Å snakke samisk på norsk, å mangle et vokabular.

Å være en som ikke sløyer fisk, å bli noen som skriver om alt samisk

Faren min mente det var viktigere at jeg lærte å lese bøker enn å sløye fisk.

Det var neppe et bevisst valg, det er ikke som om man må velge, enten kan ungene dine lese bøker, eller så kan de sløye fisk; faren min kunne gjort mer for at fiskesløying var blitt en naturlig del av oppveksten min. Det har vært mange nok fisketurer opp gjennom årene til at det kunne blitt lærdom jeg kom i besittelse av.

Det faren min har gjort til en naturlig del av oppveksten min er reising og lesing, tekst og teori. Og jeg husker kanskje ikke første gangen jeg prøvde å sløye en fisk eller om jeg noensinne har forsøkt, men jeg husker følelsen første gangen jeg var våken for lenge og smugleste, fordi boka var spennende og jeg ikke ville slutte.

Som en naturlig forlengelse av det å bli oppdratt til å være glad i tekst, ble jeg glad i språk. Jeg er bestandig litt redd, ikke bare generelt, men særlig i slike sammenhenger, for å bli misforstått, for å bli tolket i verste mening, for å si noe som gjør at det er legitimt å tolke meg i verste mening – hva vet jeg om språk, om språksårhet?

Får man i det hele tatt lov til å snakke om denne typen ting uten å være lingvist eller gammel nok til å huske tida før det fantes et normert samisk skriftspråk? Jeg er jo ikke engang en ordentlig akademiker, bare en halvveis en.

Men når Helga Pedersen sier man må oversette Harry Potter til samisk, klarer jeg bare å tenke «ja, det har du helt rett i!» i cirka et halvt sekund – jeg tenker heller «men hvem skal oversette det?» Initiativet er riktig, det finnes ikke mange nok samiske forfattere som produserer det man kan kalle underholdningslitteratur på samisk – det finnes ganske få samiske forfattere, det henger naturlig sammen med at det ikke finnes så mange samer – men det finnes heller ikke så mange oversettere. Og det er kanskje ikke en god idé å få en del av dem som sitter og oversetter sakspapirer ingen visstnok leser, til å oversette bøker. Det er langt fra sikkert at en som kan oversette sakspapirer vil vært like god på å oversette trylleformularer fulle av engelske ordspill.

Og så har man de som mener at siden jeg skriver dette på norsk, så er det ikke nok uansett. De vil at opplivingen av språket skal være total, man skal gå så helhjertet inn for det at om man sier noe eller skriver noe om samisk, så skal det sies eller skrives på samisk.

De vil ikke lenger begrense seg til det politiske begrepet ČSV, čájet sáme vuoigŋa, de vil utvide det til ČSG og HSG, čále sáme giela og hala sáme giela. Skriv samisk og snakk samisk.

Snakker jeg norsk til noen som kan sørsamisk kan det være uttrykk for fornorskningspolitikk og kolonialiserte lingvistbaserte språkgrenser. Det kan også være å bruke et språk som gjør kommunikasjon enklere – vi kan, slik Marion Palmer sier at hun skriver, snakke samisk på norsk, det er ikke engang vanskelig; erfaringsgrunnlaget vårt vil fortsatt være ganske likt.

Det er kanskje sant som det samiske ordtaket sier: sápmelaš geavaha giela maid hálida, dážá geavaha giela maid máhtá. En same bruker det språket hun vil, en nordmann bruker det språket han kan.

I Bilbao, på Euskaltzaindia, det baskiske språkakademiet, ble jeg fortalt om det baskiske språket, om dialektforskjeller som var så store at det i en dal fantes tretti forskjellige ord for sommerfugl. Det førte til at folk, om de snakket om sommerfugler, brukte det spanske ordet for å gjøre seg forstått. Jeg vet ikke om jeg klarer å se på det som et nederlag.

Jeg er redd for det, hver gang jeg åpner munnen og sier noe slikt, at noen skal forkaste meningene mine, at de skal redusere meg til språkpolitiet vi aldri blir ferdig med å klage over, fordi de vet jeg kan samisk. Og jeg er redd, hver gang jeg klager over at jeg ikke kan nok samisk, hver gang jeg konfronterer de delene av språket hvor jeg kommer til kort, at det skal virke like troverdig som de folkene som ser på bilder av seg selv og uansett hvor fine de er sier «Å nei, jeg ser så fæl ut» i et håp om at noen skal svare «det gjør du ikke.»

Men jeg behøver ingen bekreftelser på det jeg egentlig vet, jeg trenger å få språket mitt korrigert. Og jeg må bruke det, selv når det er vanskelig, særlig når det er vanskelig.

