Det her e den andre versjonen av det her blogginnlegget, det første blei så rart og usammenhenganes at æ kom fram til at det va uleselig – æ sa det til Therese: «Når til og med æ syns nokka e rotate skrevet, da e det ganske håpløst» og ho tenkte litt på det og sa «du har kanskje rett i det.» Æ har finfine venna:D

Mitt første møte med Ára va en flyktig romanse i baksetet i en bil (og ni måneda seinere blei det født en CD-singel, fnis). Det va under landsmøtet til Noereh! (som æ fortsatt tenke at æ burde blogge om, men… æ gjør det så fort Susanne legg ut videoen ho skal lage!), og det va den ene av de to Sáminuorrarepresentantan – han Mattias – som hadde tatt med sæ den da rykanes ferske CD-en. Vi va på tur fra grendehuset, kor vi hadde møtet, til festivalområdet til Márkomeannu (så nu har æ vært der, om enn bare i bekmørtna!) kor vi skulle sitte i en gamme og fortelle spøkelseshistoria. (Det e sånt ungdommen i Skånland gjør for å ha det gøy, antar æ!)

Det va ikke en veldig lang biltur – derav den flyktige romansen – men bilen va så full som en bil kan være (ordentlig samisk ungdom bedriv ikke ulovligheta), veien va smal og ruta va mørklagt (dem har ikke gatelys i marka), og vi suste avgårde. Det e den fineste måten æ vet om for å bli introdusert for ny musikk (øhm, la oss late som om den setninga har riktig antall preposisjona og sånt), og det fungerte fint. Æ har aldri hørt stemmen til Simon Issát Marainen før – ikke så vidt æ vet, i hvert fall – og æ hadde ikke engang hørt om Ára før (æ spurte Mattias når vi va tilbake igjen om ka det va, og tror æ nikka høflig da han sa nokka sånt som at «Simon e kjempeflink» (han sa det, logisk nok, på svensk, men la oss ikke henge oss opp i detalja), for det eneste forholdet æ hadde til fyren va at æ hadde sett coveret på den forrige CD-en hannes), æ trodde ærlig talt først at det va Adjágas, helt til æ innså at det nok knapt kunne stemme, siden det bare va en fyr som joika og æ ikke hadde hørt noen av sangan før.

(Til 2012 skal æ slutte å bruke så mye parantesa. Kanskje. (neppe) (men æ kunne jo prøve))

Æ syns det hørtes fint ut, og æ e jo veldig fan av unge samiske artista – æ e vel strengt tatt veldig fan av sama i det hele tatt, og unge sama også, jo yngre og mer talentfull, jo bedre! (ja, æ ser kordan det kan tolkes. Det e ikke det æ mene) – så da æ kom tilbake til Tromsø prøvde æ først å finne ut av om æ kunne bestille CD-en på nettet (det va litt av en utfordring, å skulle google Ára og en CD som hete O), men siden æ ikke fant ut av det, bestemte æ mæ for å bestille den hos Platekompaniet. Det gikk skit, men da æ va i Jokkmokk med foreldran mine, endte vi opp på konsert med dem, og da fikk æ endelig tak i CD-en også (pappa kjøpte en, og fikk en, i en eller anna merkelig form for «ta to, betal for én»-deal dem i mellom (ok, det va ikke akkurat sånn, men nesten, han kom i hvert fall ut og va litt forvirra over koffor han hadde to CD-a)).

Konserten va kjempefin – på tross av at de utenlandske turistan som satt ved siden av mæ tydeligvis aldri hadde hørt om konseptet innestemme – full av spilleglede, talent og sanga som traff sjøl om æ egentlig aldri har hørt dem før (den flyktige romansen i baksetet va litt som andre flyktige romansa, det va ikke nødvendigvis så mye man huska dagen etterpå). Æ støvelstjal hele konserten (støvelstjeling e min valgte fornorskning av ordet bootlegging, eller å bootlegge ting – altså i det her tilfellet å ta opp nokka man kanskje ikke får lov til), mest fordi æ fortsatt e i en heftig romanse med iPhonen min og til stadighet har lyst til å teste ka den dug til. I etterkant har æ tenkt litt på lovverk og kordan det egentlig e med sånne ting, men så lenge æ ikke dele det med noen (og det har æ egentlig ingen intensjona om), så krysse æ fingran for at æ ikke havne i fengsel. (Æ lurte også litt på eventuelle forskjella mellom svensk og norsk lov i så måte, og ka som ville gjelde, men alt det der e jo hypotetisk som bare pokker uansett.)

