Vi kunne late som om det her e en tekstkollasj.

Fordi, det som plage mæ i etterkant, som, når æ tenkte mæ om, slo mæ som ren løgn, sjøl om æ va sikker der og da på at det va helt sant, va at æ sa at om noen driv lingvistisk feltarbeid og blir forelska må det være mer usannsynlig at den som drives feltarbeid på også skal bli forelska, for det e da ikke så attraktivt med noen som sier «si det ordet en gang til, si den her setninga, kordan ville du bøye den frasen, kordan sier du den lyden.» Men æ tror æ løyg, om enn aldri så uintendert. Fordi noen som sier «kordan va det du sa det der? Si det en gang til.» e, om ikke nødvendigvis attraktivt, så tiltalanes. Det finnes så mange måta å bli hørt på, og en av dem e av menneska som av og til kanskje e mer interessert i kordan du sier ord og frasa enn ka du sier, folk som høre på dialekt og sosiolekt og tonefall og som synes det e interessant. Eller kanskje æ bare like å snakke om mæsjøl og ikke e så nøye på koffor folk bryr sæ, det kan jo være.

Men æ va i Oslo, på møta med folk som driv med språk (derfor den plutselige oppblussinga i lingvistkjærleik, lingvista altså, æ tror dem e den beste typen nerda æ vet om, det e kanskje derfor æ kjenne såpass mange av dem. Det og rein flaks), og på julebord fordi det tilfeldigvis va samtidig som møtan, og det va alt æ rakk å gjøre i Oslo: æ spiste, sov, va på møta, va på julebord, sov lite, dro hjem. Men det va fint, æ fikk le litt av nerdate menneska som egentlig snakka om sex i x antall tima, men på bisarre fascineranes måta (besoving Catullus incesttematikk hos Ibsen kjærlighet i moderne sangteksta), æ va ute på byen helt til stengetid for første gang på evighetslenge og da vi gikk fulgte en av dem mæ til hotellet fordi dem e hyggelig og æ e et menneske som synes det e småskummelt å gå rundt aleina i Oslo midt på natta.

Og æ tror ikke det va det som va poenget, det e hverken lingvistikk eller julebord eller besoving som e poenget (æ kom tilbake på jobb på Mo og et av de første spørsmålan æ fikk, grunnet noen fb-statusa va «blei du besovet mens du va i Oslo?» og æ tenkte på det etterpå at det morsomste hadde vært å svare ja, tenk dæ de ansiktsuttrykkan på folk, «du skulle bare visst kor mye besoving som blei bedrevet i Oslo, det va ikke måte på!»), fordi det æ av og til tenke på i det siste e digital språkdød. Og det e et helt anna tema og det fortjene helt andre ord enn dem æ kan produsere akkurat nu, når klokka e halv tolv og æ strengt tatt burde legge mæ, ikke rable ned frasa for frasans skyld, fordi æ prøve å ikke tenke på enkelte ting æ burde være for smart til å tenke på.

Men digital språkdød, og framskyndinga av språkets død når du mangle de rette hjelpemidlan til å gjøre bruken av språket lett tilgjengelig uansett platform for språkproduksjon.

Æ korrekturleste nettopp ferdig en masteroppgave som blant anna handle om rettssaka i sørsamiske reinbeiteområda, og tok mæ i å lure på om noen av de sørsamiske ungan som har vokst opp i sïjtan der studere juss, eller om dem alle lar være for det kan man ikke stole på, æ blei slått av (og det burde æ egentlig visst, det visste æ kanskje, egentlig) at hver gang noen klage over rein som opphold sæ på plassa kor den ikke burde være (som vel ofte betyr plassa kor folk har flytta inn og mene at reinen derfor burde flytte ut) så tror dem kanskje at dem klage sin individuelle sak – og æ skjønne jo at ingen vil ha rein i hagen, dem e ganske store dyr, dem kan spise ganske mange prydplanta, dem gjør sikkert fra sæ og e sikkert generelt ganske dårlige dekorelementa rundt moderne møblerte hjem – men det dem gjør e å bygge videre på hundreogfemti år med mer eller mindre aktiv politikk og rett som mene at det e OK med rein men bare så lenge dem ikke plage ordentlige menneska og det ordentlige arbeidet dem gjør. Fint med rein og godt med reinkjøtt, men kor store beiteareala treng dem egentlig, koffor skal dem beite der dem har beita før og ærlig talt, alle vet at saman ikke kom først så koffor skal dem få lov til å gjøre som dem vil, kreve erstatning og mate dyran sine i hagen til folk og sende dem ut på veien i håp om at dem blir påkjørt og all den her argumentasjonen som du tenke bare e din egen, men som har så mye historie bak sæ. Og koffor skal folk måtte forholde sæ til ka som skjedde før demmes tid, det at en person ikke vil ha rein i hagen betyr jo ikke at den personen ikke vil ha samer i landet, ærlig talt, det e en reductio ad absurdum av dimensjona, det får man ikke lov til å hevde. Og man hevde det kanskje ikke, men man tenke at det finnes ulempa uansett kor i verden du befinn dæ og noen plassa har de ulempan alders tids bruk å lene sæ på og noen ganga har dem ikke det, og alle de her tingan som dør ut som forsvinn som ikke lenger eksistere fordi noen glemte å slåss for det, fordi noen ga opp og det får vi ikke lov til, men det e faktisk måte på kor mye man kan kreve, kor mange vindmølla man kan vente at folk skal slåss mot, kor mye distraksjonspolitikk man hold ut.

