Å snakke samisk på norsk, å mangle et vokabular.

Å være en som ikke sløyer fisk, å bli noen som skriver om alt samisk

Faren min mente det var viktigere at jeg lærte å lese bøker enn å sløye fisk.

Det var neppe et bevisst valg, det er ikke som om man må velge, enten kan ungene dine lese bøker, eller så kan de sløye fisk; faren min kunne gjort mer for at fiskesløying var blitt en naturlig del av oppveksten min. Det har vært mange nok fisketurer opp gjennom årene til at det kunne blitt lærdom jeg kom i besittelse av.

Det faren min har gjort til en naturlig del av oppveksten min er reising og lesing, tekst og teori. Og jeg husker kanskje ikke første gangen jeg prøvde å sløye en fisk eller om jeg noensinne har forsøkt, men jeg husker følelsen første gangen jeg var våken for lenge og smugleste, fordi boka var spennende og jeg ikke ville slutte.

Som en naturlig forlengelse av det å bli oppdratt til å være glad i tekst, ble jeg glad i språk. Jeg er bestandig litt redd, ikke bare generelt, men særlig i slike sammenhenger, for å bli misforstått, for å bli tolket i verste mening, for å si noe som gjør at det er legitimt å tolke meg i verste mening – hva vet jeg om språk, om språksårhet?

Får man i det hele tatt lov til å snakke om denne typen ting uten å være lingvist eller gammel nok til å huske tida før det fantes et normert samisk skriftspråk? Jeg er jo ikke engang en ordentlig akademiker, bare en halvveis en.

Men når Helga Pedersen sier man må oversette Harry Potter til samisk, klarer jeg bare å tenke «ja, det har du helt rett i!» i cirka et halvt sekund – jeg tenker heller «men hvem skal oversette det?» Initiativet er riktig, det finnes ikke mange nok samiske forfattere som produserer det man kan kalle underholdningslitteratur på samisk – det finnes ganske få samiske forfattere, det henger naturlig sammen med at det ikke finnes så mange samer – men det finnes heller ikke så mange oversettere. Og det er kanskje ikke en god idé å få en del av dem som sitter og oversetter sakspapirer ingen visstnok leser, til å oversette bøker. Det er langt fra sikkert at en som kan oversette sakspapirer vil vært like god på å oversette trylleformularer fulle av engelske ordspill.

Og så har man de som mener at siden jeg skriver dette på norsk, så er det ikke nok uansett. De vil at opplivingen av språket skal være total, man skal gå så helhjertet inn for det at om man sier noe eller skriver noe om samisk, så skal det sies eller skrives på samisk.

De vil ikke lenger begrense seg til det politiske begrepet ČSV, čájet sáme vuoigŋa, de vil utvide det til ČSG og HSG, čále sáme giela og hala sáme giela. Skriv samisk og snakk samisk.

Snakker jeg norsk til noen som kan sørsamisk kan det være uttrykk for fornorskningspolitikk og kolonialiserte lingvistbaserte språkgrenser. Det kan også være å bruke et språk som gjør kommunikasjon enklere – vi kan, slik Marion Palmer sier at hun skriver, snakke samisk på norsk, det er ikke engang vanskelig; erfaringsgrunnlaget vårt vil fortsatt være ganske likt.

Det er kanskje sant som det samiske ordtaket sier: sápmelaš geavaha giela maid hálida, dážá geavaha giela maid máhtá. En same bruker det språket hun vil, en nordmann bruker det språket han kan.

I Bilbao, på Euskaltzaindia, det baskiske språkakademiet, ble jeg fortalt om det baskiske språket, om dialektforskjeller som var så store at det i en dal fantes tretti forskjellige ord for sommerfugl. Det førte til at folk, om de snakket om sommerfugler, brukte det spanske ordet for å gjøre seg forstått. Jeg vet ikke om jeg klarer å se på det som et nederlag.

Jeg er redd for det, hver gang jeg åpner munnen og sier noe slikt, at noen skal forkaste meningene mine, at de skal redusere meg til språkpolitiet vi aldri blir ferdig med å klage over, fordi de vet jeg kan samisk. Og jeg er redd, hver gang jeg klager over at jeg ikke kan nok samisk, hver gang jeg konfronterer de delene av språket hvor jeg kommer til kort, at det skal virke like troverdig som de folkene som ser på bilder av seg selv og uansett hvor fine de er sier «Å nei, jeg ser så fæl ut» i et håp om at noen skal svare «det gjør du ikke.»

Men jeg behøver ingen bekreftelser på det jeg egentlig vet, jeg trenger å få språket mitt korrigert. Og jeg må bruke det, selv når det er vanskelig, særlig når det er vanskelig.

I mars i fjor hadde Noereh!, den samiske ungdomsorganisasjonen hvor jeg er medlem, landsmøte i Snåsa. Der var temaet nettopp språk og språksperrer. Under et gruppearbeid om språksperrer var det en som sa «Jeg lærer språket, det er meninga at jeg skal gjøre feil.» Det er så åpenbart, men likevel var jeg neppe den eneste personen i det rommet som fikk en aha-opplevelse. Vi er i en opplæringssituasjon, det er ikke meningen at vi skal være perfekte.

Men når vi sier at vi lærer samisk mener vi kanskje ofte at vi vil kunne samisk; fordi vi vet vi burde kunne det allerede, fordi det er eller burde være morsmålet vårt, så vil vi hoppe over den delen der vi prøver oss fram.

Men det går åpenbart ikke, og om man tør å innrømme dét for seg selv, om man tør å fomle seg framover i språket, tror jeg bruken blir enklere. Om man i tillegg slutter å snakke med folk som vil fordømme en for ikke å ha et feilfritt språk, er man kommet langt.

