sitat

by

En poetikk av skamløse tyveri?

I kveld va æ på et poetikkseminar. Det høres litt pretensiøst ut, og litt fint, og det det egentlig betyr e at æ hørte på Morten Wintervold prate i en drøy halvtime, og så hørte æ – stort sett – på andre diskutere i en knapp time. Æ brøyt bare inn en gang, æ hang mæ opp i et bare, for Morten nevnte oversettinga av Bruno K. Öijer og sa at det eneste han eventuelt hadde lagt inn av sæsjøl va bare det radikale bokmålet og diftongan. Enspora som æ e (oversettelse oversettelse oversettelse) hengte æ mæ opp i det bare:et, æ tror til og med æ gikk så langt som å si at det e jo en unnlatelsessynd å ikke si det, å redusere det til et bare, for det e jo det viktigste. Språket du oversett nokka til e det viktigste du kan gi til den teksten du skape, og når Morten velge radikalt bokmål e det ikke et bare, det e et utropstegn – eller det kan i det minste leses som et.

Min oppfattelse av oversettelse tilsier også at det Morten sa ikke kan stemme, fordi min oppfattelse av oversettelse tilsier at ethvert valg man foretar vil være å legge nokka av sæsjøl igjen i teksten: du bruke de ordan som fall naturlig for dæ, du unngår ord du aldri har hørt om fordi du – naturlig nok – ikke kan bruke dem, alt du e vil eksistere i alt du har oversatt og dermed kan håpet bare være at ordforrådet ditt e stort nok, at du e kompetent nok, at du har lest nok, levd nok, til å kunne bruke ordan du kan på å si nokka som e så likt det den opprinnelige forfatteren ville si.

Men æ e jo relativist, æ e sjølopptatt og personligprivat, æ e det uunngåelige sentrum av alt æ gjør og derfor blir også alt æ oversett nokka æ har gjort. Sjøl om æ selvfølgelig håpe at det eneste eventuelle tospråklige, flerspråklige lesera vil legge merke til e at teksten e bra, at oversettelsen fungere, at ingenting skjær i øyan på folk.

Det va uansett ikke det som va poenget, det va ikke det Morten hovedsakelig snakka om (men æ e jo bestandig mæ mæ mæ). Morten snakka om søppel og skitt, om å skrive dass når folk sier dass, og Morten snakka om kropp.

Æ tok mæ friheta – som æ tidvis gjør – og nu har æ Morten på iPhonen min, Morten som snakke (sjøl om det ikke blir det samme, fordi Morten som snakke e Morten som ikke klare å stå i ro, e Morten som e konstante, små bevegelsa, og hver gang æ har sett Morten stå foran mæ – og et større eller mindre publikum – og være en sånn som snakke tenke æ at æ vil ta bilda av han; i kveld lot æ være), og æ hørte på han en gang til, leita mæ fram til punktet, 24.42, kor han sa det som slo ned i mæ, og fordi æ nu kan høre på Morten så ofte æ vil transkriberte æ dela av det han sa, og nu skal æ sitere:

Stemmen som kommer fra kroppen e viktig i det øyeblikket æ sett mæ ned for å skrive, dette har æ sagt før: åpne et nytt word-dokument, markøren blinke oppe til venstre på det hvite arket. Æ skal inn der, forstyrre stillheta, skitne det til. Æ vet ikkje ka som kommer, i motsetning til en artikkel dreie ikke diktet sæ om nokka på forhånd gitt. Diktet dreie sæ om det det skal komme til å dreie sæ om, etter utallige mislykka omdreininge som e den kreative skriveprosessen. Innvevd mellom øyeblikk av ekstase under arbeid å utvikle nokka – tungas klasking i munnhula, fingrenes oppildna ferd over tastaturet – består den kreative skriveprosessen av en serie tvilsspørsmål: æ har en forestilling om kordan et godt dikt skal være, men ettersom diktet æ e i ferd med å skrive ikke finnes fra før, det må oppfinnes eller finnes frem til, e æ aldri helt trygg på at teksten som e i ferd med å folde sæ ut framfor øyan på mæ kommer forestillinga i møte.

