æ e stor jente fordi æ kan smile høflig, uansett.

(det her blei skrevet i går, men Telenor sitt mobile bredbånd e en ganske fickle mistress den også, så. du vet.)

«Æ e stor jente fordi æ kan tørke mæ i rompa sjøl.» Sitat slutt.
«Jeg skulle gjerne hatt et smykke med samisk motiv, hvor finner jeg det?» Sitat slutt.
(svaran, i tilfelle du skulle lure, va «så flink du e!» (ka ellers sir man til en.. kanskjefire-åring?) og «… i nesten hele den delen av butikken.» (samiske smykka? Nei, det har vi ikke sett!)
Æ glemte å kjøpe Dagbladet i går (musikkanmeldelsa, vet du), og æ fikk ikke tak i lørdagens Næringsliv, fordi dem gikk rett fra fredag til mandag. Sukk. Narvesen e en fickle mistress og sånt.
Æ så en guttunge på Skiippagurrafestivalen som ligna uhorvelig mye på lillebroren min, bortsett fra at han så enda litt mer slacker-aktig ut, hvilket æ e litt skeptisk til.

Ellers va festivalen som helhet en kald affære, Tana som helhet e en kald affære (Rejoice! Vi har hatt et tosifra antall grada (les: ti) to daga på rad!), men æ hadde på mæ absurde mengda klær, så det gikk bra. Det e hakket verre å innse at æ virkelig ikke kjenne noen her. Eller, verre e det jo ikke, men det e litt rart. (det e så.. merkelig å se de samme gruppan av folk gang på gang på gang (her og i Tromsø og andre plassa) og innse at æ kunne vært venna med dem, egentlig, men æ klarte aldri å knø mæ til det. latskap altså.) Og æ trives godt i mitt eget selskap, men æ har en følelse av at alle andre syns æ ser rar ut når æ vandre rundt aleina i tre daga. Sukk, alle andre e slitsom. (æ kunne vel ha sneket mæ inn i presseteltet, eller nokka, men da hadde æ følt mæ som en juksemaker. Dog, om Finnmarken. Vel, la oss ikke si nokka slemt om Finnmarken:> (æ blei tilbudt jobb i Finnmarken, nesten, av typen «vel, om ho e interessert, så kan ho jo ta kontakt.» Det hadde vært nokka det. Nokka absurd.)

Ellers e æ sikker på at den lille biten med hud som e tatovert lukte forskjellig fra resten av mæ. Æ vet ikke, æ e usammenhenganes og litt.. teit i dag, tror æ, men.

Og Valkyrien Allstars endte opp med å være festivalhøydepunktet, Adjágas va fint, men ikke så fantastisk som dem pleie å være, så da blir det sånn. (sukk sukk sukk)

Å, hjartet mitt!

Kjære dagbok,
eg er forelska. Det skjedde so brått, men det var so uunngåeleg. Eg skulle berre på festival, eg skulle berre sjå eit band. Men so kom dei på scena og med eitt vart eg forelska. Eg trur det er ukonvensjonelt å forelske seg i eit band, tre musikare, tre feler, men det gjer eg faen i, for forelska blei eg.
Kjære dagbok, du sku ha sett dei! Eg visste knapt kor eg skulle sjå, eg visste ikkje kva eg skulle fokusera på. Det var nesten so eg skulle ønskje scena var mindre, eller at eg va lenger unna, eg ville sjå alle tre på ein gong. Eg ville la auga kvile på den eine, men so kom ein av dei to andre og stjal oppmerksamen min. Eg hoppa ikkje, eg dansa ikkje, eg sto ganske stille, klappa når det passa, smilte for meg sjølv når det passa. Eg ville leggje meg på bakken, føle trommane like mykje som eg høyrde dei. Eg ville lukke auga, men eg ville ikkje gå glipp av noko.
Det kjem nok til å gå over, kanskje allereie i morgo, når eg får sjå det neste bandet, men til då, å dagbok, til då er eg så forelska som eg aldri før har vore!

Seriøst, drit i å være hemmelig forelska i […], æ e åpenlyst forelska i Valkyrien Allstars! (mæ + Valkyrien Allstars = OT4, som dem så pent sir det.) Æ tror æ brukte hele spilletida demmes på å stirre på scenen med hjerta i øyan («hadde du sett pupillan mine nu, hadde du sett at dem va hjerteforma» ♥_♥ ). Æ tenkte, på et tidspunkt, «æ burde antakeligvis trekke mæ litt unna scenen og prøve å få et bilde eller to» (siden æ jo i det minste burde late som om æ skal skrive om det hele), men det blei med tanken. Og æ va ganske sikker på at det kom til å bli festivalhøydepunktet for min del (også første dagen da!1), men så kom æ på at Adjágas spille i dag, så da spørs det. Kanskje det blir delt førsteplass. Æ tror æ hadde plassert dem i samme kategori uansett, ikke – som de fleste kanskje ville anta – fordi det e tradisjonsmusikk (blablabla), men fordi æ blir like hjertevarm av det. Hjerta i øyan, virkelig.

Mannen æ endte opp å dra sammen med (vi har gjesta. Høylytte, avbrytanes gjesta. Æ e ikke veldig sjarmert) mente det va en kulturkollisjon av dimensjona, æ prøvde å foreslå kulturkoalisjon (koalisasjon? Æ har sommerferie, æ treng ikke å skrive rett!), men han va uenig. Jaja, han om det. Og et eventuelt kollideranes Skiippagurrapublikum også om det, æ va ærlig talt mest bekymra for kollisjonsfaren i folkan som bedreiv veldig ivrig dansing rett ved sida av mæ. (æ e veldig for ivrig dansing, men litt skeptisk til at det bestandig føles som om den skjer med folk som står rett ved siden av mæ, æ vil ikke ha ivrige arma i øyan eller nokka.) Æ tror det e derfor æ ikke hadde vært en veldig god journalist, når det kommer til stykket (og særlig enkelte stykka, heh), så drit æ i ka alle andre mente om det. Æ va glad, folkan som dansa ved siden av mæ va veldig glad, bandet virka glad (dem måtte spille ekstranummer, og det va ganske taktfast, glad klapping før det starta), og om gjesten vårres e uenig, så e det hannes rett. Akkurat som det e min rett å ignorere han (I will do so, gleefully).

Mine to favorittøyeblikk forekom, for det første, da det for en fyr forbi med mobiltelefon, fordi han sa «men kor e du, æ står også rett ved siden av scena!» og i det han for forbi mæ sa ei jente som sto litt til sida og bak mæ «æ e her!» … Æ brast ut i latter. Særlig når det tok ett minutt før æ hørte «Men æ kan jo til og med høre stemmen din!» og så fant dem hverandre. Verden!

1Det va som TIFF06, kor den første filmen æ så va C.R.A.Z.Y., når vi vandra ut fra salen da va det med en viss følelse av at festivalen like gjerne kunne avsluttes med en gang, for det kom ikke til å bli bedre. Det va den vakreste filmfestivalen, sjøl om den knuste hjertet mitt.