Sofia Jannok

by

Márkomeannu og samisk kulturs framtid. (sånn nesten)

Det føles litt feil, nesten, å skrive nokka om Márkomeannu uten å ha nevnt Riddu Riđđu anna enn i en bisetning, men det e en forskjell, fordi det æ vil skrive om Riddu Riđđu handle om Jorggáhallan, handle om Elsa Laula Renberg, handle om Totalteatret og konsertversjonen av Siste kveld med mamma – og moderne samiske kulturuttrykk, alt sånt som æ vil skrive ordentlig om.

Ikke det at æ vil skrive uordentlig om Márkomeannu, men Márkomeannu va små øyeblikk, stort sett, æ hang med fine folk og snakka stort sett bare tull – bortsett muligens fra da æ holdt foredraget mitt om samisk debatt i dag og i framtida, sjøl om det va mer tull enn seriøst det også. Eller, ideelt sett skulle det vel være en god blanding, og æ e fornøyd med at æ fikk folk til å le – sånn på ordentlig, uventa latter av typen dem åpenbart ikke kunne holde inne – men æ kunne gjort en bedre jobb. Det va ikke dårlig, det va greit nok, men æ kunne vært flinkere, både mer nyansert og bredere, noen ganga tror æ at æ lar være å dukke ned i ting fordi æ e redd for å kjede folk, bedre da å snakke på overflata. Og det e jo å være i overkant skeptisk til både mæsjøl og andre, å tro at det e best å ikke gå i detalja – æ vet at æ kan snakke uten å kjede andre, æ vet at æ kan formulere mæ på måta som gjør at folk synes det e verdt å høre på, verdt å lese, men æ glemme at folk ikke bor i hodet mitt. At æ e nødt til å forklare ka æ mene, fordi ordan æ bruke ikke nødvendigvis betyr det æ mene for dem som høre dem, æ må spesifisere.

(Æ ville si «men når æ snakker om samer og når æ snakke om samisk, så snakke æ om alle saman og om all samisken, når æ sier at ikke alle samer e reindriftsutøvera så mene æ ikke at alle samer som e reindriftsutøvera e ignorerbar fordi vi har hørt på dem så lenge.» Også ville æ kanskje legge til «og det fremme ikke samisk kultur når du snakke om kor trygg du e i din kultur og at du vil lære alle andre å være så trygg som du e, herrefred Kautohelvete.» men det hadde nok definitivt vært upassanes, så æ lot være. Det æ derimot sa va «æ har gått rundt og vært samisk i Tromsø i niogtyve år og æ har ikke opplevd ett eneste problem på grunn av det – æ vil ikke være normativ, æ vet at det skjer fæle ting, men det må være plass til det også, vi e samisk og det går helt greit.»)

Men uansett, Márkomeannu va gøy og fint og fullt av bra folk (som æ stort sett snakka for lite med, som sæ hør og bør). Og æ trengte bare å gå opp den bratte, bratte bakken til Gállogieddi én gang – det må være den største fordelen med å være artist på akkurat den festivalen. Det va en festival som føltes både større og mindre enn æ hadde forventa, siden æ aldri har vært der før, men bare har sett bilda.

Etter å ha tenkt litt på det, på flyturen fra Evenes til Tromsø (som æ kunne brukt på å stirre på Johan, Helge og Marion mens dem sov, men det får være måte på), konkluderte æ med at æ har tre festivalhøydepunkt. Det første va Lovisa Negga, en fransksamisk elektropopartist (som det står på nettsida hennes). Æ hadde aldri hørt på ho før, og visste ikke ka æ skulle forvente, men det viste sæ ganske raskt at æ tydeligvis digge elektropop – sjøl om æ tror mye av det handle om stemmen til Negga, samt sceneutstrålinga, for begge dela va fabelaktig! Du kan høre ho på wimp eller spotify – sjøl om den stilige lulesamiske sangen dessverre ikke e utgitt enda, e resten vel verdt å høre på! Æ e litt forelska i «Kärlek eller inbillning» og «Stunden äger, ångeren suger» (som æ, da ho spilte konserten, trodde het «Stunden leker, ungen suger» …), og æ har brukt hele dagen i dag på å høre på det av ho som e tilgjengelig på wimp.

