æ e ikke redd for at du skal se mæ.

’cause I was under the paper you were writing on
you left your impressions long after you’d gone, on me,
marks only I can see.
[Sarah Harmer – Almost]

Det kan aldri bli det så lenge bloggen min bare e nokka som eksistere i piksla, men æ vil – av og til; som oftest – at når du les det æ skriv, så les du det som om det e skrevet på papir du kan ta på. Ikke printerark, ikke en kladdebok, men nokka tyngre – papir med en viss vekt, av en viss størrelse. Ikke fordi det skal være så stort og viktig det æ sier, men fordi æ vil at du skal kunne kjenne det mellom fingran.

Æ vil at du skal lese det her og høre navnet ditt i det, og æ vil at du skal lese det her og tenke på kordan det hadde vært å la hendern dine gli over en bokside med den her teksten på. Ikke fordi æ vil bli publisert, ikke fordi æ har forlest mæ på dagboka til Olav H. Hauge og vil bli den samiske Olav H. Hauge, men fordi æ vil være nokka vektigere – kan man si det på norsk? viktigere, da, om ikke anna? – enn bare piksla, enn bare nokka du stirre på via en eller anna skjerm du sikkert bruke for mye tid foran. Æ vil at du skal sitte igjen med noen av ordan mine – i halsen eller i hjertet, æ tar det æ får – æ vil at en rad ord æ har skrevet skal være det du seinere skrible på et papir mens du skulle gjøre nokka helt anna.

Ikke fordi æ vil være så viktig, ikke fordi æ vil være blabla ka som helst, men fordi det e det æ bestandig e på jakt etter, enten æ vet det sjøl eller ikke – æ e på jakt etter en fysisk tilstedeværelse i en situasjon som sjelden e fysisk gjensidig.

Kanskje e det derfor æ sakte men sikkert har blitt et menneske som gestikulere? Fordi æ har brukt så mye tid på nettet, fordi så mye av mæ eksistere i piksla. Ikke fordi det å eksistere på nettet e nokka æ har et problem med, æ e stort sett komfortabel med det æ har skrevet som finnes på nett – det e snakk om over ti år, det hadde vært et herrens mirakel om æ ikke angra på nokka av det, men det e forskjell på å angre og slette – men fordi det e så lett å være gestikuleranes på internett, en endeløs rekke smilefjes og hurraarma; man kan hashtagge sæ gjennom livet, #gollegiella #optimist #Tromsø, men kanskje vil æ gjøre mæ mer bemerka på utsida også? Ikke fordi æ vil bli sett, mer fordi æ vil si at æ e ikke redd for at du skal se mæ.

Forskjellen mellom å være oppmerksomhetssyk og pr-kåt og å være villig til å være synlig – æ ler så høyt som æ sjøl vil av det æ vil le av, og om æ vil kaste arman i været – \o/ e hurraarma, e arman strekt opp, ikke en T-skjorte, men en Y-skjorte – og si «diabetes!» midt i en samtale (ikke spør, det e en vits æ ikke lenger huske kordan starta, æ skylde på Ida), så gjør æ det.

Æ lar mæ fortsatt forundre over at folk vet kæm æ e, æ lar mæ forundre over at folk huske mæ fra gang til gang, år til år, alt det her, men æ prøve å ikke tenke så mye på ka fremmede folk vil tenke om mæ om æ gjør sånn og sånn. Det e sjelden enkelt: æ antar mannen på 4 roser så på mæ og tenkte sitt om at æ va aleina på en lørdagskveld; æ antar ikke at mannen på 4 roser så på mæ og tenkte at han godt kunne holdt mæ med selskap om æ ville – det siste alternativet slår mæ som utenkelig (jada, æ vet).

Men det e ikke det som e poenget, det e bare sidestrykan til det som va hovedlinja: æ vil skrive det her sånn at du kan lese det med en viss vekt i ordan – ikke fordi æ vil være et menneske, det mennesket, som gjør sånt et enormt inntrykk på dæ, men fordi noen ganga virke alt æ skriv så lett, så bortkasta, og æ vil at du skal vite at av og til e det ikke det. Av og til når æ tenke tekst, når æ skriv tekst, ser æ den for mæ i utstansa form, på papir – kremhvitt papir, med svart tekst. Fortsatt ikke fordi æ vil være så vektig, så viktig, men fordi æ håpe du kan lese det som et kjærtegn.

