Skiltskytter, sinne, Siste kveld med mamma og alt samisk. Som vanlig.

Æ begynte på det her blogginnlegget i juli, rett etter Riddu Riđđu, men gjennomføringsevnen på akkurat det lå omtrent like høyt i kurs som gjennomføringsevnen på alt anna det her året (ikke så veldig e gjennomgangstemaet, uten at æ helt vet koffor). Men det begynte cirka som at æ har litt lyst til å sende en epost til Per Ivar Jensen og si nokka sånt som hei, du huske det sikkert ikke, men æ sendte dæ noen spørsmål i forbindelse med fjorårets festivalavis for Riddu Riđđu. En av de tingan du sa da va at du e både litt stolt og litt flau over å ha skrevet «Skiltskytter», og at det er overraskende mange som har et forhold til den, sjøl så lenge etterpå. Æ va på konserten på lørdag, og må si at æ både e utrolig glad for å ha fått det med mæ, samtidig som æ nu e enda bitrere over at æ aldri så teaterstykket da dokker spilte det. Men æ har et lite spørsmål, om man nu kan stille oppfølgningsspørsmål ett år etter det opprinnelige spørsmålet: Kordan va det å spille live på Riddu Riđđu? Og kanskje særlig: Kordan va det å spille «Skiltskytter», til allsang, på Riddusletta? Det her e kanskje teater/kultur/konsertversjonen av sportsklisjeen «hva føler du nå?», men kordan va det å få den responsen fra publikum nu, sjøl elleve år etter det opprinnelige teaterstykket?

Som publikummer må æ si at æ tror den konserten va nokka av det mest fantastiske æ har vært med på – og det føles som en klisjé det også, men æ klare ikke å finne andre ord for å beskrive det, det føles nærmest som juks å bare si at det va fantastisk, det blir for enkelt. Det æ kanskje mene e at sjøl som ikke-sjøsame (men elvesame, «og elva renn ut i sjøen» som æ har argumentert en og anna gang i det siste) kunne æ skjønne, tror æ, kordan det teaterstykket æ så konturan av på scenen på lørdagen kunne skape eller befeste en stolthet over det man e. Og det sjøl om sangan i sæ sjøl kanskje ikke e sublim populærkultur (sjøl om æ har nynna på «čappa čiččit, čappa čappa čiččit» oftere enn sunt kan være de siste ukan, så sangan sitt i det minste), men blandinga av profanitet og stolthet – å gjøre narr av det man elsker, så å si – e nokka av det som fascinere mæ mest i kultur, og e nokka av det æ oftest savne i samiske kulturuttrykk (kanskje særlig i litteraturen, som e det æ i hovedsak er interessert i (det e begynt å føles som nokka æ sier så ofte at det ikke lenger e sant, æ vet ikke om æ mene det)). Så kanskje et spørsmål til e: Koffor hadde ikke «Siste kveld med mamma» større innvirkning på samiske kulturuttrykk? Kor e all humoren i det samiske?

Ulempen med de spørsmålan e jo at æ e for ung til å stille dem, æ vet ingenting om den kritiske mottakelsen av Siste kveld med mamma, bortsett fra det Totalteatret sjøl sier om den (det fantes ingen ivrige teaterbloggera tidlig på 2000-tallet, dem finnes vel knapt nu, så det e jo ikke så rart). Men om æ skulle gjette – og det e jo det æ basere blogginga mi på: gjetting og synsing – vil æ anta at den ikke traff i de ikke-sjøsamiske områdan. Ka skal Kautokeinosama med noen som nettopp har oppdaga at dem e same, for i Kautokeino har dem jo bestandig visst det. I Kautokeino i 1852 visste dem det og i Kautokeino i 1952 visste dem det og i Kautokeino i 2052 kommer dem også til å vite det (fordi dem nekte å slutte å si det, og det e bra og det e plagsomt), og dem bryr sæ kanskje ikke om at Kåfjord og kåfjordinga nettopp har oppdaga det. Men ka vet æ, kanskje Beaivváš va kjempeinteressert i Siste kveld med mamma, kanskje dem samarbeida, æ vet ikke, æ e bare fordomsfull og full av antakelsa.

Og æ vet ikke kor det e blitt av all humoren i det samiske, bortsett fra at æ ser konturan av nokka, kanskje, av å ville være morsom men å ikke få lov, fordi ingen skjønne at det e morsomt. Men det sier æ fordi æ sjøl e gretten, fordi æ nylig e blitt misforstått og det har ingenting for sæ å henge sæ opp i sånt, men Siste kveld med mamma e morsomt, e saklig og usaklig, det mente og det sa og det va ikke redd for å være skråsikker. (det betyr nok at det e sakprosa) (sorry, æ e fortsatt bitter over nokka helt anna)

Men det e jo strengt tatt ikke spørsmål æ forvente at Per Ivar Jensen hverken skal eller skal kunne svare på, det e mest et forsøk på å skrive mæ gjennom ka det va som traff mæ der. I fjor vår skreiv æ et blogginnlegg om skiltskyting og «Skiltskytter», og etter det har æ mer eller mindre ubevisst lært mæ omtrent hele teksten på «Skiltskytter» utenat – æ har bært den med mæ, om man kan si det sånn, gjennom en valgkamp og et valg, gjennom forvaltningsområdeinnlemmelsen og -avlysninga, gjennom en rekke store og små angrep på alt æ e som same, æ har repetert linja «husk, det e dem som e få og det e vi som e mange» som et slags mantra. Og av og til har det slått mæ, igjen, det at det kan finnes folk som ikke ser ironisk på den sangen – sjøl om det kanskje ikke finnes folk som ikke skjønne at den e ironisk, men man vet jo aldri – som regne den som en, om ikke en kampsang, så nokka som ikke e så langt unna.