Det andre festivalhøydepunktet va egentlig da festivalen va over, når æ fikk skyss tilbake til der æ bodde på lørdagskvelden, klokka va nærmere to, og det va tåkate i verden og bilen dura avgårde, mens folkan som satt i den småsnakka om løst og fast (om spillejobba og litt sånt, det dem hadde gjort på festivalen), og æ satt bakerst og så ut vinduet og tenkte på alt og ingenting – og tilslutt va det bare æ og sjåføren igjen, så æ satt mæ framme sammen med han og vi snakka om festivalen og sånt, og det va så fint at æ nesten hadde lyst til å spørre om han ikke bare kunne kjøre avgårde i den retninga en stund, det hadde vært så perfekt om æ bare kunne sovna i bilen og våkna og vært et helt anna sted. Æ lot være, æ tenkte det va like greit, men æ slo fast at æ har mer lyst på en privatsjåfør enn å ha lappen sjøl, æ vet ikke helt kordan man skal anskaffe sånt – æ burde vel begynne med å tjene mer penga. (jaja)

Det siste festivalhøydepunktet (og egentlig burde Sofia Jannok være på lista, men æ gikk dessverre glipp av store dela av konserten hennes, men æ har hilst på ho for første gang – det va litt gøy, fordi ho sa «Å, e det du!?» og så la ho til «Hör, bandet, här är Siri, hon har översatt mine tekstar fra samiska til engelsk, hon är best på språk!» også blei æ litt full av hjerta) va KOLT Márkomeannu sin performance. Æ har aldri opplevd resultatan av en KOLT-session før, og det va særlig to dela æ likte: det ene va en sangframføring, kor Siri Broch Johansen, Anders Rimpi og Anna Näkkäläjärvi-Länsman sang/joika tre forskjellige sanga sammen, i en kakofoni som fungerte utmerket. Men det som traff mæ va en mockumentary laga av Marja Bål Nango og Elle-Máijá Tailfeathers «(og litt Matti Aikio)», fordi den va akkurat det æ vil ha.

Æ innså det da æ va på tur hjem fra bussen, æ tenkte på festivalhøydepunktan og innså at KOLT, og den filmen, den gjorde akkurat det æ stadig hevde mangle i samiske kulturprodukta. Den va morsom, den gjorde narr av ting, men på en fin måte, en måte som e lov, og æ innså at dem finnes, de folkan æ savne, dem e i ferd med å bli nokka nu, dem danse og lage utstillinge og lage film og presentere kunst og alt det der, og det e ikke nødvendigvis alt dem gjør æ e enig i, men dem e her nu, og det e alt æ har ønska mæ de siste syv åran. Den samiske kulturfremtida e her, og dem e ferdig med å bare være naturromantisk og æ e så fornøyd at dokker ane ikke! Og æ vil skrive om dem for alltid, men samtidig tror æ kanskje at æ burde skrive i den nye tradisjonen. Æ må være en av de stemman æ har savna i samisk litteratur, siden andre tar sæ av andre dela av kulturuttrykkan, men det e jo. Det føles som en teit ting å si, først og fremst, og en teit ting å tenke, men ka faen spare. Altfor mange av de mer eller mindre unge saman som skriv skriv fortsatt i en naturromantisk, kjærlighetspoetisk tradisjon, og det kan æ ikke stoppe dem fra å gjøre (æ skulle ønske æ kunne stoppe dem), så da får æ vel prøve mæ fram sjøl. Det finnes jo tydeligvis plutselig et miljø for sånt, det må man vel utnytte?

(æ har en vag følelse av at siste del av blogginnlegget bevise poenget i andre avsnitt, detalja, Siri, det e ingen som skjønne dæ når du snakke sånn. Men pyttsann.)

by

Sápmi sessions og «jag saknar ingenting»; eller jo?