I mars i fjor hadde Noereh!, den samiske ungdomsorganisasjonen hvor jeg er medlem, landsmøte i Snåsa. Der var temaet nettopp språk og språksperrer. Under et gruppearbeid om språksperrer var det en som sa «Jeg lærer språket, det er meninga at jeg skal gjøre feil.» Det er så åpenbart, men likevel var jeg neppe den eneste personen i det rommet som fikk en aha-opplevelse. Vi er i en opplæringssituasjon, det er ikke meningen at vi skal være perfekte.

Men når vi sier at vi lærer samisk mener vi kanskje ofte at vi vil kunne samisk; fordi vi vet vi burde kunne det allerede, fordi det er eller burde være morsmålet vårt, så vil vi hoppe over den delen der vi prøver oss fram.

Men det går åpenbart ikke, og om man tør å innrømme dét for seg selv, om man tør å fomle seg framover i språket, tror jeg bruken blir enklere. Om man i tillegg slutter å snakke med folk som vil fordømme en for ikke å ha et feilfritt språk, er man kommet langt.

Og når det gjelder samisk, så lærer vi så lenge vi lever, selv om det er en klisjé. Samisken min nå er på mange måter dårligere enn da jeg gikk i samisk barnehage og var omringet av språket, men samisken min er bedre nå enn den var da jeg var tyve. Forhåpentligvis kan jeg si det samme om ti år, stort mer enn det kan jeg ikke be om, selv om jeg gjerne skulle ha vært flink i samisk, skriftlig, selv om jeg gjerne skulle ha skrevet samisk i ett sett, uten å måtte ha tenkt meg om, uten å måtte plukke ord, å måtte være forsiktig for å få sagt det jeg faktisk mener.

Jeg øver meg på å snakke samisk til folk, fortsatt, selv om jeg har snakket samisk så lenge jeg har kunnet snakke, det føles fortsatt som å springe gjennom en hinderløype hvor jeg ikke har kontroll på terrenget, å rase avgårde og håpe på at man ikke setter beina fast i noe som kommer til å gjøre ondt. Men nå øver jeg meg på å finne de folkene som får meg til å se an terrenget før jeg løper, som lar meg snakke uten å stresse.

Og jeg er nok bysame, jeg er oppdratt til å lese bøker heller enn å sløye fisk, men å kunne være i Tana, å ha sommerjobb på sølvsmia og oppleve at mennesker jeg ikke egentlig kjenner, kommer inn døra og automatisk snakker samisk til meg, det er noe jeg setter pris på. Å kunne omgås språket på den overfladiske måten gjør det lettere å gå i dypden når det trengs, å lære småord og huske dem. Alle disse detaljene i språket, i verden.

En ting som har fascinert meg med Tana spesifikt, men småbyliv generelt, omtrent så lenge jeg kan huske er generasjonskryssingen, hvordan både søskenebarna mine og besteforeldrene mine (mens de var i live) kan snakke like uanstrengt med en og samme person. Jeg har ikke foretatt en klassereise, om noe ble den foretatt før jeg ble født, men jeg har endt opp med det man kanskje kan kalle et stedsskifte som gjør at selv om jeg føler meg hjemme i Tana, selv om jeg tror jeg forstår hvordan livet der fungererer – så stopper jeg meg selv fra å kunne delta.

Jeg blir heller en tilskuer enn en deltaker, nettopp fordi jeg blir oppmerksom på slike ting som generasjonskryssingen, fordi jeg ikke klarer å plassere folk jeg hører om som jeg burde vite hvem er, fordi jeg ikke kan sløye fisk eller leve «i pakt med naturen.»

Og det er på ingen måte slik at jeg vil bytte, jeg vet det finnes bruk også for sånne som den jeg ender opp med å være, men når jeg plukkes ut fra byen, ut fra det bybildet jeg er vokst opp i, og plasseres et sted, som for eksempel i Tana, blir jeg ekstra oppmerksom på at jeg ikke nødvendigvis har så mye å tilby som Tana kan se at det har bruk for.

Nå går jeg et forfatterstudie hvor vi får i oppgave å skrive en sonette, før jeg reiser tilbake til Tana – til plassen jeg aller helst kaller hjemme – og må forklare folk hva en sonette er. Og så skal jeg kåsere i Austertana og vil nevne det, men blir bekymret for at noen skal tro jeg synes det er rart folk ikke vet hva en sonette er – enn om alle som hører på tror jeg tror jeg er forferdelig smart fordi jeg vet hva en sonette er – når det jeg egentlig vil påpeke er at det er den typen ting foreleseren på forfatterstudiet antok alle kan; det er den typen antakelser jeg møter meg selv i døra på, det jeg antar er sånt alle vet er ikke sånt alle vet – og med mindre man er interessert i lyrikk eller har et intenst ønske om å vinne quizkvelder og spørrespill behøver man jo ikke vite at det finnes to grener av den tradisjonelle sonetten, at Shakespeare sto for den ene og Petrarca den andre.

