et kjærleiksbrev til kritikken?

Æ e litt usikker på kor lenge æ har hatt den her linken åpen i nettleseren min, fordi æ vil … Æ vet ikke helt ka æ vil, æ vil kanskje mest av alt peke på den og si «Se! Se!» fordi det e det æ ende opp med: se! Alle de her tingan folk tenke, skriv, e. Det e så fantastisk. Æ har forøvrig også den her linken åpen, fordi æ ikke helt klare å lukke igjen noen av dem. Men se på det her avsnittet:

Hvad betyder disse indledninger? De melder sig og vil være med, specielt ved stor læsebegejstring. Det korte svar er at teksten, hvis den er god, skriver mig.

Æ mene, tenk på den siste linja der teksten, hvis den er god, skriver mig, æ leste den – æ stoppa opp og leste den tre ganga, minst – og tenkte utropstegn, men ikke helt (ikke utropstegn som når Morten vidåpna hjernen min på måta æ halvveis va kommet fram til sjøl), kanskje heller et «å.» enn et «Å!» Som om brikka du ikke visste at du mangla plutselig ramle på plass. Og det va det æ tenkte på, kanskje, da æ leste den første linken, anmeldelsen av Stig Sæterbakkens Essays i utvalg, men æ leste den i Klassekampen, i bokmagasinet (nær sagt selvfølgelig – bestandig papir først, om mulig), da æ kobla den sammen med den bittelille teksten, tre setninge og en tanke æ ikke har tenkt før. Fordi i den korte bokanmeldelsen e det så mye

Det er ikke sikkert at dette kan bli til en tekst, og denne usikkerheten sleper skribenten med seg som skitt under sålene, denne dirringen er tekstens forutsetning.

(æ prøve – fordi alt handle om mæ mæ mæ – å huske sånne ting for øyeblikket, æ klare ikke å si det æ vil, æ har til stadighet en tanke i fingertuppan som æ ikke får lagt fra mæ på tastaturet, og det smerte – det tære, som vi ville sagt i Utropia i hine hårde dager, men nærmest bokstavelig, om enn ikke fysisk, så mentalt: det tære å gå rundt og til stadighet føle at man har et behov for å formulere nokka, men uten å vite ka det e man ikke har formulert enda)

Men i en tanke som ikke handle om mæ mæ mæ (haha, særlig) e det nokka anna der, å lese – eller å kunne lese, å kunne velge å lese (det e sikkert det dem ville sagt, de fornuftige folkan som tenke og formulere og skriv intellektuelt smart, som ikke bare bruke tida si på å vase sæ gjennom alt dem tror dem mene i et forsøk på å få sagt nokka dem kanskje e enig i) – å kunne lese kritikeren som menneske i kritikken dem skriv. Det e det æ e interessert i. Eller, det e det æ e interessert i (det virka som en sånn ting man må spesifisere som ikke-allmenngyldig).

Ikke fordi æ vil komme til bunns i kæm dem e gjennom å lese en rekke teksta som sjelden bikke, ka?, tre tusen tegn? Æ e ikke dum, æ vet forskjellen på en blogg og en bokanmeldelse. Men æ stole ikke på et menneske som ikke e synlig i teksten dem skriv. Æ forvente ikke en innrømmelse av nokka personlig i alt som blir skrevet, æ har ingen forventninge om å kunne lese mennesket bak anmeldelsen i en tekst som – i det minste forhåpentligvis – skal handle om nokka noen andre har produsert. Men æ vil så gjerne se glimt av mennesket som skriv det æ les, fordi det gir mæ muligheten til å etterhvert kunne slå fast om det e noen æ e enig med. (enig som i lik smak, ikke enig som i bra/dårlig litteratur-definisjona, åpenbart, men det skjønte dokker jo, selvfølgelig.) Hvilke kritikera har en smak som i større eller mindre grad e forenlig med min egen, ka har vi til felles, kor e vi uenig? Kæm kan æ lese og forkaste på stedet, kor kritisk må en kritikk være før æ kan konkludere med at æ nok vil være enig i det som blir sagt?