Det her e tredje uka æ tenke at æ vil si nokka om Sápmi sessions, den nu-ikke-lenger-så-nye programrekka på SVT 2, 21.30 på torsdaga, men æ har ikke helt visst ka æ skulle si. For det e jo måte på kor vettig et blogginnlegg av typen «elsk elsk elsk elsk» egentlig e. Fordi det e stort sett det æ tenke: «elsk elsk elsk elsk» Æ elske at nokka av det første Inga Juuso fortell Markus Krunegård e at røyken går etter han fordi han e litt horate (og at han blir litt satt ut, men etterhvert svare «ja, det e jo sant») (æ elska den delen fordi det e så typisk for det æ regne for å være typisk samisk: upassanes og flirfullt, men da fikk æ kjeft på twitter fordi æ generaliserte.), og at de her artistan e så villig til å bare hoppe i det og si «OK, la oss se ka det blir til.»

Men det som fikk mæ til å ta bladet fra munnen – ikke mannen, som æ først freudianslippa mæ til, akk og ve! – va det at æ i dag tenkte «men om æ skal si det så spoile æ jo artikkelen æ har på trykk i neste Sámis» og så blei æ litt usikker på om man kan spoile (les: popkulturell terminologi for å spolere handlinga i nokka, av typen «Romeo og Julie dør til slutt,» men som oftest litt mer dagsaktuell) sin egen artikkel? Kanskje ikke. Poenget e uansett at æ har skrevet en artikkel til neste utgave av Sámis, som kommer om ikke så altfor lenge, om samisk musikk. I den artikkelen e poenget at «jag saknar ingenting, eller jo. Jag saknar ingenting, eller jo.. Jag saknar musikk man kan trampe avgårde til.» (Duetten til Markus Krunegård og Inga Juuso «Minusgrader rensar luften» e min nye favorittsang, det e nesten så æ skulle ønske det va minusgrader og æ kunne savne noen.)

Det æ innså i dag e at Sápmi sessions, helt uten at æ har tenkt over det, e i ferd med å fylle behovet mitt for akkurat den typen samisk musikk. Og i tillegg til å være fantastisk vakker samisk musikk innehold den svensk også, og æ like svensk! (vis mæ et språk og æ skal vise dæ et språk æ like da, så æ e ganske billig, men likevel, &svensk;) Også e det ting som at Kristian Anttila i duetten med Niko Valkeapää i dela av sangen syng på samisk, og at det framstilles som den naturligste ting i verden, og om det e en ting æ blir svak i knærne av e det folk som e villig til å hoppe uti ting språklig. Sukk.

Og ikke bare e det musikalsk vakkert, det e sånn en fin måte å snikinnføre litt samisk kunnskap til folk som neppe har det før. Særlig tydelig syns æ det va med Sofia Jannok i gårsdagens episode, men det e meget mulig også fordi ho snakke om det samiske på en måte æ kjenne mæ igjen i (sjøl om vi nok ikke e like mye naturmenneska). Men det e folkeopplysning på en anna måte: «nu har vi det gøy og snakke om ting og greier og om du tilfeldigvis plukke opp nokka nytt e det flott!» Og det e flott!

Selvfølgelig, en programrekke på seks episoda gjør ingen fullverdig samisk musikkrenessanse, men man kan jo håpe på symboleffekt og ringvirkninge i etterkant (om man på enkelte områda insistere på å være en ukuelig optimist, og det gjør æ jo). Og en norsk versjon! Æ kom ikke så mye lenger enn til å se for mæ Ane Brun og Niko Valkeapää (det e et herrens mirakel at æ ikke bare segna om der og da), men ja. Karpe Diem og Inga Juuso? Kaizers og Adjágas? Alle alternativan som finnes, bare tenk på dem!

Det e finfint, e poenget, særlig fordi det – i tillegg til det rent etniske, som jo e grunnen til at æ i utgangspunktet ser på (æ tvitra det i går «Det beste med Sápmi sessions: «[den samiske artisten:] Turnerer over hele verden. [den svenske artisten:] Dritkjent i Sverige.'») – e helt utrolig å se på ka de her folkan får til i løpet av tre daga. En av de tingan i verden æ e svakest for e folk som e skikkelig flink i det dem gjør (en gang kom æ borti frasen «competence kink» og tenkte «å. ja. akkurat. sukk.»), og det e ganske tydelig at de her folkan e det. (Og ikke bare artistan, men programskaperan og alt!) Og æ eie ikke et musikalsk bein i kroppen min, men Sápmi sessions gjør at æ skulle ønske æ gjorde det! Æ vil også havne i en øde fjellhytte sammen med Tobias Fröberg og en eller anna tilfeldig svenske mens vi gjør magiske ting i tre daga og ende opp med en genial sang og et underholdanes tv-program. Sukk. Og elsk elsk elsk. Og du burde se på!