Forfatterstudiet er et sånt studie som folk tidvis ikke forstår at man går. Jeg vet ikke hva de ville sagt til det, alle disse gamlingene jeg knapt møtte men bestandig har hørt om, de som lever videre i anekdoter jeg bare husker bruddstykker av – de kunne fortelle sine historier helt uten skriveutdanning, hvorfor kan ikke jeg gjøre det samme?

Kanskje er svaret så enkelt at jeg aldri lærte å sløye fisk, jeg leste bøker. Der andre har lært praktisk kunnskap har jeg lært å forholde meg teoretisk til verden; der andre bruker ordene for å beskrive det de kan gjøre, er ordene stort sett det jeg kan.

I essayet «Politics and the English Language» kommer George Orwell med noen skriveregler, hovedsakelig til bruk i politisk diskurs og dets like. De er som følger:

i) Never use a metaphor, simile or other figure of speech which you are used to seeing in print.
ii) Never use a long word where a short one will do.
iii) If it is possible to cut out a word, always cut it out.
iv) Never use the passive when you can use the active.
v) Never use a foreign phrase, a scientific word or a jargon word if you can think of an everyday English equivalent.
vi) Break any of these rules sooner than say anything outright barbarous.

I tillegg kommer han med seks spørsmål man kan og burde stille seg selv mens man skriver:

What am I trying to say? What words will express it? What image or idiom will make it clearer? Is this image fresh enough to have an effect? […] Could I put it more shortly? Have I said anything that is avoidably ugly?

Disse spørsmålene er nyttige og hjelpsomme, men i tillegg til dem har jeg kommer fram til noen spørsmål jeg knappest kan unngå om jeg vil skrive samisk på norsk, og dermed risikere å leses av ikke-samer. De er sånn cirka:

Har jeg skrevet noe som kan misforstås? Har jeg basert meg på konnotasjoner andre ikke kan dele? Men også, kanskje viktigere: er det konnotasjoner jeg burde la være å basere meg på, selv om de ikke deles av andre? Vanskeliggjør språkvalget mitt det jeg vil formidle? Eller: er den vanskeliggjøringen det jeg vil formidle?

Til slutt, eller helt først, premissleverandøren: er dette en tekst som henvender seg til dem som ikke deler kulturen min, eller dem som ikke deler språket mitt?

Å skrive på norsk er å ha tilgang til et vokabular ulikt noe jeg besitter på samisk; å ville kunne bruke så mange ord som mulig er ikke fornorskning, det er et litterært valg. Eller er det noe jeg sier for å trøste meg selv? Hvem skylder jeg mitt manglende vokabular? Og ville jeg gått et forfatterstudie om jeg måtte, eller i det hele tatt hadde muligheten til å, gå det på samisk?

Orwells skriveregler ville for meg på samisk ikke være et bevisst valg, men den eneste måten å skrive på. Å ikke bruke sjargong er lett når du ikke kan den.

Kaja Schjerven Mollerin skriver om Woody Guthrie: «Han ville synge for dem som ikke selv kunne lese og skrive.» Er det ikke det jeg vil? Skrive samisk for dem som ikke selv kan det? For et bråmodent, optimistisk prosjekt! Hvorfor anta at du er den som kan skrive historien om hvordan livet er nå? Det finnes dem som ville svart «fordi jeg kan», men jeg sier heller: det er ikke min feil at noen antar min historie om noe samisk er historien om det samiske.

I høst ville en Sametingspolitiker stryke ordet selvbestemmelse fra Aps samepolitiske plattform, med den begrunnelsen at det er et ord hverdagssamene ikke har et forhold til. Dette førte umiddelbart til mye harselas, ordet hverdagssamer er som skapt for sarkasmer. I ettertid tar jeg meg i å tenke «er dette hverdagssamisk?» Når jeg legger bort redigeringen av en tekst for heller å lese i en essaysamling, er det hverdagssamisk? Gjør jeg, med mine teoretiske kunnskaper, mine teoretiske interesser, noensinne noe hverdagssamisk?

Og jeg blir aldri noen muntlig forteller, jeg trives bestandig best med et ganske nøyaktig manus, det å huske bruddstykkene av anekdoter og å bruke dem slik at andre kanskje kan legge til sine bruddstykker, er det jeg skal gjøre for å bidra til å bygge historien, ikke muntlig, men skriftlig også. Med kulturen som byggekloss og språket på slep, uansett hva språkpolitiet måtte si til det.

Essay levert som sjangeroppgave på forfatterstudiet; teksten e basert delvis på et foredrag holdt på Sjøsamiske dager på Kildesli.

Det e sånn en blogg skal være? «Det her gjorde æ i dag.»

