språkkonferanse

by

fornorskning og formidling

På torsdag, i det som e en av de beste jobban æ har hatt på ganske lenge, snakka æ i en knapp halvtime med Susanne Amalie om samisk og å bruke samisk språk. Og sånt får man betalt for. NRK Sápmi arrangerte en kort dagskonferanse om samisk språk i en ny mediehverdag, og for å sette tonen inviterte dem oss, så vi satte tonen så høyt at det knapt va noen andre som nådde opp (skreiv ho med sin sedvanlige sjølinnsikt og beskjedenhet).

Det va en fin samtale, sjøl om æ åpenbart e inhabil så det står etter, og sjøl om æ synes vi ikke fikk gravd oss ned i alle tingan vi kunne gravd oss ned i, så fikk vi likevel sagt mye nok til at opptil flere menneska fikk nye språkerfaringe (det va tre stykka som sa det direkte til mæ, så æ tror vi gjorde en bra jobb).

For min egen del sneia samtalen bare så vidt innom nokka æ har tenkt litt på i det siste, om fornorskning og formidling, og det va greit at den bare sneia innom, for det va ikke det vi skulle snakke om, men det æ har tenkt på e nokka som det her:

i regionavisa for øyeblikket e det to-tre menn som diskutere fornorskninga, voksne majoritetskulturelle akademikermenn som krangle om ett eller anna fornorskningsrelatert æ har sett dem e uenig om, men ikke har gidda å sette mæ inn i. Under Bibliotekmøtet i Tromsø, i begynnelsen av mars, deltok æ på et seminar kordet deltok en anna akademiker – også han en voksen, majoritetskulturell akademikermann (men så vidt æ vet ikke av dem som for øyeblikket diskutere fornorskning i avisa), men av og til lar æ være å holde det mot folk, og det hjelpe på når han underveis i seminaret i en bisetning skøyt inn en linje som «fornorskningspolitikken, som gikk fra 1850 til … vi kan jo si 2015?», og æ blei så glad, for folk kan si at den aktive fornorskningspolitikken blei skrudd av på 50-tallet så mye dem vil, men det blir jo ikke sant av den grunn –

en av mine favorittfunfacts som bare e morsom om du e same og vant til å le fordi det eneste alternativet e å gråte eller drepe noen (dokker vet nu skalaen tåra—–øksemord, dem e nærmere enn man kanskje skulle tro) [for dem som skulle finne på å bli bekymra e det her mest av alt en Ani DiFranco-pastisj, ikke et uttrykk for at nokon kjem til å omkomme] e at Finnefondet, som i sin tid blei brukt for å oppmuntre lærera til å mer effektivt fornorske skolebarn, i sin historie fikk mer penga enn det samiske formål får nu. Ikke bare mene statsbudsjettkreasjonistan gang på gang at opera e en viktigere del av Norge enn samer, dem synes det e greit at Norge opp gjennom åran har sørga for mer penga til fornorskning enn det motsatte. Som sagt, alternativet e enten ¯\_(ツ)_/¯ eller at noen dør, og sjøl om det ville åpna opp for mye tid til lesing e æ strengt tatt pasifist.

Så, altså: la rike hvite menn krangle om den historiske fornorskninga, vi her og nu – æ og Susanne og Isalill og folk som e yngre enn oss og folk som e eldre enn oss – prøve å få bukt med de strukturelle etterlatenskapan. Det e derfor det e mer interessant å høre oss snakke om språk og identitet enn å høre på forskera, dem sitt fortsatt fast i et akademiamønster for kordan de her tingan skal gjøres, skal forstås, mens vi sitt midt i det og sier, i hennes tilfelle, «æ vil at ungan mine skal ha et bedre samiskspråklig utgangspunkt enn det æ hadde» og i mitt tilfelle «æ vil bli flinkere i samisk enn det æ e nu» og i fellesskap «det her e strukturan som e i veien for oss, vi blir ikke kvitt de bærebjelkan, men vi kan omkalfatre og gjøre rom her, og sånn, og flytte det dit, og i det minste kreve at den her historiske uretten blir retta opp i, så får vi ta alt det andre etterhvert»,

