretters middagen æ kunne fått og rukket om æ gikk litt fort, fordi tanken på å skulle smalltalke om nokka som helst va utenkelig og æ ville bare bo litt mer inne i Vidas extremas, æ ville være bevisst ka som skjer med bevegelsa, sjøl om det gikk over, det gjør bestandig det, også de der øyeblikkan med vekt i forsvinn etterhvert ut i intet, og du sitt igjen med bare en følelse av kordan det va mens dem va der,

og selvfølgelig va breakeran favorittan mine, æ har en forkjærlighet for dans i alle forma og fasonga, men særlig den som e uforståelig kul, på Riddu Riđđu for cirka tusen år siden, tror æ det va, refererte æ til det å se på Nicolai López breakdance som å se på vann bevege sæ (postscript: det va tydeligvis etter å ha sett Alexander den store, så så god e hukommelsen min), det va nokka sømløst i det, en bevegelighet æ i bunn og grunn ikke kan begripe men elske å beundre – og det samme va tilfellet med danseran her, æ ville ha mer breaking hele tida, dem kunne ha gjort bare det, bare breaka med diktan projisert på veggen bak sæsjøl i en hel time og æ ville sannsynligvis fortsatt ikke vært fornøyd, æ vil bestandig ha mer. Men æ så på dem, og det va til å gråte av, diktan handle om alt som e jævlig, på mange måta, sytten dikt om forsvinning sier dem, og vi tell ned, underveis, det e en videoprojekson på scenen som tell ned diktan og som oversett dela av det når det e på et språk folk kanskje ikke kan (som spansk, og samisk), og det fungerte skikkelig bra, bortsett fra at scenografien va bygd opp sånn at når man satt på første rad va øverste rad av sceneromsbygginga akkurat høyt nok oppe til at den dekka til dela av teksten. Men æ har da lært å sette pris også på kunst på språk æ ikke kan, så det va i og for sæ helt greit.

Og uansett va det ikke så farlig å bestandig skulle skjønne alt som kom ut av munnen til skuespilleran og breakeran, når æ like gjerne kunne se på munnen som sa ordan, det va ikke så avanserte kostyma på alle, de tre breakeran va kledd i svarte bukser og hvite skjorter, med rød leppestift og neglelakk, ting som gjør menn ekstra synlig, til og med når dem dele scene med en mann som e malt helt blå, som en slags Nightcrawler i X-Men, og det va fascineranes!, og den blåmalte mannen sammen med kvinnen i den blå kjolen, og påkledninga og sminken satte stemninga på en veldig effektiv måte, man treng liksom ikke forvente Ibsenrealisme og standard teatralitet når det første man blir møtt med e en blåmalt mann, koffor ikke bare bryte med sånt først som sist.

Æ vet ikke helt ka de to samiske skuespilleran gjorde der, æ skulle til å beskrive demmes rolle, men æ vet ikke helt ka den va, for æ tvile på at det va å trekke opp gjennomsnittsalderen (som va min første tanke nu), Mary Sarre va en slags moder/Maria-figur, som glei sakte gjennom rommet og sa dypsindige ting, mens Iŋgor Ántte Áilu Gaup hadde horn og vandra mer enn han glei. Det va uansett Nils Rune Utsi (aka SlinCraze) som imponerte mest og fikk mæ til å gråte litt, og han satt nu stort sett bare på et sted hele forestillinga.

Æ så en dokumentar om han på filmfestivalen, Arctic Superstar, og den va fin, så æ hadde et positivt inntrykk av fyren, og æ vet jo at han e flink, sjøl om æ ikke har hørt så mye på samiskspråklig rap, men det e åpenbart, og det blei enda mer åpenbart når han satt på scenen, for der breakeran har en imponeranes kontroll på det kroppslige har han samme imponeranes kontroll på stemmen, og det e en fryd å høre på uansett ka han sier. Så å få han på en scene, å få skrella bort de verste hiphop-taktan (som e nødvendig staffasje, åpenbart, i sin setting, men likevel staffasje), å bli presentert for bare han, og særlig i de siste diktet, det kor han sier «dajan hey, dajan ho» og min første tanke va «Sigbjørn!» fordi det tydeligvis e sånn æ gjenkjenne den samiske samtidslitteraturen, og kombinasjonen av det diktet, de frasan (det høres ikke imponeranes ut, æ vet det, dajan hey, dajan ho, men når nokka bæres fram med tyngde kan alt bli tungt), måten dem blei sagt på, alt som kom før, alt det bygde sæ opp til, før æ visste ordet av det gråt æ, og så lo æ litt av mæsjøl fordi æ skjønte at det kanskje ikke va noen andre som kom til å forstå akkurat koffor æ gråt – det handle om folkemord og forsvinning og jævelskap, og det e ganske jævlig, men ikke på gråtemåten – men det va vakkert, og da det va slutt slutta vi knapt å klappe. Vi va ikke så mange i salen, dessverre, men vi klappa for minst det dobbelte, og æ tror hjertet mitt hadde vokst så det kunne fylt opp en hel seterad aleina,

