Det e sånn en blogg skal være? «Det her gjorde æ i dag.»

Æ la mæ i går kveld og skrudde av lyset. Lå der i mørket og tenkte «æ ser virkelig ingenting.» Det va helt svart, æ kunne ikke se hånda mi i mørket. Det e sånt som skjer når du e på et sted uten store mengda lysforurensing, antar æ, når det nærme sæ høst og alt e mørkt på nattestid.

Æ våkna klokka seks i dag tidlig, æ vet ikke koffor, æ hadde en drøm om at æ va i London, æ va på en slags berg-og-dalbane som skulle ta mæ til Guggenheim-museet, men etter en stund blei det en båt, og da æ va framme der æ skulle være, bråstoppa båten og tippa mæ ut i vannet, rett ved en brygge, så æ lå der og holdt fast, henvendte mæ til en mann og sa «excuse me, could you give me a hand?» Og han smilte fordi han skulle være morsom, sa «A hammer?» Æ fortsatte, «no, a hand, please» og han dro mæ opp, da bråvåkna æ. Det va mørkt i London, Guggenheim-museet va en stor bokslignanes bygning som tydeligvis hadde en utstilling med bilda tatt av Edward Curtis, «The REAL Truth about the Indian Photographies», nokka sånt.

Æ vasa rundt en god stund, og litt før elleve va æ klar for å sykle til Tanabru. Det e tre kilometer og tar rundt et kvarter, avhengig av vinden. Det va mot/sidevind i dag, så æ stoppa etter den andre, slake, bakken for å sjekke telefonen og trekke pusten. Æ har løfta setet på sykkelen min sånn at æ sykle mer bekvemt, så æ måtte stå på tå, akkurat sånn man skal, tærne såvidt i bakken når man sitt på setet.

Uten at æ helt vet kordan det skjedde mista æ fotfestet, kjente sykkelen gli sidelengs, mens æ hadde telefonen i den ene hånda og den andre plassert på styret. Æ tenkte «å faen, nu skrape æ opp mobilen, da må æ kjøpe nytt skjermdeksel» og så merka æ at foten min va vrikka eller i det minste vridd i en ganske ukomfortabel situasjon. Æ hadde ondt i kneet og va litt glad for at det ikke kom noen kjøranes forbi akkurat da – det e ikke alt man treng publikum til. Æ retta opp sykkelen, holdt mæ fast i den, tenkte «au au au, pokker» og kjente at æ blei svimmel.

Det va noen steina der, det e en vei som føre til nokka som æ tror va et lite steinbrudd tidligere, dem har tidvis sperra veien, nu lå dem på hver sin side, og den ene va ganske flat, så æ satt mæ på den mens æ kjente litt på panikken, fordi det gjorde ondt og æ e aleina i verden, men æ satt mæ ned, lukka øyan såvidt.

Tenkte «æ kan ringe Ragnhild, men om ho bare har lillebilen har ho ikke plass til sykkelen; æ kan ringe Kristin, æ lure på om hennes bil e stor nok, ho har kanskje undervisning?; æ kan ringe Fredrik, om han e hjemme kan han komme med pickupen», roa mæ litt ned siden æ kunne slå fast at æ ikke e aleina i verden, og telefonen va i orden, så æ kunne ringe.

Da æ åpna øyan igjen så æ absolutt ingenting, alt va hvitt. Tankan mine delte sæ i to spor og det ene tenkte «herregud æ kommer til å svime av herregud æ kommer til å svime av», den andre delen «det her e rart, æ ser ingenting, men det e enkelte felt som virke mørkere enn andre, e det flekka på synet, æ tror ikke det e nokka som faktisk e der, siden flekkan bevege sæ med hodet mitt, e det sånn her det e når man blir snøblind, æ burde kanskje prøve å puste»

Så æ pusta, lukka øyan, pusta inn, telte én, pusta ut, telte to mens æ pusta inn, pusta sakte ut, fortsatte sånn til æ nådde femtitre, tenkte «nu e æ nesten i orden», slo fast at det va like greit å fortsette til seksti, ingen grunn til å leke tøff, «om æ ramle av den her steinen risikere æ å slå hodet mot nokka og nu har æ nu tatt av mæ sykkelhjelmen for å puste lettere.»

Åpna øyan igjen og bortsett fra at det va ganske lyst, så æ alt som vanlig. Satt der og va litt skjelven, fordi det e så nært, det e bestandig så nært å være en katastrofe, også blir det ikke det bare fordi man e heldig, fordi man tar sæ for og e blitt flinkere til å ramle, til å vri sæ i riktig retning, bare et blåmerke på det ene kneet, en mulig opphovna ankel på andre beinet (det e viktig å fordele smerten på begge halvdela?), ingen skramma på håndflatan (heldigvis, det gjør så ondt så lenge), en pust som gikk jevnt.

Kjente at æ hadde kaldsvetta, va klam, tok av mæ jakken, satt i sola, fant frem eplet æ hadde pakka med mæ i veska, i tilfelle æ blei småsulten mens æ va på biblioteket, spiste det, så på bilan som kjørte forbi; tenkte at det kanskje ikke ser så unaturlig ut likevel, det e vel lov å sitte i sola og spise et eple, sjøl om rasteplassen virke litt arbitrær?