Og når det gjelder samisk, så lærer vi så lenge vi lever, selv om det er en klisjé. Samisken min nå er på mange måter dårligere enn da jeg gikk i samisk barnehage og var omringet av språket, men samisken min er bedre nå enn den var da jeg var tyve. Forhåpentligvis kan jeg si det samme om ti år, stort mer enn det kan jeg ikke be om, selv om jeg gjerne skulle ha vært flink i samisk, skriftlig, selv om jeg gjerne skulle ha skrevet samisk i ett sett, uten å måtte ha tenkt meg om, uten å måtte plukke ord, å måtte være forsiktig for å få sagt det jeg faktisk mener.

Jeg øver meg på å snakke samisk til folk, fortsatt, selv om jeg har snakket samisk så lenge jeg har kunnet snakke, det føles fortsatt som å springe gjennom en hinderløype hvor jeg ikke har kontroll på terrenget, å rase avgårde og håpe på at man ikke setter beina fast i noe som kommer til å gjøre ondt. Men nå øver jeg meg på å finne de folkene som får meg til å se an terrenget før jeg løper, som lar meg snakke uten å stresse.

Og jeg er nok bysame, jeg er oppdratt til å lese bøker heller enn å sløye fisk, men å kunne være i Tana, å ha sommerjobb på sølvsmia og oppleve at mennesker jeg ikke egentlig kjenner, kommer inn døra og automatisk snakker samisk til meg, det er noe jeg setter pris på. Å kunne omgås språket på den overfladiske måten gjør det lettere å gå i dypden når det trengs, å lære småord og huske dem. Alle disse detaljene i språket, i verden.

En ting som har fascinert meg med Tana spesifikt, men småbyliv generelt, omtrent så lenge jeg kan huske er generasjonskryssingen, hvordan både søskenebarna mine og besteforeldrene mine (mens de var i live) kan snakke like uanstrengt med en og samme person. Jeg har ikke foretatt en klassereise, om noe ble den foretatt før jeg ble født, men jeg har endt opp med det man kanskje kan kalle et stedsskifte som gjør at selv om jeg føler meg hjemme i Tana, selv om jeg tror jeg forstår hvordan livet der fungererer – så stopper jeg meg selv fra å kunne delta.

Jeg blir heller en tilskuer enn en deltaker, nettopp fordi jeg blir oppmerksom på slike ting som generasjonskryssingen, fordi jeg ikke klarer å plassere folk jeg hører om som jeg burde vite hvem er, fordi jeg ikke kan sløye fisk eller leve «i pakt med naturen.»

Og det er på ingen måte slik at jeg vil bytte, jeg vet det finnes bruk også for sånne som den jeg ender opp med å være, men når jeg plukkes ut fra byen, ut fra det bybildet jeg er vokst opp i, og plasseres et sted, som for eksempel i Tana, blir jeg ekstra oppmerksom på at jeg ikke nødvendigvis har så mye å tilby som Tana kan se at det har bruk for.

Nå går jeg et forfatterstudie hvor vi får i oppgave å skrive en sonette, før jeg reiser tilbake til Tana – til plassen jeg aller helst kaller hjemme – og må forklare folk hva en sonette er. Og så skal jeg kåsere i Austertana og vil nevne det, men blir bekymret for at noen skal tro jeg synes det er rart folk ikke vet hva en sonette er – enn om alle som hører på tror jeg tror jeg er forferdelig smart fordi jeg vet hva en sonette er – når det jeg egentlig vil påpeke er at det er den typen ting foreleseren på forfatterstudiet antok alle kan; det er den typen antakelser jeg møter meg selv i døra på, det jeg antar er sånt alle vet er ikke sånt alle vet – og med mindre man er interessert i lyrikk eller har et intenst ønske om å vinne quizkvelder og spørrespill behøver man jo ikke vite at det finnes to grener av den tradisjonelle sonetten, at Shakespeare sto for den ene og Petrarca den andre.

Forfatterstudiet er et sånt studie som folk tidvis ikke forstår at man går. Jeg vet ikke hva de ville sagt til det, alle disse gamlingene jeg knapt møtte men bestandig har hørt om, de som lever videre i anekdoter jeg bare husker bruddstykker av – de kunne fortelle sine historier helt uten skriveutdanning, hvorfor kan ikke jeg gjøre det samme?

Kanskje er svaret så enkelt at jeg aldri lærte å sløye fisk, jeg leste bøker. Der andre har lært praktisk kunnskap har jeg lært å forholde meg teoretisk til verden; der andre bruker ordene for å beskrive det de kan gjøre, er ordene stort sett det jeg kan.

I essayet «Politics and the English Language» kommer George Orwell med noen skriveregler, hovedsakelig til bruk i politisk diskurs og dets like. De er som følger:

i) Never use a metaphor, simile or other figure of speech which you are used to seeing in print.
ii) Never use a long word where a short one will do.
iii) If it is possible to cut out a word, always cut it out.
iv) Never use the passive when you can use the active.
v) Never use a foreign phrase, a scientific word or a jargon word if you can think of an everyday English equivalent.
vi) Break any of these rules sooner than say anything outright barbarous.

I tillegg kommer han med seks spørsmål man kan og burde stille seg selv mens man skriver:

What am I trying to say? What words will express it? What image or idiom will make it clearer? Is this image fresh enough to have an effect? […] Could I put it more shortly? Have I said anything that is avoidably ugly?

Disse spørsmålene er nyttige og hjelpsomme, men i tillegg til dem har jeg kommer fram til noen spørsmål jeg knappest kan unngå om jeg vil skrive samisk på norsk, og dermed risikere å leses av ikke-samer. De er sånn cirka:

Har jeg skrevet noe som kan misforstås? Har jeg basert meg på konnotasjoner andre ikke kan dele? Men også, kanskje viktigere: er det konnotasjoner jeg burde la være å basere meg på, selv om de ikke deles av andre? Vanskeliggjør språkvalget mitt det jeg vil formidle? Eller: er den vanskeliggjøringen det jeg vil formidle?