og det finnes så mye å utsette på så mange forskjellige ting her i verden, folk som i større eller mindre grad ikke tenke over kordan demmes teateropplevelse påvirke andres teateropplevelse, men det finnes nesten ingenting å utsette på det som skjedde på scenen, til og med det som kanskje føltes som tomrom va OK, det treng ikke å være fullkomment, det e ofte bedre når det ikke e det, og æ e så glad for at æ fikk se det, at æ fikk oppleve den sammensmeltinga av en hel haug med folk æ like og beundre, at æ kan vite ka dem har laga sammen, og å vite at de her folkan finnes i verden, å vite at setet ved siden av mæ va tomt og kor mange menneska æ kunne tenke mæ å ha hatt ved siden av mæ der, æ kunne sagt hey eller hei til alle sammen, æ kunne sagt hey og æ kunne lagt til at æ e glad du finnes i verden, du og æ og Vidas extremas, æ e glad vi finnes, alle sammen.

by

Velkommen til uka i året kor vi e enda mer samisk enn ellers:

Æ så på en danseforestilling i forigårs, Beatnaga ii galgga gulgii geahččat, En skal ikke skue hunden på hårene, en utvida versjon av koreografi-masteroppgaven til Elle Sofe Henriksen. Og i går va æ og hørte på Sigbjørn Skåden snakke om boka Láhppon mánáid bestejeaddji, De fortapte barns frelser, som hevde å være bloggen til en nitten år gammel lesbisk samejente. Seinere på kvelden va æ på Tromsø kunstforening og hørte Hanne Hammer Stien, Hanna H. Hansen, Tone Thørring Tingvoll, Charis Gullickson og Irene Snarby snakke om samisk kunst.

I dag skal æ holde mæ hjemme og pakke fordi vi skal til Jokkmokk i morra, æ og foreldran mine, æ for første gang, og foreldran mine – eller i hvert fall mora mi – for første gang siden ho gikk gravid med mæ. Det begynne å bli en stund siden. Jokkmokksmarknaden har jo visstnok en 406 år lang historie som samisk marked (nokka sånt, det va kanskje 405 eller 407), så det blir spennanes. Æ satse stort på å mase til mæ noen smykka og litt andre samiske greier, alt ettersom ka æ finn.

Æ vet ikke ka æ skal si om danseforestillinga, æ prøvde å forklare for Elle Sofe kor frustreranes det e å vite at det e en hel masse ting der man kan ta tak i, men å ikke ha vokabularet til å gjøre det, å ikke kunne se på dansen med det blikket den fortjene. Fordi sånn som det e nu, så sitt æ igjen med at æ likte det, det traff mæ, nokka i fysikaliteten i det – for det va ikke så mye dans som man kanskje ser for sæ dans, det va mer sånt som æ ville karakterisert som tilfeldige bevegelsa, satt inn i system – gjorde at æ fulgte med. (æ ramla litt ut, av og til, men æ øve mæ på å tenke at det e OK; i motsetning til boklesing og filmseing, så e ikke dans, teater, kunst og arkitektur sånt æ klare å være bevisst på hele tida, fordi æ ikke kan se på det og kjenne igjen metodan som brukes, så assosiasjonan mine trekkes i helt andre retninge.)

Men det va fascineranes, og nokka av den fysiske uttrykksmåten sitt igjen, det e en del kor den ene danseren syng en sang på samisk, mens den andre danseren manøvrere ho rundt omkring og slår ho, med flat hånd (og banka på toppen av hodet hennes med knokan sine), og det så ondt ut, og man kunne høre utbruddan blant folk i salen, men det minte mæ om en fredelig protest, æ tenkte at man kan se på det som en kommentar til forbudet mot joiking og det å bruke morsmålet sitt i offentlige sammenhenga, at folk gjorde det, sjøl om dem fikk lide for det. Men det va også nokka mer der, det slo mæ som nokka mer enn bare det, det føles som en oversimplifisering å si at det va en protest, fordi det e nokka uhåndterlig i å se et menneske la sæ bli slått på den måten – det e også nokka masochistisk i det, og dem sir jo at i SM-relasjona, så e det den masochistiske parten som har makta, fordi vedkommende kan stoppe alt, øyeblikkelig. Det e nokka der, men æ tror Elle Sofe hadde rett da ho sa at man kanskje ikke skal kunne uttrykke sæ om dans, man skal kjenne den på kroppen – sjøl om det jo e uholdbart for en skrivanes litteraturviter!