Ikke fordi æ vil legge an på dæ – du e et fint menneske, men æ tror vi burde fortsette å bare være venna – (og la oss si at «dæ» e 99.5% av alle som les det her, det må da finnes ett menneske som e innom bloggen min som æ kunne tenke mæ å legge an på?) men fordi æ håpe at du får like mye glede av å stryke over papirside som det æ gjør.

Æ håpe du les det her og tenke litt over kor mirakuløs fingertuppan dine e, kor mange tekstura dem kan gjenkjenne – dra fingertuppan på den ene hånda over håndflata på den andre, dra fingertuppan lett over klærne du har på dæ. Tenk på det, det e helt fantastisk kor mye du kan kjenne på, alle de her bittesmå detaljan vi ikke kan henge oss opp i fordi vi aldri hadde fått gjort nokka vettig igjen.

Æ vil ikke være nokka som gjør dæ så distrahert at du aldri gjør vettig arbeid igjen, men æ håpe at du kan lese det æ skriv, av og til, en gang i blant, at du kan lese det og kjenne at det e skrevet med håp om en viss tyngde, en viss tekstur – æ vil at du skal ville ta på teksten.

æ snakke for mye, igjen.

æ våkna til en mannsstemme som svant hen, tror æ, æ drømte om en mann, tror æ, en mann som snakka til mæ, tror æ, en mann med dyp stemme som fortalte mæ myke hemmeligheta, tror æ, en mann æ e ganske sikker på at æ va forført av, en mann som forførte, tror æ, stemmen hannes romma hemmeligheta og det va derfor æ likte han, tror æ, han va voksen og behagelig å høre på, han visste ka han snakka om, tror æ, han visste at æ va forført, at æ våkna med et sukk og en lengsel etter en mann som snakke med dyp stemme om ting han vet mye om og æ smilte mæ våken og det va det han ville, tror æ

(det va i går; i natt drømte æ om en transseksuell mann som hadde et hemmelig rom fullt av seksuelt misbrukte småbarn (sånn fra ti måneda og opp til seks år) og æ stod midt på gulvet og hulka i sinne fordi æ ikke kunne skjønne koffor, fordi æ ikke kunne skjønne koffor han insisterte på å vise mæ det. æ hate å våkne til med den der følelsen av å skulle skrike, det ødelegg liksom hele dagen. æ har litt lyst å vaske hjernen min med klorin.)

Æ skal anmelde bøker for Utropia, og nu blei det plutselig ganske mange av dem
Kristin A. Danielsen – Nynorsken
Frode Grytten – Rom ved havet, rom i byen
Christian Refsum – Ingen vitner for vitnet
(og på kanskje-lista: Jens K. Styve – Eg, Ole Kvamme
Rauni Magga Lukkari – En lykkens mann)
Æ vet ikke helt kordan det gikk til, men æ tror det e bra at æ les fort. (dvs, Nynorsken leste æ ferdig første gang på et kvarter mens æ venta på bussen, Rom ved havet, rom i byen har æ stort sett bare sett på så langt, æ får mæ ikke til å begynne på den. Æ tror det e ærefrykt. (og nokka med den ideen om at så lenge æ ikke les den, så kan æ heller tenke mæ kor bra den e))

«it’s on with the jeans, the jacket and the shirt…»

Det her strid delvis mot prinsippan mine (har æ prinsippa? Ja. Noen som e verdt å ha? Nei.), men herved legg æ ut en sak på bloggen min før avisa e ute. Mest fordi den va tusen tegn for lang, og æ måtte kutte nokka grassat (det virke rart at det ikke e en t i det ordet, menmen), så dermed foretrekke æ den her versjonen. Jepp.

Bright Eyes: en anmeldelse, uten tittel, eventuelt hetende «det er det jeg sier».

og egentlig skulle æ snakke om den første jenta æ va forelska i…

Geir Gulliksen kommer til Tromsø på fredag. :) (ja, det e så fint at det til og med fortjene en sånn smiley som bestandig får mæ til å tenke at æ ser litt hjerneskada ut1) Og atter en gang får æ den store gleden av å overvære forfatterstudiestudentan. (så lenge ingen snakke om jakke laga av avkappa forhud, så kommer æ til å si mæ fornøyd. Siste runden førte til at kravan blei senka ganske alvorlig.)