Eller bare muligheten til å lese kritikken som tekst i sæ sjøl. Æ les 99% av all teksten i bokmagasinet – æ les kanskje 1% av bøkern dem anmelde – men det føles av og til som om det e et minimum av ka æ kan gjøre: noen har skrevet en bok, noen andre har publisert den, og noen har lest den, har forsøkt å tenke på den, om den – koffor skal æ da la være å bruke kanskje fem minutt av dagen min på å lese det sluttresultatet, å være og bli en del av sluttresultatet. Kanskje æ aldri les boka, eller kanskje æ gjør det til slutt, kæm vet. Men det e mange ledd der, æ like å kjenne så mange av dem som mulig.

bedre seint enn aldri

Æ har hatt det her halvferdige blogginnlegget ligganes i over en uke, æ starta på det sist lørdag, fordi æ fikk et behov for å snakke om alle avisan æ leste, fordi det va så mye fint i dem. Men så blei æ distrahert – æ blir bestandig distrahert – også glemte æ av det, men da æ leste avisan nu på lørdag slo det mæ at æ antakeligvis burde poste det også, fordi æ vil ta vare på den følelsen æ hadde sist lørdag, fordi alt va perfekt, og det va fint og flott og sånne øyeblikk, sånne tima, man skal ta vare på.

Fordi avisan va full av sitata som «Problemet er ikke at jeg er uvanlig, det er at du er uvant.» (Sara Lund/Claes Schmidt, Magasinet) og «Proffe folk [kunne] arrangert konsert med Flo Rida i Tromsø, men for disse karene ville det være omtrent som å fly til månen i kajakk.» (fra iTromsø), og i iTromsø va det et portrett av Kjell Fjørtoft, skrevet av Jørn, og det fikk mæ til å tenke at han kommer til å bli god på sånt, portretta, etterhvert, bedre og bedre, og det e litt fint.

Også va det ting som at det i en reklame for Filosofisk supplement sto at dem har en «tidligere upubulisert tekst av Slavoj Žižek» – æ ser for mæ en tekst om filosofidiskusjon etter åtte øl. Æ tror pubulisering av teksta hadde vært en fin filosofisk (filosofiks) greie, ka sir den her teksten alt ettersom kor mange øl vi drikk mens vi les den? Æ tror pubulisering hadde vært løsninga på ganske mange teite ting her i verden.

Også va det Bokmagasinet da, og æ blei helt forelska, fra ende til anna; det starta fint med linja «Om dere tilgir en blandet metafor: [Maria Reinertsen] tar små biter av eplet hun høster fra kunnskapens tre, men føler kanskje ubehag hvis hun triller altfor langt fra stammen.» (Bent Sofus Tranøy) Metafora altså ♥

Æ tenkte det allerede første gangen æ leste nokka han hadde skrevet – men det gjelds samtidig ikke helt, fordi det va om norske sci-fi fanzine for lenge sida, og hovedkilden i teksten va veilederen min, så æ va muligens litt predisposed i retning å like det – men det blei åpenbart etter artikkelen om Knausgård som va på trykk i Bokmagasinet for kanskje en måned sida: Audun Lindholm skriv så vakkert. Og vakkert føles som helt feil adjektiv, men jo. Det e så fint oppbygd, og så godt tenkt, og så blir det satt sammen på måta som gjør at æ sitt der og les og les og når teksten e over har æ mest lyst til å lese den en gang til. Æ fikk en gang beskjed, av norsklæreren som for alltid kommer til å være favoritten min, om at æ skreiv sånn at det fløyt så fint at man ikke huska nokka av ka man hadde lest når man va ferdig, og at det va både positivt og negativt – logisk nok – og Audun Lindholm skriv sånn, bortsett fra at han skriv det på en sånn måte at det sitt i etterpå. (Æ e sjalu.)