Alt det andre vet æ ikke helt, æ må tenke mer på det, men det e fint med de her jevne dosan med samisk feedback (sjøl om æ tror æ har nådd et punkt kor kunstsamtalan går i en evig loop, æ må lære mæ mer på egenhånd, om æ kan).

by

Ord ord ord.

Æ vet ikke lenger ka det e æ egentlig burde få med mæ av informasjon til verden (les: ting æ vil skrive ned for min egen del), æ vet bare at det e mye av den.

Bestemora mi (farmor, men det e norsk og vi definerte besteforeldran vårres ut fra kor dem va hen: Sieidáhkku og Buolbmátáhkku, men bare Áddjá, siden han andre (farfar) døde før vi i det hele tatt va påtenkt) døde, og dermed endte æ opp i Tana rett etter at æ kom fra Oslo. Sånn bortsett fra at ho va snill nok til at ho venta med å dø til æ va tilbake i Tromsø (med cirka fire tima), så det va jo i det minste nokka. Ho va nitti – vi feira nittiårsdagen hennes i Tana i juli – og hadde vært dement i større eller mindre grad de siste fem åran og va i stadig dårligere fysisk form, så det va på ingen måte en overveldanes overraskelse, men likevel. Æ innså at en liten del av mæ fortsatt va sikker på at ho en dag kom til å bli helt frisk og mentalt tilstedeværende nok til at ho kunne flytte hjem igjen, og dermed leve til ho va blitt minst 150, så æ e litt skuffa over at det tydeligvis ikke va riktig.

Ho va i veldig stor grad min besteforelder (sjøl om æ tror en del av de andre barnebarnan – vi e syv – tenke det samme), og æ vet ikke kor mange tima æ har tilbrakt på kjøkkenet hennes, eller sammen med ho på besøk hos andre, kor mange tima æ har brukt på å sitte og høre på gamle menneska snakke om ting, æ vet ikke kor tidlig æ lærte at det beste e å sitte stille og holde kjeft, men det e der fortsatt.

Og Oslo va fint, sjøl om det e en by æ aldri blir klok på. Æ har litt lyst til å flytte dit i to-tre måneda, bare for å være der lenge nok til at æ endelig føle at æ har grepet på det, sånn at æ kan huske ka som ligg kor, kordan buss man skal ta for å komme sæ fram og tilbake, kor man egentlig burde gå og ka man like gjerne kan unngå. (Svaret på sistnevnte e Oslo City, tror æ, men æ havne nu fortsatt der hver gang æ e i byen – det e ikke så ofte de siste åran.) Æ spiste sushi og va på kunstseminar og to kunstutstillinge og traff gudmora mi og Elisa og hørte på Sigbjørn (som sa «[det der va] et dikt som mange av dokker neppe har hørt, men som noen som sitt der oppe har hørt hundre ganga før» og æ hadde litt lyst til å rope ned «Slapp av, det va like bra den hundreogførste gangen,» men æ lot være) og hørte på Ursula A. Olsen og va på Tronsmo (og hørte på at Terje Thorsen og en av de andre ansatte diskuterte en anmeldelse han nettopp hadde fått i Adresseavisa – tror æ – og noen andre anmeldelsa og boka generelt, og æ bare vandra rundt der og så på alt æ har lyst å kjøpe og tenkte at noen dela av Oslo e kanskje litt morsommere enn Tromsø) og på mandagen drakk æ fem kaffe latte fordi æ ikke hadde nokka bedre å gjøre. Det siste anbefales ikke, men alt før det va gøy.

Og så fikk æ ti flaxlodd (og vant 525 krone på dem, hurra!) fra iTromsø for månedens nyhetstips i september. Æ må ærlig innrømme at æ lo og lo og lo da æ åpna konvolutten, men det vise vel bare at det e matnyttig å være hårsår (dessuten e æ ikke hårsår, heller tvert imot, men æ skjønne at det e enklest å avfeie folk med den typen plattheta).

Og før måneden e omme må æ skrive en bokanmeldelse og to artikla på samisk og delta på et landsmøte, og æ har egentlig mest lyst til å sove i tolv tima i strekk minst fem daga på rad og kanskje ikke gjøre nokka mer anstrenganes enn å løfte på en fjernkontroll mens æ faktisk e våken. Det va da som pokker.

by

Skrevet på en flyplass, mens æ venta.

