halvgjort og håpløs [ikke veldig flatteranes]

I dag e æ stressa og psykosomatisk. Æ har en vag følelse av hjerteflimmer og en definitiv følelse av at æ har glemt omtrent alt æ burde huske, pluss at all kommunikasjonen min blir helt feil. Egentlig har æ så god kontroll som æ kan ha på alt æ skal gjøre til festivalavisa, men den i kombinasjon med andre ting gjør at æ føle mæ halvgjort og håpløs.

Folk e vanskelig å forholde sæ til og æ glemme at æ har tendensa til å uttrykke mæ på måta som ikke akkurat kan sies å være glassklar; i går kveld hadde æ kontroll, men i dag forsvant den.

I går kveld prøvde æ nokka nytt, og det fungerte overraskanes bra. Æ fikk en iPhone til jul, og sånn cirka dagen etterpå va den grodd fast i hånda mi. Det e djevelsk praktisk, men æ e et ekstremt fragmentert menneske om æ ikke passe på mæsjøl, og æ e ikke veldig flink til å passe på mæsjøl.

Så i går kveld dro æ på kafé (eller på 4 roser), uten hverken datamaskin eller iPhone (men med iPoden, selvfølgelig). Æ leste noen avise, en del i How the Garcia Girls Lost their Accents av Julia Alvarez, æ skreiv ned teite ting i en skrivebok og fine sitata i en anna («English was then still a party favor for me – crack open the dictionary, find out if I’d just been insulted, praised, admonished, criticized.» «He grinned, dimples making parenthesis at the corners of his lips as if his smile were a secret between us.» «Perhaps if Rudy had acted a little more as if lovemaking were a workshop of sorts, things might have moved more swiftly toward his desired conclusion. But the guy had no sense of connotation in bed.»), æ hørte på Ára og Kris Delmhorst sin Strange Conversation, æ satt og så ut vinduet og tenkte på alt og ingenting, og det va så forferdelig fantastisk at æ vet ikke ka.

Æ hadde glemt at æ trives veldig fint inni mitt eget hode i perioda, og æ klare ikke helt å slappe av når æ vet at hele verden e en tynn touchscreen unna til ethvert tidspunkt. For det kunne jo hende det har skjedd nokka, kanskje noen har svart på en epost, kanskje noen har sagt nokka fint, kanskje Norsk tipping ringe sjøl om æ ikke har tippa lotto noensinne. Man vet aldri, men æ skal øve mæ mer på å klare mæ uten den kunnskapen i lengre perioda av gangen. Og æ e så rastløs at det må skje under tvang, ved å legge igjen alle tingan som kan distrahere mæ og forlate dem, for ellers kommer æ til å komme på bare en ting æ må undersøke, og så går alt ad undas igjen.

Det e vanskelig å være lett å distrahere, men æ tror æ skal gjenta eksperimentet – det finnes ingen som syns æ e så uunnværlig.