Æ la mæ i går kveld og skrudde av lyset. Lå der i mørket og tenkte «æ ser virkelig ingenting.» Det va helt svart, æ kunne ikke se hånda mi i mørket. Det e sånt som skjer når du e på et sted uten store mengda lysforurensing, antar æ, når det nærme sæ høst og alt e mørkt på nattestid.

Æ våkna klokka seks i dag tidlig, æ vet ikke koffor, æ hadde en drøm om at æ va i London, æ va på en slags berg-og-dalbane som skulle ta mæ til Guggenheim-museet, men etter en stund blei det en båt, og da æ va framme der æ skulle være, bråstoppa båten og tippa mæ ut i vannet, rett ved en brygge, så æ lå der og holdt fast, henvendte mæ til en mann og sa «excuse me, could you give me a hand?» Og han smilte fordi han skulle være morsom, sa «A hammer?» Æ fortsatte, «no, a hand, please» og han dro mæ opp, da bråvåkna æ. Det va mørkt i London, Guggenheim-museet va en stor bokslignanes bygning som tydeligvis hadde en utstilling med bilda tatt av Edward Curtis, «The REAL Truth about the Indian Photographies», nokka sånt.

Æ vasa rundt en god stund, og litt før elleve va æ klar for å sykle til Tanabru. Det e tre kilometer og tar rundt et kvarter, avhengig av vinden. Det va mot/sidevind i dag, så æ stoppa etter den andre, slake, bakken for å sjekke telefonen og trekke pusten. Æ har løfta setet på sykkelen min sånn at æ sykle mer bekvemt, så æ måtte stå på tå, akkurat sånn man skal, tærne såvidt i bakken når man sitt på setet.

Uten at æ helt vet kordan det skjedde mista æ fotfestet, kjente sykkelen gli sidelengs, mens æ hadde telefonen i den ene hånda og den andre plassert på styret. Æ tenkte «å faen, nu skrape æ opp mobilen, da må æ kjøpe nytt skjermdeksel» og så merka æ at foten min va vrikka eller i det minste vridd i en ganske ukomfortabel situasjon. Æ hadde ondt i kneet og va litt glad for at det ikke kom noen kjøranes forbi akkurat da – det e ikke alt man treng publikum til. Æ retta opp sykkelen, holdt mæ fast i den, tenkte «au au au, pokker» og kjente at æ blei svimmel.

Det va noen steina der, det e en vei som føre til nokka som æ tror va et lite steinbrudd tidligere, dem har tidvis sperra veien, nu lå dem på hver sin side, og den ene va ganske flat, så æ satt mæ på den mens æ kjente litt på panikken, fordi det gjorde ondt og æ e aleina i verden, men æ satt mæ ned, lukka øyan såvidt.

Tenkte «æ kan ringe Ragnhild, men om ho bare har lillebilen har ho ikke plass til sykkelen; æ kan ringe Kristin, æ lure på om hennes bil e stor nok, ho har kanskje undervisning?; æ kan ringe Fredrik, om han e hjemme kan han komme med pickupen», roa mæ litt ned siden æ kunne slå fast at æ ikke e aleina i verden, og telefonen va i orden, så æ kunne ringe.

Da æ åpna øyan igjen så æ absolutt ingenting, alt va hvitt. Tankan mine delte sæ i to spor og det ene tenkte «herregud æ kommer til å svime av herregud æ kommer til å svime av», den andre delen «det her e rart, æ ser ingenting, men det e enkelte felt som virke mørkere enn andre, e det flekka på synet, æ tror ikke det e nokka som faktisk e der, siden flekkan bevege sæ med hodet mitt, e det sånn her det e når man blir snøblind, æ burde kanskje prøve å puste»

Så æ pusta, lukka øyan, pusta inn, telte én, pusta ut, telte to mens æ pusta inn, pusta sakte ut, fortsatte sånn til æ nådde femtitre, tenkte «nu e æ nesten i orden», slo fast at det va like greit å fortsette til seksti, ingen grunn til å leke tøff, «om æ ramle av den her steinen risikere æ å slå hodet mot nokka og nu har æ nu tatt av mæ sykkelhjelmen for å puste lettere.»

Åpna øyan igjen og bortsett fra at det va ganske lyst, så æ alt som vanlig. Satt der og va litt skjelven, fordi det e så nært, det e bestandig så nært å være en katastrofe, også blir det ikke det bare fordi man e heldig, fordi man tar sæ for og e blitt flinkere til å ramle, til å vri sæ i riktig retning, bare et blåmerke på det ene kneet, en mulig opphovna ankel på andre beinet (det e viktig å fordele smerten på begge halvdela?), ingen skramma på håndflatan (heldigvis, det gjør så ondt så lenge), en pust som gikk jevnt.

Kjente at æ hadde kaldsvetta, va klam, tok av mæ jakken, satt i sola, fant frem eplet æ hadde pakka med mæ i veska, i tilfelle æ blei småsulten mens æ va på biblioteket, spiste det, så på bilan som kjørte forbi; tenkte at det kanskje ikke ser så unaturlig ut likevel, det e vel lov å sitte i sola og spise et eple, sjøl om rasteplassen virke litt arbitrær?

