Skiltskytter, sinne, Siste kveld med mamma og alt samisk. Som vanlig.

Æ begynte på det her blogginnlegget i juli, rett etter Riddu Riđđu, men gjennomføringsevnen på akkurat det lå omtrent like høyt i kurs som gjennomføringsevnen på alt anna det her året (ikke så veldig e gjennomgangstemaet, uten at æ helt vet koffor). Men det begynte cirka som at æ har litt lyst til å sende en epost til Per Ivar Jensen og si nokka sånt som hei, du huske det sikkert ikke, men æ sendte dæ noen spørsmål i forbindelse med fjorårets festivalavis for Riddu Riđđu. En av de tingan du sa da va at du e både litt stolt og litt flau over å ha skrevet «Skiltskytter», og at det er overraskende mange som har et forhold til den, sjøl så lenge etterpå. Æ va på konserten på lørdag, og må si at æ både e utrolig glad for å ha fått det med mæ, samtidig som æ nu e enda bitrere over at æ aldri så teaterstykket da dokker spilte det. Men æ har et lite spørsmål, om man nu kan stille oppfølgningsspørsmål ett år etter det opprinnelige spørsmålet: Kordan va det å spille live på Riddu Riđđu? Og kanskje særlig: Kordan va det å spille «Skiltskytter», til allsang, på Riddusletta? Det her e kanskje teater/kultur/konsertversjonen av sportsklisjeen «hva føler du nå?», men kordan va det å få den responsen fra publikum nu, sjøl elleve år etter det opprinnelige teaterstykket?

Som publikummer må æ si at æ tror den konserten va nokka av det mest fantastiske æ har vært med på – og det føles som en klisjé det også, men æ klare ikke å finne andre ord for å beskrive det, det føles nærmest som juks å bare si at det va fantastisk, det blir for enkelt. Det æ kanskje mene e at sjøl som ikke-sjøsame (men elvesame, «og elva renn ut i sjøen» som æ har argumentert en og anna gang i det siste) kunne æ skjønne, tror æ, kordan det teaterstykket æ så konturan av på scenen på lørdagen kunne skape eller befeste en stolthet over det man e. Og det sjøl om sangan i sæ sjøl kanskje ikke e sublim populærkultur (sjøl om æ har nynna på «čappa čiččit, čappa čappa čiččit» oftere enn sunt kan være de siste ukan, så sangan sitt i det minste), men blandinga av profanitet og stolthet – å gjøre narr av det man elsker, så å si – e nokka av det som fascinere mæ mest i kultur, og e nokka av det æ oftest savne i samiske kulturuttrykk (kanskje særlig i litteraturen, som e det æ i hovedsak er interessert i (det e begynt å føles som nokka æ sier så ofte at det ikke lenger e sant, æ vet ikke om æ mene det)). Så kanskje et spørsmål til e: Koffor hadde ikke «Siste kveld med mamma» større innvirkning på samiske kulturuttrykk? Kor e all humoren i det samiske?

Ulempen med de spørsmålan e jo at æ e for ung til å stille dem, æ vet ingenting om den kritiske mottakelsen av Siste kveld med mamma, bortsett fra det Totalteatret sjøl sier om den (det fantes ingen ivrige teaterbloggera tidlig på 2000-tallet, dem finnes vel knapt nu, så det e jo ikke så rart). Men om æ skulle gjette – og det e jo det æ basere blogginga mi på: gjetting og synsing – vil æ anta at den ikke traff i de ikke-sjøsamiske områdan. Ka skal Kautokeinosama med noen som nettopp har oppdaga at dem e same, for i Kautokeino har dem jo bestandig visst det. I Kautokeino i 1852 visste dem det og i Kautokeino i 1952 visste dem det og i Kautokeino i 2052 kommer dem også til å vite det (fordi dem nekte å slutte å si det, og det e bra og det e plagsomt), og dem bryr sæ kanskje ikke om at Kåfjord og kåfjordinga nettopp har oppdaga det. Men ka vet æ, kanskje Beaivváš va kjempeinteressert i Siste kveld med mamma, kanskje dem samarbeida, æ vet ikke, æ e bare fordomsfull og full av antakelsa.