Og om du hadde sagt for to år sida at æ skulle ende opp med å tenke på «Skiltskytter» som en sang som betyr nokka for mæ ville æ antakeligvis snøfta litt og rista på hodet, for det e ikke en sånn sang. Før det blir det, før du kjenne den på kroppen, før du ser dæ nødt til å leve med ironien i mangel på følelsa nok til å være inderlig, for det e faktisk måte på kor mye man kan leve med hjertet på utsida når det stadig blir skutt på, om enn bare eller kanskje særlig når det e av folk som ikke engang vet at dem skyt. Som tenke at du må tåle såpass, man må da kunne vitse, du må da kunne tåle en spøk, ha ha lol, liksom, ikke vær så hårsår, og LDO vil at vi skal melde inn diskriminering.

Innrapporteringa matche ikke det man vet skjer. Men det e jo fordi det e vanskelig å rapportere inn «det va noen som spør mæ om æ kan joike», «det va noen som ikke visste ka duodji e, æ trodde det va allmennkunnskap?», det va noen som joika etter mæ på bussen kunne æ sagt, men ka med når «æ overhørte en setning på kafé og æ vet ikke ka dem snakka om, men æ føle mæ utrygg», «æ forlot Verdensteatret nærmere klokka ett på natta natt til søndag og i et halvt øyeblikk tenkte æ «faen, æ har på mæ luhkka», og det skjedde ingenting, men hele turen gjennom Storgata gikk æ og va litt nervøs.» Kordan melde du det inn for noen, og kordan kan du tro at det skal ta slutt? Det tar ikke slutt før folk faktisk vet mer enn dem gjør. Og det e derfor alle vi sama må bidra til å lære opp nordmenn i kordan samisk kultur e. Det e slemt av oss å ikke ville være hjelpsom om noen har spørsmål, i stedet for å si «nei, æ joike ikke» kan du si «fordi joik e en bestemt måte å bruke stemmen på og den måten kan ikke æ, dessuten finnes det mange forskjellige forma for joik og sånn og sånn og det og det», for det e jo ikke nordmenn sin feil at dem ikke lære nokka om samisk kultur på skolen, noen må ta ansvar og oftest e det dæ.

Men det gidd æ ikke, det e ingen som betale mæ for å drive voksenopplæring og med mindre den voksenopplæringa e givanes for min egen del kommer æ til å slå en spøk og skifte tema. For det e ingen som kan kreve at æ skal lære noen nokka som helst, dem kan spørre og av og til vil æ kanskje svare, og æ vet at det virke slemt, men det e ikke min feil at du vet så lite om samisk kultur at du ikke engang vet forskjellen på ka som e greit å spørre om og ka som e fornærmanes. Det e ikke min feil og det e ikke mitt ansvar og det e mest bare synd på dæ sjøl om det også går utover mæ, men ka faen skal æ gjøre?

Det æ av og til gjør e å resitere «Skiltskytter» for mæsjøl, bytte ut eg med æ, æ prøve å snakke mæ gjennom den, sakte og bedagelig, snakke som æ hadde snakka ellers, den ligg naturlig i munnen. Det e en tekst som sitt, den e ikke subtil, den e ikke Shakespeariansk i sin poesi eller nokka, men den e effektiv. Den e kontant og den e uredd, og det e æ aldri. Men noen ganga har æ hørt på den, har æ hørt linja «skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det» gjalle i hodet mitt, som om æ e Rocky, det e «Eye of the Tiger» og Tromsø eller verden eller ka som helst anna e den jævelen som skal overvinnes (æ har dog aldri sett Rocky i sin helhet, æ håpe han vinn til slutt?). Æ har stått i verden, bevæpna med godé idea, endeløse mengda bitterhet og noen klistremerka, og tenkt «skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det» og alle andre linja i den teksten e ironisk – kor ofte har æ tenkt «for vi, vi e norsk, det vil vi alltid være!» og særlig at det e sant, ka? – men akkurat den, den sitt, ufin bannskap og alt. Skal se den satans jævelen som skal hindre mæ i nokka som helst når æ e i det her humøret, det skjer ikke.

Av og til ser æ på folk og tenke «du e same»

Mitt fine tinntrådarmbånd

Tinntrådarmbåndet æ kjøpte på MM. Pluss litt diskré neglelakkblogging i bakgrunnen. \o/

I går tvitra æ «Av og til føle æ mæ naken når æ oppdage at æ går i byen uten samiske identitetsmarkøra. Som en superhelt uten uniformen.», fordi æ hadde vært på kafé med Anette (som ikke har blogga siden januar, men dog), og vi hadde snakka av og på i nesten fem tima (det va et hyggelig kafébesøk!) om samisk, språk og kultur og smykka og litt av hvert anna (og litt om ikke-samisk, vi e ikke helt hjernevaska heller). Og på tur til bussen oppdaga æ at æ ikke hadde på mæ nokka som helst samisk, bortsett fra et tinntrådarmbånd (veldig fint et, æ kjøpte det på Márkomeannu og e kjempefornøyd).