Da æ begynte å komponere et blogginnlegg om det slo æ fast at æ nok ikke kom til å lide av varige men, så æ bevegde litt fram og tilbake på ankelen, slo fast at det ikke gjør kjempeondt, æ bare kjenne det hver gang æ bevege på den, og den siste kilometeren til biblioteket mens æ overbeviste mæsjøl om at det går bra.

Og det går bra, æ kom mæ hjem, uten uhell, sykla i medvind og hadde nesten lyst å sykle hele veien til Rustefielbma, lot bare være fordi æ hadde angra på tilbaketuren, det skjelvne slapp taket mens æ leste diktsamlinge på biblioteket, nu vil æ bare prøve å beskrive det hvite, men det kan æ ikke.

å sitte helt stille og tenke at æ tilhøre

Det regne for øyeblikket, men når æ ser for mæ Tana e det bestandig solskinn her. Det e vel neppe spesielt uvanlig, å anta at det e sol bestandig et sted når det e et sted man e glad i. Tana gjør mæ melankolsk, uhorvelig, nærmest trist.

Tana får mæ til å lure på om æ virkelig kommer til å være aleina for alltid, om æ noensinne kommer til å møte et menneske som skjønne koffor æ e så glad i Tana – det føles som nokka man burde forstå før man kan forstå mæ, før det kan bli nokka som helst.

Æ hadde gått fra vettet, tror æ, om æ skulle bodd her i lengden, det e for lite, det e for tett på – æ like at folk vet at æ snakke samisk, men æ hadde følt mæ ukomfortabel om æ aldri kunne gjemme mæ bort. Det kan man forsåvidt ikke i Tromsø heller, men om æ gikk andre plassa enn til de plassan æ går, så kunne æ ha gjort det, så kunne æ ha sneket mæ unna verden, i kortere eller lengre perioda. Her kan man ikke engang drikke en kaffe latte man ikke har laga sjøl.

Men æ kan sitte helt stille i det her huset og tenke at æ tilhøre, æ kan sitte helt stille i det andre huset og se for mæ smilet til farmora mi mens ho fortalte mæ historie æ har glemt og angre på at æ glemte.

Det finnes en bok, en norsk en, tror æ, som hete «Det er her du har venna dine» og det e en sånn tittel som stikk innom av og til, den sitt i, sjøl om æ ikke har lest boka, æ huske ikke forfatteren, men det e her du har vennan dine – den følelsen. Men samtidig e det jo ikke den følelsen æ har her, det e ikke her æ har vennan mine, æ har ikke venna har, æ e knapt nok interessert i å ha venna her – det nærmeste æ kommer e at æ av og til vil importere mine egne venna hit, ta dem med fra Tromsø til Tana, vi kan sitte på kjøkkenet og snakke om teite ting, æ kan ta dem med ned til elva og forklare at da æ va liten gikk det an å fiske der borte, da va det sand overalt, men ikke det her buskaset. Sånn va det, sånn e det ikke, men vissheten, kunnskapen gjør at æ e stedsbundet.

Men ikke stedsbundet på den måten man eller bruke det, æ sitt ikke fast her, æ høre knapt til her, men æ gjør det. Æ må forklare folk koffor æ høre til her, men æ treng ikke å forklare det til mæsjøl, æ vet.

Og det e derfor æ vil ha noen æ kan ta med hit, fordi æ vil se om vedkommende hadde skjønt det. Om det virke logisk, når man kjenne mæ, at æ tilhøre Tana, Vestre Seida, det lille røde huset, området rundt – æ vil vite om det mennesket som potensielt hadde kjent mæ best av alle menneskan æ kjenne kunne sett på det her stedet og skjønt at det tilhøre mæ, at æ tilhøre det. Æ vil vite om det e like åpenbart for andre som det e for mæ.

Kanskje e det derfor Tana gjør mæ så trist, æ tror ikke æ kommer til å finne det mennesket, eller kanskje æ ikke tror det mennesket kommer til å se det, og om det så finnes et menneske av den typen, og vedkommende ikke skjønne Tana på måten æ vil – kreve – at noen skal gjøre det, ka da?

Æ pleie av og til å underholde mæsjøl med å tenke på ka slags kriterie æ skulle hatt for en potensiell kjæreste. Noen daga hold det med «noen som like mæ», æ e ikke bestandig vanskelig. Andre daga e det «noen som ser det frydefulle i ordet bananmodneri og i at 3-tallet i åpningstiden til Sparbutikken ved Nerstranda e oppned.» Som oftest e det enklere, «noen som får mæ til å le, og som får mæ til å føle mæ intelligent.» «Noen som vil kjøpe mæ teaterbilletta og sushi» har også vært en gjenganger. «Noen som jobbe som barista» e tidvis en favoritt, men det blir jo nokka anna. Så har du de vanskeligere idean, «noen som e urfolk, minoritet.» «Noen som snakke samisk.» «Noen som e interessert i samisk kultur, men ikke på den kjipe måten enkelte/mange [det avhenge av dagsform] e det.»