Katti va det æ sa æ skulle oppdatere imorra? Det begynne vel å bli noen daga siden. Det hadde sæ nemlig sånn at æ trodde æ skulle møte forfatteren æ skulle ta vare på 15.55, og det ga mæ god tid til å si hei og hallo og hør ka som skjedde i går kveld. Men så viste det sæ at min forfatter skulle dukke opp 13.35, og som om ikke det va ille nok fikk æ plutselig to forfattera til, og dem landa 15.55, va ved hotellet 16.15 og skulle være på Café Cora 17.00, og helst litt før, sånn at dem fikk hilst på Morten og sånt først (han skulle lede samtalen).

Så alt va gøy, men ga absolutt ikke tid til å skrive nokka som helst. Og gudan vet ka æ egentlig gjorde på fredag, bortsett fra at æ plutselig dro til Oslo og nu e det mandag og æ sitt på flyplassen (og har ikke nettilgang, så det her postes neppe før en gang på tirsdag). En stemme over høytaleranlegget sa nokka om at et fly til Tromsø e kansellert, men æ hørte ikke kordan fly, så æ antar det ikke e mitt. Sjøl om det visstnok snør i Tromsø, så det hadde kanskje vært like greit å bare bli i Oslo litt lenger. (… muligens ikke, det tar litt tid før snøen smelte igjen, sukk.)

Kor va vi? «Sáhpánat ja olbmot» (Om mus og menn) av Beaivváš (sámi našunalteater) va ikke overveldende imponeranes. Det va ikke det dårligste Beaivváš-stykket æ har sett – æ e ikke helt sikker på ka det egentlig e, men nokka har vært verre enn det der – men det va ikke spesielt bra, og det hjalp ikke at noen av skuespilleran glemte replikkan sine. Det va heller ikke veldig positivt at store dela av tekstinga gikk gaiken. Æ tror dem hadde teknologiproblema, det va hele replikka som ikke dukka opp, og det hoppa generelt litt fram og tilbake. Og det e distraheranes sjøl om man forstår talespråket. Som om ikke det va ille nok, så e språket i tekstinga til å gråte av. Det mangle helt elementære kunnskapa om kor og katti det skal være komma (før navn, etter ja og nei og sånt, etc etc), det e store bokstava der det ikke treng å være store bokstava og det va i det hele tatt et sørgelig skue. Det har stort sett vært ganske dårlig hver gang æ har sett teksta stykka, men det her va et nytt lavmål. I tillegg va det ekstra pinlig fordi det veldig tydelig va en god del folk der som ellers ikke ser på Beaivváš-stykka når dem kommer til byen (æ antar det va Steinbeck som tiltrakk dem), så det e ganske kjipt at introduksjonen demmes til samisk teater blir nokka sånt som det der. (Vi andre går jo på det fordi det e sånt man gjør. Man har da fått en god samisk oppdragelse.)

(Kjære Beaivváš, det her e en dårlig skjult jobbsøknad, æ kan språkvaske ka det måtte være! Æ e kjempeflink i norsk og rettskriving, og æ skjønne samisk, sjøl om æ ikke kan skrive det rett (og æ kan skrive på bokmål, æ love!); æ tilbyr mæ ikke å oversette stykkan til norsk, æ antar dokker har noen som gjør det, men æ kan gjerne språkvaske, for en passanes sum. Dokker treng mæ (virkelig, inderlig), og æ treng jobb. Vi e som skapt for hverandre! (Dessuten e æ glad i dokker, sjøl om æ antakeligvis aldri har sagt nokka som helst som kan indikere det… Man tukte den man elske, og æ kritisere fordi æ vil dokker skal være fantastisk nok til at alle blir glad i dokker? Jepp!))

I tillegg til at alt det va bare sorgen, va selvfølgelig forestillinga akkurat så forsinka at æ ikke fikk hørt på Laila Stien under opplesninga. Æ fikk med mæ de andre, men æ huske ikke lenger kæm det va, for æ va ganske oppsatt på å høre på Laila Stien. Klubb Kuiper va ihvertfall Ragnar Hovland, med ukulele og… nokka anna. Æ har noen opptak på mobiltelefonen, av de tre sangan han sang (eller, i enkelte tilfella, «sang»), pluss noen av tekstan han leste opp, men æ har ikke hørt på dem, så æ vet ikke om det e nokka lyd i det hele tatt. Gøy va det nu uansett! På torsdagen hørte æ på Ragnar Hovland igjen, da i samtale med Endre Lund Eriksen, men den ga mæ ikke så mye. Det skulle handle om reise – siden temaet for festivalen jo va Karavane – men det blei mye «og i den boka e det en reise, og da drar dem dit, ka tenkte du når du skreiv det?» «og i den boka e det jo et oppbrudd (et av undertemaan for festivalen) og koffor skjedde det oppbruddet»; 90% av samtalen va bokspesifikk – de siste 10% handla om da Hovland fikk kreft1 – og de 90% va ikke så interessant når æ ikke har lest noen av bøkern dem snakka om. (Det e sånt æ e forberedt på, under Ordkalotten, at æ noen ganga kommer til å ramle av fordi æ ikke har lest nokka av den-og-den forfatteren, og det e helt greit, men som regel e det nokka mer i samtalen enn bare «ka va motivasjonen til den-og-den karakteren da dem gjorde det-og-det.»)

