skjørtebruk

by

Blir det bedre av en latte til?

Æ e så nervøs at æ kjenne det i hjertet. Æ like det, i mæsjøl, at følelsan mine e så kroppslig, at dem gir gjenklang i hele mæ (det va en lang periode kor æ va forelska i ei jente og hver gang æ så ho kribla det på baksida av låran mine, ned mot knærne – æ vet ikke helt om det e logisk, men det va standardreaksjonen hver gang). Men akkurat nu e det mest av alt litt slitsomt, fordi æ skal på vin og viten på onsdag – æ skal slutte å snakke om det snart, æ love – og æ e så nervøs at ja, æ kjenne det i hjertet, og i leggan. Æ har litt lyst til å spy, men ikke egentlig; æ vil drikke mer kaffe for å roe nervan mine, men så funke jo ikke det helt som planlagt (sjøl om det e beroliganes, fordi æ ikke har fornuftige reaksjona på nokka som helst i verden).

Æ skulle skrive notata til det innlegget æ skal holde, så æ trakk fram datamaskinen, men det slår mæ at det ikke funke, æ må notere for hånd først, og så kan æ sette alt sammen, sånn at det blir forholdsvis fornuftig, men det kan ikke skje før etterpå. Håndskrevet først, datamaskinering etterpå. Gudan vet koffor det e sånn?

Og så har æ litt lyst til å begynne innlegget mitt på onsdag med «æ e vanligvis ganske skjelven, så det e ikke bare fordi æ e nervøs æ riste sånn,» men æ kommer til å være et aspeløv (ospeløv? ka pokker det nu enn hete) på onsdag, for nu har æ allerede brukt en halv uke på å være mer eller mindre skjelven. Æ håpe det finnes nokka æ kan holde mæ fast i når vi skal holde innleggan, sånn at æ ikke dett ned om beinan mine gir etter.

Men æ skal slutte nu, det e ikke som om æ blir mindre nervøs av å tenke på alt som kan gå galt, sjøl om æ like å være forberedt på alt. (Therese va veldig hjelpsom i så måte, etter at æ brøyt ut med «æ kommer til å dø!» en gang for ofte, va svaret hennes «Neida, du kommer til å bli lemlesta av sinte motstandera, i så stor grad at du skulle ønske du va død, det e mye bedre.» Så, ja, lemlestelse og død.)

Og æ vet fortsatt ikke ka æ skal ha på mæ, eller kordan farge æ skal ha på neglan. Eller ka æ skal si, for den saks skyld.

by

Æ tror æ e en mislykka moteblogger:/

I går traff æ Inga, det nevnte æ vel i en bisetning mens æ va bæsate, det æ ikke nevnte va at ho hadde på sæ Threadless-skjorta «Procrastinators: The leaders of tomorrow». Æ eie den, men har ikke brukt den på en stund, så æ så på den og tenkte «hmmm.» Det va hmmm-inga som fikk mæ til å innse at æ e blitt litt klesnerd, for hmmm-et gikk nokka sånt som «æ vil ha på mæ den, med et grått skjørt?, ja, men det i ull eller det i bomull?, det i ull e litt kjipt, ta det andre, ja, en grå cardigan?, nei, ta en svart, grått blir litt teit, kanskje ikke den blå halsen æ kjøpte av mora til Ida, men den gråmelerte halsen, ja, og ingen smykka for halsen på skjorta e ganske høy»

For et halvt år siden hadde samme tankerekke bestått av «ja, den!, og reine sokka, og nokka langerma under, svart kanskje, siden skjorta e oransje.» Æ vet ikke om det her e bedre eller verre, men det forklare jo koffor det tar mer tid å kle på sæ nu til dags. Ulempen e at æ e en frossenpinn, så på vinteren e det «reint undertøy, strømpebukse, mamelukka, sokka/leggvarmera, underskjørt, (leggvarmera om ikke sokkan e tjukk nok), nokka å ha under t-skjorta, t-skjorte/skjorte/whatnot, cardigan, fingerløse hanska, skjerf, lue, luhkka/jakke, ekstra sjal i veska i tilfelle det plutselig blir kaldt mens æ e inne?» og det e ikke måte på kor lang tid det tar å kle på sæ. Det e kanskje derfor noen folk hold sæ til bare svarte klær, da treng man i hvert fall ikke frykte at ting ikke skal matche (for det må æ jo også tenke på, akk og ve!).

Æ vet ikke egentlig om det va et poeng i den lange tiraden, men pyttsann – æ tiradere æ.

by

Mitt første steg på veien til å bli en moteblogger. (AHAHAAHA!)

Det her bildet minne mæ om noen, og æ har litt lyst til å fortelle vedkommende det, men æ tror ikke det finnes en ikke-creepy måte å si det på. (Vi snakke ikke egentlig sammen, så mye.) Særlig ikke siden det æ egentlig vil si «Det her bildet minne mæ om dæ, bortsett fra at du sjelden bruke farga i klærne dine [som æ har sett, det e ikke som om æ ser dæ så ofte], men æ syns du burde gjøre det,» og det virke som en upassanes ting å si til noen man ikke egentlig kjenne godt nok til å kunne si sånt.