fr.martinsen spurte «Hvilke pleier du ha på? Er det kofte-typ eller noen mer hemmelig, fins det en gaydar for samer, en samdar?», og æ svarte «Sjelden kofte, men ofte luhkka, evt ullsjal, en gang iblant sko. Veldig mye smykka, men det e ofte for smått til å telle.» og «Det e nok riktigere å si at æ av og til vil at den samiske innsida også skal være reflektert på utsida.». Æ tror egentlig ikke æ svarte på det ho lurte på, men æ satt mæ litt fast i mine egne tanka (som æ ofte gjør), og blei distrahert av dem. Men æ funderte litt på det der med å kle sæ samisk, for det e jo ikke som om det e nokka æ gjør veldig mye, bortsett fra at æ går med luhkka (om du ikke vet ka det e: googlebilda) nesten året rundt, og at 70% av smykkan mine e samisk (gjerne fra sølvsmia), men det e jo stort sett såpass smått at det ikke helt gjelds.

Men av og til ser æ jo på folk og tenke «du e same.» Det e ikke nødvendigvis klærne som gjør det, og som oftest sier æ det jo ikke til noen (fordi dem neppe hadde satt pris på det om dem nu mot all formodning ikke e samisk), men æ tenke det, enten fordi dem har et sånt ansikt (og æ hadde forklart, om æ kunne, ka æ tenke på som et samisk ansikt, men det e mest sånn at du gjenkjenne det når du ser det, og det kommer man jo ikke veldig langt med), eller fordi dem har på sæ nokka så spesifikt samisk at det virke uunngåelig (det va en stund der kor bieksu-aktige sko va veldig på moten at æ tidvis va mer forvirra enn æ nok har godt av).

Og mens æ tenkte litt på det – på bussen i dag tidlig, fordi æ tydeligvis bare e i stand til å bruke hjernen min på eller på tur til eller fra bussen – kom æ på at æ tidvis fortsatt får den typen blikk fra det æ antar e lesbiske dame. Det avmålte, vurderanes «du e en av oss»-blikket dukke opp av og til, og æ kjenne det igjen fordi æ gjør/gjorde det sjøl.

Det fascinere mæ litt, mer nu enn før, fordi æ ikke lenger e den bittelille butche babydyke’n æ va for (å gud) minst ti år siden. Og det e ikke som om æ har et mål om å se heterofil ut – det hadde jo vært totalt unødvendig – men æ passe definitivt ikke inn i det mønsteret æ passa inn i for ti år siden. Men nokka i det må henge igjen, uten at æ vet ka det e, fordi æ fortsatt får de blikkan. Og det e beroliganes, på en måte æ heller ikke kan forklare; æ har ikke lenger et et ønske om å vandre rundt i dongeribukse og hettejakke, men æ vil heller ikke, på noen som helst måte, unnslippe den versjonen av Siri æ va den gang da. Ho e min favorittversjon av mæsjøl (æ bare klarte ikke å konsolidere ho med lysten til å bruke skjørt og et mulig ønske om å kline med menn), æ sett fortsatt pris på den perioden av livet mitt kor folk – inkludert mæsjøl – av og til tok mæ for å være gutt, og noen ganga lure æ på om æ kunne funnet tilbake til ho, om æ brukte dongeribukse og hettejakke, om æ va skarpere på håret, om æ va mindre rund i kantan (på alle måta).

Siri 17 år e det fineste mennesket æ vet om, og det gjør mæ glad å vite at ho kanskje fortsatt e der, sjøl om æ ikke ser ho anna enn i øyan til dem som ser på mæ på den måten. Og det e kanskje det som e tanken med Siri-som-same også, æ vet at ho e der, æ treng ikke en ytre bekreftelse på at æ e same, men æ vil si det mer eller mindre tydelig. På samme måte som æ va tilhenger av regnbuefarga alt/ka-som-helst da æ va 17 e det behagelig av å til å kunne ta på sæ en slags samisk uniform, å bare være det.

Også fordi æ ikke e redd. Æ e ikke redd for å gå rundt og se ut som en same i Tromsø, sjøl om æ som alle andre har hørt alle de her skrekkhistorian som finnes, sjøl om æ vet. Det stoppe mæ ikke, og enn så lenge har æ vært heldig, enn så lenge har æ ingen grunn personlig til å frykte nokka som helst (men så e jo æ en sedat person som unngår mange av de situasjonan som man kanskje ikke vil havne i, som same – og kor stor e forskjellen på den her tankegangen og ideen om at dame i korte skjørt har sæ sjøl å skylde på om dem blir voldtatt?), og derfor vil æ fortsette. Nu vet æ ikke kordan det hadde gått om æ nu, gud forby, skulle bli slått ned på åpen gate fordi æ e same, kanskje æ aldri mer går ut, men æ kan ikke bruke det som utgangspunkt. Æ vil heller tenke at det kan være min lille måte å bidra på i Veivisergjerninga – sjøl om veiviseran preke en tålmodighet æ aldri har gidda å ha, det e ikke min oppgave å svare ordentlig på spørsmål æ ikke vil svare på – å eksistere som en synlig same på alle de måtan æ like gjerne kunne blitt lest som norsk.