by

æ e en teksttung kvinne

Det her e den andre versjonen av det her blogginnlegget, det første blei så rart og usammenhenganes at æ kom fram til at det va uleselig – æ sa det til Therese: «Når til og med æ syns nokka e rotate skrevet, da e det ganske håpløst» og ho tenkte litt på det og sa «du har kanskje rett i det.» Æ har finfine venna:D

Mitt første møte med Ára va en flyktig romanse i baksetet i en bil (og ni måneda seinere blei det født en CD-singel, fnis). Det va under landsmøtet til Noereh! (som æ fortsatt tenke at æ burde blogge om, men… æ gjør det så fort Susanne legg ut videoen ho skal lage!), og det va den ene av de to Sáminuorrarepresentantan – han Mattias – som hadde tatt med sæ den da rykanes ferske CD-en. Vi va på tur fra grendehuset, kor vi hadde møtet, til festivalområdet til Márkomeannu (så nu har æ vært der, om enn bare i bekmørtna!) kor vi skulle sitte i en gamme og fortelle spøkelseshistoria. (Det e sånt ungdommen i Skånland gjør for å ha det gøy, antar æ!)

Det va ikke en veldig lang biltur – derav den flyktige romansen – men bilen va så full som en bil kan være (ordentlig samisk ungdom bedriv ikke ulovligheta), veien va smal og ruta va mørklagt (dem har ikke gatelys i marka), og vi suste avgårde. Det e den fineste måten æ vet om for å bli introdusert for ny musikk (øhm, la oss late som om den setninga har riktig antall preposisjona og sånt), og det fungerte fint. Æ har aldri hørt stemmen til Simon Issát Marainen før – ikke så vidt æ vet, i hvert fall – og æ hadde ikke engang hørt om Ára før (æ spurte Mattias når vi va tilbake igjen om ka det va, og tror æ nikka høflig da han sa nokka sånt som at «Simon e kjempeflink» (han sa det, logisk nok, på svensk, men la oss ikke henge oss opp i detalja), for det eneste forholdet æ hadde til fyren va at æ hadde sett coveret på den forrige CD-en hannes), æ trodde ærlig talt først at det va Adjágas, helt til æ innså at det nok knapt kunne stemme, siden det bare va en fyr som joika og æ ikke hadde hørt noen av sangan før.

(Til 2012 skal æ slutte å bruke så mye parantesa. Kanskje. (neppe) (men æ kunne jo prøve))

Æ syns det hørtes fint ut, og æ e jo veldig fan av unge samiske artista – æ e vel strengt tatt veldig fan av sama i det hele tatt, og unge sama også, jo yngre og mer talentfull, jo bedre! (ja, æ ser kordan det kan tolkes. Det e ikke det æ mene) – så da æ kom tilbake til Tromsø prøvde æ først å finne ut av om æ kunne bestille CD-en på nettet (det va litt av en utfordring, å skulle google Ára og en CD som hete O), men siden æ ikke fant ut av det, bestemte æ mæ for å bestille den hos Platekompaniet. Det gikk skit, men da æ va i Jokkmokk med foreldran mine, endte vi opp på konsert med dem, og da fikk æ endelig tak i CD-en også (pappa kjøpte en, og fikk en, i en eller anna merkelig form for «ta to, betal for én»-deal dem i mellom (ok, det va ikke akkurat sånn, men nesten, han kom i hvert fall ut og va litt forvirra over koffor han hadde to CD-a)).

Konserten va kjempefin – på tross av at de utenlandske turistan som satt ved siden av mæ tydeligvis aldri hadde hørt om konseptet innestemme – full av spilleglede, talent og sanga som traff sjøl om æ egentlig aldri har hørt dem før (den flyktige romansen i baksetet va litt som andre flyktige romansa, det va ikke nødvendigvis så mye man huska dagen etterpå). Æ støvelstjal hele konserten (støvelstjeling e min valgte fornorskning av ordet bootlegging, eller å bootlegge ting – altså i det her tilfellet å ta opp nokka man kanskje ikke får lov til), mest fordi æ fortsatt e i en heftig romanse med iPhonen min og til stadighet har lyst til å teste ka den dug til. I etterkant har æ tenkt litt på lovverk og kordan det egentlig e med sånne ting, men så lenge æ ikke dele det med noen (og det har æ egentlig ingen intensjona om), så krysse æ fingran for at æ ikke havne i fengsel. (Æ lurte også litt på eventuelle forskjella mellom svensk og norsk lov i så måte, og ka som ville gjelde, men alt det der e jo hypotetisk som bare pokker uansett.)