Sitatet æ skreiv ned på twitter va: «Norsk black metal på begynnelsen av 90-tallet stiller en overfor en musikk som åpner opp et rom av svimlende dimensjoner.» Men det som va mitt favorittsitat, kanskje, va det her: «I mangel på virksomme fortellinger som springer ut fra deres egen livsverden, vender de unge seg mot mytologisk vrakgods. Mange var åpenbart på desperat jakt etter «den store Tanke, der hvælver sig over vort Liv», som det heter hos Bjørnstjerne Bjørnson. At musikkformen utviklet seg i et lukket miljø, førte til en mangel på korrigerende perspektiver som skulle vise seg skjebnesvanger.» (prøv å få dét ned til 140 tegn sånn at det passe på twitter:D)

En nydelig tekst av Susanne Christensen om Patti Smith sin selvbiografi Just Kids, og æ tror æ ønske mæ den boka i bursdagsgave, eller nokka, æ vet ikke, [eh, det skulle stå nokka anna her, nokka mer, nokka vettig, men. Ord, liksom, dem e tidvis vanskelig når man ikke helt får dem til. Sukk.]

Og i en anmeldelse av den nyeste boka til Einar Økland (woo, jernteppe der et øyeblikk!), sto det «Vel, klassiske fabler er de i hvert fall ikke: Personifiserte dyr finner man ikke så mange av, moralsk belærende kan man ikke akkurat si de er … – nei, best å stoppe, for forfatteren selv vet jo naturligvis også alt dette, og det er så man kan mistenke ham for å ville framprovosere slike litt snufornuftige og, huff, ja, belærende utlegninger.» (Kaja Schjerven Mollerin), og æ vet ikke kæm Kaja Schjerven Mollerin e, men æ elske måten ho skriv på. Æ tror forsåvidt heller ikke at det sitatet står så godt aleina, men bare se på måten det e skrevet på! ♥ (noen ganga reduseres æ fra ord til å lage hjerta enten i teksten, ved teksten, eller med fingran mine eller i blogginnlegg – det e kanskje litt som liker-knappen på facebook.)

Tromsø e fullt av militærgutta med for lite ytterklær, dem ser så søt og
ubrukelig ut, æ håpe vi ikke havne i krig med det første.

«Hør på hva professor Campbell sier: Empati = kvinnelig = sykepleier. Hvorfor ikke empati = kvinnelig = sjef? Empati gjør at vi kan se hva som er en persons svake eller sterke sider, hvilke oppgaver de passer til å utføre og hvordan en skal få de til å prestere best mulig. En empatisk person vil vite når noen trenger kjeft og når noen trenger ros. Kunnskapen om menneskenes følelsesliv kan strategisk utnyttes i forhandlingssituasjoner og til å få mennesker til å jobbe for et felles mål.» (Hannah Helseth, Klassekampen)

Akk og ve, æ blir reint heteronormativ av mannen ved siden av mæ som e på kafé med den lille dattera si. Fordi det va en sånn lørdag også, kor folkan som kom og satt sæ ved siden av mæ va aleina dem også, så æ ikke trengte å sitte skvisa inn i et hjørne, eller nokka, og mannen med dattera gjorde at æ nesten tenkte at det hadde vært litt fint med et barn man kunne ta med sæ på kafé, men ikke egentlig. (Litt seinere kom æ fram til at æ har vært erklært barnløs i cirka 15 år, men fordi æ ikke like å være skråsikker gir æ mæsjøl ti år til før æ erklære det på ordentlig – æ tror æ snart e i den kritiske fasen av barnfrihet, aldersmessig og sånt – men etter femogtyve år burde æ da kunne slå fast en gang for alle at æ like unga, men æ vil ikke ha mine egne?) Snakke om barn: Det fine med Nina Karin Monsen e at æ ikke blir frustrert, æ blir bare forvirra: «Om barnet bare trenger omsorg, trengs ikke voksne mer.»? Og der kan man slå fast av NKM aldri har sett på ungdomsserien «The Tribe» på NRK – æ skjønte aldri så mye av det, men æ tror det va et godt bevis på at man ikke skal la barn styre sjøl.

Også DN da, DN DN DN, æ eeeeelske Dagens Næringsliv, sjøl når dem har skrivefeil på forsida: «Sundstø ble rundlurt av stråmannen. Nå presseer [sic] han på for å få stråmannens mor til å betale.» (Stråmann og -mamma?) og inni avisa: http://twitpic.com/16y7nuEn så pretensiøs avis burde ikke ha så teite skrivefeil; det gjør ondt i sjela mi:( og i artiklan sine «I våre dager kan man ikke bare reise rundt å [sic] sette fra seg flagg uten videre. Dette er kanadisk, enkelt&greit!» (Polkappløpet) og i mellomtitlan: Per A. Risnes jr har skrevet «Acopalypse» – sjela mi e 50/50 latter og sorg:( (det tok 1min med tenking før æ va sikker på at det e feil.) Det va nesten litt imponeranes, og ga mæ litt lyst til å finne fram den røde penna – min trofaste følgesvenn – merke av alt, og sende den til dem og si «UUUÆH! Skriv ordentlig:(»

Det her har – om det ikke va åpenbart – vært en utrolig tilfredsstillanes avislørdag, det e nesten så æ treng en sigarett eller nokka sånt.