Til slutt, eller helt først, premissleverandøren: er dette en tekst som henvender seg til dem som ikke deler kulturen min, eller dem som ikke deler språket mitt?

Å skrive på norsk er å ha tilgang til et vokabular ulikt noe jeg besitter på samisk; å ville kunne bruke så mange ord som mulig er ikke fornorskning, det er et litterært valg. Eller er det noe jeg sier for å trøste meg selv? Hvem skylder jeg mitt manglende vokabular? Og ville jeg gått et forfatterstudie om jeg måtte, eller i det hele tatt hadde muligheten til å, gå det på samisk?

Orwells skriveregler ville for meg på samisk ikke være et bevisst valg, men den eneste måten å skrive på. Å ikke bruke sjargong er lett når du ikke kan den.

Kaja Schjerven Mollerin skriver om Woody Guthrie: «Han ville synge for dem som ikke selv kunne lese og skrive.» Er det ikke det jeg vil? Skrive samisk for dem som ikke selv kan det? For et bråmodent, optimistisk prosjekt! Hvorfor anta at du er den som kan skrive historien om hvordan livet er nå? Det finnes dem som ville svart «fordi jeg kan», men jeg sier heller: det er ikke min feil at noen antar min historie om noe samisk er historien om det samiske.

I høst ville en Sametingspolitiker stryke ordet selvbestemmelse fra Aps samepolitiske plattform, med den begrunnelsen at det er et ord hverdagssamene ikke har et forhold til. Dette førte umiddelbart til mye harselas, ordet hverdagssamer er som skapt for sarkasmer. I ettertid tar jeg meg i å tenke «er dette hverdagssamisk?» Når jeg legger bort redigeringen av en tekst for heller å lese i en essaysamling, er det hverdagssamisk? Gjør jeg, med mine teoretiske kunnskaper, mine teoretiske interesser, noensinne noe hverdagssamisk?

Og jeg blir aldri noen muntlig forteller, jeg trives bestandig best med et ganske nøyaktig manus, det å huske bruddstykkene av anekdoter og å bruke dem slik at andre kanskje kan legge til sine bruddstykker, er det jeg skal gjøre for å bidra til å bygge historien, ikke muntlig, men skriftlig også. Med kulturen som byggekloss og språket på slep, uansett hva språkpolitiet måtte si til det.

Essay levert som sjangeroppgave på forfatterstudiet; teksten e basert delvis på et foredrag holdt på Sjøsamiske dager på Kildesli.

en sommerfugl i Kina slår vingan sammen og stjel språket fra et barn i Sápmi

Æ skriv dikt for øyeblikket, æ skal levere ti side lyrisk tekst til neste mandag, den 24., æ tror æ har såpass, egentlig, æ må renske opp og rydde i det, finne ut av ka æ like, ka æ kan unngå, kordan æ kan stramme inn eller fylle ut.

Æ skal levere på samisk og norsk, det e bortkasta fordi det ikke e noen av de andre som kan samisk, men det e også derfor det e nødvendig, det e derfor det føles uunngåelig.

Æ prøvde å forklare prosjektet (æ vil sette det i anførselstegn) til Ida, det språklige, språket, æ måtte forklare et begrep og begynte nesten å gråte på 4 roser, ikke fordi mine egne idea e så fantastisk, men fordi det streife innom samisk nasjonsbygging, fordi ethvert møte med språket også e et møte med kor lite som skal til.

Det e tilfeldigheta som gjør at æ kan samisk. Begge foreldran mine snakke det, dem e født på rett sted, riktig side av elva, riktig tid, dem e født til samiskspråklige foreldre, dem fant hverandre og begge snakka samisk, derfor va det naturlig å snakke samisk til ungan, til mæ og broren min, det e tilfeldigheta. Hadde en av dem snakka norsk e det ikke usannsynlig at æ ikke hadde kunnet samisk nu. Hadde æ vært født litt tidligere, dem litt seinere, besteforeldran mine litt før litt etter litt ka som helst, det e sånne ting det går på, det e en sommerfugl i Kina som slår vingan sammen og stjel språket fra et barn i Sápmi,

og det e ikke det æ skriv om, i de lyriske tekstan (æ klare ikke å bestemme mæ for om «de lyriske tekstan» høres bedre eller verre ut enn «diktan», det føles pretensiøst uansett, men det e hjemmeleksa mi, æ skal skrive, æ må skrive, æ vil jo fullføre året, alt det der, det e en legitimisering av ønsket om å skrive ka som helst, det e et friminutt), men det e der ofte, et sted i bakhodet, i bakevja, det e en lang rekke takknemlige tilfeldigheta som har gitt mæ språket og det kan æ ikke tenke for mye på for det gjør så ondt.

Æ vet ikke koffor æ skriv det her nu, æ ville bare si det, fastslå det, for den samiske nasjonsbygginga sin del, kanskje – æ e veldig lite glad i dødsannonseteksta som sier at noen e «umistelig», det e så få som e det, ingen e umistelig for alle (alle e umistelig for noen? sjøl når det ikke e sant kan vi late som), men det e menneska i den samiske kulturen som har gjort ting som e så viktig at en kontrafaktisk historieskriving kor dem ikke finnes nærmest føles umulig å forestille sæ. En forsker her, en forfatter der, et lite dikt om muohtačalmmit, tekst om et dem som kommer med bøker dem sier innehold lova, noen som har gjort nokka, noen som har sagt «Vi må gjøre nokka med det her» og som har gjort det. Det e ingen av dem som e umistelig, men en sommerfugl slo vingan sammen på Aotearoa og noen skapte en samisk ortografi, noen noterte ned et sagn alle en gang kunne men ingen lenger huska, noen slo sæ ned på riktig plass, fikk barn til riktig tid og her sitt æ og kan samisk, her sitt æ og eksistere på grunn av den samiske nasjonsbygginga.