Og æ vet ikke kor det e blitt av all humoren i det samiske, bortsett fra at æ ser konturan av nokka, kanskje, av å ville være morsom men å ikke få lov, fordi ingen skjønne at det e morsomt. Men det sier æ fordi æ sjøl e gretten, fordi æ nylig e blitt misforstått og det har ingenting for sæ å henge sæ opp i sånt, men Siste kveld med mamma e morsomt, e saklig og usaklig, det mente og det sa og det va ikke redd for å være skråsikker. (det betyr nok at det e sakprosa) (sorry, æ e fortsatt bitter over nokka helt anna)

Men det e jo strengt tatt ikke spørsmål æ forvente at Per Ivar Jensen hverken skal eller skal kunne svare på, det e mest et forsøk på å skrive mæ gjennom ka det va som traff mæ der. I fjor vår skreiv æ et blogginnlegg om skiltskyting og «Skiltskytter», og etter det har æ mer eller mindre ubevisst lært mæ omtrent hele teksten på «Skiltskytter» utenat – æ har bært den med mæ, om man kan si det sånn, gjennom en valgkamp og et valg, gjennom forvaltningsområdeinnlemmelsen og -avlysninga, gjennom en rekke store og små angrep på alt æ e som same, æ har repetert linja «husk, det e dem som e få og det e vi som e mange» som et slags mantra. Og av og til har det slått mæ, igjen, det at det kan finnes folk som ikke ser ironisk på den sangen – sjøl om det kanskje ikke finnes folk som ikke skjønne at den e ironisk, men man vet jo aldri – som regne den som en, om ikke en kampsang, så nokka som ikke e så langt unna.

Og om du hadde sagt for to år sida at æ skulle ende opp med å tenke på «Skiltskytter» som en sang som betyr nokka for mæ ville æ antakeligvis snøfta litt og rista på hodet, for det e ikke en sånn sang. Før det blir det, før du kjenne den på kroppen, før du ser dæ nødt til å leve med ironien i mangel på følelsa nok til å være inderlig, for det e faktisk måte på kor mye man kan leve med hjertet på utsida når det stadig blir skutt på, om enn bare eller kanskje særlig når det e av folk som ikke engang vet at dem skyt. Som tenke at du må tåle såpass, man må da kunne vitse, du må da kunne tåle en spøk, ha ha lol, liksom, ikke vær så hårsår, og LDO vil at vi skal melde inn diskriminering.

Innrapporteringa matche ikke det man vet skjer. Men det e jo fordi det e vanskelig å rapportere inn «det va noen som spør mæ om æ kan joike», «det va noen som ikke visste ka duodji e, æ trodde det va allmennkunnskap?», det va noen som joika etter mæ på bussen kunne æ sagt, men ka med når «æ overhørte en setning på kafé og æ vet ikke ka dem snakka om, men æ føle mæ utrygg», «æ forlot Verdensteatret nærmere klokka ett på natta natt til søndag og i et halvt øyeblikk tenkte æ «faen, æ har på mæ luhkka», og det skjedde ingenting, men hele turen gjennom Storgata gikk æ og va litt nervøs.» Kordan melde du det inn for noen, og kordan kan du tro at det skal ta slutt? Det tar ikke slutt før folk faktisk vet mer enn dem gjør. Og det e derfor alle vi sama må bidra til å lære opp nordmenn i kordan samisk kultur e. Det e slemt av oss å ikke ville være hjelpsom om noen har spørsmål, i stedet for å si «nei, æ joike ikke» kan du si «fordi joik e en bestemt måte å bruke stemmen på og den måten kan ikke æ, dessuten finnes det mange forskjellige forma for joik og sånn og sånn og det og det», for det e jo ikke nordmenn sin feil at dem ikke lære nokka om samisk kultur på skolen, noen må ta ansvar og oftest e det dæ.

Men det gidd æ ikke, det e ingen som betale mæ for å drive voksenopplæring og med mindre den voksenopplæringa e givanes for min egen del kommer æ til å slå en spøk og skifte tema. For det e ingen som kan kreve at æ skal lære noen nokka som helst, dem kan spørre og av og til vil æ kanskje svare, og æ vet at det virke slemt, men det e ikke min feil at du vet så lite om samisk kultur at du ikke engang vet forskjellen på ka som e greit å spørre om og ka som e fornærmanes. Det e ikke min feil og det e ikke mitt ansvar og det e mest bare synd på dæ sjøl om det også går utover mæ, men ka faen skal æ gjøre?

Det æ av og til gjør e å resitere «Skiltskytter» for mæsjøl, bytte ut eg med æ, æ prøve å snakke mæ gjennom den, sakte og bedagelig, snakke som æ hadde snakka ellers, den ligg naturlig i munnen. Det e en tekst som sitt, den e ikke subtil, den e ikke Shakespeariansk i sin poesi eller nokka, men den e effektiv. Den e kontant og den e uredd, og det e æ aldri. Men noen ganga har æ hørt på den, har æ hørt linja «skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det» gjalle i hodet mitt, som om æ e Rocky, det e «Eye of the Tiger» og Tromsø eller verden eller ka som helst anna e den jævelen som skal overvinnes (æ har dog aldri sett Rocky i sin helhet, æ håpe han vinn til slutt?). Æ har stått i verden, bevæpna med godé idea, endeløse mengda bitterhet og noen klistremerka, og tenkt «skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det» og alle andre linja i den teksten e ironisk – kor ofte har æ tenkt «for vi, vi e norsk, det vil vi alltid være!» og særlig at det e sant, ka? – men akkurat den, den sitt, ufin bannskap og alt. Skal se den satans jævelen som skal hindre mæ i nokka som helst når æ e i det her humøret, det skjer ikke.

«skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det»

I dag når æ våkna va nokka av det første æ tenkte på «Skiltskytter.» Som i sangen fra Totalteatret, fra forestillinga «Siste kveld med mamma» – som æ tror at æ aldri kommer til å tilgi mæsjøl for at æ ikke fikk sett da dem spilte det – uten at æ nødvendigvis kan si akkurat koffor det va det første æ tenkte på. Men jo, æ dusja og nynna på de linjen æ på stående fot huske av den. Og så har den surra og gått i bakhodet hele dagen, helt til æ endelig fikk knødd mæ og datamaskinen og internettet og youtube i en vakker ansamling som gjorde at æ kunne høre på den.

Så æ hørte på den fire ganga på rad, sånn cirka, mens æ satt og smilte for mæsjøl – for det e altså en genialt ironisk låt. Om du mot all formodning ikke har hørt den før:

Og på et tidspunkt tok æ mæ i å tenke «æ håpe vi ende opp med samiske skilt i Tromsø, sånn at vi kan si «nu jävlar, se om dokker treff sjølfølelsen vårres når dokker angrip det jævla skiltet»!» og så beit æ mæ i det, fordi æ plutselig kom på kordan det va, første gangen æ va i den nye samiske utstillinga til Tromsø Museum – Sápmi, en nasjon blir til – og så skiltet fra Kåfjord.

Æ fulgte med, æ som alle andre, mens dem malte det ene, skøyt det andre, stjal det tredje, skøyt det fjerde, teppebomba det femte, og så videre, og så videre i en endeløs lang rekke av hatefulle ytringa som ikke egentlig traff, fordi det va så teit. Men æ tror ikke æ tenkte over det, før æ sto der foran det her jævla skiltet og så på alle kulehullan – som jo ikke e kulehull, men kulebulka – og ikke helt visste kor æ skulle gjøre av mæ.

Det va til å gråte av – men æ klarte nu å la være, siden æ va på museumstur sammen med en haug med folk æ studerte med – men ikke egentlig fordi det treff sjølfølelsen min, men fordi æ ikke kan skjønne at noen kan være så forblinda av hat at det virke som en ting man burde gjøre. «Man må for faen kunne lese skilt uten å trenge tolk» syng Totalteatret og tanken på at det finnes folk, ikke der ute i verden, men her, så nært, som tenke det, og mene det, e skikkelig skikkelig rar og fremmedgjøranes.

Og nei, æ tror ikke at det kommer til å treffe sjølfølelsen min, om Tromsø nu blir innlemma og får samiske skilt – kor det samiske navnet står øverst eller nederst, alt ettersom kordan dét går – og dem blir skutt på. Men æ kommer til å bli enda litt mer obs på at æ ofte går rundt og e synlig samisk, æ kommer til å være enda mer bevisst hver gang æ går forbi røykebua til Jernbanestasjonen og den e full av folk som drikk øl, æ kommer til å lure på om det her e dagen æ ende opp med at noen kaste slengbemerkninge æ ikke høre fordi æ stort sett har musikk i øran. Æ kommer til å bruke enda litt mer tid på å være forberedt på at noen e klar for å hate mæ bare fordi, uten at det kommer til å hjelpe i det hele tatt, fordi de her tingan bestandig skjer hver gang man minst vente det.

Det e som den gangen æ va i Washington DC og gikk på NMAI, National Museum of the American Indian, og plutselig blei konfrontert med en vegg av mer eller mindre døde språk (Her e en link til bilda på flickr med teksten «we are the evidence», så kan du se på det i cirka femti forskjellige versjona). Æ hadde vandra rundt i museet med en ganske konstant klump i halsen, og da æ kom til den veggen der brast det nesten. Det va overveldanes å stå der og se på alle språkan – som bare e alle språkan man vet har eksistert – og vite at nesten alle e utdødd, at det knapt finnes håp for noen av dem, at det e et fåtall folk som bryr sæ med å ta vare på dem.

Og det e ikke som om vi/man kan tvinge noen til å bry sæ om et språk dem ikke kan, men man må for faen kunne ha et skilt på språk som fortsatt brukes uten at det blir skutt på. Om det e for mye å kreve av et sivilisert samfunn, e det så definitivt ikke vi som e problemet. «Vi kreve respekt for det som vi e, e det så satans mye å forlange?»