det va derfor æ ikke synes det e interessant å spørre Susanne koffor ho vil snakke samisk med ungan sine, det skjønne æ, skjønne alle, gjør vi ikke?, det interessante e å spørre kordan man gjør det? Å snakke morsmål uten morsmålserfaring, fordi gollegiella, hjertespråket, og den delen vet æ ikke så mye om, bare det æ antar mæ til, og til og mæ æ kan anta for mye (… sa ho, med sin sedvanlige sjølinnsikt og beskjedenhet), fordi æ har et anna grunnlag, har et hjemmespråk, et morsmål æ av og til mangle morsmålskompetanse i, men å skrive samisk for mæ føles bestandig litt som å skrive et kjærleiksbrev, det e nært og intimt, fordi det e så begrensa kæm som kan lese det, å snakke samisk e å snakke nærere og mer intimt, e stemmen min som går en halv oktav eller nokka ned, fordi det e språket mitt, sjøl når æ må bruke norsk for å snakke om det, for å forklare det, fordi æ mangle et begrepsapparat på samisk for de følelsan æ får når æ snakke samisk.

Det e derfor æ bestemte mæ for at det e språkgjenreising, ikke språkrevitalisering, å kalle det revitalisering e ansvarsfraskrivelse fra dem som e skyld i fornorskninga. Språkrevitalisering får det til å høres ut som om språket bare døde helt av sæ sjøl, det e nokka passivt i språkdød, som om vi ikke har vært flink nok til å passe på og så gikk det hen og ramla overbord, så nu må vi drive livreddanes virksomhet. Når fakta e at språket ikke e der språket burde være fordi noen andre, noen utafor, nordmenn, norske forskera og lærera og myndigheta kom og ødela det, kom og tok med sæ så mye av det som mulig, vi ante fred og ingen fare helt til noen kom og begynte med brent språk-taktikka, så nu må vi gjenreise. Vi har det vi har, det vi berga unna, det vi redda med oss, det dem aldri fikk tak i, og vi gjenreise basert på det, vi gjenreise. Vi e offer for fornorskningspolitikk, men vi e ikke offer av den grunn, vi har et språk, vi har et levanes aktivt språk, vi bruke og misbruke det, vi gjør som vi vil med det, Susanne drep samisk gramatikk hver gang ho snakke med ungan sine, og æ drep samisk gramatikk bare for gøy, men alternativet e at vi bare bruke norsk, og enhver idiot skjønne at det ikke e et alternativ.

Vi e offer for den strukturelle rasismen som fortsatt omgir oss, og alle som ikke ser det e assimilert, men det betyr ikke at vi sitt fast i en offerrolle, det betyr bare at vi ser strukturan, og noen må påpeke dem, og det e oss. Og en av dem va Lars Magne Andreassen, som også holdt et innlegg på konferansen, som starta innlegget sitt med å si at han skulle være overskriftsbasert og bombastisk (han sa ikke bombastisk, men æ tolka bombastisk, fordi det e det æ like å være), og at han va den sure lulesamen, igjen. Noen sa det, etterpå, i en samtale vi hadde, «æ synes æ har hørt det samme fra han før» og æ lot være å himle med øyan men prøvde heller å smile så pent æ bare kan og si «det e vel fordi det fortsatt må påpekes», for en ting e å skulle snakke nordsamisk, å kreve sin rett på nordsamisk, men å skulle gjøre det samme på lulesamisk, på sørsamisk? Alt e mindre, alt e vanskeligere. Og æ oppdage stadig at i den slags pansamiske diskusjona føle æ mæ som oftest mer hjemme i argumentasjonen til sørsamer, lulesamer, sjøsamer, minoriteten innenfor minoriteten?

Noen må være den sure samen, sjøl om han sa at han skulle ønske han kunne slippe, at man ikke treng å påpeke alle tingan som e påpekt før, som påpekes om att og om att, en evig runddans av litt e bedre enn ingenting, men det her e udemokratisk, urettferdig, ikke OK, noen må være den sure samen og innad i det samiske blir det oftest en sur sørsame, lulesame, sjøsame, bysame (æ vet dokker sier men koffor en identitet til? pansamisme all the way, ass, men for noen av oss e det asfalt og svevestøv og baristi, samisk høykultur på scener og galleri, og helst ikke påskefestival om vi kan slippe). Og det e jo ofte man ikke vil være den sure samen (og ofte man vil det, om man e av den typen), men det æ ville si va «det e så kjipt at du må ta ansvar for det, at du blir invitert for å være i opposisjon, men æ tror alternativet e at ingenting skjer, at ingen ser det, og om det e alternativet e æ glad du e her»