Og det klare æ ikke å slutte å bære med mæ, i takknemlighet og motløshet – det e tilfeldigheta og flaks (og kanskje en gud, om man tror på sånt) som skape akkurat dæ, men det e ekstra store mengda tilfeldigheta og flaks som skape en samiskspråklig same som får vokse opp med kulturen sin som nokka naturlig. Og det kan æ ikke tenke for mye på, det får mæ bare til å gråte, så æ leite etter den sommerfuglen som sitt klar et sted i verden, æ vil blåse litt på den, akkurat nok til at den slår vingan sammen og gir noen andre muligheten til det samme, det e det minste æ kan gjøre.

Koffor har æ vandra rundt halve livet mitt og vært sikker på at nordsamisk e umulig?

En gang i tida, da æ va yngre enn æ e nu (og i går blei æ slått av kor mange menneska æ kjenne/har gått på skole med som plutselig har fått barn), lærte æ at det finnes x antall samiske språk. Og dem e så forskjellig fra hverandre at du ane ikke! Heldig som æ e satt æ fast i den nordsamiske bobla i, vel, lenge, før æ endelig begynte å høre lulesamisk og begynte å høre på lulesamisken og tenkte «men det her e jo ikke så forskjellig?» Så begynte æ å høre sørsamisk og slo fast at ja, det hadde vært vanskelig å skulle ha en samtale som ikke omhandle nokka ekstremt banalt (av typen «hei»-«hallo» «tusen takk»-«vær så god» «den veien?»-«den veien.»), men det e jo ikke håpløst!

Æ kom på det igjen på Riddu Riđđu, da æ hørte på Katarina Barruk synge på umesamisk og skjønte ka ho sang. Ikke alt, åpenbart, men nokka av det, nok kanskje. Umesamisk hørtes ut som om man snakka sørsamisk med ondt i halsen – lulesamisk høres ut som om du snakke nordsamisk når du e forkjøla – sørsamisk høres ut som om man snakke nordsamisk mens man e full, akkurat som dansk høres ut som norsk med en potet i halsen og svensk høres ut som norsk med nokka anna. Finsk e som samisk etter en runde i en sentrifuge kor dem fjerne alt som e logisk og løste det ved å legge til flere kasus, tysk e som norsk på steroida.

Det e en forenkla måte å se på det på, åpenbart, selvfølgelig, men katti og koffor plukka æ opp den der ideen om at alle språkan e så distinkt at det e bortkasta å i det hele tatt prøve? Det e dét som e poenget her: koffor visste æ ikke, som tiåring, fjortenåring, tyveåring at lulesamisk e forståelig og at sørsamisk ikke e umulig – koffor har æ vandra rundt halve livet mitt og vel så det og vært sikker på at æ ikke kan?

Koffor har æ vandra rundt halve livet mitt og vel så det og vært sikker på at nordsamisk e umulig, så alt anna enn det e jo totalt bortkasta å i det hele tatt tenke på?

Alt det her e vel retoriske spørsmål, eller i det minste spørsmål bare æ sjøl kan svare på – men ett av svaran ligg jo i det åpenbare (åpenbart etter Snåsa i mars): språksperre. Redsel for å bruke et språk som burde være det æ kan best men som ikke e det, redsel for at folk kommer til å reagere på at «dattera til …» ikke kan bedre samisk enn det der, redsel for ikke å få sagt det æ ville si.

En hel masse redsel for en hel masse greier æ vet æ ikke burde tenke på, men som æ selvfølgelig ikke kan la være å tenke på. Og det e jo en del av det, det også: dem sier – de folkan som kan språket, som så inderlig gjerne vil at alle vi andre skal snakke like uanstrengt som dem – at det bare e å prøve, å gjøre det, å si b etter at man har sagt a. Men det e jo som å fortelle noen som har høydeskrekk at dem må slutte å være redd for høyda, for som oftest skjer det ikke nokka skummelt. Det e jo riktig, men det hjelpe ikke i det hele tatt.

Og av og til tenke æ at æ har hørt dokker prate, og æ vet ikke om det e nokka å hige etter, det heller – dem som e så trygg på språket at dem like gjerne kan blande inn hundre norske ord i hvert avsnitt. Æ e i det minste bevisst når æ bruke språket, og æ vet ikke om det e for mye å kreve av folk, men det hadde vel ikke skada?

Og det her e en del av problemet, se, æ prøve å si nokka, men alt heng sammen i en stor språkfloke og æ vet ikke om æ får sagt nokka av det æ faktisk vil si. Men æ hørte på umesamisk og æ har hørt på lulesamisk, sørsamisk og nordsamisk, og det e ikke håpløst.

Jan Erik Vold har et dikt, som æ vet æ har nevnt før, kor de to siste verselinjan e «DET ER HÅPLØST / OG VI GIR IKKE OPP», og æ vende tilbake til den setninga med jevne mellomrom, med forskjellige utgangspunkt – koffor kan man ikke gi opp av og til? – men det e ikke håpløst, og vi treng ikke gi opp. Enkelte menneska burde gi opp ideen om at alle må kunne perfekt samisk, dem burde heller hjelpe til der dem får lov (IKKE press hjelp på noen som ikke vil ha den, dem kommer aldri mer til å snakke samisk til dæ, spør først, svaret e som oftest ja, men det e kanskje også kontekstavhengig), men det e håp. Det e ikke engang et lite håp, det e ikke et svakt håp, det e der. Det e hundrevis av oss – kanskje tusenvis? – som vet at vi ikke kan språket perfekt, men som likevel elske det, som prøve, vi gjør vårres beste med det vi har, med det vi får med oss.