Det første avsnittet der e relativt åpenbart, om enn bare i etterkant, om enn bare det øyeblikket man høre det, men det va det som kom rett etterpå (det va bare en bitteliten del innimellom de to) som fikk mæ til å tenke !!! – fordi æ av og til tenke !!!, når nokka e så uventa slår det ned som utropstegn – fordi det føltes som om Morten hadde lest tanka æ ikke visste at æ va så nært å tenke:

Æ som sitt her og skriv ble nettopp halt ut av en blødanes livmor; no snakke kjøttet, fingran rase over tastaturet, de samme fingran lurte sæ for noen tima sida inn under trusestrikken din, fingran har også vært inni en brøddeig, dem har pressa små frø ned i fuktig mold og løfta en forgasser opp mot sola. Verden e gripbar og konkret, alt æ har løfta opp, fingra med og putta i munnen, sugd og slikka på finnes som avleiringe under fingertuppan som seinere slår ned plastknotta på tastaturet. Kroppen e med, det kommer ut som assonans, innrim, enderim, innfall, utfall, ei elv av vokala nedover arket.

Når seminaret va over, gikk æ og Ida på 4 roser («så kan vi dissekere før æ går hjem og legg mæ») og det viste sæ at vi hadde tenkt på akkurat det samme da han sa det: det her blogginnlegget (det hadde føltes litt mindre teit om det ikke va et æ har skrevet, ja), eller kanskje mest siste delen av det. Siste delen av det som æ stjal skamløst fra den her teksten. (som æ ikke linka til i det innlegget, bare fordi. Unnlatelsessynd) (eller plagiat. Spør Vigdis Hjort) (via Martin Grüner Larsen på twitter)

Det føltes litt som om Morten har tatt den tanken æ hadde – den tanken æ hadde stjelt – og gjort den tekstrelatert, og det føltes litt som et mirakel, et like stort mirakel som fingertuppan mine e, som det å bevege kroppen e. Og ja, det burde kanskje være like åpenbart som det første sitatet: du skriv med de fingran du leve med. Men ideen om livet som avleiring på kroppen, som nokka fysisk, nokka faktisk som så blir til tekst e en sånn tanke æ aldri har tenkt før. En sånn tanke æ ikke visste at æ kunne ha, men som æ nu e glad for å ha fått. Æ kommer til å stjele den, enten med vilje eller uten, fordi Morten berørte nokka æ har tenkt på – la oss dra metaforen så langt det lar sæ gjøre: æ klorte mæ fast i tanken til Morten, og nu heng hudcellan (eller ka slags cella det nu e idea består av) fast under neglan mine, dem blir en del av den avleiringa æ etterlate mæ på tastaturet eller i skriveboka.

Det e kanskje plagiat, men da æ tok bussen hjem va den siste sangen æ hørte på, før æ skrudde av og gikk inn døra, Ha Ha Tonka sin «Saint Nick On The Fourth In A Fervor» og for første gang hørte æ noen linje æ ikke har fått med mæ før, i begynnelsen av tredje vers syng dem «I own all of my ideas/I stole just one or two» og æ tenkte med mæsjøl at det va da merkelig passanes. Så, i femte verset dukke dem opp igjen, og den her gangen e det enda mer passanes, e det akkurat sånn livet e akkurat nu, mens æ skriv det her: «I owe all of my ideas/To the ones I stole from you.» Og til slutt, det som gjør den sangen til perfekt selskap på kvelda som den her, kor hjernen din plutselig får tenke tanka du ikke visste at den kunne tenke: Let’s get one thing straight from the get-go: This glimpse of brilliance is much better than your long look at mediocrity.

by

jævnet med jorden av Mette Moestrup

Kor lang tid kan det egentlig gå mellom å lese en bok og å skrive om en bok? Æ vet ikke helt, men æ har hatt et utkast med sitata fra Jævnet med jorden ligganes i akkurat to uke, og det e da ganske unødvendig, for det e ikke som om æ treng å skrive nokka stort og vakkert om boka i sæ sjøl – æ får håpe på at de utvalgte sitatan e god nok som bevis på at boka fortjene store, vakre ord, eller en lang rekke små, fine ord. (æ vet ikke, av og til skriv æ ting og så skjønne æ ikke sjøl ka æ mene med dem, men æ like kordan det høres ut. Grunn god nok?)

Æ like boka, og det va overraskanes enkelt å lese dansk (men det hjelpe kanskje på at det e ganske korte fragmenta av tekst, så det va ikke så mye å lese av gangen). Æ leste den ferdig på flyturen fra Oslo til Tromsø, og opplevde et øyeblikk kor æ innså at æ neppe kommer til å bli en del av folket, da æ la ned Mette Moestrup og trakk Hélène Cixous opp av veska fordi æ hadde lyst å lese nokka lettere. (Æ vet ikke helt, men æ tror Love Itself e lettere Cixous-lektyre enn mye anna? Eller så har æ helt feil bilde av Cixous, hvilket selvfølgelig også e en mulighet æ ikke skal kimse av.)