Da likte æ samtalen mellom Anne Oterholm, Ingrid Z. Aanestad og Morten Wintervold veldig mye bedre, og det sjøl om æ måtte gå tyve minutt før det va over for å være sikker på at de to førstnevnte fikk middag etter at dem va ferdig (dem va to av forfatteran æ va forfatterkontakt for), æ har ikke lest noen av bøkern dem fokuserte på, Eg kjem med toget og Toget fra Ajaccio [la oss håpe æ huske å fylle den inn], men samtalen handla om sted og spesifisering av sted når man skriv, om menneska og forhold dem imellom, og sånne ting som man kan skjønne sjøl om man ikke har mer å gå på enn det bittelille utdraget forfatteren les i begynnelsen av samtalen.

Æ likte også samtalen mellom Cathrine Knuden og Sigbjørn Skåden, på fredagskvelden – det siste æ rakk før æ måtte på flyplassen – og sjøl om æ e blitt spoila så det syng etter når det gjeld De langtidsboende, tror æ samtalen hadde så mye i sæ at æ heller kommer til å tjene på det når æ endelig les boka. Og det skal æ (æ har hatt halvhjerta plana helt siden den fikk positive anmeldelsa overalt, men nu skal æ definitivt), så æ glede mæ.

Men festivalens definitive høydepunkt og ubestridte nyoppdagelse hvis bøker æ skal sikre mæ asap (Tronsmo hadde ingenting, ellers hadde æ allerede eid noen av dem:/), va den tredje forfatteren æ va forfatterkontakt for: Ursula Andkjær Olsen. Ho va til og med så deilig å høre på at æ torde å bevege mæ ut i Oslos gate en sein lørdagskveld for å høre ho lese en gang til (æ sa hei til ho da æ kom til Caféteatret, og etterpå sa æ at «det va, om mulig, enda bedre andre gangen» (og så tok æ bussen tilbake til hotellet og va fornøyd med verden), og det sjøl om æ e dritdårlig på å gi folk komplimenta. Da må det bety at æ virkelig mene det når æ sir nokka, eller?) Opplesningen hennes e nokka av det mest suggerende æ har vært borti – og det va bare delvis fordi det va på dansk og å høre på dansk over lengre perioda e litt som å se på en båt som gynge på havet – det va nærmest transe-aktig. Og æ tror det e med ho som det va med Ulf Karl Olov Nilsson (UKON, å UKON akk og ve og ♥), at diktan blir enda bedre å lese etter at du har hørt dem bli lest høyt, eller bare har hørt forfatteren lese høyt i det hele tatt, du kan skjønne flyten i språket, høre for dæ kordan typografien påvirke uttalen etc etc. (dessuten va ho søt og dansk og hadde krøllate hår og æ e skikkelig enkel å glede, ja.)

Anna? Karl Larsson og Erlend O. Nødtvedt, førstnevnte va eh, greit nok (æ vet ikke, men han kom etter Ursula A. Olsen og på det tidspunktet va æ fra mæ av litterær forelskelse, gudan vet ka han måtte ha gjort for å imponere ordentlig. Det va bra, og den andre opplesninga – under Klubb Kuiper – va bedre enn den første, men, ja, han va uheldig i plasseringa, æ har begrensa med kjærlighet å gi bort når det gjeld litteratur (løgn, løgn, løgn, men æ va distrahert).), sistnevnte won me over muligens mest fordi æ e skikkelig svak for bergens(område)dialekt, men han hadde også nokka av den suggerende lesemåten som ikke slapp taket før han tok et halvt steg bakover og sa «takk». Og på fredagen hoppa æ opp av senga i rein forferdelse da æ svarte på telefonen og personen i andre enden sa «Hei, dette er Erlend Nødtvedt» (han ringte fordi han og Ursula venta på skyss som ikke kom, fordi æ va teit og ting hadde skjedd, men æ tror det gikk bra, æ sa «æ skal ringe og sjekke, så ringe æ tilbake» og så ringte æ tilbake og så tror æ alt gikk bra, det va ihvertfall ingen som kjefta og æ sa unnskyld.). Ikke det at æ sov, æ va bare litt treg å starte, men etter det va det ihvertfall full fart. Heh.