Og noen ganga e det noen som sier «kordan sa du det ordet, si det en gang til?» og du vet at det e det samiske i det og i dæ som skinn gjennom, det e en av delan av språket ditt som du lærte før du lærte norsk, det e č-/kj-lyden du bær med dæ som et bevis på at du ikke e språkdød, du e fortsatt her, og noen ganga e den litt pinlig, for du kan jo snakke ordentlig, bare ikke der, du vet den e feil men du vet ikke kordan du får den rett og av og til tenke du at du skulle ønske folk ikke hørte den som en feil (og lingvisten sier at det e ingen som snakke feil, man snakke aldri feil, man snakke på forskjellige måta, helt vanlig), men som oftest bær du den med dæ som et bevis, om enn bare for dæsjøl, et bevis på at hverken du eller kulturen din e død og det kan ingen ta fra dæ, og de folkan som av og til heng sæ opp i den, de folkan som oftest e lingvista, dem som plutselig ser språket ditt på måta du glemme at det kan sees på, minne dæ på at det e viktig uansett. Det e aldri feil og det blir ikke dødt så lenge du bær det med dæ. Og æ e ikke forelska, men æ kom på at æ finnes.

En poetikk av skamløse tyveri?

I kveld va æ på et poetikkseminar. Det høres litt pretensiøst ut, og litt fint, og det det egentlig betyr e at æ hørte på Morten Wintervold prate i en drøy halvtime, og så hørte æ – stort sett – på andre diskutere i en knapp time. Æ brøyt bare inn en gang, æ hang mæ opp i et bare, for Morten nevnte oversettinga av Bruno K. Öijer og sa at det eneste han eventuelt hadde lagt inn av sæsjøl va bare det radikale bokmålet og diftongan. Enspora som æ e (oversettelse oversettelse oversettelse) hengte æ mæ opp i det bare:et, æ tror til og med æ gikk så langt som å si at det e jo en unnlatelsessynd å ikke si det, å redusere det til et bare, for det e jo det viktigste. Språket du oversett nokka til e det viktigste du kan gi til den teksten du skape, og når Morten velge radikalt bokmål e det ikke et bare, det e et utropstegn – eller det kan i det minste leses som et.

Min oppfattelse av oversettelse tilsier også at det Morten sa ikke kan stemme, fordi min oppfattelse av oversettelse tilsier at ethvert valg man foretar vil være å legge nokka av sæsjøl igjen i teksten: du bruke de ordan som fall naturlig for dæ, du unngår ord du aldri har hørt om fordi du – naturlig nok – ikke kan bruke dem, alt du e vil eksistere i alt du har oversatt og dermed kan håpet bare være at ordforrådet ditt e stort nok, at du e kompetent nok, at du har lest nok, levd nok, til å kunne bruke ordan du kan på å si nokka som e så likt det den opprinnelige forfatteren ville si.

Men æ e jo relativist, æ e sjølopptatt og personligprivat, æ e det uunngåelige sentrum av alt æ gjør og derfor blir også alt æ oversett nokka æ har gjort. Sjøl om æ selvfølgelig håpe at det eneste eventuelle tospråklige, flerspråklige lesera vil legge merke til e at teksten e bra, at oversettelsen fungere, at ingenting skjær i øyan på folk.