Æ e ikke norsk, og sjøl om æ nu ikke e en superhelt heller, så har æ av og til en uniform, og den gjør at æ føle mæ usårbar, for æ vet kor æ står.

Et identitetsmessig puslespill, samisk. Passer best for barn over 16 år.

En frase æ stadig vende tilbake til, fordi æ ikke har et fornuftig sted å bruke den, og ikke egentlig huske kor den kom fra – æ tenkte på nokka og det virka fornuftig, men passa ikke i konteksten når æ tenkte mæ om – e «et identitetsmessig puslespill.» Æ tror det va i en ganske lang intern utgreiing om nokka samisk æ landa på den – med en tanke om nokka sånt som at man sikkert kunne fjerna det samiske i mæ, men det hadde endt opp som et puslespill kor så mange av bitan mangla at du ikke lenger ser ka bildet egentlig skal forestille.

For æ tenke på det av og til, og særlig i Tromsø, i det siste, kor samisk e æ? Kæm blir æ om du tar bort alt det samiske. Det e nokka æ har snakka om før, æ vet, men det føles jo som verdens lengste liste. Om du tar bort det samiske måtte du fjerna morsmålet mitt, minst femti prosent av studian mine og mer enn det av alt akademisk æ har skrevet, minst 1/3 av det ikke-akademiske æ har skrevet, omtrent 1/3 (minst, vil æ anta) av bloggen min, omtrent alle pengan æ har tjent i hele mitt liv (bortsett fra i perioden æ jobba på Lampehuset), alt æ noensinne har vært medlem i bortsett fra Bokklubbens barn. Du måtte tatt bort begge jobban til foreldran mine og alle samtalan vi har hatt (siden dem e på samisk), du måtte fjerna gudmora mi, du måtte tatt bort plassen hjertet mitt tilhøre (Seida) og plassan dem e fra, du måtte ha fjerna ukjente andela av besteforeldran mine, men sånn omtrent alt som e igjen etter mormora mi – siden ho har stått for kofte-, sjal- og etc-produksjon – du måtte tatt bort jobben til onkelen min (kor æ har jobba hver sommer i tolv-tretten år), og du måtte tatt bort nokka sånt som nitti prosent av alle reisan æ har vært på i hele mitt liv, samt gudan vet kor mange av de voksne menneskan æ har møtt i barndommen.

Og det e jo ikke som om det blir helt blankt om du tar bort det, men æ kan ikke se ka det e som blir igjen. Ikke fordi æ vil være melodramatisk, ikke fordi æ ikke kan være norsk – æ kan være mer norsk enn du ane, om det e det om å gjøre, men det e ikke det om å gjøre – men fordi de tingan æ definere mæ ut fra – bortsett kanskje, ironisk nok, fra de fleste bøkern æ har lest opp gjennom livet – e samisk og samisk-tilknytta og samisk-relevant. Det faktum at æ har vært i Australia, Kina, Japan og mer eller mindre hver eneste tur til USA e samisk-relevant, på ståanes fot vil æ si med sikkerhet at de eneste ikke-samisk-relevante reisan æ har vært på e to reise, til Berlin og Aberdeen/Edinburgh/York (og Venezia, men ikke egentlig, fordi vi besøkte folk vi antakeligvis ikke hadde kjent om det ikke va for det samiske).

Æ vet æ har nevnt det før, men Ani DiFranco har en sang med linja «every time I move, I make a woman’s movement» – og det e sånn det e, æ e kanskje ikke aktivt samisk hundre prosent av tida, men om æ røre på mæ e det som regel en samisk rørelse. Og det hadde vært enklere å la være å tenke på det, å ikke reagere på alle de her tingan man kan reagere på, å ikke tenke på det, men æ vet fortsatt ikke kordan æ skal få til det, og æ har ikke egentlig et behov for å prøve å få det til heller. Æ like å være samisk, æ like at det e en del av identiteten min, æ syns det e viktigere «å komme ut av skapet» som same i enhver forsamling kor det ikke e helt unaturlig enn å skulle komme ut av skapet som ka-det-nu-enn-e-æ-e (queer? aseksuell? (æ har konkludert med at det hadde vært like greit! :D)).

Og alt det her e totalt irrelevant, men æ tenkte på den fine frasen med det identitetsmessige puslespillet og det e der æ e: mitt identitetsmessige puslespill e et maleri av Claude Monet og om du ikke inkludere det samiske, men bare ser på alt det andre ser du ikke ka det skal være. Så får det så være at akkurat den metaforen føre til at æ gjør mæ best på avstand – det va ikke helt intendert, men det e vel tidvis sant det også.

«skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det»

I dag når æ våkna va nokka av det første æ tenkte på «Skiltskytter.» Som i sangen fra Totalteatret, fra forestillinga «Siste kveld med mamma» – som æ tror at æ aldri kommer til å tilgi mæsjøl for at æ ikke fikk sett da dem spilte det – uten at æ nødvendigvis kan si akkurat koffor det va det første æ tenkte på. Men jo, æ dusja og nynna på de linjen æ på stående fot huske av den. Og så har den surra og gått i bakhodet hele dagen, helt til æ endelig fikk knødd mæ og datamaskinen og internettet og youtube i en vakker ansamling som gjorde at æ kunne høre på den.