Og Laila Stien leste på torsdag formiddag og va fantastisk og æ vil bli ho når æ blir stor. (Æ sa «når/om æ blir stor» på twitter, og Ida blei bekymra, men æ mente bare at æ neppe kommer til å bli voksen på ordentlig, æ e for barnslig for sånt:D) Og Ingvild Holvik va fantastisk og Thomas Lundbo snakka så høyt at teknikeren kom og skrudde ned lyden både på høytaleran og i miksebordet, og og og og litteratur, altså. Det e tingen sin det ♥

1og min første tanke va å, magen min. Nokka sitt igjen. (ti samtidspoesipoeng om du kjenne igjen referansen som ikke e bare Hovland.)

by

E det rart æ ikke får gjort nokka fornuftig?

Det är inte rovdjuren som behöver dödas, det är inte naturen som ska tuktas, det är samerna som måste tillbaka till sina rötter om de nu vill leva och behandlas som ett ursprungsfolk! Her

Mae Isaksson og Mikael Bernholm har tydeligvis oppdaga at den sikreste måten å få oppmerksomhet på her i verden e ved å mene at folk som ikke leve som dem gjorde for hundrevis av år siden ikke fortjene å få drive med tradisjonelle ting (finn et sted og sett et komma sjøl). Anders Blom reagere (merkelig nok). Æ e uendelig fascinert og skjønne veldig veldig lite av Sverige. Sånn, i det store og hele. Sama i Sverige forvirre mæ. Men æ e i utgangspunktet litt skeptisk til ideen om at den industrielle revolusjonen og utviklinga ikke skal komme samiske reindriftsutøvera til gode, fordi dem har med å drive sånn som dem gjorde den gang da. (Æ treng å lære nokka om russiske minoriteta, fordi æ syns noen en gang nevnte at Russland, på et tidspunkt, hadde en greie med å ta vare på så mange minoritetsspråk etc som mulig. Det va dog for å beholde dem som et slags levandes museum, menneskelig kuriosa, men likevel. Om det e sant – æ syns det burde være sant – så e det relevant her, på en måte.)

Når vi e inne på svenske ting, så vil æ også sitere nokka herfra: «Vår guide kör oss mellan släktingar och vänner som vill sälja sitt konsthantverk, ja det är som hos samerna» (min utheving). Det handle om Canyon de Chelly1 og en USA-reise og litt sånt. Om du lure på kor den plutselige interessen for svenske samenyheter kommer fra, så kan æ bare skylde på oddasat på twitter. Det e rett og slett ganske genialt – og den letteste måten noensinne å holde sæ noenlunde oppdatert på. Æ e generelt sett veldig fornøyd med twitter, sjøl om det kom en plutselig eksplosjon av folk og interesse. Merkelige greier, men kanskje logisk. Det e litt morsomt da, å se forskjellen mellom alle som hoppe på og e superengasjert, og dem som ikke skjønne ka som e vitsen med å holde sæ til 140 tegn, skal man si nokka kan man vel skrive ordentlig?

Du e det du kler

But anyways… «Noen ganger savner jeg tryggheten kofta gir: da er det kulturen min folk ser på, ikke meg.» Det va en del av en lengre tekst – som kanskje kommer til å bli benytta i anna sammenheng, kæm vet, æ har ikke hørt nokka, men æ har sendt den fra mæ, og tenke at inntil videre får det være – men det e egentlig litt feil å si: det va en plutselig innskytelse som ikke hang fast med resten av teksten, som nesten sa det motsatte av det teksten sjøl ville si. Men det e ikke så farlig.

Æ har tenkt en del på det der, med synlighet. Min kjæledyrteori (hm, pet theory høres litt mindre teit ut, sukk) e jo at det å være samisk på mange måta kan sammenlignes med å være homo eller transperson: man må komme ut som same, man kan passere for å være norsk/majoritetstilhøranes lyshudet (og det kan ha både fordela og ulempa), den typen ting. (min virkelige pet theory, den æ knapt nok nevne, e at æ tror det finnes fellestrekk til jødisk kultur også. Men æ vet for lite om det til å føle mæ komfortabel med å hevde sånt.) Som same blir man først virkelig synlig når man har kofta på sæ.