For noen uke siden måtte æ forklare begrepet «gollegiella» til en liten gutt som ikke har fylt fire enda – gollegiella betyr gullspråk – æ sa at det e et kallenavn på samisk fordi vi like det. Sist æ hang med han, da han ikke va fylt tre enda, sa han ikke så mye, sjøl om æ snakka masse samisk til han svarte han på norsk, men nu snakka han samisk til mæ og norsk til foreldran sine, han telte til ti og spurte mæ ka som kommer etter, «oktanubbelohkkái» sa æ og han prøvde å repetere.

Det e ingen av oss som e perfekt, men vi e her, du får ikke lov til å be om mer.

En poetikk av skamløse tyveri?

I kveld va æ på et poetikkseminar. Det høres litt pretensiøst ut, og litt fint, og det det egentlig betyr e at æ hørte på Morten Wintervold prate i en drøy halvtime, og så hørte æ – stort sett – på andre diskutere i en knapp time. Æ brøyt bare inn en gang, æ hang mæ opp i et bare, for Morten nevnte oversettinga av Bruno K. Öijer og sa at det eneste han eventuelt hadde lagt inn av sæsjøl va bare det radikale bokmålet og diftongan. Enspora som æ e (oversettelse oversettelse oversettelse) hengte æ mæ opp i det bare:et, æ tror til og med æ gikk så langt som å si at det e jo en unnlatelsessynd å ikke si det, å redusere det til et bare, for det e jo det viktigste. Språket du oversett nokka til e det viktigste du kan gi til den teksten du skape, og når Morten velge radikalt bokmål e det ikke et bare, det e et utropstegn – eller det kan i det minste leses som et.

Min oppfattelse av oversettelse tilsier også at det Morten sa ikke kan stemme, fordi min oppfattelse av oversettelse tilsier at ethvert valg man foretar vil være å legge nokka av sæsjøl igjen i teksten: du bruke de ordan som fall naturlig for dæ, du unngår ord du aldri har hørt om fordi du – naturlig nok – ikke kan bruke dem, alt du e vil eksistere i alt du har oversatt og dermed kan håpet bare være at ordforrådet ditt e stort nok, at du e kompetent nok, at du har lest nok, levd nok, til å kunne bruke ordan du kan på å si nokka som e så likt det den opprinnelige forfatteren ville si.

Men æ e jo relativist, æ e sjølopptatt og personligprivat, æ e det uunngåelige sentrum av alt æ gjør og derfor blir også alt æ oversett nokka æ har gjort. Sjøl om æ selvfølgelig håpe at det eneste eventuelle tospråklige, flerspråklige lesera vil legge merke til e at teksten e bra, at oversettelsen fungere, at ingenting skjær i øyan på folk.

Det va uansett ikke det som va poenget, det va ikke det Morten hovedsakelig snakka om (men æ e jo bestandig mæ mæ mæ). Morten snakka om søppel og skitt, om å skrive dass når folk sier dass, og Morten snakka om kropp.

Æ tok mæ friheta – som æ tidvis gjør – og nu har æ Morten på iPhonen min, Morten som snakke (sjøl om det ikke blir det samme, fordi Morten som snakke e Morten som ikke klare å stå i ro, e Morten som e konstante, små bevegelsa, og hver gang æ har sett Morten stå foran mæ – og et større eller mindre publikum – og være en sånn som snakke tenke æ at æ vil ta bilda av han; i kveld lot æ være), og æ hørte på han en gang til, leita mæ fram til punktet, 24.42, kor han sa det som slo ned i mæ, og fordi æ nu kan høre på Morten så ofte æ vil transkriberte æ dela av det han sa, og nu skal æ sitere:

Stemmen som kommer fra kroppen e viktig i det øyeblikket æ sett mæ ned for å skrive, dette har æ sagt før: åpne et nytt word-dokument, markøren blinke oppe til venstre på det hvite arket. Æ skal inn der, forstyrre stillheta, skitne det til. Æ vet ikkje ka som kommer, i motsetning til en artikkel dreie ikke diktet sæ om nokka på forhånd gitt. Diktet dreie sæ om det det skal komme til å dreie sæ om, etter utallige mislykka omdreininge som e den kreative skriveprosessen. Innvevd mellom øyeblikk av ekstase under arbeid å utvikle nokka – tungas klasking i munnhula, fingrenes oppildna ferd over tastaturet – består den kreative skriveprosessen av en serie tvilsspørsmål: æ har en forestilling om kordan et godt dikt skal være, men ettersom diktet æ e i ferd med å skrive ikke finnes fra før, det må oppfinnes eller finnes frem til, e æ aldri helt trygg på at teksten som e i ferd med å folde sæ ut framfor øyan på mæ kommer forestillinga i møte.

Det første avsnittet der e relativt åpenbart, om enn bare i etterkant, om enn bare det øyeblikket man høre det, men det va det som kom rett etterpå (det va bare en bitteliten del innimellom de to) som fikk mæ til å tenke !!! – fordi æ av og til tenke !!!, når nokka e så uventa slår det ned som utropstegn – fordi det føltes som om Morten hadde lest tanka æ ikke visste at æ va så nært å tenke:

Æ som sitt her og skriv ble nettopp halt ut av en blødanes livmor; no snakke kjøttet, fingran rase over tastaturet, de samme fingran lurte sæ for noen tima sida inn under trusestrikken din, fingran har også vært inni en brøddeig, dem har pressa små frø ned i fuktig mold og løfta en forgasser opp mot sola. Verden e gripbar og konkret, alt æ har løfta opp, fingra med og putta i munnen, sugd og slikka på finnes som avleiringe under fingertuppan som seinere slår ned plastknotta på tastaturet. Kroppen e med, det kommer ut som assonans, innrim, enderim, innfall, utfall, ei elv av vokala nedover arket.