Æ har hørt på opptaket fire ganga, tror æ, så langt, det e så vakkert (og i overraskanes god kvalitet, hurra iPhone!), ikke bare sangan, som har en helt anna intensitet live (nokka som ofte e tilfelle i samisk musikk, spør du mæ), men alt utenomsnakket til Marainen. Æ like folk som snakke – mye – mellom sangan, og det va fint å høre på han, ikke bare fordi han sa fine, fornuftige ting, men fordi æ blir så fascinert og glad av å høre på folk som kan skifte mellom språk uten at det blir nokka stor greie. Æ syns kanskje det va litt rart at han holdt sæ til samisk og svensk, og ikke engelsk (se: utenlandske turista), men han om det. Så lenge folk hold sæ til språk æ kan e æ fornøyd:D (neida, æ kan høre på folk som snakke språk æ ikke kan også)

En av tingan Marainen – æ vet ikke helt ka æ skal kalle han, æ føle liksom ikke at æ e på fornavn med fyren, æ har jo aldri hilst på han, men Marainen høres merkelig distansert ut (men æ digge å skrive og si det da: Marainenmarainenmarainen. #nerd), og Simon Issát Marainen e jo skikkelig langt og litt upraktisk å skulle gjenta ofte (for noen problema) – sa, etter den første sangen, da han va i gang med å si hei og hallo til publikum, hei og hallo og «mun boađan dás sámástit ja ruohastit, danin go jus mun in bija arvu iežan eatnigillii, de ii oktage eará boađe dan dahkat.» (med forbehold om at æ har skrivefeil, og at han ikke sa eará, men den fine dialektversjonen av det som æ ikke vet kordan æ skal skrive, iežá?)

Stort mer skal det egentlig ikke til for at æ blir helt solgt, og at æ satt og tenkte «faen, han har jo rett, mer samisk, Siri, mer samisk!» (… så æ skriv likegodt et blogginnlegg på norsk om det hele. (æ e i det minste klar over kor feilan mine ligg?))

Og æ vet ikke helt om det va det han fortalte, eller om æ bare va utrolig lettrørt akkurat da (ingenting e som en time med samisk musikk for å få fart på melankolien og/eller tårebefengtheta!), men nu e æ nesten ute av stand til å høre på «Váimmožan,» uten å ville gråte. Den blei uansett introdusert med en fortelling som endte i «i slutet så fikk han i alle fall höra att hans lilla hjärta låg begravet redan for lenge sen i en kyrkogård i Haparanda» (… som om æ kan skrive svensk:/), og akk og ve, det e så vakkert.

Sofia Jannok dukka forresten også opp underveis i konserten, dem sang duetten fra plata, «Višalingo», samt at ho kora på de to siste sangan – æ hadde et håp om at det skulle nå Adjágas-høyder, men det gjorde ikke helt det, æ tror det e delvis fordi mikrofonen til Marainen va skrudd litt for lavt til at han blei hørt ordentlig, og delvis fordi stemmen hennes e så særegen – på en positiv måte da, åpenbart – at ho overdøve duettpartneren. Vokalmessig e den mye finere på plata, egentlig (overraskanes nok). Snakke om duetta da, æ kom fram til at min nye ønskedrøm e en duettskive med Simon Issát Marainen og Lawra Somby, og det sjøl om æ konkluderte med at det hadde ført til at æ hadde blitt så mo i knærne at æ aldri kan gå ordentlig igjen. (gjett om det hadde vært verdt det!)

Nu har æ hørt på CD-en æ vet ikke helt kor mange ganga, og konsertopptaket, som sagt, minst fire ganga, så æ e ikke i tvil om at den flyktige romansen kommer til å bli til et varig forhold, hurra! I hvert fall om han bruke basstemmen mer i framtida, æ like musikk som gjør at tærne mine krølle sæ sammen helt av sæsjøl.

by

Du e en simpel sjel.