For eksempel: på seminaret æ deltok på, kom Elle Sofe i kofte, med alt Kautokeinopreget det bær med sæ (æ e fra Tana, selvfølgelig like æ min kofte bedre enn hennes, hallo – det e antakeligvis innebygd i DNAet mitt! Uten dermed å si at Kautokeinokofta ikke e pen, selvfølgelig. Æ e flåsate, ignorer mæ!). Ho kom i kofte, uten nokka større om og men. Æ hadde på mæ en Huui-t-skjorte, samt et samisk smykke. (Forsåvidt også uten nokka større om og men, men…) Æ like kofta mi, æ like det faktum at søljan mine e laga av onkeln min, at sjalet mitt e knytta av bestemora mi, alle de her tingan, all tilknytninga den har. Men æ føle mæ veldig sjelden komfortabel i kofte. Og æ hadde aldri følt mæ komfortabel med å skulle stå koftekledd i en sånn setting.

Men æ skjønne at Elle Sofe gjorde det, at det e logisk for ho, at man kunne se det på enkelte som satt i salen (æ tror det va noen koftekledde folk der? Æ huske ikke), alle de måtan man kan gjøre sæ samisk på, en sølje her, et sjal der. Og dela av mitt ubehag med kofta e enkelt nok at den e svær (siden æ e svær, for en logisk sammenheng), den e av ull, den har ørten meter ekstra stoff, pent plassert på baksida – det e et svare strev å skulle sette sæ, you haven’t lived til du har prøvd å manøvrere en koftekledd bakside inn i et trangt bussete.

Æ hadde kofta på mæ på 6. februar. Æ feira ikke dagen, som sådan, æ gikk på VT (as is my wont) og satt der, æ la merke til alle folkan som så på mæ, alle folkan som så mæ, den mer eller mindre fremmede mannen som plutselig smilte og sa «gratulerer med dagen» – alle de her tingan. Det e fascineranes med alle folkan som smile til dæ når du har kofte på, det e jo helt klart bedre enn alternativet, men æ føle mæ litt som de – eventuelle – levende russiske museumsmodellan. Men det e nokka attraktivt i det, å bli sett på den måten: folk ser ikke dæ, dem ser det du har på dæ, dem antar ting basert på det du har på dæ (og der tror æ man kan trekke en linje til de falske koften dem e så glad i på finsk side, om man vil).

Æ tenkte på det igjen, da æ va på opplegget på Litteraturhuset, fordi både Sigbjørn og Niko hadde kofte på sæ. Men Sigbjørn brukte sin sammen med grå dongeribukse, med et standard svart belte, sånne ting, mens Niko hadde hele pakka, alle bestanddelan æ ikke engang vet navnet på. Og det finnes en anna tanke i forhold til herrekofta2, men der og da va det interessant å se kor forskjellig dem va. Og æ tror, om æ skal anta ting, at det også heng sammen med egenpresentasjonen. Egenpresentasjon og kultur (mens æ va der noterte æ «Niko Valkeapää e muligens den personen i den her forsamlinga som har størst rett til å være naturromantisk» – det e en problematisk ting å si, på så mange måta, men om dokker tolke mæ i beste mening kan vi la dem ligge inntil videre).

Og det e mer her, det e bare det at æ har gått og tenkt på det her i ørten daga, alle tankane mine har krølla sæ sammen til en liten klump. Men grunnen til at æ tenkte på det, igjen, va fordi Ragnhild nevnte det i Nordlysintervjuet – som selvfølgelig ikke e på nett, sånn at æ kan finne ut av nøyaktig ka som sto der – om å bruke belte, sjal, sko, smykka etc for å gjøre sæ synlig. En stund hadde æ et poengsystem for mæsjøl – mest på spøk, vel og merke – kor hvert samiske element ga ett poeng (øredobba, smykke, luhkka = 3 poeng = godkjent). Det blei forkasta etterhvert, og særlig når æ bytta ut luhkkaen med en jakke (ja, den e kjempepen, men den e ikke særlig effektiv om det e vind i det hele tatt). Men det e det klesplagget som i størst grad har gitt mæ tilfeldige komplimenta, som gjorde at æ av og til måtte tenke etter koffor folk stirra.

Men den synligheta. På arrangementet på Litteraturhuset kom det overraskanes mye koftekledde menneska. Ikke fordi det va rart at det va sama der, men fordi dem hadde følt et behov for å bruke kofte. Det va forståelig at Sigbjørn og Niko gjorde det, like forståelig at Hege og Lise Lotte ikke gjorde det, men publikum? Æ hadde et lite anfall av «argh!» da æ oppdaga at æ ikke hadde nokka som helst samisk hverken på mæ eller med mæ, men det fascinere mæ at det fantes dem som syns det va grunn god nok til å ikle sæ hele munduren. Æ tror det e mest på grunn av mæsjøl det, æ e klar over sånt, men.