Når seminaret va over, gikk æ og Ida på 4 roser («så kan vi dissekere før æ går hjem og legg mæ») og det viste sæ at vi hadde tenkt på akkurat det samme da han sa det: det her blogginnlegget (det hadde føltes litt mindre teit om det ikke va et æ har skrevet, ja), eller kanskje mest siste delen av det. Siste delen av det som æ stjal skamløst fra den her teksten. (som æ ikke linka til i det innlegget, bare fordi. Unnlatelsessynd) (eller plagiat. Spør Vigdis Hjort) (via Martin Grüner Larsen på twitter)

Det føltes litt som om Morten har tatt den tanken æ hadde – den tanken æ hadde stjelt – og gjort den tekstrelatert, og det føltes litt som et mirakel, et like stort mirakel som fingertuppan mine e, som det å bevege kroppen e. Og ja, det burde kanskje være like åpenbart som det første sitatet: du skriv med de fingran du leve med. Men ideen om livet som avleiring på kroppen, som nokka fysisk, nokka faktisk som så blir til tekst e en sånn tanke æ aldri har tenkt før. En sånn tanke æ ikke visste at æ kunne ha, men som æ nu e glad for å ha fått. Æ kommer til å stjele den, enten med vilje eller uten, fordi Morten berørte nokka æ har tenkt på – la oss dra metaforen så langt det lar sæ gjøre: æ klorte mæ fast i tanken til Morten, og nu heng hudcellan (eller ka slags cella det nu e idea består av) fast under neglan mine, dem blir en del av den avleiringa æ etterlate mæ på tastaturet eller i skriveboka.

Det e kanskje plagiat, men da æ tok bussen hjem va den siste sangen æ hørte på, før æ skrudde av og gikk inn døra, Ha Ha Tonka sin «Saint Nick On The Fourth In A Fervor» og for første gang hørte æ noen linje æ ikke har fått med mæ før, i begynnelsen av tredje vers syng dem «I own all of my ideas/I stole just one or two» og æ tenkte med mæsjøl at det va da merkelig passanes. Så, i femte verset dukke dem opp igjen, og den her gangen e det enda mer passanes, e det akkurat sånn livet e akkurat nu, mens æ skriv det her: «I owe all of my ideas/To the ones I stole from you.» Og til slutt, det som gjør den sangen til perfekt selskap på kvelda som den her, kor hjernen din plutselig får tenke tanka du ikke visste at den kunne tenke: Let’s get one thing straight from the get-go: This glimpse of brilliance is much better than your long look at mediocrity.

Æ va på jazzfestival og det ødela tankeprosessan mine?

Æ va på jazzfestival i helga! Æ har aldri vært på jazzfestival før! Men når noen gir mæ et festivalpass – jazzpass – fordi æ har korrekturlest en festivalavis – jazzavisazz med pizzazz! æ skal slutte nu – så går æ nu jammen mæ på konsert. Ikke det, æ va ikke på så mange konserta, men noen av dem fikk æ med mæ: Beady Belle med Tromsø Kammerorkester, plateslippkonserten til DripP, og Aldri på en søndag med Ragnhild Furebotten og seks blåsera1. Samt litt av Glysne og Tromsø storband, mens æ satt i foajeen, og en liten del av Chris Minh Doky (med Dave Weckl på tromme), men da va det så stappfullt at vi gikk ganske fort.

Etter Beady Belle-konserten oppdaterte æ twitter med følgende: «Konklusjon: Beady belle e et band bestående av menneska med absurde ansiktsuttrykk og magiske musikalske evna. Æ e forelska.», og det e helt sant. Dessuten hadde trommisen et sånt musikantorgasmetryne mens han spilte2 og det e bestandig litt gøy å se på folk som e så opphengt i instrumentan sine. Og Beate S. Lech e den mest attraktive dama æ noensinne har sett stå på en scene3, dessuten likte æ at ho va så med. Ho va av den typen vokalist man lett kan imitere, der ho dirigerte sæsjøl med høyrearmen og av og til krøka sæ sammen som for virkelig å kunne presse ut ordan – det va fascineranes å se på, og ho klarte å gjøre det uten at det så teit ut. Dessuten så ho så glad ut! Og det e jo finest, når noen virke så gjennomfornøyd med å kunne stå på akkurat den scenen akkurat da. I tillegg hadde ho på sæ et helt fantastisk vakkert antrekk, og det va litt fint det også.

DripP va gøy! Æ bare slit litt med å formulere ka som va gøy og koffor æ likte det og etc etc. I går fortalte æ Ola at æ hadde gått rundt resten av kvelden/natta på lørdag og vært så fornøyd med at æ va på konserten, fordi den va så bra og æ blei glad (æ rimte ikke da æ sa det til Ola, takk gud) – og det e sant, men det føles ikke som riktig forklaring, det føles ikke som forklaring nok. (Og æ like, merkelig nok, ikke ting æ ikke klare å forklare for mæsjøl – ka i all verden skal man med ting man ikke kan sette ord på?) Æ va så fornøyd, æ e fornøyd, æ har aldri hørt på DripP før, så æ visste ikke ka æ skulle forvente, men det va fint.