Det va uansett ikke det som va poenget, det va ikke det Morten hovedsakelig snakka om (men æ e jo bestandig mæ mæ mæ). Morten snakka om søppel og skitt, om å skrive dass når folk sier dass, og Morten snakka om kropp.

Æ tok mæ friheta – som æ tidvis gjør – og nu har æ Morten på iPhonen min, Morten som snakke (sjøl om det ikke blir det samme, fordi Morten som snakke e Morten som ikke klare å stå i ro, e Morten som e konstante, små bevegelsa, og hver gang æ har sett Morten stå foran mæ – og et større eller mindre publikum – og være en sånn som snakke tenke æ at æ vil ta bilda av han; i kveld lot æ være), og æ hørte på han en gang til, leita mæ fram til punktet, 24.42, kor han sa det som slo ned i mæ, og fordi æ nu kan høre på Morten så ofte æ vil transkriberte æ dela av det han sa, og nu skal æ sitere:

Stemmen som kommer fra kroppen e viktig i det øyeblikket æ sett mæ ned for å skrive, dette har æ sagt før: åpne et nytt word-dokument, markøren blinke oppe til venstre på det hvite arket. Æ skal inn der, forstyrre stillheta, skitne det til. Æ vet ikkje ka som kommer, i motsetning til en artikkel dreie ikke diktet sæ om nokka på forhånd gitt. Diktet dreie sæ om det det skal komme til å dreie sæ om, etter utallige mislykka omdreininge som e den kreative skriveprosessen. Innvevd mellom øyeblikk av ekstase under arbeid å utvikle nokka – tungas klasking i munnhula, fingrenes oppildna ferd over tastaturet – består den kreative skriveprosessen av en serie tvilsspørsmål: æ har en forestilling om kordan et godt dikt skal være, men ettersom diktet æ e i ferd med å skrive ikke finnes fra før, det må oppfinnes eller finnes frem til, e æ aldri helt trygg på at teksten som e i ferd med å folde sæ ut framfor øyan på mæ kommer forestillinga i møte.

Det første avsnittet der e relativt åpenbart, om enn bare i etterkant, om enn bare det øyeblikket man høre det, men det va det som kom rett etterpå (det va bare en bitteliten del innimellom de to) som fikk mæ til å tenke !!! – fordi æ av og til tenke !!!, når nokka e så uventa slår det ned som utropstegn – fordi det føltes som om Morten hadde lest tanka æ ikke visste at æ va så nært å tenke:

Æ som sitt her og skriv ble nettopp halt ut av en blødanes livmor; no snakke kjøttet, fingran rase over tastaturet, de samme fingran lurte sæ for noen tima sida inn under trusestrikken din, fingran har også vært inni en brøddeig, dem har pressa små frø ned i fuktig mold og løfta en forgasser opp mot sola. Verden e gripbar og konkret, alt æ har løfta opp, fingra med og putta i munnen, sugd og slikka på finnes som avleiringe under fingertuppan som seinere slår ned plastknotta på tastaturet. Kroppen e med, det kommer ut som assonans, innrim, enderim, innfall, utfall, ei elv av vokala nedover arket.

Når seminaret va over, gikk æ og Ida på 4 roser («så kan vi dissekere før æ går hjem og legg mæ») og det viste sæ at vi hadde tenkt på akkurat det samme da han sa det: det her blogginnlegget (det hadde føltes litt mindre teit om det ikke va et æ har skrevet, ja), eller kanskje mest siste delen av det. Siste delen av det som æ stjal skamløst fra den her teksten. (som æ ikke linka til i det innlegget, bare fordi. Unnlatelsessynd) (eller plagiat. Spør Vigdis Hjort) (via Martin Grüner Larsen på twitter)

Det føltes litt som om Morten har tatt den tanken æ hadde – den tanken æ hadde stjelt – og gjort den tekstrelatert, og det føltes litt som et mirakel, et like stort mirakel som fingertuppan mine e, som det å bevege kroppen e. Og ja, det burde kanskje være like åpenbart som det første sitatet: du skriv med de fingran du leve med. Men ideen om livet som avleiring på kroppen, som nokka fysisk, nokka faktisk som så blir til tekst e en sånn tanke æ aldri har tenkt før. En sånn tanke æ ikke visste at æ kunne ha, men som æ nu e glad for å ha fått. Æ kommer til å stjele den, enten med vilje eller uten, fordi Morten berørte nokka æ har tenkt på – la oss dra metaforen så langt det lar sæ gjøre: æ klorte mæ fast i tanken til Morten, og nu heng hudcellan (eller ka slags cella det nu e idea består av) fast under neglan mine, dem blir en del av den avleiringa æ etterlate mæ på tastaturet eller i skriveboka.