Det e kanskje den synligheta æ starta med som gjør at det va nokka de folkan hadde bestemt sæ for, nokka som føltes naturlig for dem, kanskje føles den mer naturlig i Oslo? Kanskje ikke, æ e veldig lite sameaktiv i Tromsø. Nokka i ønsket om å bli sett i kraft av kulturen man tilhøre, styrken man får fra det, som en personlig del av en helhet. For det e nokka frigjøranes i det, nokka styrkanes. Faen heller, liksom, æ e same (den typen stolthet som stort sett bare e OK når man tilhøre et mindretall, det sæ være i situasjonen eller i det hele tatt).

Fordi æ tenkte på det, fordi æ stadig tenke på det, æ stille mæsjøl idiotiske spørsmål fordi æ på ethvert tidspunkt forvente å få dem: ka hadde du valgt om du måtte velge mellom det samiske og det feministiske, det samiske og det kvinnelige? Koffor stille du så mange spørsmål ved samiskheta di? Og æ (æ æ æ, æ snakke bare for mæsjøl) stille spørsmålan fordi æ vil forstå. Og æ stille aldri spørsmål ved samiskheta mi, æ stille spørsmål til den. Æ kan problematisere det samiske – i det uendelige, it’s true – men det e aldri et problem at æ e same. Det e aldri et spørsmål, det finnes ingenting – ikke en jævla ting – noen kan si eller gjøre som ville fått mæ til å føle mæ mindre samisk. Aldri. Men det finnes spørsmål om koffor det eller det eller det e nokka æ regne som samisk, koffor sånn og ikke sånn, kordan ville æ gjort det eller det, enn enn enn om etc. Det finnes spørsmål og æ like å stille dem.

Det e et sitat fra Sherman Alexies Indian Killer som e nokka sånt som «she knew that happiness as an Indian depended on being able to put as many people as possible to the right of you on that scale» – det finnes en skala for å være «en ekte indianer» og enhver indianers lykke basere sæ på å kunne peke til alle de andre som e enda lenger unna den riktige plasseringa på skalaen. Det e forenkla og det høres virkelig ikke bra ut om man skal presentere det for ikke-sama – æ tror at det e en tanke mange sama/lignanes minoriteta ville kunne nikke gjenkjennanes til: «greit nok at æ ikke kan A/vet B/etC, men [den andre] skjønne ikke engang D/E/F» – men. Min lykke som same e avhengig av at æ kan forklare, om enn bare for mæsjøl, koffor ting e sånn og sånn, koffor æ mene det og det. Æ tror kanskje det kan henge sammen med den der undersøkelsen som viste at sosialistisk innstilte menneska va mindre lykkelig enn konservative: det e ikke nokka gøy å bruke så mye tid på å tenke på de her tingan, på lignanes ting, men vi like å ha tenkt på dem. Vi vil heller reflektere over det ubehagelige, og ha et bevisst forhold til det, enn å la være.

Men noen ganga hadde det vært jævlig deilig å slippe. :D

1Der har æ vært! En gang, i 1997, satt faren min, broren min og æ (tror æ) i baksetet på en pickup, mens vi kjørte gjennom dela av området man bare kommer til om man har guide – noen fordela har man jo når man kjenne folk. Det va den mest fantastiske kjøreturen noensinne, og sjøl om mitt hovedinntrykk nu til dags e at det va varmt og lyst, så va det fortsatt veldig gøy. Det skal ganske mye til for at æ syns ting e gøy når det e varmt og lyst ute.

2Om man kan snakke om fallosmisunnelse – ihvertfall hos mæ – e det i forhold til herrekofta. Æ har bestandig hatt lyst til å kunne bruke herrekofta. Og ikke som en måte å bedrive subversiv kjønnskamp (faktisk!), men fordi æ syns den virke mye mer behagelig. Den e kortere, man kan velge ka man vil ha under – dongeribukse, shorts, dressbukse, skinnbuksen som egentlig høre til, ka som helst – og man kan gjerne ha nokka under selve kofta som gjør at man kan ta det av og fortsatt være anstendig påkledd. Man kan si mye om det æ har på under kofta, men det e veldig sjelden det e ting som hadde vært presentabel i offentlighet. Videre e det kanskje også nokka der: man kan presentere sæ som same, men det e også overveldanes enkelt å gå bort fra å være så synlig.