Æ har brukt de siste dagan på å lese bloggen til Tavi Gevinson, ho fjortenårige mote-wunderkinden fra USA (men med en norsk mor, tror æ? En norsk forelder, uansett), og æ klare ikke å slutte, så nu e æ et sted i arkivan fra begynnelsen av 2009. Æ like entusiasmen, og det faktum at ho e stiligere som fjortenåring enn æ noensinne kommer til å bli i hele mitt liv (akk og ve). Det interessante – for mæ, for mæ! (e’kke det standard-disclaimer’n på bloggen min?) – e at æ, i motsetning til når æ ellers les greier om mote, faktisk blir litt inspirert. Ikke sånn «oooh, la mæ bruke alle pengan mine på å kjøpe en kjole til fjortentusen krone [lol som om den finnes i min størrelse lol],» men mer «koffor ikke bruke den med den, så lenge det gjør dæ glad?»

Æ e ikke en fan av å skulle kle mæ så æ ser tynnere ut – æ mene, snakk om håpløst prosjekt – men æ har en slags regel (om enn bare for mæsjøl) om ka æ syns e passanes, og ka som ikke e det. Og den regelen e stort sett ganske teit, sjøl om æ e litt takknemlig for at æ aldri har syns det va en god idé å bruke et skjørt som e så kort at man ikke egentlig kan sitte på det. Så i dag brukte æ en kjole æ arva – ubrukt! – fra ei venninne, en kjole æ ikke har hatt på mæ før fordi den sitt litt rart ved skuldran og fordi den e litt kort (hvilket betyr at den ikke rekk mæ til nedfor knærne, siden æ jo egentlig har anstendighetstanka som en anna kristenkonservativ jævel), og det gjorde mæ glad.

Klær altså, det e jo egentlig fine ting, sånn i tillegg til det grunnlegganes funksjonelle i å holde varmen når man bor i Tromsø.

by

Æ e ikke så flink å skrive liste?

I går va æ innom bloggen til noen som har min blogg på sin bloggliste, da æ plutselig innså at mitt siste blogginnlegg va fire måneda gammelt. Og at det handla om Paradise Hotel. Og at om æ – mot all formodning – skulle finne på å dø eller aldri oppdatere bloggen min igjen, hadde det vært uendelig pinlig om det siste innlegget for evig og alltid skulle handle om Paradise Hotel. Det får være måte på ka man skal leve med.

Siden sist, den gang da i april, har æ vært i Tana, hatt bursdag, vært i Skottland, vært i Tana, vært på Riddu Riđđu og gjort omtrent så lite som menneskelig mulig på masteroppgaven æ liksom skulle jobbe med hele sommeren. Æ e ærlig talt ikke sikker på ka æ har gjort i sommer, bortsett fra å bruke veldig mye tid på å tenke på neglelakk. Samt at æ har sett de to siste sesongan av Battlestar Galactica, men det tar jo heller ikke så lang tid.

Dessuten brukte æ hele juli – samt august så langt – på å gå med skjørt. Men det tar jo i og for sæ ikke tid (bortsett fra at æ plutselig blei mer bevisst ka æ har på mæ, men det va muligens på tide). Æ har klipt håret mitt kort igjen (men nu e det lengre, det e en stund siden 19. mai), æ har kjøpt nye sko (æ kjøpte ett par i juni og ett par i dag, om det fortsett sånn her kommer æ til å ha fordobla antallet sko æ eie innen slutten av året). Æ har slått fast at æ har skofobi, siden æ nærmest får panikkangst av smale såla fordi æ ser for mæ kor mange minutt det går før æ brekk ankelen.

Æ solgte smykka på Riddu Riđđu, vi solgte ikke så mye, men det va gøy; æ kjøpte en veske der sjøl (og en t-skjorte), geiteskinn, rød, til 650 krone, den e fantastisk. Æ kjøpte ny pengebok i dag fordi glidelåsen på den gamle slutta å gli (særs upraktisk), det e litt sørgelig, for det va den æ kjøpte i januar 2007, i Santa Barbara – eller Goleta, men tomato,tomato – og æ har ikke nokka lyst til å bytte den ut.

Æ har kasta gamle ting (les: æ har rydda), skolebøker æ ikke treng og sånt, og æ har slått fast at æ enda ikke e gammel nok til å lese ting æ skreiv for ti år siden. En vakker dag skal æ være voksen nok til å synes at det e søtt, men den dagen e ikke i dag (for å si det på den måten).

Æ har fått ny datamaskin (en 13″ macbook pro, woohoo), og skjermen e så fin at absolutt alt anna føles som å se gjennom tjære (ikke fullt så woohoo), og æ prøve å mase til mæ en iPhone (siden norske barn e bortskjemt og grådig e det like greit å være i kontakt med barnet i mæsjøl). I går dukka det opp en boks full av bøker fra den gang da æ va med i Pennyklubben, så vi skal på Fretex asap. (Det får være måte på ka man skal beholde.)

Æ har et nytt klesskap, foreløpig umontert (akk og ve), men det skal helst skje nokka med det snart. Æ har knapt en sesong igjen av Alias, en serie det e totalt ulogisk at æ like, siden æ ikke egentlig kan fordra bedrageri, ei heller i fiksjon. (Men ka man ikke gjør for Jennifer Garner? Dessuten e Jack Bristow den beste dysfunksjonelle pappaen noensinne og i går hulka æ fordi det va sørgelig (men æ e lettrørt, så det gjelds ikke).)

Æ mangle røde og grønne og brune knestrømpe, en mørkebrun cardigan, og litt mer arbeidsvilje enn det æ har nu. Ta kontakt om du kan hjelpe. Eller om du eventuelt kan lage en pengebok som e en tro kopi av pengeboka som ikke lenger fungere som den skal.

Jepp.

(det hadde nesten vært pinligere om det her endte opp med å være mitt siste blogginnlegg noensinne.)