Og helt til slutt, da æ leste ferdig Nordlys, fortalte horoskopet mitt at «En gammel og vis person kan gi deg gode råd når det gjelder forhold. Det skader ikke å lytte.» Men det kom ingen gode råd, så æ antar det fortsatt e meninga at æ skal være aleina:D

Det første og siste avsnittet heng sammen, de to i midten gjør ikke det.

Ah! Det e altfor tidlig på morran til at æ kan sitte og lese avisa og sukke tungt og henført – dessuten burde æ lese ferdig The Well Wrought Urn fordi æ har forelesning om en time i stedet for å sukke tungt og teit over ting æ ikke kan unngå å sukke av. Men, sukk, Klassekampen har Geir Gulliksen på den ene sida og Flamme forlag på den andre og æ vet enda ikke helt om æ like Olav Østrem og måten han skriv på, men. Det faktum at æ må tenke etter e egentlig godt nok i sæ sjøl.

I går va æ omringa av folk æ like, folk som får mæ til å smile og dem dukka stadig opp og æ smilte stadig mer og det va plutselig ikke så farlig at æ ikke kom mæ hjemmefra før tre (æ hadde planan klar: film, pensumlesing, middag, bursdagsselskap, litteraten, hjem, pensumlesing; æ kryssa av bursdagsselskap og litteraten på den lista) – det e derfor æ e eksepsjonelt dårlig på liste over ting æ må gjøre. Sukk. Og æ lo og lo, av Tor Håvard, med Tor Håvard, med Sigbjørn og Lene og Hilde Kat. og alle de andre æ ikke egentlig snakka med men bare smilte til når dem gikk forbi. Æ prøvde å bestemme mæ for om æ likte måten Agnes Ravatn skreiv på, æ tror det, men æ har (merkelig nok) en svakhet for lange, kronglate setninga mer enn den korte, uthugga stilen, tror æ. (overraske det noen?)

Æ skal på forelesning snart og når den e over (æ håpe det går bra, æ håpe foreleseren like mæ, æ håpe æ huske å spørre om kompendiet æ skal ha lest til neste gang) skal æ på Verdensteatret og lese julehefta. Eller bare juleheftet æ skal oversette – æ må kjøpe en skrivebok til arbeidet – Kapteinens jul. Æ takka nei til Pondus, fordi æ tror den treng en større grad av samisk språkferdighet enn æ innehar. Æ stille spørsmål og sett spørsmålstegn (det e en viktig forskjell der kjære folk, husk den) ved det faktum at folk tror æ kan sånt her, men det e vel nokka i det der med «æ blei nervøs, så æ svarte ja.» Æ vet æ har et sikkerhetsnett, så æ svarte ja. (du skulle bare ønske sikkerhetsnettet ditt, språklig sett, samisk sett, va like sikkert som mitt) Men så æ skal på VT og knote med Kapteinens jul, æ skal se Dracula i kveld, æ håpe på selskap, men vet ikke av kæm. Det kommer, det kommer. (æ vurderte, et kort øyeblikk eller en liten stund i går kveld, å spørre [noen], men. Æ tror tanken min kor om fint det kunne vært e hakket for rosenrød til at det burde prøves. Æ like de rosenrøde tankan bedre enn alt det andre. uansett, det va en avsporing)

