skepsis

by

fra den ene til den andre (historien for oss)

Æ trodde æ hadde nokka å si, men så va æ plutselig ikke sikker lenger. Æ føle mæ litt som Hamlet i den ene scenen i Hamlet, «what are you reading, my lord?» «Words, words, words.» Æ huske vi så en filmatisering – den med Mel Gibson kor han kline med mora si – på videregående, i engelsken, og et sted har æ en notatbok med skribleria fra den filmen, med de tre ordan – fordi det ikke va en måte æ hadde tenkt på før. (av og til les æ ord, ord, ord, men som oftest e det det æ skriv, de gangan æ ikke har nokka å si i hele setninga).

Æ brukte en kveld på å snakke historia med tre andre menneska, det va ganske fint – det vil si, det va veldig fint, egentlig, æ har aldri tenkt over kor mye tid man bruke på å snakke om ting som ikke e interessant, og kor befrianes det va å være i en setting kor du visste at de andre kom til å høre på dæ, uansett, kor du kunne jobbe dæ framover mot et punkt (eller mot en frynsate avslutning – æ e ganske flink til å komme med gode begynnelsa på ståanes fot, men æ treng tydeligvis litt mer tid på å kreere de gode avslutningan), eller kor du ikke egentlig treng en punch line som sådan, du kunne bare fortelle nokka fordi det et sted inni der va nokka du ville dele, eller bare nokka du kom på underveis – det endte opp med en slags utveksling av erfaringe (og den eneste gangen æ ramla av va under fyllehistorian – bortsett fra at æ kom til å tenke på den ene gangen vi sneik oss inn på Blårock (kæm va vi? Æ, Tor Håvard, søstra hannes (tror æ?) og en til? Henry? (som kanskje fortsatt va Andreas da?)), eller, det va uka før æ fylte atten, kanskje to uke før – Tor Håvard va atten og han har bursdag den 3. mai, æ har bursdag den 21. – og æ vet ikke helt koffor vi gjorde det, men æ syns fortsatt det e litt frydefullt at vi gidda. Æ drakk en øl – alle drakk en øl da, naturlig nok, det eneste unaturlige va at æ drakk øl – og så tror æ vi dro hjem ganske tidlig (muligens ikke overraskanes).

Men det va ikke egentlig poenget (det e ikke egentlig et poeng her, selvfølgelig), bare nokka æ kom til å tenke på. Nina fortalte en av de der «utviklinga i livet ditt»-historian, kor ho sa «du går langs en vei/møte en mann/ser en nøkkel/etc, beskriv den/han/den/etc» også fortalte vi ka vi så for oss, og til slutt fortalte ho oss ka de forskjellige tingan står for. Æ har bestandig stilt mæ skeptisk til sånt, men det va imponeranes kor bra det fungerte (livet mitt e en strak asfaltert vei i en storby, æ har et ganske greit forhold til døden, familien min e liten, men jævlig praktisk) – og, det som mora mæ mest under det hele: det fjerde punktet e at du kommer til et vann: mitt vann va svært, så stort at du ikke ser andre enden (tenk Lake Michigan-aktig), blankt og fint, men antakeligvis ikke nokka du hadde bada i, man kunne gjerne hatt en seilbåt på det, eller nokka, grunt nok til at man kan vasse, men dypt som bare det lenger utover – og det e seksualitet og sex og sånt (som Nina sa «du sa at man ikke hadde svømt i det, men at man kanskje kunne seile..»), så æ holdt på å le mæ skakk. (men mest av grunna som e litt vanskelig å forklare for folk som ikke e inni hodet mitt – og det e det jo bare æ som e, forhåpentligvis.)

(og min presentasjon for omverden, mitt offentlige jeg (mitt offentlige æ) e et leilighetsbygg, antakeligvis fordi æ aldri klare å bestemme mæ. Som sagt, det hele va ganske fornøyelig, og passa stort sett bra, sjøl om æ fortsatt stille mæ skeptisk til sånt.)

Men ja, æ stemme for flere forutavtalte fortellerkvelda med tre eller fire persona tilstede, eller kanskje en slags «show and tell» for voksne, for vennan dine – fortell dem nokka du ikke har tenkt over at dem ikke vet. Det hadde vært fint.

by

«når jeg, som har gått på skole i snart tyve år enda ikke kan alt»

Æ fant den her i en mappe et lurt sted inni datamaskinen (av alle plassa å miste ting), det e den oversatte versjonen av ett av kåserian æ leste på Sameradioen i vår – det handle om studentpolitikera og sånt, så æ tok mæ friheten til å oversette det til et språk dem forstår.