Så æ hørte på den fire ganga på rad, sånn cirka, mens æ satt og smilte for mæsjøl – for det e altså en genialt ironisk låt. Om du mot all formodning ikke har hørt den før:

Og på et tidspunkt tok æ mæ i å tenke «æ håpe vi ende opp med samiske skilt i Tromsø, sånn at vi kan si «nu jävlar, se om dokker treff sjølfølelsen vårres når dokker angrip det jævla skiltet»!» og så beit æ mæ i det, fordi æ plutselig kom på kordan det va, første gangen æ va i den nye samiske utstillinga til Tromsø Museum – Sápmi, en nasjon blir til – og så skiltet fra Kåfjord.

Æ fulgte med, æ som alle andre, mens dem malte det ene, skøyt det andre, stjal det tredje, skøyt det fjerde, teppebomba det femte, og så videre, og så videre i en endeløs lang rekke av hatefulle ytringa som ikke egentlig traff, fordi det va så teit. Men æ tror ikke æ tenkte over det, før æ sto der foran det her jævla skiltet og så på alle kulehullan – som jo ikke e kulehull, men kulebulka – og ikke helt visste kor æ skulle gjøre av mæ.

Det va til å gråte av – men æ klarte nu å la være, siden æ va på museumstur sammen med en haug med folk æ studerte med – men ikke egentlig fordi det treff sjølfølelsen min, men fordi æ ikke kan skjønne at noen kan være så forblinda av hat at det virke som en ting man burde gjøre. «Man må for faen kunne lese skilt uten å trenge tolk» syng Totalteatret og tanken på at det finnes folk, ikke der ute i verden, men her, så nært, som tenke det, og mene det, e skikkelig skikkelig rar og fremmedgjøranes.

Og nei, æ tror ikke at det kommer til å treffe sjølfølelsen min, om Tromsø nu blir innlemma og får samiske skilt – kor det samiske navnet står øverst eller nederst, alt ettersom kordan dét går – og dem blir skutt på. Men æ kommer til å bli enda litt mer obs på at æ ofte går rundt og e synlig samisk, æ kommer til å være enda mer bevisst hver gang æ går forbi røykebua til Jernbanestasjonen og den e full av folk som drikk øl, æ kommer til å lure på om det her e dagen æ ende opp med at noen kaste slengbemerkninge æ ikke høre fordi æ stort sett har musikk i øran. Æ kommer til å bruke enda litt mer tid på å være forberedt på at noen e klar for å hate mæ bare fordi, uten at det kommer til å hjelpe i det hele tatt, fordi de her tingan bestandig skjer hver gang man minst vente det.

Det e som den gangen æ va i Washington DC og gikk på NMAI, National Museum of the American Indian, og plutselig blei konfrontert med en vegg av mer eller mindre døde språk (Her e en link til bilda på flickr med teksten «we are the evidence», så kan du se på det i cirka femti forskjellige versjona). Æ hadde vandra rundt i museet med en ganske konstant klump i halsen, og da æ kom til den veggen der brast det nesten. Det va overveldanes å stå der og se på alle språkan – som bare e alle språkan man vet har eksistert – og vite at nesten alle e utdødd, at det knapt finnes håp for noen av dem, at det e et fåtall folk som bryr sæ med å ta vare på dem.

Og det e ikke som om vi/man kan tvinge noen til å bry sæ om et språk dem ikke kan, men man må for faen kunne ha et skilt på språk som fortsatt brukes uten at det blir skutt på. Om det e for mye å kreve av et sivilisert samfunn, e det så definitivt ikke vi som e problemet. «Vi kreve respekt for det som vi e, e det så satans mye å forlange?»

Det forvaltningsområdet, og den avisa.

Æ e i avisa i dag. I iTromsø, som tidligere nevnt. Æ trodde det skulle være en litt annerledes sak enn det det endte opp som, men det e nu greit nok, æ står fortsatt for alt æ sa.

Men æ satt på bussen og tenkte på alt og ingenting og innså plutselig en ting: æ skjønne ikke ka folk som sir at Tromsø ikke e samisk basere de uttalelsan på. Både empirisk og i det hele tatt. Æ forstår rett og slett ikke ka ikke-samisk betyr, i den her sammenhengen? E det en mangel på rein? E det det at dem ikke høre samisk hver eneste gang dem bevege sæ utfor huset sitt? E det en mangel av folk med samisk utseende, samisk påkledning, samisk uniformering på en hvilken som helst måte folk nu ser etter samiske identitetsmarkøra på?

Det e jo, nær sagt selvfølgelig, et spørsmål som også kan sendes andre veien: ka e det som gjør Tromsø synlig samisk?, men likevel. Æ syns bevisbyrden havne hos dem som sir nei (syns æ, selvfølgelig, fordi æ e same og ethvert sted æ har oppholdt mæ i mine nesten tretti år i live så langt ikke kan være ikke-samisk, bare i kraft av at æ har oppholdt mæ her i nesten tretti år), men æ forstår ikke ka bevisan demmes e? Og om det nu e en eller anna idé om nokka synlig samisk, ka slags synlig samisk e det dem forvente sæ?