Og æ tror ikke det finnes et kriterie for en potensiell kjæreste, det finnes ingen liste dem må passe inn i, det finnes ikke en flersvarseksamen kor minst seksti prosent må stemme for at det skal være vits, men æ tror – uten at æ noensinne har testa – at et kriterie må være at dem må føle sæ komfortabel i Tana. Æ kunne ikke tatt med mæ noen hit som bare klaga over alt man ikke fikk tak i (æ kan klage, andre må holde kjeft), æ vil ta med noen som skjønne at æ va melankolsk, noen som gjør at det bestandig e solskinn når æ e her.

æ håpe smilet mitt veie opp for manglanes kommunikasjon ellers

Tana, altså. Æ vet ikke helt, æ. Det e liksom ikke så mye å si, samtidig som æ vil fortelle alt, æ vil være detaljorientert og monoman til det sykelige, æ vil fortelle dokker om hver eneste gang æ stoppe opp og ser på skyan, på himmelen, på alle bjørketrærne. Æ vil nevne alle de små tingan fra jobb, de rare kundan, det dukka opp en buss med tyskera, «kan du si 75.45 på tysk», æ satse på den lille tysken æ kan, sir «Danke» og håpe smilet mitt veie opp for manglanes kommunikasjon ellers.

Eller mannen som kom vandranes inn og lukta bål og skog, han hadde en rallarhatt og lurte på om æ kunne fikse nokka på et smykke han hadde kjøpt for et halvt år siden, æ ordna det, og satte et lengre kjede på smykket han kjøpte nu, «så treng du ikke komme tilbake om et halvt år,» han letta på hatten sin da han gikk og æ tror kanskje æ rødma litt, det skal ikke så mye til.

Æ fortalte twitter at æ tror æ e halvforelska i halvparten av kundan mine, men bare i ti-femten minutt av gangen – det gjør jobben hyggeligere, og noen ganga smile dem så bredt at det e vanskelig å la være.

Av og til e dem ikke så hyggelig, men det gjør ikke så mye fra eller til, av og til e dem vanskelig og klage over at dela av bronsesmykkan e svart, at bronsen e lakkert, at sølvet oksidere, det ene med det andre. Æ prøve stort sett å smile pent, likevel, si ja og ha og late som om det bryr mæ at dem e bæsate; høflig høflig, dessuten dukke det bestandig opp hyggeligere folk rett etterpå, det går sæ til.

Æ kan fortelle dokker om noen av de fineste ungan i verden, om at en av de beste treåringan i verden har bestemt sæ for at æ e «Han Siri», og æ syns det e litt fint. Dem hadde kjørt på ferie til Skellefteå og han hadde lurt på om æ kom til å være der når dem kom fram.

Og æ e flinkere – har æ konkludert med, både på jobb og ellers – til å flørte med treåringa enn tredveåringa, æ vet ikke helt ka det sir om nokka som helst – det e neppe et spesielt bra tegn, men det forklare jo ett og anna.

Kordan kan man egentlig finne ord for de tingan her? Det finnes ikke en enkel måte, en setning æ kan bruke for å forklare at æ elske drømman æ har her, at æ drømme det samme om og om igjen, både her og ellers, men i Tana føles det naturlig på en helt anna måte. Æ e ikke et Tana-menneske på den rette måten, æ e ikke så oppsatt på matauk og turglede og alt det der, men Tana. Æ mene, æ syns det e fint å være her sjøl om æ knapt spis frukt fordi mesteparten av frukten dem selg e dårlig allerede når den kommer fram.

Æ tror æ hadde blitt gal av å skulle bo her i lengden, men det e nokka ubeskrivelig deilig i å jobbe et sted kor folk av og til automatisk antar at du snakke samisk. (æ skal finne det blogginnlegget, æ skreiv et blogginnlegg fredag den 22. juli, satt på Riddu og skreiv om språk og språkredsel og ka som e galt med mæ og koffor æ burde bli modigere, men det havna litt i bakkant av alt anna, merkelig nok.) Det e fint å kunne se på folk og vite at du har sett dem før, sjøl om vi ikke egentlig kjenne hverandre.

Det e fint å være så langt unna alt, men samtidig å være så nært. Alt føles nærmere her, æ føle mæ åpnere, og æ skulle ønske æ kunne dele, men æ vet ikke kordan æ skulle gått fram med det. Du finn mæ på sølvsmia om du leite, skreiv æ i juni, og du finn mæ fortsatt her, en stund til, du treng ikke leite engang. Men æ vet ikke om æ vil bli funnet, æ vet ikke om æ hadde turt å møte noen når æ e sånn her, når æ blir halvveis forelska i folk æ selg smykka til og smile så bredt til små barn at æ nesten føle æ må unnskylde mæ ovenfor foreldran demmes.