Æ tror en del av problemet e nokka æ nettopp formulerte mens æ satt her – gjett tre ganga på om æ e på 4 roser eller ikke – sammen med Ida, og snakka mest om konserten æ va på i går: Aldri på en søndag (på en søndag, ja). For æ likte den også – det begynte med at en av de seks blåseran spilte, også bygde det sæ oppover, og når Ragnhild Furebotten begynte å spille fele hadde æ en religiøs opplevelse. Æ fant gud, og ho va bitteliten, kjempesøt, hadde rødt hår og spilte fele – det va ihvertfall det æ tenkte æ kunne si. Men ja, æ satt og tenkte på det i går, at æ – litt uten vilje – har fått et forhold til den norske tradisjonsmusikken, felespilling og folkemusikk og alt det der. Æ har den i kroppen på en måte æ aldri har tenkt over før, fordi den norske kulturarven på mange måta ikke e nokka æ tenke så mye på. Den samiske e i hjertet mitt, selvfølgelig, men den norske har sneket sæ inn den også4, den sitt i beinan et sted, i margen og ryggmargen.

Det e ikke det som e det æ formulerte mens æ prata med Ida, det va det her: æ vet ikke kordan æ skal forholde mæ til instrumentalmusikk. Ihvertfall ikke live. På plate e det greit nok, de tilfellan æ har av sånt bruke æ stort sett når æ treng bakgrunnsmusikk uten vokal, men det kan man jo ikke gjøre på en konsert (æ kan ihvertfall ikke gjøre det, æ syns æ burde følge med). Og under DripP-konserten hang æ med – tankan mine for litt hit og dit, men det skal mye til for at dem ikke gjør det – men æ tror det va delvis fordi vi satt på første rad, og delvis (kanskje mest?) fordi alle de fire musikeran e folk æ har kjennskap til: Torje og Jardar har æ visst kæm va siden hhv barne- og ungdomsskolen, Ola har æ blitt kjent med (etter å ha korrekturlest festivalavisa) og Jon-Eirik har æ nevnt før5.

Men æ hadde ikke nokka som helst forhold til Furebotten – eller noen av de seks blåseran – på forhånd, og sjøl om starten va himmelsk, datt æ litt av etterhvert. Æ fulgte med, og klappa, og æ likte det æ hørte, men det traff mæ ikke på et plan utfor det den norske folkemusikken tydeligvis har bygga i mæ, og æ følte av og til at publikum va litt unødvendig for at Aldri på en søndag skulle ha det gøy. (Dessuten va det et bord på første rad som virka å bestå av folk som kjente Furebotten, og det va nesten så æ fikk en følelse av at vi andre bare va staffasje. Æ vet ikke, æ slit med å formulere mæ, men det va seks persona på scenen og fire (?) persona rett foran den som lo av det meste, og da må det jo virke enklest å forholde sæ til dem, heller enn et publikum som kanskje ikke va all verdens responsivt? (Æ tror en del av det ligg på lokalet, noen ganga virke Teaterkafeen veldig stor, og da føle man sæ veldig liten når man applaudere.))

Og æ klare – stort sett – å la være å vente på vokalen når æ høre på musikk kor æ vet det ikke e vokal, men æ ende opp med et intenst behov for at det skal være en pause i konserten, sånn at æ kan snakke med noen, sånn at noen kan bidra med ord (utover det som blir sagt på scenen mellom sangan) – Ida så litt forundra ut da æ nevnte det, men jo, æ treng tydeligvis språk uansett. Furebotten hadde laga en sang som het «En ganske snill mann» og mens dem spilte den, satt æ og satte inn ord for mæsjøl – ikke nokka avansert, selvfølgelig, men litt sånn «en ganske snill mann, en snill mann en snill man, ganske snill, man e en snill mann man e snill ganske snill gaaaanske sniiiiill» – det e litt som med abstrakt kunst, tror æ, æ kan like den som den e, men æ kan ikke fri mæ fra å prøve å se ka det kan se ut som.

DripP spilte en sang som het nokka sånt som «Tenk på et tall mellom null og tre milliarder» og da satt æ og prøvde å sette inn tall som kunne passe inn, og når dem spilte «Pene sko» tenkte æ «pene sko, pene sko, røde grønne blå svarte brune grå pene sko pene sko.» Æ har nok rett og slett ikke et non-figurativt hode. Æ vet at, og høre at det e, variasjon i det som spilles, at det ikke e måte på lydan man kan få ut av et instrument, men. Det e i ordan og figuran at forskjellen ligg, for mæ? Æ vet ikke, og det ane mæ at æ kanskje høres litt mentalt forstyrra ut, men det e en tanke der et sted, æ klare bare ikke å få tak på den.

Så æ likte Aldri på en søndag, æ elska det tidvis; æ hadde en fantastisk opplevelse med Beady Belle og kammerorkesteret, sjøl om æ ikke har et forhold til Beady Belle fra før; og æ elska DripP, uten at æ kan si koffor (OG DET PLAGE MÆ, om det ikke e åpenbart). Konklusjonen e uansett Hurra, Musikk! og resten e det ikke så farlig med, bortsett fra at æ vil kunne sette ord på det æ mene, særlig når æ prøve å gi noen et kompliment for at æ likte det dem gjorde.

Takke mæ til bøker, dem e stappfull av ord uten at du treng å gjøre nokka.

(tillegg, fordi æ plutselig blei redd det va litt utydelig: Æ likte Aldri på en søndag kjempegodt, og samspillet mellom Furebotten og de seks blåseran va fantastisk, entusiasmen og humoren va nesten til å ta og føle på – så det æ hengte mæ opp i, bortsett fra mine egne språklige vanska, va detalja, ikke en generell dom over konserten som helhet. Takk.)

1Æ elske ordet blåsera, mest fordi det på samisk – på min samisk, den familieinterne om ikke anna, æ e ærlig talt ikke helt sikker på om det e et ordentlig ord? – betyr en luring. Så æ fortalte foreldran mine at æ skulle på konsert med en felespiller og seks blåsera, og det visste sæ jo å være helt sant, bortsett fra at ho nok va en ho også, men likevel.