Det e kanskje plagiat, men da æ tok bussen hjem va den siste sangen æ hørte på, før æ skrudde av og gikk inn døra, Ha Ha Tonka sin «Saint Nick On The Fourth In A Fervor» og for første gang hørte æ noen linje æ ikke har fått med mæ før, i begynnelsen av tredje vers syng dem «I own all of my ideas/I stole just one or two» og æ tenkte med mæsjøl at det va da merkelig passanes. Så, i femte verset dukke dem opp igjen, og den her gangen e det enda mer passanes, e det akkurat sånn livet e akkurat nu, mens æ skriv det her: «I owe all of my ideas/To the ones I stole from you.» Og til slutt, det som gjør den sangen til perfekt selskap på kvelda som den her, kor hjernen din plutselig får tenke tanka du ikke visste at den kunne tenke: Let’s get one thing straight from the get-go: This glimpse of brilliance is much better than your long look at mediocrity.

dialekthelvete. Woo hoo!

Æ vil ha

  • Luhkka:
    1. en blå luhkka
    2. en grønn luhkka
    3. en svart luhkka
    4. en luhkka uten hette
    5. en luhkka med innsydd refleksbånd
    6. en luhkka med innerlomme
  • et underskjørt i ull
  • knelange mamelukka
  • en lang rød cardigan
  • røde vintersko
  • flere trekantskjerf som e sydd sammen
  • ny iPod
  • iPhone 4
  • ebokleser
  • en jobb
  • en nettside

Æ vil

  • på kino
  • på teater
  • på konsert
  • på kunstutstilling
  • skrive mer strukturert
  • få en klem

Æ har havna i språknød. Dialektal språknød, må vite. Ikke det, æ tror nok den går over til i morra eller nokka deromkring, men inntil videre e æ i unøden – eller i nøden, unøden betyr vel at man ikke e full av nød. Dialekt e en sånn greie som ikke e så grei bestandig. (særlig ikke når du virkelig ikke har ordets makt, æ kan jo tross alt skrive koherent og fornuftig sjøl om æ skriv på dialekt.) Kanskje æ burde ha lagt om språkmessig og søkt om bloggmidla fra Fritt Ord, det e viktig å støtte de samiske bloggeran, eh? (Det e så praktisk med den minoritetsstatusen, at man kan trekke den fram hver gang man vil ha penga, mene æ.)

Men jo, en gang i blant stoppe æ opp og tenke at «æ kunne blitt tatt alvorlig – kanskje – om æ blogga på bokmål!» Ikke det at tematikken hadde blitt nokka mer fornuftig, men kom igjen, samiske bloggera som skriv på norsk, om kultur og litteratur – det e ikke akkurat en nisje kor det renn over av konkurrenta. Men æ slit med å skrive på bokmål, og æ e langt fra flink nok i nynorsk til å blogge på nynorsk – sjøl om en samisk kulturblogg på nynorsk hadde vært ♥ ♥ ♥ så det sto etter. Dessuten sir dem jo at man skal snakke dialekt og skrive nynorsk – men æ tror radikalt bokmål hadde vært nærmere dialekten (les: øvre samisk middelklasse-sosiolekten) min, egentlig. Problemet mitt ligg i hovedsak i æ og e og sånne ting, jeg føles som om noen stappe en sokk i munnen på mæ – da hadde det vært bedre med eg, men da e man skummelt nært æg, og det sir æ ikke (noen minstekrav må man ha – æ sir ikke ikkje, æ palatalisere ikke og æ kommer aldri til å si æg. En stund hadde æ litt trøbbel med nu, men det høres nu tross alt bedre ut enn nå).

Æsj, æ vet ikke. Det e jo et teit problem å ha uansett, dessuten e æ veldig sjelden interessert i å bli tatt alvorlig – dessuten hende det at æ blir tatt alvorlig likevel og det e ekstra hyggelig å bli tatt alvorlig når du skriv som en anna ungdomsskoleelev. Sjøl om æ nok vil hevde at æ har et noget mer besvisst forhold til språket mitt enn det ungdomsskoleeleva har. Men ordforrådet ditt ser aldri imponeranes ut om du skal presentere det i en setting kor resten av språket ser ut som om du ikke tenke over ka du skriv. Akk og ve og språktrøbbel.