for det va det æ innså etter konferansen, da folk sa at æ og Susanne hadde sagt ting dem aldri hadde tenkt over før, og æ lot være å si «ka i all verden har du tenkt på i livet så langt?» fordi æ noen ganga eie tilløp til høflighet, æ tygde litt på det en stund før æ kom på ka det minte mæ om, og ikke overraskanes va det et sitat fra Sherman Alexie, fra novella «Dear John Wayne» (æ sverge på at æ har lest andre av novellan hannes også, det e bare det at det e favoritten), kor Etta Joseph sier «I know so much more about you than you will ever know about me».

Det e det som e sannheta: vi sitt her, og vi vet alt om kordan man kan/skal være en ekte nordmann, vi kunne vært det, vi kan agere nordmenn ved behov, snakke om landslag og nasjonstaten og rosemaling, de der norske greian. Og noen av oss sitt her og vet så mye mer om de saman som tror dem e ekte samer enn de saman vet om oss, de kjernesamiske områdan, det kjernesamiske arbeidslivet, det kjernesamiske språket, vi kan agere majoritetsamisk kultur, vi vet så mye mer om den enn vi strengt tatt treng å vite (men vi vet i det minste mer om samisk kultur enn det nordmenn gjør, vi vet ofte mer om norsk kultur enn nordmenn gjør, vi e så god på kulturforståelse at det e helt sprøtt at nordmenn fortsatt tror dem e bedre enn oss), og vi vet så mye mer om dokker enn dokker noensinne kommer til å skjønne om oss. Det e derfor vi e sur, fordi det må påpekes om att og om att, og æ tror ikke engang det e et sinne æ får lov til å påberope mæ, semi-kjernesamisk som æ e – æ har lovt mamma å flytte til Tana når æ blir gammel, Tana e hjemme sånn som samisk e hjemme, men det e andre språk æ formulere mæ bedre i, det e byen som har identiteten min – men æ vil være der i den grad æ kan være der, være en av dem som sier «jo, det e sagt før, men den eneste grunnen til at det blir sagt igjen e at det ikke e blitt bedre» og så prøve å være en av dem som kan gjøre det bedre, eller i det minste være en av dem som åpne et rom for nokka mer, åpne for at det ikke e bare, men både.

Så all ære til historikeran, det e godt vi har dem, det e fint dem kan se på kordan verden va, ka som skjedde den gang da, ka vi hadde før vi blei nødt til å begynne språkgjenreisinga, og all ære til akademikera, kor hadde æ vært uten dem (sannsynligvis ikke engang i live, tenk), men ikke bli så innbarka i teorien at dokker glemme at det finnes resultata ute i verden som også treng å bli rydda opp i. Vi e godt i gang, men æ tror ikke vi takke nei til nyttige allierte.

A: I know so much more about you than you will ever know about me.
Q: Miss Joseph, I am a leading authority, no, I am the, the leading authority in the field …
A: Mr Cox, Spencer. For the last one hundred and eighteen years, I have lived in your world, your white world. In order to survive, to thrive, I have to be white for fifty-seven minutes of every hour.
Q: How about the other three minutes?
A: That, sir, is when I get to be Indian, and you have no idea, no concept, no possible way of knowing what happens in those three minutes.
Q: Then tell me. That’s what I’m here for.
A: Oh, no, no, no. Those three minutes belong to us. They are very secret. You’ve colonized Indian land but I am not about to let you colonize my heart and mind.
– Sherman Alexie – «Dear John Wayne», fra The Toughest Indian in the World

by

implisitt i alt æ skriv e at æ ikke tror æ vet alt

Æ skulle si nokka mer om språkkonferansen, i går, fordi den har gitt mæ ting å tenke på, men alle de tingan e så ullen at æ ikke egentlig klare å formulere nokka om det. Æ e ikke helt i stand til å se de store linjen i den enda, muligens fordi æ har en tendens til å henge mæ opp i detalja. Og fordi det e så mye æ ikke vet, ikke har kjennskap til, innad i det samiske, i språkarbeidet og i det hele tatt. Sympatia og antipatia, samarbeid og motarbeid, alle de her relasjonan som har vart i tiår, alle de her folkan som har jobba fram og tilbake med alt dem har gjort så lenge dem har vært aktiv i arbeidslivet og før det også.