2Det æ, i mitt stille sinn, referere til som et Georg Buljo-tryne. Akk og ve og ♥

3og æ har vært på Ani DiFranco-konsert, så det hold hardt ♥

4og æ vil ikke late som om æ liksom kan holde mæ utfor norsk kultur bare fordi æ e same, men det e ikke som om æ har vokst opp med [norsk] folkemusikk på noen som helst måte, bortsett fra den generelle eksponeringa man får – og da va det litt uventa at den sitt så godt. Særlig siden det e en merkelig, liten del av det hele – om æ skulle gi noen en kort oppsummering av norsk kultur, hadde nok ikke folkemusikken vært høyest på lista over ting æ trakk fram.

5I tillegg til, og det her e skikkelig pinlig å innrømme, at æ enda ikke har fått has på min indre femåring som til stadighet tenke «hihihihiiiii, etternavnet hannes e nesten «fjert» på samisk!» Æ gremmes, hver gang, men det e samme pokker, for æ tenke det æ. Han va fortsatt like rak i ryggen, samt at han bit leppen sammen når han spille, det va faktisk så konsekvent at æ etter en stund tok mæ sjøl i å tenke «.. kanskje han ikke har leppe?»

det e liksom en del her mellom linjen som æ ikke sir, men gjerne vil huske.

Mus lei measta miella jearrat «manin leat don nu čappa?», muhto ii dat orron heivemin. (æ kan ikke skrive samisk)

Det va uansett ikke poenget, bortsett fra at et bilde plutselig fikk mæ til å tenke på det (og noen ganga så e det litt fint å kunne samisk, det føles litt som en hemmelighet æ ikke treng å dele med andre, det e et språk lagd for folk med hemmeligheta, eller ihvertfall for hemmelighetan mine). (I en lignanes tanke så gjenfant æ en linje æ skreiv for noen måneda siden: «mu vaimu hállá sámegiela, danin mun eanáš darustan» – hjertet mitt snakke samisk, derfor prate æ som regel norsk. Æ prøve å forstå ka æ mene (for det e ikke det at æ e falsk, eller lyg, men kanskje æ bare ikke e ekte nok), men æ vet ikke helt om æ har grepet på det riktig enda. Æ tror uansett at det e rett, det e nokka beroliganes i å skrive samisk, sjøl om æ vet at grammatikken min e på trynet og at hvert femtende ord blir på norsk eller engelsk fordi æ ikke vet ka det e på samisk.)

Og det va ikke poenget det heller, men det e midt på natta og æ digresjonere for harde livet, fordi æ fortsatt prøve å formulere det æ egentlig skulle si. Æ va i Skibotn, og hilste nesten på kronprinsen og -prinsessa, men det va en teit finsk familie i veien, så det gikk ikke. Men æ smilte for mæsjøl mens æ tenkte på det fineste komplimentet æ fikk, samt kor overbevist æ va om at det en vakker dag skulle bli nokka der (og ja, det e kryptisk), men det e jo selvfølgelig for seint, og det har enda ikke gått opp for mæ, æ tror ikke det kommer til å gjøre det. (Det e fascineranes med sånne ting man e helt sikker på når man e ung, for en del av mæ e fortsatt helt sikker på dem, sjøl om æ vet at det ikke e sånn, ikke kan bli sånn.) Også smilte æ litt ekstra når æ hørte en mann prøve å forklare en anna mann at han måtte snakke høyere og stå nærmere mikrofonen, siden mann1 snakka norsk og mann2 forsto finsk og samisk, så æ ropte «don fertet hallat jitnosebbo!», og så va det noen andre som va barmhjertig og gikk for å leke tolk.

Etter at det va over, så traff æ Therese, og kjøpte en ny Huui-t-skjorte, med teksten attes munnje cummá (gi mæ et kyss), som æ skifta til med en gang æ fikk ta av mæ kofta. Og så gikk det tre minutta før æ faktisk fikk et kyss – på kinnet, av en mann som e over femti og gift, men æ rødma (fordi det e sånn æ ror (øh, dét e Mia Berner-nerding det)) og lo og det hele va litt søtt – fordi æ fikk spørsmål om skjorta funka (av kona hannes) og svarte at æ nettopp hadde tatt den på mæ, så det visste æ ikke enda. (æ e en jævel på å sjarmere menn over femti, samt fulle menn, hvilket jo skulle bety at æ etterhvert kommer til å bli forfulgt av fulle, samiske menn på over femti, eller nokka deromkring. (forøvrig har æ lagd mæ et slags alternativt univers kor æ kommer til å gifte mæ med en samisk mann, få søte, små, samiske barn, blir professor i samiske ting og leve et lykkelig samisk liv, og av alle de ruten livet mitt kunne tatt, så e ikke det den verste, sjøl om æ ikke vil ha barn. eller en mann for den saks skyld. (som regel vil æ ikke ha en mann, men samiske menn i kofte e i en litt anna klasse enn andre menn)))

Det a forøvrig også en hypotese æ delte med Therese – men det e egentlig ikke en hypotese for det e helt sant – nemlig at folk i kofte automatisk blir mye penere, uansett kjønn, alder, etcetc; har man først en kofte på sæ, så vinn man ekstrapoeng lett som bare pokker. (personlig trekk æ fra noen poeng for Kautokeino-kofte, men det e bare fordi æ syns den e så bråkate (men det kommer mest an på kæm som e inni kofta), men det e bare mæ. Også får man bonuspoeng for fine sølje, og ekstra bonuspoeng for fine sølje lagd på smia mi<3)

Og noen ganga så e æ mer samisk enn ellers, fordi æ som regel snakke så mye norsk. Æ blir litt myk av å være sammen med så mange andre sama over lengre perioda (og det e nokka der óg, om minoriteta og tilhørighet, om sama i Karasjok/Kautokeino/Tana og homofile i Castro og en lesbisk jentegjeng i St Paul, men det e en anna sak), og det e fint.