Æ har et problem med Jævnet med jorden og det e ikke boka sin feil, heller min egen: æ like å tenke på den som Jævnet med jorden av Mette Moestrup og hver gang æ tenke det ende æ opp med å tenke på Skutt i filler av Mads Mikkelsen og så tape æ skutt i filler-spillet, igjen1. Sukk. Men uansett, fine sitat:

Vi ville, tænker jeg, beholde vannmøllen som en beholder for vores følelser for den. Så vores følelser for stedet kunne finde sted. Så vi til enhver tid kunne vende tilbage. Så det kunne blive ved med at være, som det altid havde været. Men er er ikke noget sted, der altid er, som det altid har været. (s. 8)

Et sted er aldrig et eller andet menneske, men et menneske er altid et eller andet sted. Du kan tage dig ud af vandmøllen, men du kan ikke tage vandmøllen ut af dig. (s. 9-10)

(æ lot være å streke under i boka, fordi æ fortsatt ikke syns det e helt greit å streke under i bøker, bortsett fra i noen av dem – det e en forskjell æ ikke kan forklare – men æ tenkte på Seida, selvfølgelig, fordi det e det æ gjør når æ skal tenke på et sted, i hvert fall den typen sted; Seida som en beholder for følelsa, det virke riktig)

Hvis sandheden skal frem, og det synes jeg, at den skal, så kan jeg bedre lide brudstykker enn noveller. (s. 27)

Det at du kom på rekordtid, gjorde det ikke bedre, eller: Det var godt, og det var ikke godt. (s. 34)

Spé-Manden, det var noget, Mormor og Mormot To sagde i stedet for bandeord. De skulle ikke nyde noget af at påkalde en vis herre, man kunne jo aldrig vide. De havde ikke ligefrem et fælles særsprog, som jeg har læst, at nogle tvillinger har. Men Spé-Manden må siges at være et særord, som jeg kun forstod, fordi jeg havde hørt dem sige det så tit. Det var så fikst med Spé-Manden. De kunne roligt påkalle Spé-Manden, fordi Spé-Manden med garanti ikke fandtes. Det vidste de, Mormor og Mormor To, for Spé-Manden havde de selv fundet på. Sådan virker sproget måske ikke for et barn, tænker jeg, men det tænkte jeg selvfølgelig ikke dengang. Måske tror børn, at hvis noget har et navn, så findes det også på en eller anden måde. (s. 36)

Lad os gøre en roadmovie ud af det, honey, jeg kan lide at blive kørt rundt med. (s. 37)

Du må også, siger jeg til mig selv, se at få taget det kørekort, hvorfor er det aldrig blevet til noget, hvorfor er der så meget, der aldri bliver til noget med dig? (s. 38)

Jeg sagde, at jeg blev nødt til at tenke over, hvad jeg ville med mit liv. Det mente Mormor, at mit liv nok selv skulle finde ud af. (s. 40)

Det kaldte hun sin barm: gesimsen. Som om hendes krop var en bygning, tænker jeg. (s. 41)

Det er blivet mørkt omkring din krop, siger jeg til mig selv, mens du har været i dine tankers vold. Det er typisk dig at glemme alt omkring dig, mens du tænker, når bare der er vin og cigaretter nok. (s. 75)

Læseren af triviallitteratur er, kan jeg huske, at jeg har læst et sted, umoden og selvoptaget. Men hun er ikke så dum, at hun helhjertet tror på den stivnede idyl. Det kan jeg trods alt ikke tro om hende, tænker jeg. Uanset hvor blåøyet hun er, må hun have på fornemmelsen, at den stivnede idyl er en falsk bekræftelse af hendes sentimentalitet. Og det er netop det kyniske ved hende. At hun bidrager til opretholdelsen af falske billeder gennem sit mere eller mindre bevidste selvbedrag. (s. 32)

(følte æ mæ truffet? Ja, litt. Men det går fint.)

1Skutt i filler-spillet e nokka æ ikke klare å unnslippe, i så stor grad at det har fått sin egen tag, men det handle i korttekst om et semi-traumatisk sitat fra boka, som hver gang æ tenke på det gjør at æ ikke kan spise granatepla på en stund: «Den varme seige massen av sæd, som frø fra et granateple, er skutt og sprengt inni meg.» (æ har et granateple ligganes hjemme akkurat nu, sørgelig nok)

by

uten sammenheng forøvrig, eh?