E Tromsø ikke-samisk fordi det aldri tidligere har vært skilta på samisk her, fordi det e først nu noen har sagt at dem syns det e en god idé? E Tromsø ikke-samisk fordi det ikke passe inn i ideen om et typisk samisk sted? Uten at æ vet, eller skal begi mæ inn på, ka tromsøværinga flest ville legge i en sånn definisjon, fordi æ antar tromsøværinga flest ikke har vært de plassan dem ville regne som typisk samisk (les: Kautokeino og Karasjok), men at det likevel e nokka Karakeino/Kautosjok-aktig som e grunnlaget for demmes idé om ka som e samisk. E Tromsø ikke-samisk fordi vi har sølvsmie men ingen som lage samiske smykka? E Tromsø ikke-samisk fordi vi bare har en NRK Sápmi-journalist, og dermed ikke kan sies å ha et ordentlig lokalkontor? (Æ føle, totalt uten grunnlag, at et lokalkontor treng å bestå av minst to journalista før det e et ordentlig lokalkontor.) E Tromsø ikke-samisk fordi man kan gå en hel uke uten å se en eneste ekte same? (her vil æ legge til nokka med at å se etter sama i Tromsø e litt som å se etter homofile i Tromsø: du treng en vei å få en fot innafor, da oppdage du at dem e overalt, men om du ikke vet kor du skal begynne, så ser du dem ikke med mindre dem kline med sin likekjønna kjæreste rett foran trynet ditt, og det gjør dem neppe så veldig ofte. Ikke det, æ tror ikke det at to sama som kline gjør dem lettere å identifisere som sama, så metaforen ramle sammen inni der et sted.)

Æ forstår ikke, rett og slett, kordan folk kan si at Tromsø e ikke-samisk, fordi æ ikke skjønne ka dem begrunne det med?

Og æ føle et behov for å klargjøre et punkt: da æ sa «Det er kommet fram holdninger som jeg ikke har trengt å forholde meg til tidligere» mente æ ikke, som noen i kommentarfeltet sa, at «Det hun mener å si er at Tromsøfolk er blitt mer rasistiske i den senere tid», men at æ aldri tidligere har behøvd å se på Tromsø på den måten det framstår nu. Det betyr ikke at æ har hatt en ideell samisk oppvekst i Tromsø, men bortsett fra den typiske samemobbinga man blir utsatt for, så har æ aldri trengt, eller følt et behov for, å tenke at folk i Tromsø – i et vidt, snevert perspektiv – ikke vil ha mæ her. Det e det æ mene. Æ har bodd i den her byen og levd i den her byen og alle probleman æ har med den her byen e basert på ting som ikke heng sammen med at æ e samisk og at Tromsø ikke vil være det.

Det e ikke før nu, når æ plutselig oppdage, igjen og igjen, at samemobbinga æ blei utsatt for som ung heng sammen med at ungan æ vokste opp sammen med hadde foreldra som med sikkerhet vet at Tromsø e ikke-samisk, og at dem, i større eller mindre grad og med større eller mindre grad av bevissthet, har latt det skinne gjennom i oppdragelsen av ungan sine. Det e det æ mene med at æ ikke har trengt å forholde mæ til det her tidligere, det æ mene e at æ trodde ungan dine va teit fordi dem va ung, men så visste det sæ at dem va teit fordi du har oppdratt dem sånn.

Og derfor vil æ at Tromsø skal bli en del av forvaltningsområdet for samisk språk, fordi det kanskje – forhåpentligvis, og æ krysse fingran – kan bety at ungan til ungan dine får en skolegang som gjør at dem får vaska av sæ de idiotiske idean du, mer eller mindre bevisst, har prenta inn i dine unga. Æ vet det e mye å håpe på, men pokker heller, æ e en ukuelig optimist.

E det rart æ ikke får gjort nokka fornuftig?

Det är inte rovdjuren som behöver dödas, det är inte naturen som ska tuktas, det är samerna som måste tillbaka till sina rötter om de nu vill leva och behandlas som ett ursprungsfolk! Her

Mae Isaksson og Mikael Bernholm har tydeligvis oppdaga at den sikreste måten å få oppmerksomhet på her i verden e ved å mene at folk som ikke leve som dem gjorde for hundrevis av år siden ikke fortjene å få drive med tradisjonelle ting (finn et sted og sett et komma sjøl). Anders Blom reagere (merkelig nok). Æ e uendelig fascinert og skjønne veldig veldig lite av Sverige. Sånn, i det store og hele. Sama i Sverige forvirre mæ. Men æ e i utgangspunktet litt skeptisk til ideen om at den industrielle revolusjonen og utviklinga ikke skal komme samiske reindriftsutøvera til gode, fordi dem har med å drive sånn som dem gjorde den gang da. (Æ treng å lære nokka om russiske minoriteta, fordi æ syns noen en gang nevnte at Russland, på et tidspunkt, hadde en greie med å ta vare på så mange minoritetsspråk etc som mulig. Det va dog for å beholde dem som et slags levandes museum, menneskelig kuriosa, men likevel. Om det e sant – æ syns det burde være sant – så e det relevant her, på en måte.)

Når vi e inne på svenske ting, så vil æ også sitere nokka herfra: «Vår guide kör oss mellan släktingar och vänner som vill sälja sitt konsthantverk, ja det är som hos samerna» (min utheving). Det handle om Canyon de Chelly1 og en USA-reise og litt sånt. Om du lure på kor den plutselige interessen for svenske samenyheter kommer fra, så kan æ bare skylde på oddasat på twitter. Det e rett og slett ganske genialt – og den letteste måten noensinne å holde sæ noenlunde oppdatert på. Æ e generelt sett veldig fornøyd med twitter, sjøl om det kom en plutselig eksplosjon av folk og interesse. Merkelige greier, men kanskje logisk. Det e litt morsomt da, å se forskjellen mellom alle som hoppe på og e superengasjert, og dem som ikke skjønne ka som e vitsen med å holde sæ til 140 tegn, skal man si nokka kan man vel skrive ordentlig?