Ellers har æ en tanke om nokka, nokka språklig, eller tekstlig, eller bare. Gudan vet, skriftlig? Uansett. Ett eller anna med at æ virkelig like folk som skriv stødig og bra og nesten objektivt (æ tror æ hovedsakelig mene anmeldelsa). Måten Magnus skriv på e bunnsolid, måten Tord og Joep og Cathrine Krøger og Øyvor Dalane Vik og Ane Farsethås og Susanne Christensen skriv e så solid og forankra og æ blir så imponert av at det går an. Men samtidig så les æ Bjørn Gabrielsen og Roland Barthes og Nils-Øivind Haagensen og Egon Holstad for den saks skyld (æ har vokst opp med Egon Holstad, vet du) (og det e nokka så absurd deilig med den kombinasjonen av folk) og kjenne det i magen, i beinan, æ kroe mæ, æ sitt og bit mæsjøl i leppen eller hendern eller ka som helst (tyggeleka til folket) og blir helt fysisk forandra av det, full av glede. Æ vil lese det høyt og æ vil vifte med arman og æ vil tvinge det på folk æ aldri har snakka med før. Og det e egentlig det som e med mæ: æ sett pris på flinke folk, gode ting, solid arbeid, men mest av alt, mer enn nokka anna, så like æ gode retorikera, æ like folk med setninga som murvegga, som sir ting æ kræsje i (head first) som får mæ til å stoppe opp og si «ka va det du sa?» Æ like folk som trekk mæ gjennom teksten, som gjør mæ til den lettovertalte personen æ bestandig har hatt lyst til å være, som overbevise mæ om at æ burde jakte på den hvite kaninen eller ka slags metafor du nu enn vil ta livet av, alt det der – andre jente får kjempe med valget mellom trygge menn og tøffe menn, æ kjempe med teksten, mot teksten, i teksten.

Siri skriv raskere enn sin egen skygge

I dag lo æ av Ole Robert Sunde når han holdt på å ta et glass Mozell og blei reint forfær fordi han ville ha champagne, så sa æ «det e jo derfor æ står her og posere med mozellen, så folk vet ka dem får» – æ snakke som æ snakke til stakkars danska, svenska og en og anna forvirra nordmann, æ smile og sir hei smile og sir hei smile og sir værsågod smile og sir vil du ha et program smile og sir hei smile og sir hei, står i salen, går ut, lukke døra, peke noen i retning toalettet, spør lydmannen om æ skal få lukka døren mellom kafeen og rommet foran kinosalen, lure litt på koffor han ene VT-fyren gjør narr av mæ, sukk sukk sukk, får lukka døren, sitt der med et glass vann, Marius kommer og sir «koffor e du ikke inne?» æ svare at det e så slitsomt å smile til folk – men æ klare ikke å slutte. Æ smile og hilse på menneska som aldri hadde sett mæ hadde det ikke vært for den røde t-skjorta, æ tar ansvar og rydde glass, br om en mugge vann, smile pent og smile litt ekstra når æ høre noen sir «og Siri e jo kjempeflink», smile til UKON etterpå, før han skal ha konsert, sukke henført underveis (vurdere å si «æ tenkte at alle de slemme tingan du sa handla om mæ», innser at det e sånt som bare e logisk inni hodet mitt, for æ mene det ikke på den måten), går bort til han etterpå (etter å ha demontert Ordkalotten-skiltgreia æ holdt på å smelle i hodet på mæsjøl, oi sann) og sir «æ gjør aldri sånt her, men æ har et intenst behov for å fortelle dæ at æ syns det va helt fantastisk» (holdt på å si «kan æ få en klem?» Bieffekt av Utropia-jobbing, tror æ), stikk av fordi æ nesten dør av sult (tenke på en ting med det, men den treng en kontekst, vi kommer tilbake til det), går og går, smile og smile, æ snakka til Susanne Christensen (æ e nesten creepystalkeraktig, men ikke helt, bare sukk, så henført, æ vil si «æ tror kanskje du e helten min», sjøl om æ sa nokka hakket mer upassanes da æ prata med Tor Håvard da æ traff han (da han traff mæ), han lo, han gjør ofte det). Æ gjør et ærlig forsøk på å få Beckwerket til å vandre opp på Kjølen, blir beint fram oppriktig glad da æ ser at han tydeligvis har kommet sæ vel opp og ned fra Tromsdalstinden, æ ler av mannen som stille sæ bak UKON (Ulf Karl Olov Nilsson, for et fantastisk navn) og peke på arket hannes, for å vise kor på sida han e, smile for mæsjøl av Amir Or der han gynge rytmisk (æ stjal stolen hannes, oi sann), smile for mæsjøl av alle folkan som sakte men sikkert forsvinn ut av VT, som om dem ikke vil høre dikt om mannen som gråt foran både det ene og det andre, som om dem ikke vil høre dikt om alkoholisme, om ka far gjorde (Ingenting) – UKON altså, hjertet mitt e bare så stort og det blir så fullt og æ sitt i salen, æ sitt og kjenne at æ ikke helt vet ka æ skal gjøre, kor æ skal gjøre av mæ (alle de slemme bitan handla om mæ, tror æ, æ vet ka det sir om mæ, men det e ikke det æ mene) – og det va så vakkert og æ innså nokka forferdelig om mæsjøl, men mest av alt syns æ Kjell Askildsen virke som en fantastisk fyr, det va nesten så æ ville spørre om æ kunne få klappe han på hodet, eller nokka. (Æ og Morten lo av hodeforma og tanken på å lugge Øyvind Berg, bare fordi frisyren hannes ber om det, men lugging med kjærlighet eller nokka sånt, æ tror det va en samtale som blei vel abstrakt.) Æ smilte til folk og æ smilte for mæsjøl og æ spiste to ganga i løpet av dagen og den andre gangen va æ så sulten at æ ikke klarte mat, you know how it goes, men kanskje e det fordi hjernen min e full, hjertet mitt e fullt, æ smile og smile og smile og det første æ gjorde i dag (etter at æ hadde skrevet en bokanmeldelse) va å lakke neglan mine rød sånn at dem skulle matche frivilligt-skjorta mi. Det sir nokka, æ vet ikke ka, men det sir det.