Og i morra skal æ skrive blogginnlegget om landsmøtet, det får være måte på utsettelsestaktikka.

she thought he looked nice, rough around the seams, just the kind of boy who could listen to her dreams

(æ e ikke full, men æ kunne like gjerne vært det)

Æ kom fram til, på gåturen hjem etter bussturen til busstoppet, at om æ skulle forelske mæ, så måtte det vært nu, i morra, med en gang – for hjertet mitt e så stort, og så åpent, at æ vet ikke kordan æ skulle unngått det, om det dukka opp en mulighet. (Det gjør det jo neppe, så der va forbeholdet, men hvisomatte)

Bare fordi æ har sett så mye film, æ har brukt brekkjern på sjela mi, fjerna ribbeinan, og nu e det fritt fram, ingen hinder – æ har grått og ledd og sukka og stønna oppgitt og vridd mæ i setet og holdt mæ fast i armlena, æ har gitt mæ ende over, igjen og igjen og igjen, æ har oppdaga øyeblikk og æ har sett ting æ ikke visste æ ville se, og om æ skulle bli forelska, om æ skulle elske, så hadde æ gjort det best nu.

Det e så mange muligheta, og æ grip dem, æ ignorere folk til fordel for film, æ ser menneska og kjenne at det hjelpe på, det gjør alt bedre, men filmen!, livet!, filmen! – har du sett på maken? Har du sett nokka så sårt som gamle dame som miste sønnan sine (barn skal ikke dø før foreldran sine, det vet vi jo), menn som gråter og kvinner som gråter og øyeblikk av så inderlig fortvilelse at æ ikke vet om æ skal le eller gråte, æ vet ikke, æ vet ikke, men æ elske.

Æ e forelska, i filmfestivalen, i Tromsø når æ går på kino klokka ni på lørdagsmorran og ser at halvparten av de andre folkan på bussen strene i samme retning som mæsjøl, når æ høre at dem sir «jo, vi så den filmen, og den filmen og vi skal kanskje se den filmen» og det e så mye å velge i, og språket! Tenk å kunne se en film om noen som oversette, men som ikke bare oversette, men som oversette sammen med folk, en som skriv og en som les og folk som sir «bør det ikke være et komma der?» «tror du ikke det ordet hadde passa bedre enn det her ordet?» og det va det æ tenkte, her for en stund siden, at kjærlighet hadde vært, for mæ: noen æ kan diskutere kommaplassering med, noen som hadde skjønt nødvendigheten av diskusjonen (se kommaet som en metafor, men også bokstavelig), tenk på det – tenk å elske noen som elske språket like høyt som dæ, like høyt som du; bare tanken gjør litt ondt (altfor optimistisk).

Æ kunne elska alle på den her festivalen og fortsatt hatt plass i hjertet, fordi filmen bryt mæ opp og filmen gir rom og filmen åpne for tanka æ ikke visste at æ va i stand til å tenke og æ elske så intenst at æ vet at æ kommer til å sove bort halve neste uke, æ kommer til å være utslått, men i morra, i morra e det fortsatt en mulighet for at æ blir forelska, om æ skulle bli forelska (det skal æ jo ikke), så kunne æ blitt det i morra, fordi verden står åpen og filmen begynne snart og det hadde vært nokka om vi så den sammen, eller ka?

det her e ganske usammenhenganes

Therese: Du rødme til og med når du sir det!

Ka æ sa? Nokka snobbate og upassanes æ ikke vil fortelle særlig mange. (det finnes enkelte ting æ ikke nødvendigvis vil innrømme at æ tenke) Til gjengjeld fortalte æ – og innrømme herved for gud og hvermann – at æ e merkelig tiltrukket av høye, tynne (nærmest spinkle) menn, «det e nesten så man skulle tro at æ vil ha et slags absurd Helan og Halvan-forhold».

