På et tidspunkt sa den aller fineste landsmøtedeltakeren «don leat dego mu Noereh!-eadni» til mæ, og æ blei så varm om hjertet at æ ikke helt visste ka æ skulle svare.

Det e sånn æ har tilbragt helga: enten har æ flirt så høyt at æ har vært litt redd for å skremme noen, eller så har æ vært så glad at æ nesten har begynt å gråte, og dermed også har vært litt redd for å skremme noen. På onsdag va æ full av hjerta fordi folk forberedte sæ til å reise, og på torsdag kom dem plutselig fram og så va æ full av hjerta igjen (æ brøyt ut med et litt overraska «Dem e en full buss!» da den kom fram; sjøl om æ viste det, på et nivå, va det nokka helt anna å se bussen og å se alle komme ramlanes ut av bussen).

Æ har hatt det fint, skikkelig skikkelig fint, æ har truffet fantastisk fine menneska: noen av dem kjente æ såvidt fra før, noen av dem har æ møtt mange ganga, noen av dem har æ bare fra internett og noen av dem har æ ikke engang visst eksisterte, og æ vil aller helst bare putte alle i lomma mi og ha dem med mæ overalt. Æ vil ha et kontinuerlig språkreir, å bestandig kunne snakke samisk med noen som synes det e greit at du rette på språket, at du gjentar setninga som den skal sies, at du gjentar dæsjøl, saktere og saktere, ett og ett ord, det e fint – å oversette Sommerlyst til geasseillu, fordi ungen ikke lenger går på Bahppajávri skole. Å kunne møte øyan til et anna menneske på andre sida av rommet og smile litt, å kunne dele et halvsmil, et lite øyeblikk med noen, alle de her små tingan, å strekke ut hånda og stryke noen over ryggen – å holde hånda inntil kroppen for ikke å stryke noen over kinnet, småting, detalja, øyeblikk både bokstavelig og mer metaforisk, æ tenke på små bevegelsa og blir så full av glede at til og med Wergeland ville slite med å forklare det.

Æ så på ungdommen da dem dansa sydisdans og tenkte at om tyve år kan det hende dem kan fortelle historia om kor lenge dem har kjent hverandre – alle de her små detaljan dem kan bære med sæ, om dem vil, men som æ kommer til å holde fast ved. Fordi æ vil holde fast ved muligheten til å kunne se på alle som va der og tenke at dem blir kjent på grunn av oss, på grunn av det Noereh! gjør. Det e sånn cirka da æ får mest lyst til å legge mæ ned og gråte, fordi det e helt fantastisk.

Og æ har hatt det gøy, æ har flirt mer enn æ har gjort på år og dag, vi har endt opp med en lang rekke upassanes, interne, vitsa og jevnlig latterkrampe. Æ har endt opp med et behov for å si unnskyld til menneska æ aldri har møtt før, fordi æ som oftest e litt mindre flirfull, litt vanskeligere å vippe av pinnen, men det gjør ingenting – om æ gjør dårlig inntrykk på noen fordi æ ikke klare å slutte å le, e det i det minste bedre enn mange av de andre alternativan.

Og så det vidunderlig fine i å merke kordan de her menneskan som nesten e ung nok til at æ nesten e gammel nok til at æ kunne vært mora demmes, av og til – med jevne mellomrom – dukke opp der æ e, som for å sjekke at alt e i orden, at alt e bra. Æ brukte tid før landsmøtet på å minne mæsjøl på kor gammel æ e, å være klar over min egen alder, og nu har æ ingen idé om kordan æ oppfattes av folk som e ti-femten år yngre enn mæ – æ tror ikke æ skremme dem unna, men det e omtrent alt æ tør å være sikker på? Og det føles litt rart, å lure på kordan æ blir oppfatta av sekstenåringa, men jo. På et tidspunkt sa noen «vi e jo fire myndige dame/jente» og æ tenkte «…?» for om det e ett ord æ aldri i verden hadde brukt på mæsjøl, altså, så e det myndig. Autoritet i kraft av alder, kanskje, men myndig? Sånn bortsett fra i den bokstavelige «over atten»-varianten vil æ bare si «nei.»

Men ka vet vel æ? Bortsett fra at det virka som om dem, som om ungdommen, likte mæ, og at æ definitivt likte dem, både den aller yngste og dem som va litt eldre og dem som e nesten så gammel som det æ e, dem fikk mæ til å ville gråte litt, og dem e så smart, og dem har så mange fine tanka om ka dem vil ha ut av organisasjonen og ka dem vil ha ut av språket, kordan dem vil lære språket, alt det der, det e så godt å høre, å vite, å kunne kjenne på at det finnes en samisk framtid.

Vi har det her, og vi bygge opp nokka, og kanskje, kanskje gjør vi verden til et litt bedre sted å være same i – om vi klare det for ett eneste medlem, om en eneste person reiste fra Snåsa og tenke nye, positive, tanka om sin samiske identitet, så e det verdt det, så e det så vakkert at æ mest bare vil gråte.