Kontekst e for feiginga og æ skal være mindre feig.

Æ tenkte på intertekstualitet? Eller på kjærleik? Og kanskje æ ikke huske forskjellen, når alt kommer til alt? Fordi alt heng sammen her i verden, det ene med det andre; å høre folk diskutere et Brennpunkt-program om nokka samisk heng sammen med «Arktisk hysteri», særlig når Per Henrik sir at grunnen til at dem/dokker/de andre ikke forstår e fordi dem aldri e blitt forska på som ape. Og æ tenke «om att og om att» og går i sirkelbevegelsa rundt mæsjøl, også det her e en nordområdebevegelse, også æ e nordområdebevega. Og e det sant at saman e dem det e blitt forska mest på opp gjennom åran? Det e ikke godt å si – det e sikkert mulig å si, men ka vet vel æ? – men skjelettan vårres får dem aldri! Eller, nei, vent, jo, ja. Faen. Men sjela vårres får dem aldri? («I spend 57 minutes of every hour being a part of your white world.»)

Og æ tenkte på «Arktisk hysteri» og smilte av mæsjøl, for det va det æ tenkte om «Arktisk hysteri» da æ så det, «det her e nokka æ kommer til å vende tilbake til» og så gjør æ det, men i stedet for å tenke på teksten – æ glemte navnan på forskeran, menneskan – tenke æ på den ene sangen «om att og om att» og rundt og rundt og alt på tre språk og æ kan ikke finsk – det e litt trist, om enn veldig mye mindre sårt enn at æ ikke kan skrive ordentlig samisk – men æ føle at æ kjenne det igjen.

Og æ tenke på ei historie om tåke. Detta e ei historie om tåke, tenke æ, fordi det e sånn diktet til Sigbjørn begynne, æ skriv for å fortelle at også andre e berøva, og det e en nydelig tekstbit, det e et nydelig dikt, sjøl om æ har hørt det hundre ganga – kunne sikkert hørt det hundre til og fortsatt vært fornøyd.

Æ tenke på «tighte folkedrakte/av hud» æ tenke på å slite sålan mellom salan/dette e altså ting som dem e, og å skrive dialektnært, å snakke dialektnært, og æ tenke at æ vil døpe om NaNoen min fra i fjor «Velkommen til Kautokeino suburbia». Og man kan ikke egentlig bruke ordet dette på dialekt, æ kan ikke det, dette e altså ting, som dem e, dette: æ e altså som æ e. Dette og ennå. Det blir enda uansett, det blir bestandig enda, det e enklere, det føles rettere, sjøl når det skal være ennå, og det e jo litt trist, e det ikke? At man skriv feil fordi man skriv dialekt? Men sånn e det.

Og dem tok skjelettan vårres – vårres liksom, ka har æ med Neiden å gjøre? ka har æ med hundre år gamle skjelett å gjøre? Ka har æ å gjøre med retten til land og vann og et liv uten nordmenn? – og vi kontre, visstnok, kanskje, med kultur? Med finkultur, med teater og språk og litteratur, med bøker ingen les og teaterstykka ingen forstår, med å si at vi blir forska på, som ape, at vi blir møtt med forståelse så grenseløst forståelsesfri at det nærmest e litt fint – tenk at du ikke engang skjønne kor mye du ikke vet! At du ikke forstår kordan du høres ut.

Og alt handle om intertekstualitet, og en tekst æ leste en gang, at æ tenkte på Barthes men ikke lenger kunne forklare kordan han tenkte, are your words in my mouth when I read them in your language, kunne æ tenkt, kunne æ lurt på? Æ kunne spurt, e ordan mine i munnen på dæ når du les mæ? Får æ plassere mine ord i din munn, æ vet ikke ka anna æ har å by på, æ vet ikke kæm æ e, men æ kan skrive dæ sekshundreognittini ord om ting ingen forstår, som ikke heng sammen, intertekstualitet og identitet, og en dag skal æ være lei av å snakke om mæsjøl og ka vi e, men så lenge det e så mange som ikke forstår fortsett æ.

Ikke fordi æ vil gjøre mæ forstått, æ vil gjøre dem forvirra. Ingen kan beskylde mæ for å ha noble mål, det skal æ ha.