Æ har hørt på opptaket fire ganga, tror æ, så langt, det e så vakkert (og i overraskanes god kvalitet, hurra iPhone!), ikke bare sangan, som har en helt anna intensitet live (nokka som ofte e tilfelle i samisk musikk, spør du mæ), men alt utenomsnakket til Marainen. Æ like folk som snakke – mye – mellom sangan, og det va fint å høre på han, ikke bare fordi han sa fine, fornuftige ting, men fordi æ blir så fascinert og glad av å høre på folk som kan skifte mellom språk uten at det blir nokka stor greie. Æ syns kanskje det va litt rart at han holdt sæ til samisk og svensk, og ikke engelsk (se: utenlandske turista), men han om det. Så lenge folk hold sæ til språk æ kan e æ fornøyd:D (neida, æ kan høre på folk som snakke språk æ ikke kan også)

En av tingan Marainen – æ vet ikke helt ka æ skal kalle han, æ føle liksom ikke at æ e på fornavn med fyren, æ har jo aldri hilst på han, men Marainen høres merkelig distansert ut (men æ digge å skrive og si det da: Marainenmarainenmarainen. #nerd), og Simon Issát Marainen e jo skikkelig langt og litt upraktisk å skulle gjenta ofte (for noen problema) – sa, etter den første sangen, da han va i gang med å si hei og hallo til publikum, hei og hallo og «mun boađan dás sámástit ja ruohastit, danin go jus mun in bija arvu iežan eatnigillii, de ii oktage eará boađe dan dahkat.» (med forbehold om at æ har skrivefeil, og at han ikke sa eará, men den fine dialektversjonen av det som æ ikke vet kordan æ skal skrive, iežá?)

Stort mer skal det egentlig ikke til for at æ blir helt solgt, og at æ satt og tenkte «faen, han har jo rett, mer samisk, Siri, mer samisk!» (… så æ skriv likegodt et blogginnlegg på norsk om det hele. (æ e i det minste klar over kor feilan mine ligg?))

Og æ vet ikke helt om det va det han fortalte, eller om æ bare va utrolig lettrørt akkurat da (ingenting e som en time med samisk musikk for å få fart på melankolien og/eller tårebefengtheta!), men nu e æ nesten ute av stand til å høre på «Váimmožan,» uten å ville gråte. Den blei uansett introdusert med en fortelling som endte i «i slutet så fikk han i alle fall höra att hans lilla hjärta låg begravet redan for lenge sen i en kyrkogård i Haparanda» (… som om æ kan skrive svensk:/), og akk og ve, det e så vakkert.

Sofia Jannok dukka forresten også opp underveis i konserten, dem sang duetten fra plata, «Višalingo», samt at ho kora på de to siste sangan – æ hadde et håp om at det skulle nå Adjágas-høyder, men det gjorde ikke helt det, æ tror det e delvis fordi mikrofonen til Marainen va skrudd litt for lavt til at han blei hørt ordentlig, og delvis fordi stemmen hennes e så særegen – på en positiv måte da, åpenbart – at ho overdøve duettpartneren. Vokalmessig e den mye finere på plata, egentlig (overraskanes nok). Snakke om duetta da, æ kom fram til at min nye ønskedrøm e en duettskive med Simon Issát Marainen og Lawra Somby, og det sjøl om æ konkluderte med at det hadde ført til at æ hadde blitt så mo i knærne at æ aldri kan gå ordentlig igjen. (gjett om det hadde vært verdt det!)

Nu har æ hørt på CD-en æ vet ikke helt kor mange ganga, og konsertopptaket, som sagt, minst fire ganga, så æ e ikke i tvil om at den flyktige romansen kommer til å bli til et varig forhold, hurra! I hvert fall om han bruke basstemmen mer i framtida, æ like musikk som gjør at tærne mine krølle sæ sammen helt av sæsjøl.