Du e det du kler

But anyways… «Noen ganger savner jeg tryggheten kofta gir: da er det kulturen min folk ser på, ikke meg.» Det va en del av en lengre tekst – som kanskje kommer til å bli benytta i anna sammenheng, kæm vet, æ har ikke hørt nokka, men æ har sendt den fra mæ, og tenke at inntil videre får det være – men det e egentlig litt feil å si: det va en plutselig innskytelse som ikke hang fast med resten av teksten, som nesten sa det motsatte av det teksten sjøl ville si. Men det e ikke så farlig.

Æ har tenkt en del på det der, med synlighet. Min kjæledyrteori (hm, pet theory høres litt mindre teit ut, sukk) e jo at det å være samisk på mange måta kan sammenlignes med å være homo eller transperson: man må komme ut som same, man kan passere for å være norsk/majoritetstilhøranes lyshudet (og det kan ha både fordela og ulempa), den typen ting. (min virkelige pet theory, den æ knapt nok nevne, e at æ tror det finnes fellestrekk til jødisk kultur også. Men æ vet for lite om det til å føle mæ komfortabel med å hevde sånt.) Som same blir man først virkelig synlig når man har kofta på sæ.

For eksempel: på seminaret æ deltok på, kom Elle Sofe i kofte, med alt Kautokeinopreget det bær med sæ (æ e fra Tana, selvfølgelig like æ min kofte bedre enn hennes, hallo – det e antakeligvis innebygd i DNAet mitt! Uten dermed å si at Kautokeinokofta ikke e pen, selvfølgelig. Æ e flåsate, ignorer mæ!). Ho kom i kofte, uten nokka større om og men. Æ hadde på mæ en Huui-t-skjorte, samt et samisk smykke. (Forsåvidt også uten nokka større om og men, men…) Æ like kofta mi, æ like det faktum at søljan mine e laga av onkeln min, at sjalet mitt e knytta av bestemora mi, alle de her tingan, all tilknytninga den har. Men æ føle mæ veldig sjelden komfortabel i kofte. Og æ hadde aldri følt mæ komfortabel med å skulle stå koftekledd i en sånn setting.

Men æ skjønne at Elle Sofe gjorde det, at det e logisk for ho, at man kunne se det på enkelte som satt i salen (æ tror det va noen koftekledde folk der? Æ huske ikke), alle de måtan man kan gjøre sæ samisk på, en sølje her, et sjal der. Og dela av mitt ubehag med kofta e enkelt nok at den e svær (siden æ e svær, for en logisk sammenheng), den e av ull, den har ørten meter ekstra stoff, pent plassert på baksida – det e et svare strev å skulle sette sæ, you haven’t lived til du har prøvd å manøvrere en koftekledd bakside inn i et trangt bussete.

Æ hadde kofta på mæ på 6. februar. Æ feira ikke dagen, som sådan, æ gikk på VT (as is my wont) og satt der, æ la merke til alle folkan som så på mæ, alle folkan som mæ, den mer eller mindre fremmede mannen som plutselig smilte og sa «gratulerer med dagen» – alle de her tingan. Det e fascineranes med alle folkan som smile til dæ når du har kofte på, det e jo helt klart bedre enn alternativet, men æ føle mæ litt som de – eventuelle – levende russiske museumsmodellan. Men det e nokka attraktivt i det, å bli sett på den måten: folk ser ikke dæ, dem ser det du har på dæ, dem antar ting basert på det du har på dæ (og der tror æ man kan trekke en linje til de falske koften dem e så glad i på finsk side, om man vil).

Æ tenkte på det igjen, da æ va på opplegget på Litteraturhuset, fordi både Sigbjørn og Niko hadde kofte på sæ. Men Sigbjørn brukte sin sammen med grå dongeribukse, med et standard svart belte, sånne ting, mens Niko hadde hele pakka, alle bestanddelan æ ikke engang vet navnet på. Og det finnes en anna tanke i forhold til herrekofta2, men der og da va det interessant å se kor forskjellig dem va. Og æ tror, om æ skal anta ting, at det også heng sammen med egenpresentasjonen. Egenpresentasjon og kultur (mens æ va der noterte æ «Niko Valkeapää e muligens den personen i den her forsamlinga som har størst rett til å være naturromantisk» – det e en problematisk ting å si, på så mange måta, men om dokker tolke mæ i beste mening kan vi la dem ligge inntil videre).

Og det e mer her, det e bare det at æ har gått og tenkt på det her i ørten daga, alle tankane mine har krølla sæ sammen til en liten klump. Men grunnen til at æ tenkte på det, igjen, va fordi Ragnhild nevnte det i Nordlysintervjuet – som selvfølgelig ikke e på nett, sånn at æ kan finne ut av nøyaktig ka som sto der – om å bruke belte, sjal, sko, smykka etc for å gjøre sæ synlig. En stund hadde æ et poengsystem for mæsjøl – mest på spøk, vel og merke – kor hvert samiske element ga ett poeng (øredobba, smykke, luhkka = 3 poeng = godkjent). Det blei forkasta etterhvert, og særlig når æ bytta ut luhkkaen med en jakke (ja, den e kjempepen, men den e ikke særlig effektiv om det e vind i det hele tatt). Men det e det klesplagget som i størst grad har gitt mæ tilfeldige komplimenta, som gjorde at æ av og til måtte tenke etter koffor folk stirra.