Therese stakk innom VT mens æ satt der (ho: æ va her tidligere for å kjøpe kaffe, da va du ikke her. mæ: æ vet, æ va litt seint ute. (korpå ho sa «seint ute?» og æ sa «… æ e teit»), så vi endte opp med å avtale at æ skulle komme på besøk. Hvilket æ jo, logisk nok, gjorde, for å overlevere to flaske Mummi-brus og en særs forsinka bursdagsgave (som for anledninga va pakka inn i en plastpose fra Ark, på tross av at æ kjøpte den i JUNI. Æ sug). Så vi snakka om ting og greier, mangel på andre greier og generelt sett verden, og musikk og litt av alt. Kort oppsummert, liksom:D

Poenget mitt, egentlig, va vel at æ satt på VT i en del tima (as is my wont), og faktisk klarte å lese absolutt alt æ hadde med mæ, pluss det interessante i Morgenbladet (som tilhørte VT), fordi det for en gangs skyld sto interessante ting i Morgenbladet. To utgava av DN, Klassekampen, samt den teite boka æ egentlig ikke skulle anmelde, men som æ plutselig skreiv en nesten-ferdig anmeldelse av. Det e deilig å slakte ting av og til. Og den boka stilte æ mæ udelt negativ til, i motsetning til de tre andre æ har lest den her uka. (Fire bøker på en uke, det e nesten så man skulle tro at æ har sommerferie. Bortsett fra at æ i sommerferien stort sett leste romantisk kliss. Hvilket i og for sæ hadde vært greit nok, men det kunne i det minste vært subversivt romantisk kliss, men det va det ikke. Heteronormativiteten lenge leve, etc)

Bortsett fra det innså æ plutselig at min levemåte (whatnot) tilsir at en dag uten lesesalen går helt greit, men at det e nokka galt et sted om æ ikke har vært på kafé. Æ tror det e litt feil prioriteringe, men men.

Også tenkte æ på nokka på bussturen hjem, fordi æ kom fram til at æ nok burde besøke Therese og Bjørnar mens Bjørnar e våken, det hadde jo vært hyggelig det også. Uansett, æ tenkte «så kan æ snakke samisk til han!» fordi æ snakke samisk til levanes vesena som ikke kan svare (små barn og kjæledyr. to side av samme sak det). Æ snakke gjerne engelsk når æ prate med mæsjøl, og æ snakke egentlig bare norsk når æ snakke med noen. (Æ snakke ganske mye til/med mæsjøl når æ e aleina, æ tenke bedre sånn, så det e litt rart at det hovedsakelig e på engelsk) Æ tenke på norsk og engelsk (sjelden samisk, bare når æ skriv på samisk, knapt nok da), og æ skriv som regel på norsk, en del engelsk og en sjelden gang samisk (når æ skal skrive nokka spesifikt), med mindre æ blande alt når æ driv på og underholde mæsjøl.
(for den som eventuelt lure: æ lærte samisk først (æ va visstnok kjempefascinert når dem snakka samisk på TV, til og med før æ va i stand til å snakke sjøl), men lærte norsk ganske tidlig, fordi bestevenninna mi (som bodde på andre sida av gata for oss, når vi bodde rett ved siden av fengselet) va norsk (lillebroren min hadde stort sett bare venna i den samiske barnehagen, så han snakka litt knøvlate når han begynte. Det e sjarmeranes. Han gjør det ikke nu lenger). Og æ begynte å lære engelsk som femogethalvtåring, eller deromkring, da vi bodde i Santa Barbara (Goleta). Tidlig krøkes som god språknerd skal bli. (thus ends a(nother) pointless lesson in my personal history)

Du e en simpel sjel.

Wooo! Æ har nettopp fullført en oversettelse! Hvilket e ren løgn, siden æ har en tekst igjen, men den fortjene min hele og fulle og årvåkne (eller bare våkne) oppmerksomhet, så æ skal la den ligge til i morra, fordi æ har vært flink og flinke folk fortjene å sove og litt sånt.

Æ har altså oversatt en liten haug med sangteksta av Sofia Jannok fra samisk til engelsk. Nokka som endte opp med å være en overraskanes hyggelig affære – med undertegnede, en skrivebok (en lysegrønn moleskine fra de nye fancy to-tona to-pakkan dem selg, yeah), en bunke med ark, og – sist men definitivt ikke minst, sjøl om den e ganske liten – mitt fantastisk vakre Pocket thesaurus fra Penguin, med den klassiske grønne og svarte borden. (om du ikke vet ka æ prate om e du en skam for bokelskera.) På Kaffe&Lars, i noen tima i går (dog, da uten thesaurusen, det va enkle førsteutkast) og en del tima i dag.