Men det æ egentlig skulle si (bortsett fra at æ sendte Frithjof en melding og sa «om du fortsatt har mange tomme sider igjen, så kan du jo eventuelt bruke en av dem på Geir Gulliksen, for forfattergreier e jo bestandig gøy. Æ melde mæ dog ikke frivillig, for det eneste æ vil spørre han om e «kan æ få en klem?» :D») va at æ e så glad over at æ kan blogge på dialekt og at ingen kan klage på det. Æ kunne ha skrevet på bokmål, eller halvhjerta nynorsk for den saks skyld, men æ slipp, fordi verden e fin og ingen kan bestemme kordan æ skal formulere mæ på bloggen min. Og dermed har heller ingen rett til å klage på det. Problemet kommer bare når æ skal kommentere andre sine blogga, ka gjør æ da? Bokmål? En gang æ skreiv på dialekt fikk æ beskjed om å snakke norsk av en anna tilfeldig lj-bruker, så æ skreiv det på nytt og fornærma han i tillegg (ordan «lille» og «søringhjerne» blei kanskje brukt). Æ har jo ikke lyst til å ta mæ friheta, som sådan, i andre sine blogga, men faktum e at så lenge det ikke e en seriøs tekst, så føle æ mæ utilpass så lenge æ må skrive på bokmål. Det tar så lang tid før det flyt rett, og som regel gjør det ikke det i det hele tatt. Det innså æ når æ fant ut at det e mye hyggeligere å re-lese ting æ har skrevet på bloggen enn ting æ har skrevet i Utropia. (re-lese får mæ til å tenke på «post-forkjøla» og Derrida og sånt:>) Uansett, det va bare det.

1det absurde e jo at når andre bruke dem, så tenke æ ikke det. Men om æ sjøl en sjelden gang benytte mæ av :) i stedet for min sedvanlige :> så syns æ det ser skikkelig teit ut. (grunnen til at æ i det hele tatt begynte med :> smilien va fordi æ va 13-14-15 og ville være spesiell. Jepp.)

sånt kan man ikke si, men det er det jeg sier.

Verden e ikke så ille.

Æ drømte om kaffetypen min, og mora mi vekte mæ med spørsmål om æ har begynt å smugabbonere på Klassekampen, siden faren min hadde fått en regning i posten. Æ kom fram til kordan æ kan gi bort et kompliment æ burde ha kommet med for lenge siden, alt ordne sæ.

Noen daga, og det her høres teit ut, e verden bitter som en gin&tonic. Og det gjør mæ ingenting, æ like det sånn. (noen daga e æ bitter som en gin&tonic.)

Også e æ blitt et bedre menneske. For på redaksjonsmøtet så sa Frithjof at kåseriet mitt va bra, sjøl om æ hadde hatt problema med å skrive det. Og æ brøyt ikke ut med «jaja, men sjøl på mitt verste e æ bedre enn alle de andre folkan som prøve sæ på kåseri. Tilsammen.» – sjøl om det va fristanes. Og sant. (her. Æ e ikke så veldig fornøyd, men det e nu der.)

ka du les, min herre? ord, ord, ord! (gi mæ Hamlet på nordnorsk!)

Det æ vil ha

1 [æ vil at du skal sende mæ en pakke, æ vil at du
skal dukke opp der æ e, æ vil]

2 [æ vil at du skal smile til mæ, æ vil at du skal
ta mæ med på kafé, æ vil at du skal gi mæ din fulle oppmerksomhet, æ
vil at du skal si noen av de tingan æ har sagt til dæ, æ vil at du
skal mene dem]

3 [æ vil at du skal forstå ka æ vil uten at æ må be
om det]

4 [æ vil at du skal be mæ med på kafé og le av kor
ironisk det egentlig e]

5 [æ vil at æ skal være i stand til å snakke med
folk først, æ vil at æ skal slutte å ønske mæ ting som e poengløst, æ
vil at æ skal finne gleden i de vennan æ har, og ikke i tanken på kor
godt det antatte vennskapet æ tenke for oss kunne vært]

og andre hjerneblødninge