Men den synligheta. På arrangementet på Litteraturhuset kom det overraskanes mye koftekledde menneska. Ikke fordi det va rart at det va sama der, men fordi dem hadde følt et behov for å bruke kofte. Det va forståelig at Sigbjørn og Niko gjorde det, like forståelig at Hege og Lise Lotte ikke gjorde det, men publikum? Æ hadde et lite anfall av «argh!» da æ oppdaga at æ ikke hadde nokka som helst samisk hverken på mæ eller med mæ, men det fascinere mæ at det fantes dem som syns det va grunn god nok til å ikle sæ hele munduren. Æ tror det e mest på grunn av mæsjøl det, æ e klar over sånt, men.

Det e kanskje den synligheta æ starta med som gjør at det va nokka de folkan hadde bestemt sæ for, nokka som føltes naturlig for dem, kanskje føles den mer naturlig i Oslo? Kanskje ikke, æ e veldig lite sameaktiv i Tromsø. Nokka i ønsket om å bli sett i kraft av kulturen man tilhøre, styrken man får fra det, som en personlig del av en helhet. For det e nokka frigjøranes i det, nokka styrkanes. Faen heller, liksom, æ e same (den typen stolthet som stort sett bare e OK når man tilhøre et mindretall, det sæ være i situasjonen eller i det hele tatt).

Fordi æ tenkte på det, fordi æ stadig tenke på det, æ stille mæsjøl idiotiske spørsmål fordi æ på ethvert tidspunkt forvente å få dem: ka hadde du valgt om du måtte velge mellom det samiske og det feministiske, det samiske og det kvinnelige? Koffor stille du så mange spørsmål ved samiskheta di? Og æ (æ æ æ, æ snakke bare for mæsjøl) stille spørsmålan fordi æ vil forstå. Og æ stille aldri spørsmål ved samiskheta mi, æ stille spørsmål til den. Æ kan problematisere det samiske – i det uendelige, it’s true – men det e aldri et problem at æ e same. Det e aldri et spørsmål, det finnes ingenting – ikke en jævla ting – noen kan si eller gjøre som ville fått mæ til å føle mæ mindre samisk. Aldri. Men det finnes spørsmål om koffor det eller det eller det e nokka æ regne som samisk, koffor sånn og ikke sånn, kordan ville æ gjort det eller det, enn enn enn om etc. Det finnes spørsmål og æ like å stille dem.

Det e et sitat fra Sherman Alexies Indian Killer som e nokka sånt som «she knew that happiness as an Indian depended on being able to put as many people as possible to the right of you on that scale» – det finnes en skala for å være «en ekte indianer» og enhver indianers lykke basere sæ på å kunne peke til alle de andre som e enda lenger unna den riktige plasseringa på skalaen. Det e forenkla og det høres virkelig ikke bra ut om man skal presentere det for ikke-sama – æ tror at det e en tanke mange sama/lignanes minoriteta ville kunne nikke gjenkjennanes til: «greit nok at æ ikke kan A/vet B/etC, men [den andre] skjønne ikke engang D/E/F» – men. Min lykke som same e avhengig av at æ kan forklare, om enn bare for mæsjøl, koffor ting e sånn og sånn, koffor æ mene det og det. Æ tror kanskje det kan henge sammen med den der undersøkelsen som viste at sosialistisk innstilte menneska va mindre lykkelig enn konservative: det e ikke nokka gøy å bruke så mye tid på å tenke på de her tingan, på lignanes ting, men vi like å ha tenkt på dem. Vi vil heller reflektere over det ubehagelige, og ha et bevisst forhold til det, enn å la være.

Men noen ganga hadde det vært jævlig deilig å slippe. :D

1Der har æ vært! En gang, i 1997, satt faren min, broren min og æ (tror æ) i baksetet på en pickup, mens vi kjørte gjennom dela av området man bare kommer til om man har guide – noen fordela har man jo når man kjenne folk. Det va den mest fantastiske kjøreturen noensinne, og sjøl om mitt hovedinntrykk nu til dags e at det va varmt og lyst, så va det fortsatt veldig gøy. Det skal ganske mye til for at æ syns ting e gøy når det e varmt og lyst ute.

2Om man kan snakke om fallosmisunnelse – ihvertfall hos mæ – e det i forhold til herrekofta. Æ har bestandig hatt lyst til å kunne bruke herrekofta. Og ikke som en måte å bedrive subversiv kjønnskamp (faktisk!), men fordi æ syns den virke mye mer behagelig. Den e kortere, man kan velge ka man vil ha under – dongeribukse, shorts, dressbukse, skinnbuksen som egentlig høre til, ka som helst – og man kan gjerne ha nokka under selve kofta som gjør at man kan ta det av og fortsatt være anstendig påkledd. Man kan si mye om det æ har på under kofta, men det e veldig sjelden det e ting som hadde vært presentabel i offentlighet. Videre e det kanskje også nokka der: man kan presentere sæ som same, men det e også overveldanes enkelt å gå bort fra å være så synlig.