Æ tror det e best å være aleina, av og til, akkurat nu e det best å være aleina. Sjøl om æ savne.

Va det nokka æ sa?

Eller va det ho dama på jobben som snudde sæ til tenåringsdattera si og hveste «hold nu stilt!» da ho klaga over at ho ikke kom til å ha en sølje å ha på sæ under konfirmasjonen siden vi ikke hadde den ho ville ha («Nei dessverre, æ vet ikke katti vi får inn nye, men vi skal få inn den samme typen, ja, selvfølgelig.»). Æ hadde litt lyst til å si «om du snakke sånn til ho en gang til e æ nødt til å be dæ om å gå,» men det hadde vært upassanes, og konfirmasjonsstress e slitsomt for alle.

Æ øve mæ, tror æ e blitt flinkere, på å snakke med unga, og blir litt trist hver gang foreldran demmes sir at dem må slutte å plage mæ eller at dem skal slutte å ta på ting. Æ like ikke at dem dundre hendern sine – som bestandig e klissate – i alle glassmontran og -døran vi har, men har vi en kurv med stein på disken så e det ingenting galt i at dem ser på dem, har vi en kurv med ringa på disken gjør det ingenting at dem prøve å finne en som passe, mens dem spør mæ om kordan vi kan lage sølvet sånn at det blir vridd, og fortell mæ at dem så på TV, på Farmen, kordan man kan lage en kule av en sånn sølvring, man må bare gjøre sånn og sånn.

Æ sage øsken og prøve å tenke mæ til ka ørestopper (den greia som e bak på øredobba med stikk) e på engelsk; æ takke pent hver gang noen sir vi har så mye fint, av og til sir æ «ja, vi prøve nu,» og prøve å ikke bli litt bitter hver gang dem ikke kjøpe nokka likevel. Æ tømme og fylle poleringsmaskinen, og huske koden på alarmen best når æ ikke tenke på det, men bare lar fingran slå den inn på automatikken. Æ blir glad hver gang det kommer engelsktalanes turista i butikken, særlig amerikanera, og positivt overraska hver gang noen snakke samisk til mæ. Æ glemme som oftest – mellom hver gang – kor fint det e å jobbe et sted kor æ kan bruke morsmålet mitt så ofte som æ kan her, æ blir litt trist hver gang det vise sæ at en kunde æ har snakka norsk med kan samisk.

Æ montere øsken på komsekule og vente på den rette kunden som vil høre alle de fine forklaringen æ kan på ka alle de forskjellige smykkan e symbola for. Æ skal selge smykkan vårres på Riddu Riđđu i år igjen, og æ glede mæ til det også. Æ smile pent til alle kundan, prøve i hvert fall, og vente på dem som glemme at æ gjør det fordi æ får betalt for å være serviceinnstilt. Av og til sir æ ting til kundan man ikke burde si, men som oftest beherske æ mæ, æ vente fortsatt på laksefiskeran som skal kjøpe gava til kone og barn som vente der hjemme, dem gjør mæ glad. Dem og de finske kundan som blir så glad når det vise sæ at æ kan samisk.

Noen ganga spør folk kæm sin datter æ e, og noen ganga vet dem det allerede, «å, så du e her og jobbe igjen?,» «Jada, æ e her æ.» Æ sykle til og fra jobb og kjenne det stort sett hele tida i beinan, det e tross alt en halv mil hver vei og æ sykle ikke ellers, dessuten e alt under tiendegir nederlag, så det tar litt på. Æ får lyst til å kjefte på ungan æ ser som sykle rundt ellers, vil si til dem at sykkelhjelmen hjelpe faktisk ikke når du har den plassert så langt bak at hele panna di e bar, men æ lar være, for så tantate e æ ikke enda. Enda.

Æ like å se alle de her folkan æ har sett hvert eneste år, sjøl om æ ikke vet kæm dem e, egentlig, æ vet bare at dem jobbe på samvirkelaget, at dem kommer innom sølvsmia, at dem bor her, det e fint. Stedet e så lite at til og med æ, som ikke e her i mer enn to måneda, maks, kan kjenne igjen folk. Æ e dårlig på navn, men æ huske stort sett kæm æ burde hilse på, kæm æ ikke egentlig kjenne. Stort sett.