Jeg stoler ikke på folk som er på min egen alder, eller yngre. Jeg har aldri gjort det, særlig ikke da jeg var vesentlig yngre enn det jeg er nå. Hvor mye vet egentlig folk på min alder? Vi er da ikke annet enn selvopptatte, dumme småbarn som er helt sikre på at vi har svarene på all verdens problemer.

Det er i og for seg en god leveregel når man er under tyve år gammel, og kanskje også så lenge man er yngre enn femogtyve, men etter det blir det straks verre. Jeg liker at leger og slikt er eldre enn meg – gjerne ganske mye eldre – og det samme gjelder mennesker som skal selge meg ting som bør vare en stund, alle disse tingene som krever at jeg stoler på at den andre personen vet mer enn det jeg gjør.

Jeg er jo tross alt så gammel som jeg er, og har potensiale til å bli ganske mye eldre også, og jeg kan jo nesten ingenting! Ikke det at jeg er dum, men, som Aristoteles sa ”den vise vet at han ingenting vet,” og jeg er liksom smart nok til å vite at jeg ikke vet så veldig mye. Og når jeg ikke vet så veldig mye, hvorfor skal jeg da stole på at andre mennesker, like gamle som meg selv, har lært så mye mer i løpet av sin eksistens? Når jeg, som har gått på skole i snart tyve år enda ikke kan alt! Det er jo selvfølgelig også fordi jeg ikke studerer ordentlige ting, det er ikke som om mennesker lærer noe av å bare lese bøker hele tiden, som vi gjør på litteraturstudiet, det skjønner vel alle.

Det var også sånn, når jeg begynte på universitetet, at jeg ikke visste så mye om studentpolitikken – jeg oppfattet at det var viktige unge mennesker med, at det jobbet med viktige ting og slåss for viktige studentpolitiske saker. Det var klart at studentpolitikken aldri kunne bli så viktig som den ordentlige politikken, eller i hvert fall ikke så viktig som den ordentlige politikken tror den er, men det var jo i det minste politikk – de bestemte ting og skulle vite både det ene og det andre.

Så studerte jeg i noen år, og etterhvert dukket den første Studentstyrelederen som var like gammel som meg selv opp, så dukket det opp en til som var like gammel som meg. Og så kom det en som var to år yngre enn meg! Per dags dato har jeg gitt opp, all den tid den neste Studentparlamentslederen er like gammel som lillebroren min, og alle skjønner vel at lillebroren min aldri kommer til å være særlig mye eldre enn cirka femten år.

Men det er først nå jeg virkelig har mistet troen på studentdemokratiet som et velfungerende demokrati, når Studentstyrelederen skrev til meg på facebook og lurte på hva ”Studentparlamentet” blir på samisk – siden det har skiftet navn etter at Universitetet og Høgskolen fusjonerte. Det skal ikke lenger være Studentstyret og Studenttinget1 – nå heter det Studentparlamentet.

Det var nemlig det jeg plutselig forsto når han ba meg oversette: han spurte meg, fordi jeg var den første og beste samen han kunne komme på, og når jeg har svart på hvordan det bør være, forblir det slik. Det er jeg som, til evig tid, eller i det minste fram til neste fusjon, som har gitt Studentparlamentet sitt samiske navn. Jeg! Hvilken idiot er det som spør meg om slikt, og som på toppen av det hele stoler på svaret jeg gir?2

Og som om det ikke er nok at jeg ikke stoler på mennesker på min egen alder eller yngre, har jeg etterhvert oppdaget at jo eldre jeg blir, jo mindre stoler jeg på andre mennesker i det hele tatt. Det er nok naturlig, såklart, at man legger igjen litt av den grenseløse troen på mennesker når man blir eldre, men jeg vet ikke helt hvordan dette skal gå. Jeg bør nok gjøre mitt beste for å finne det indre barnet de bestandig snakker om, og det så raskt som mulig.

1den samiske originalteksten tillater seg her en ekstra spøk i form av Studentatinga, eller Studenttingen. Sorry Høgskolen, det var aldri meningen at det skulle bli oss!
2Jo, det er Willersrud! :D