Æ regne det som regel for implisitt i alt æ skriv at æ ikke tror æ vet alt – det e nok en svakhet i det æ skriv at det ikke kommer tydeligere fram, oftere – at æ heller ikke påberope mæ å ha forstått alt, men at æ, med det utgangspunktet æ har og de tingan æ plukka med mæ, har endt opp med noen tanka og at æ bruke bloggen som et sted for å få utløp for de tankan, i et håp om at noen enten kan fortelle mæ kordan ting e, eller bare at æ skal kunne skrive mæ til en økt forståelse av alt som e; en økt forståelse for kordan ting heng sammen ved å skrive ned de sammenhengan æ ser og muligens plukke opp noen flere.

Det e ikke som om det bestandig fungere, men det e like mye også en notatfunksjon for min egen del, fordi æ kan skrive ned ting æ plukka opp på språkkonferansen og så, i sommer for eksempel, om æ e på et interessant seminar på Riddu Riđđu, kan æ tenke «men det va æ jo innom før en gang» og så finn æ det blogginnlegget og linke de to tingan sammen og skjønne litt mer av kordan verden heng sammen.

Det e kanskje ikke en styrke å gjøre det i offentligheta, det finnes ting æ har sagt som æ blir pinlig berørt av – tenk at æ syns det va et menneske verdt å høre på! – som æ gjerne skulle sett usagt, men inntil videre velge æ å tro på kumulativ kunnskap, æ velge å tro at det hjelpe mæsjøl – og kanskje noen andre, men det e en bonus – å skrive tankan mine mens dem enda e delvis utenkt, før æ kan konkludere. Æ hadde nok vært en bedre blogger, eller i det minste en enklere blogger å forholde sæ til, om æ skreiv om ting æ va sikker på, om folk kunne ta mæ på det som e feil, sånn at vi kunne endt opp i klinsj, men det e ikke interessant for mæ, tror æ.

Og æ e ikke gammel nok, æ har ikke virka som same lenge nok, til å vite kæm æ skal høre på, koffor æ skal gjøre det; kæm æ ikke skal høre på, koffor æ ikke skal gjøre det; kordan miljøa som e fornuftig; kordan miljøa som bare e sjølforskyldt og egenrådig. Æ e ikke gammel nok til å være høflig nok til å ville høre på folk som ikke engasjere mæ. Og det kan æ ikke påberope mæ stort lenger, æ vet det, det når et punkt kor det ungdommelige overmotet bare blir voksen arroganse og tro på egen fortreffelighet. Og æ vil ikke bare tro på min egen fortreffelighet, men æ vil stole på min egen generasjon, og noen ganga e det greit å ikke vite ting om tiår tilbake, for kanskje vet ikke de andre heller ting om tiår vi ikke va født i.

Æ vil være optimistisk nok til å tro at det går bra, eller i det minste til å tro at det ikke går bare til helvete, æ vil ha troa på folk uansett kor dem jobbe og ka dem gjør, og det kommer til å gjøre at æ står lagelig til for å bli motbevist i min optimisme, men æ tror ikke æ kan være redd for det? Æ må heller bli såra og vonbroten i ettertid enn å være skeptisk og kynisk innstilt på forhånd (sjøl om æ gjerne skulle unngått begge dela)?

Det e nokka sånt, nokka deromkring æ tenke på, og derfor e det ikke så greit å skulle formulere nokka vettig om språkkonferansen, det må komme mer: what happened always adjusts to fit what happened after that.

by

Til Noereh!, ein førebels rapport om ein språkkonferanse arrangert av Sametinget

Æ vurderte å skrive hele greia på nynorsk – eller, rettere sagt, «nynorsk,» siden æ har litt sjølinnsikt språklig sett – men æ tror den eneste grunnen til at det virke som en god idé e det faktum at æ virkelig virkelig burde gå og legge mæ ganske snart. Så det skal æ ikke gjøre.