I dag e æ litt hemmelig forelska i alt, bortsett fra det faktum at øyan mine renn som besatt hver gang æ prøve å fokusere på en dataskjerm i mer enn to minutt av gangen. Æ velge å tro at det e vintervær og søvnmangel som gjør det (sjøl om æ sov ganske lenge natt til i dag).

Ellers øve æ mæ på å ha bedre holdning, men det går ganske dårlig – sjøl om æ gjør mæ strakere i ryggen hver gang æ oppdage at æ heng litt ekstra. Men det e så vanskelig å være oppmerksom på sånt, dessuten e det ganske slitsomt å lese en avis mens man e strak i ryggen, æ gidd ikke sitte og holde den opp foran øyan heller.

Æ tenkte litt på julekort, mest på en sånn abstrakt måte, det e tvilsomt at æ sende nokka til noen, men æ har litt lyst. Det e jo ikke snakk om ordentlige julekort, æ vil sende et til Dagens Næringsliv kor det ikke står nokka, men bare e tegna et enormt hjerte (eller kanskje æ kunne skrive «god jul, søtnos» for at det skal bli ekstra absurd). Det kan man kanskje ikke gjøre, eller, man kan jo, men. Æ vet ikke, æ vil tegne hjerta rundt ting.

Også har æ litt lyst til å tegne hjerta rundt folk, men mest uspesifikke menneska; folk æ knapt vet navnet på – eller faktisk ikke vet navnet på, sånn som han ene fyren som heng på 4 roser nesten like mye som mæ – kanskje mer, nesten? – og smile til alle de pene jenten. Han ser litt forsoffen ut, stort sett, æ like det (æ satt og så på en fyr på undergrunnen i London, han så litt full ut, mens han satt der og gynga lett, og smilte til sæsjøl av alt og ingenting; han ligna nesten på Tom Hardy, det va ikke så dumt), litt forsoffen og litt som en person som kan flanere. Æ skreiv det, i Nano-en min, «[…] flanerte også hjem, selv om hun ikke hadde lest mange nok romaner til å vite at det var det hun gjorde.» Æ e veldig glad i flanering, og det e vel ikke til å komme unna at en lett forsoffen flanør hadde vært sånn cirka drømmetypen min (bortsett fra at æ muligens hadde gått fra vettet etter to uke, men i teorien! Egentlig vil æ ha en edruelig forsoffen flanør, det e der det ligg – æ like folk som virke forsoffen uten å drikke).

Egentlig handle det jo hverken om han som smile (men ikke til mæ, æ øve mæ på å ikke være bitter, sukk) eller om Tom Hardy-lookaliken, det handle om et uspesifikt ønske om en helt anna livssituasjon enn den her (haha, prøv å syng det til melodien til «Det handle om å leve/elske»). En håpløs idé om muligheten for å endre på alt (fordi en verden kor æ flanerte gatelangs i en storby med en edruelig forsoffen type ville være en verden som ikke e lik den æ e i nu), og en konsekvent usikkerhet om kordan man finn sånt (kordan blir æ en medflanerende halvpart?). Det e egentlig en håpløst komplisert måte å si at æ vil ha en kjæreste (i julegave! … eller ikke), men det e ikke akkurat det heller, æ vil ha nokka anna, nokka spennanes, something new and different for us. Men en liten del av mæ vil at noen andre skal ta ansvar for det, noen skal dukke opp (out of left field, e det ikke det dem sir?) og gjøre verden ny og bedre, morsommere. Nokka sånt.

Herrefred, det æ egentlig skulle si når æ starta det her blogginnlegget va at æ endelig har knødd mæ til å starte på forrige lørdags DN, men at æ ikke kom stort lenger enn side 2-kommentaren til Kjetil Wiedswang før æ blei distrahert av kor godt æ likte den.

Julehandelsskeptikere faller i tre grupper:
a) De som ikke forstår seg på økonomi.
b) De som forstår seg for mye på økonomi.
c) Menn.

Æ e et naturtalent når det gjeld distraksjona, særlig de totalt irrelevante. Hurra. (æ har forsåvidt litt lyst til å tegne hjerta rundt Kjetil Wiedswang, men det tror æ ikke e sømmelig å si, sukk)

Æ skal gå min vei nu og slutte å skrike foran dataskjermen (æ tørke tåra for dæ, bloggen, snakk om dedikasjon!).

by

Fnis, fnys og anna faenskap.