(og kveldens siste replikkveksling va himmelsk, om enn fra feil kilde.
«Med et sånt antrekk ber du nesten om å bli angrepet av ulven.»
«Man kan jo håpe.»
«… æ mente fordi du har rødhette.»
«æ skjønte faktisk såpass.»)

forelska i verden, mest av alt. (og litt i Beckwerket, på en sånn abstrakt måte)

Eeeeee! Kjære dagbok!
Æ e sjarmert, sjarmert og sjarmert! Og skeptisk til menn med bart! Men veldig veldig veldig for både arkitekta1 og Das Beckwerk, eller Beckwerket. Sukk, æ likte Beckwerket. Sjøl om han så ut som en cellegiftbehandla Holocaustfange. (muligens den mest upassanes metaforen noensinne. Muligens også en han sjøl hadde satt pris på, tatt i betraktning at dela av fyren virka å basere sæ på å være en drittsekk. Gud at æ like sånt. Gud som æ like sånt.) Og, øh, æ brukte kanskje litt tid på å sukke henført etter Susanne Christensen. Bare fordi ho eksistere. Og Amir Or dansa, sjøl om det kanskje ikke va rette ordet for den rytmiske gynginga. Og håret til Øyvind Berg gjør mæ i godt humør! Og æ smilte pent til gud og hvermann (inkludert en fyr som, æ kødde ikke (for man kødde ikke med sånt), så ut som en blanding av Inge og Emmanuel. Du verden! Om han i tillegg hadde hatt sjarmen til. Øh, tanken min stoppa plutselig). Æ prøvde å selge Knut Nærum til folk, og va plutselig semibekymra hønemor, hvilket, vel. Sånt skjer. Og æ lure fortsatt litt på kor gammel du egentlig tror æ va, men det e ikke viktig. Æ skal sove og æ skal elske og eksplodere i bittesmå bita av litterær lykke. Og æ skal nerde. For det e det æ e flinkest til.

«Æ drikk ikke – bare sprit.» (og dessuten skal æ satse på en uriaspost, men det e faktisk en semi-viktig tanke som fortjene et litt bedre medium enn mine frenetiske halv to-tanka som e veldig på halv tolv, så. Consider this a warning.)

1Grunnen til at det første æ sa når æ hørte at han va arkitekt va «vil du tegne huset vårres i Tana?» va fordi det egentlig va ironisk. Det gikk dog litt dårlig når han svarte «det hadde vært kjempegøy, men æ tvile på at æ har tid». Pyttsann!