Og æ vet æ e en udiskutabel nerd når æ sir sånt (det e jo derfor æ sir det), men æ elske sånt pirkate språkarbeid. Å sitte og slå opp i ordboka for å se om det finnes ord som kan gi gode bokstavrim, se om æ kan finne den riktige flyten (så få ord med s i som mulig hjelpe på), eventuelt prøve å få det til å passe inn i forhold til antall stavelsa og sånt (det hoppa æ ganske elegant over i det her tilfellet, engelsk e vanskelig stavelsesmessig), og bare. Lese samme setning tyve ganga for å se om det faktisk kan gå an uten en fuge-s og greier. Æ elske det. Det og å lage latterlig dårlige forslag som egentlig bare e for å underholde mæsjøl.1

Mens æ språknerde, så vil æ bare legge til at æ va på Riddu-avis slippfest (og ikke bare for å få gaven min fra Therese, æ fikk en giant microbe bokorm, jippi!), og det va fint, og ho årets unge artist – Eline Grønvoll – sang noen sanga. Det va ganske fint, bortsett fra at æ til og begynne med va litt sånn «å nei, ikke syng på engelsk!», men etterhvert også blei litt «å nei, ikke syng på bokmål!», æ tror æ bare e umulig å glede. (det va litt rart da, fordi æ satt og prøvde å finne ut av kæm det ligna på (siden ensom pike med gitar e min sjanger), men det eneste æ kunne komme på va tidlig Jewel, men også det bare i bruddstykka. Og problemet mitt va at ho va for lite lik noen, men samtidig ikke mye nok sæ sjøl? (æ har brukt opp alle de gode ordan på oversettelsen min!) Æ vet ikke helt, men det blei litt pregløst i lengden, tror æ. Dessuten savne æ – uten at det e Eline Grønvoll sin feil – jente som kan synge med mer humor. For det e fint med inderlighet, men du verden som æ savne noen som e villig til å være nokka anna. Øøh, det va et sidespor.) Uansett, æ dunka hodet forsiktig i setet mitt når ho på et tidspunkt sa «men livet e ikke komplisert, det kan være simpelt»

DET HETE ENKELT, IKKE SIMPELT!

Enkelt e ukomplisert, simpelt e «tarvelig; udannet; sjofel». Simpelt kan brukes som enkel, men da vanligvis i juridisk bruk, av typen «simpelt tyveri» – dessuten bruke 99.99% av alle dokker søte små idiotan (æ mene, søte små simplingan mine) ordet simpelt fordi dokker tenke på engelsk. Og det e teit. Når du sir «det e den simpleste ting i verden», så blir æ ærlig talt litt fornærma. OK? Du kan være simpel, men ting e som regel enkel. Med mindre dem e tarvelig, da e dem simpel. Enkelt og greit.

1northern lights dance under high heavens/with sundry forms of fires bortsett fra at mitt AHAHAHAHAAAheh.nei-forslag va motley configurations of combustion (og æ vet at high heavens har en anna betydning som sådan, men æ likte det.

«You said we were the real thing…»

En gang blei æ født. For lenge lenge siden, til og med. Så fortsatte det, med lange oppsummeringa av år, pluss noen scena av viktige situasjona. Etterhvert kom æ til et klimaks [man kan kanskje argumentere for at det har vært mange opp gjennom åran, alt ettersom kordan man definere klimaks], så nu vente æ på spenningsfallet. Inntil videre ihvertfall.

Haha, vi har hatt undervisning om innskutte fortellinge i dag, lærern min mente man ikke kan skrive et dagbokinnlegg som ikke e innskutt i det hele tatt. Og han har nok rett, med mindre man begynne som æ gjor, også fortsett til «og nu sitt æ på datalaben på universitetet». Men da kan æ heller ikke si at «snart skal æ til byen» for det kan æ da ikke være sikker på. (Æ mene, æ vet at æ skal til byen, men det kan jo hende æ blir distrahert herfra til døra. Har skjedd merkeligere ting:D)

I tillegg til det e æ overbevisst om at lærern min har lest/les det her. Pyttsann. Heia lærern!

ekstra I dag sa lærern min således! Æ blei helt satt ut, også satt æ der og tenkte «<3!<3!<3!". Også kom æ fram til at det e litt ille når man har begynt å tenke i smileys og sånt… Æ antar at det neste steget blir at æ sir lol eller rofl hver gang noen kommer med nokka morsomt… for en framtid. Men uansett, således! <3 Hiii! ferdig nu