Da æ begynte å komponere et blogginnlegg om det slo æ fast at æ nok ikke kom til å lide av varige men, så æ bevegde litt fram og tilbake på ankelen, slo fast at det ikke gjør kjempeondt, æ bare kjenne det hver gang æ bevege på den, og den siste kilometeren til biblioteket mens æ overbeviste mæsjøl om at det går bra.

Og det går bra, æ kom mæ hjem, uten uhell, sykla i medvind og hadde nesten lyst å sykle hele veien til Rustefielbma, lot bare være fordi æ hadde angra på tilbaketuren, det skjelvne slapp taket mens æ leste diktsamlinge på biblioteket, nu vil æ bare prøve å beskrive det hvite, men det kan æ ikke.

det e en sjarmeranes tanke – det bør kanskje bli med den

Æ e rødspraglate og solbrent på arman (rødspraglate solbrent, kanskje), æ har brukt 160 dollar på greier (det e bare 600 krone, så. No guilt.), æ va i Vadsø. Æ har så totalt (om du tillate mæ litt engelsknorsk) brukt 238 krone på buss bare fordi æ ville ha en latte. Æ drakk to. Dermed endte kaffen min opp med å koste totalt 300 krone. 100 krone per espresso-shot e kanskje litt i meste laget? Pyttsann, det va verdt det. Æ skreiv et brev til Gøril, lent over et kafébord – kaffebaren i Vadsø va fin, men sofaen va ikke laga for at man kunne sitte i den og bruke bordet samtidig – og gikk på postkontoret og sendte det. Æ kjøpte tre bøker på Det hvite hus, to om musikk (en norsk bok fra tidlig 80-tall som hete Rock, ni teksta av norske forfattera, en engelsk om the sound of girl groups (annaclaire, æ tenkte på dæ:>), og Nils-Aslak Valkeapää sin Helsing frå Sameland – fordi den lå på disken og ba om å bli kjøpt), verdens (i det minste Finnmarks) peneste dame jobba på Hildonens bakeri, og æ fant mozarella på Prix. I tillegg fikk æ stappa alt opp i veska, så æ kunne ta det med mæ når æ sykla hjem.

Snakke om sykkeln, æ har muskla i låran. Ikke det, det visste æ jo (kunne vel egentlig ikke stått oppreist ellers), men for øyeblikket e dem veldig klar på at dem eksistere. Litt sånn «Heia Siri, her e vi. Vi ville nu bare minne dæ på at vi eksistere, og at vi har sykla i fem daga på rad, bare sånn at du vet det; vi skal sykle i minst ti daga til, tenk så mye sykling det blir, vi e her fortsatt, vi blir her en stund, vi skulle bare si hei.»

Æ har spist spinat to daga på rad, skal spise mer i morra (spinat e dritgodt altså), skulle kanskje ønske spinat blei solgt i litt mindre porsjona enn det Mega har, men men. Det e spinat, æ tar det æ får. Spiiiinat. Og bittesmå kjempesøte (som i smak, ikke utseende) cherrytomata som koste 200 krone kiloet (seriøst), men e verdt det. Æ eie ikke økonomisk sans, det e sant. (Se de 160 dollaran. Egentlig e det vel 206, men en del av dem e brukt på en gave, ergo gjelds det ikke. Så det så.)

Æ satt på bussen og tenkte på ting og greier og lot tankan vandre og kom på en tatoveringsidé. (e tatoveringe litt som Pokemon? Gotta catch them all? Antakeligvis) Den e på samisk, litt musikk-inspirert, litt reisanes, litt lengtanes, litt egenrådig, og æ har en vag formulering av kordan det kunne sett ut. Æ burde nok hatt en penere rygg for at det skulle funke som ønska, men. Æ like tanken. (æ tror, som æ skreiv i brevet til Gøril, at det blir med tanken, men det e en god idé. Og man kan jo tenke på det en stund.) (æ vil litt fortelle om den, men samtidig ikke, fordi det e min idé, og æ like ikke å dele før æ e sikker på at nokka e helt mitt. Æ e ikke egen etterhvert, bare til å begynne med) (æ tror Lawra Somby hadde vært plent nødt til å gifte sæ med mæ om æ gjennomførte det. Haha:D /kryptisk)

Æ lure på om æ burde få noen til å kjøpe mæ det nye The Hold Steady-albumet? All den tid det fikk en fantastisk anmeldelse i Dagbladet og sånt. Og æ like The Hold Steady. Litt ihvertfall. (ny musikk ny musikk ny musikk) Æ har en spilleliste som hete sommer 08, æ tror kanskje æ e den eneste personen i verden som like alle sangan i den (og nei, æ tok mæ definitivt ikke i å tenke at det burde ærlig talt vært mer Fall Out Boy i den. Det kunne ikke falle mæ inn å tenke sånt. pokker). Uansett, poenget va at min absolutte favorittsang for øyeblikket e Butch Walker (& The Lets-Go-Out-Tonights) sin «Hot Girls in Good Moods». Fantastisk sang.

God natt!