I går mens æ sto i dusjen komponerte æ et dikt, med en tittel som ikke sømme sæ for offentlig oppføring (det va, etter litt tankevirksomhet og lett omskriving, «[…] e ikke en kuk») og gikk cirka som følger:

Den mannen der borte sier han er et godt menneske

I samisk kultur heter det
den som tier er dypt uenig

Den mannen der borte sier han er et godt menneske

Det må framføres, vet du, men sånn ellers syns æ det va fint. Kanskje æ skal melde mæ på poesislammen neste år og framføre det? Og peike på en tilfeldig utvalgt person som plutselig blir litt ille berørt.

Og ellers så e absolutt alt æ vil si enten hylanes upassende, eller ting æ ikke burde innrømme i all offentlighet eller sånt æ bare ikke kan si høyt.

A: Æ har hørt at X bare e sammen med menn som e minst tyve år yngre.
B: Det skal æ også begynne med.
A: Å bli i lag med syv-åringa? Skal du bli Lommekvinnen?

by

–«Maybe you’re just not worth being loved,» he says.

Stockholm syndrome
Daphne Gottlieb – fra/from Kissing Dead Girls

She’d been single for a couple of years when she first feels the knife at her throat. «Don’t move or the girl gets it,» love says, an arm chokeholding her. She doesn’t know what to say. In fact, she can’t say anything with that hand around her throat, but she’s thinking, Funny, that’s not very loving.

«See,» her kidnapper says, «Love makes the world go round.» «It’s a many splendored thing,» her kidnapper continues, «But you–you’ve fallen down on the job. If no one loves you, maybe you shouldn’t be here at all.»

But my friends, she thinks. «Not talking about that,» he says. But my family–«Not the same thing,» he says.

As she walks through her workday, she is wondering why no one notices love holding the knife to her throat. What happens when you have to pee? she asks the kidnapper. «I don’t know, I’ll think of something. Maybe I’ll tie you to the chair.» But I’m at work, she says to him. «We all have our problems,» he says.

«How about that one right there?» her assailant says to her on the subway ride home. He’s sixty years old, she says. «Details, details,» he says. «If you’re going to shoot down every chance you get … Hey! What about her?» She’s pregnant, says the girl. «Fine,» he says. «If you’re not going to work with me here, I am not responsible for what happens next.» He pushes the edge of the blade harder against her throat for emphasis. What kind of tyrant are you, she asks. What if I don’t want to be in love? I have a career, and I have pets and plants and hobbies and friends–«Maybe you’re just not worth being loved,» he says.

She thinks about that. Maybe he’s right. Maybe she’s not worth being loved. As a very young woman, she had fallen madly in love and then had her heart broken and resolved not to lose her heart like that again. A few years later, she fell in love again and found herself doubting that she’d really been in love the first time, since this new love had very little in common with the first love–it was sensible, methodical and not unruly, not impetuous. If one had been love, surely the other could not be. Perhaps she did not know–had never, not ever known love. She did not want to believe that she would never be in love again, but maybe it was true: Maybe she had become entire unlovable with the thickening of her waist, her penchant for drinking orange juice straight our of the jug, maybe she was unacceptable because of her disinterest in most small talk. Maybe you’re right, she says out loud. Might as well just slit my throat. «Maybe I should,» he says, but the voice is faltering, unconvinced, and the knife edges the tiniest bit away from her throat. Look, she says. I don’t mean to be rude, but I have to work in the morning. «Okay,» he says, and steers her to the bed. «Lie down slowly.» They move like a wounded four-legged creature. She pulls back the quilt. Do you have to keep the knife at my throat while I’m sleeping? she asks. «Sorry,» he says. «I think so.»

He tries again. «Aren’t you lonely?» She is fast asleep. He settles in, cleans his nails with the knife.

In the morning, he turns his back while she showers. She sees the back of his ski mask through the shower’s glass doors. She catches him peeking when she gets dressed. Stop that, she says. She thinks she sees him blush under the mask but can’t quite tell.

It was odd, going through her workdays, her weekends with a knife to her throat, riding the subway at the blade’s edge, with him asking, over and over, «What about that one, over there? That one?» She supposed that she’d done stranger things in the name of love.

Over the next few weeks, friends and co-workers remarked that she’d never looked better; why, she was glowing. Was there someone new in her life? You could say that, she’d say, shrugging.

Never expected it to be like this, she thought. Who would have through that the edge of a knife is where you find love? «I heard that,» he said. «And I’m not quite sure what to do about this.» Tell you what, she said. Why don’t we just enjoy it.

She knew it wouldn’t last forever. It couldn’t. But for now, everything was beautiful and new and she liked living in the world like that. In love. And loved.