Men æ har vært på første dag av språkkonferansen til Sametinget, om samisk språk. Æ merke at æ e litt tilhenger av at konferansa skal hete nokka, når æ tenke mæ om, fordi samisk språkkonferanse høres rart ut når det e sånn. Det høres ut som om oppfølgeren burde hete «En samisk språkkonferanse til» eller nokka sånt. («Og du trodde du aldri mer trengte å gå på en samisk språkkonferanse [LOL]»)

Det va mye norsk språk ute og gikk, men det får nu være. Det som va litt verre va at dem hadde simultantolkning alle veia, men ikke da folk i salen skulle si ting, fordi mikrofonan tolkan hørte på va av den bordfaste typen, så da måtte dem oversette sine egne spørsmål. Og det e jo litt ugreit. Ordføreren i Kautokeino sa det, at han reagerte på at han va på en samisk språkkonferanse og blei tvunget til å snakke norsk.

Sånn ellers va konklusjonen at alle slit og det går til helvete og vi treng en hel masse ting vi ikke har men som vi burde ha. (derav hjertesukket tidligere i dag) Reindrifta sørge over all terminologien som forsvinn, det e stadig færre som tar samisk som andrespråk på skolen, ungdommen i de sikreste samiske språkområdan kan ikke snakke ordentlig samisk lenger, lulesamisk ungdom snakke som dem skriv og skrivemåten e ikke laga for å passe sammen med den faktiske uttalen, politifolk blir beskyldt for tjenesteavvik når dem snakke samisk til folk og den ikke-samisktalende medbetjenten ikke vet ka dem sir, ingen har penga nok og samisk e uansett bare akseptabelt for kommunan så lenge det ikke koste dem nokka, folk e livredd for å bruke språket på grunn av språkpolitiet, men vi kan heller ikke sette vår lit til ting som giellatekno sjøl om dem e fin, samisk språk ende opp som en profesjon, ikke nokka man bruke – skriftspråket blir nokka man oversett til, ikke nokka som e.

Men det som slo mæ mest, til slutt, va det at alle sammen sir «vi treng» og dem treng flere språkfolk, dem treng språkbrukera, dem treng ungdom, dem treng folk som tør å hoppe i det, dem treng penga, dem treng ressursa, dem treng og dem treng og vi må ha.

Og et sted innimellom der går det en gylden middelvei mellom at samisk ikke skal koste kommunan nokka og at vi skal få det vi vil ha – vitale samiske språk som har brukera og e brukanes – og æ skjønne ikke kordan man skal finne den middelveien.

Æ skjønne ikke kordan vi noensinne skal ha nok kompetanse og nok penga til å få til alle de her tingan vi treng for å tro på at språket skal overleve, og det e egentlig så enkelt som akkurat det. Æ tror det finnes et utall menneska på den konferansen som e utrolig mye smartere enn mæ når det gjeld alt av språk, og æ tror dem har helt rett i alt dem sir, æ tror vi treng alle de her tingan.

Men æ tror ikke vi får dem.

Og æ tror, kjære Noereh!, at det e der vi kommer inn og det e der vi slit nokka så voldsomt, og det e det der vi kommer til å slite med om tyve år – om vi fortsatt eksistere, bank i bordet (kor gammel blei egentlig Davvi nuorra?) – for det blir aldri nok og det kommer aldri til å bli enkelt å lære samisk og være samisk, æ tror ikke det. Det kommer aldri til å være nokka vi ikke treng å snakke om med folk som ikke forstår oss og som ikke vil forstå oss, fordi dem kommer bestandig til å spørre.

Men vi har et bankanes hjerte i midten av verden, sir dem, vi har et bankanes hjerte og et ukjent antall flinke folk og det kommer aldri til å bli lett, men kjære Noereh!, æ tror det kommer til å være verdt det hver gang det blir bittelitt lettere. Vi e et lite folk på alle mulige måta, koffor skulle vi tro på store fremskritt?

by

et (veldig kort) hjertesukk

Alle samiske språkting går på «vi må ha folk/kunnskap/vilje» og gudan vet kor alle folkan skal komme fra og kordan vi skal bli/være det vi treng – og lure ungdommen til å bli det vi treng, og de her konferansen, den her konferansen, kommer til å bli en evig runddans kor det eneste vi kan enes om e at alt e håpløst og vi nekte å gi opp, for det e ikke sånt sama gjør.