Wooo! Æ har nettopp fullført en oversettelse! Hvilket e ren løgn, siden æ har en tekst igjen, men den fortjene min hele og fulle og årvåkne (eller bare våkne) oppmerksomhet, så æ skal la den ligge til i morra, fordi æ har vært flink og flinke folk fortjene å sove og litt sånt.

Æ har altså oversatt en liten haug med sangteksta av Sofia Jannok fra samisk til engelsk. Nokka som endte opp med å være en overraskanes hyggelig affære – med undertegnede, en skrivebok (en lysegrønn moleskine fra de nye fancy to-tona to-pakkan dem selg, yeah), en bunke med ark, og – sist men definitivt ikke minst, sjøl om den e ganske liten – mitt fantastisk vakre Pocket thesaurus fra Penguin, med den klassiske grønne og svarte borden. (om du ikke vet ka æ prate om e du en skam for bokelskera.) På Kaffe&Lars, i noen tima i går (dog, da uten thesaurusen, det va enkle førsteutkast) og en del tima i dag.

Og æ vet æ e en udiskutabel nerd når æ sir sånt (det e jo derfor æ sir det), men æ elske sånt pirkate språkarbeid. Å sitte og slå opp i ordboka for å se om det finnes ord som kan gi gode bokstavrim, se om æ kan finne den riktige flyten (så få ord med s i som mulig hjelpe på), eventuelt prøve å få det til å passe inn i forhold til antall stavelsa og sånt (det hoppa æ ganske elegant over i det her tilfellet, engelsk e vanskelig stavelsesmessig), og bare. Lese samme setning tyve ganga for å se om det faktisk kan gå an uten en fuge-s og greier. Æ elske det. Det og å lage latterlig dårlige forslag som egentlig bare e for å underholde mæsjøl.1

Mens æ språknerde, så vil æ bare legge til at æ va på Riddu-avis slippfest (og ikke bare for å få gaven min fra Therese, æ fikk en giant microbe bokorm, jippi!), og det va fint, og ho årets unge artist – Eline Grønvoll – sang noen sanga. Det va ganske fint, bortsett fra at æ til og begynne med va litt sånn «å nei, ikke syng på engelsk!», men etterhvert også blei litt «å nei, ikke syng på bokmål!», æ tror æ bare e umulig å glede. (det va litt rart da, fordi æ satt og prøvde å finne ut av kæm det ligna på (siden ensom pike med gitar e min sjanger), men det eneste æ kunne komme på va tidlig Jewel, men også det bare i bruddstykka. Og problemet mitt va at ho va for lite lik noen, men samtidig ikke mye nok sæ sjøl? (æ har brukt opp alle de gode ordan på oversettelsen min!) Æ vet ikke helt, men det blei litt pregløst i lengden, tror æ. Dessuten savne æ – uten at det e Eline Grønvoll sin feil – jente som kan synge med mer humor. For det e fint med inderlighet, men du verden som æ savne noen som e villig til å være nokka anna. Øøh, det va et sidespor.) Uansett, æ dunka hodet forsiktig i setet mitt når ho på et tidspunkt sa «men livet e ikke komplisert, det kan være simpelt»

DET HETE ENKELT, IKKE SIMPELT!

Enkelt e ukomplisert, simpelt e «tarvelig; udannet; sjofel». Simpelt kan brukes som enkel, men da vanligvis i juridisk bruk, av typen «simpelt tyveri» – dessuten bruke 99.99% av alle dokker søte små idiotan (æ mene, søte små simplingan mine) ordet simpelt fordi dokker tenke på engelsk. Og det e teit. Når du sir «det e den simpleste ting i verden», så blir æ ærlig talt litt fornærma. OK? Du kan være simpel, men ting e som regel enkel. Med mindre dem e tarvelig, da e dem simpel. Enkelt og greit.

1northern lights dance under high heavens/with sundry forms of fires bortsett fra at mitt AHAHAHAHAAAheh.nei-forslag va motley configurations of combustion (og æ vet at high heavens har en anna betydning som sådan, men æ likte det.