Æ skulle ønske æ kunne gå på 4 roser og sitte der og se ut vinduet og tenke på ingenting, æ skulle ønske æ kunne dele et bittelite øyeblikk med de folkan som kjenne mæ, at æ hadde hatt noen her som hadde skjønt koffor æ vil le av enkelte ting, ting som ikke egentlig e morsom med mindre man har den konteksten æ har dem i, men det går bra. Alt går bra, og innen slutten av måneden kommer æ til å slutte å lure på om det va nokka æ sa, for æ snakke aldri så mye mens æ e her, det e det som e så fint med Tana.

Du finn mæ på sølvsmia om du leite

Hei kjære.

Æ har ikke egentlig nokka å si. Eller, det e jo rein løgn, æ kunne fortalt om tredje gjensyn med «En folkefiende» og bursdagen min sånn ellers (at æ konkluderte med at det e tre ting æ like at vennan mine like men som æ ikke nødvendigvis vil høre på at dem diskutere veldig lenge av gangen: hunda, statistikk og porno. De to siste e minst interessant, den første overleve æ alltids), æ kunne fortalt om SFS-årsmøtet æ va på, og innlegget æ holdt og responsen æ fikk (kortversjonen: dem likte det). Æ kunne nevnt andre ting, sjøl om æ ikke kommer på ka dem skal være akkurat nu, men nokka e det vel.

Men greia e at æ e i Tana, i Seida – om enn på feil side av elva enn så lenge, fordi æ bor i huset til tanta og onkelen min – og æ vil egentlig ikke snakke om nokka som helst. Æ vet ikke helt kor lenge det kommer til å vare (kanskje tar det slutt i morra da æ forhåpentligvis kan lese dagens Nordlys, med atter et avisinnlegg om dem som ikke vil være samisk (æ kan forsåvidt også blogge om at æ har hørt på folk som e smartere enn mæsjøl og nu vet æ ikke lenger ka æ mene om nokka, men det e komplisert)), men i verste fall, om alt skjær sæ og det eneste æ gjør i sommer e å være på jobb og lese bøker, så e det her til opplysning: plutselig tilbake.

jævnet med jorden av Mette Moestrup

Kor lang tid kan det egentlig gå mellom å lese en bok og å skrive om en bok? Æ vet ikke helt, men æ har hatt et utkast med sitata fra Jævnet med jorden ligganes i akkurat to uke, og det e da ganske unødvendig, for det e ikke som om æ treng å skrive nokka stort og vakkert om boka i sæ sjøl – æ får håpe på at de utvalgte sitatan e god nok som bevis på at boka fortjene store, vakre ord, eller en lang rekke små, fine ord. (æ vet ikke, av og til skriv æ ting og så skjønne æ ikke sjøl ka æ mene med dem, men æ like kordan det høres ut. Grunn god nok?)

Æ like boka, og det va overraskanes enkelt å lese dansk (men det hjelpe kanskje på at det e ganske korte fragmenta av tekst, så det va ikke så mye å lese av gangen). Æ leste den ferdig på flyturen fra Oslo til Tromsø, og opplevde et øyeblikk kor æ innså at æ neppe kommer til å bli en del av folket, da æ la ned Mette Moestrup og trakk Hélène Cixous opp av veska fordi æ hadde lyst å lese nokka lettere. (Æ vet ikke helt, men æ tror Love Itself e lettere Cixous-lektyre enn mye anna? Eller så har æ helt feil bilde av Cixous, hvilket selvfølgelig også e en mulighet æ ikke skal kimse av.)

Æ har et problem med Jævnet med jorden og det e ikke boka sin feil, heller min egen: æ like å tenke på den som Jævnet med jorden av Mette Moestrup og hver gang æ tenke det ende æ opp med å tenke på Skutt i filler av Mads Mikkelsen og så tape æ skutt i filler-spillet, igjen1. Sukk. Men uansett, fine sitat:

Vi ville, tænker jeg, beholde vannmøllen som en beholder for vores følelser for den. Så vores følelser for stedet kunne finde sted. Så vi til enhver tid kunne vende tilbage. Så det kunne blive ved med at være, som det altid havde været. Men er er ikke noget sted, der altid er, som det altid har været. (s. 8)

Et sted er aldrig et eller andet menneske, men et menneske er altid et eller andet sted. Du kan tage dig ud af vandmøllen, men du kan ikke tage vandmøllen ut af dig. (s. 9-10)

(æ lot være å streke under i boka, fordi æ fortsatt ikke syns det e helt greit å streke under i bøker, bortsett fra i noen av dem – det e en forskjell æ ikke kan forklare – men æ tenkte på Seida, selvfølgelig, fordi det e det æ gjør når æ skal tenke på et sted, i hvert fall den typen sted; Seida som en beholder for følelsa, det virke riktig)

Hvis sandheden skal frem, og det synes jeg, at den skal, så kan jeg bedre lide brudstykker enn noveller. (s. 27)

Det at du kom på rekordtid, gjorde det ikke bedre, eller: Det var godt, og det var ikke godt. (s. 34)

Spé-Manden, det var noget, Mormor og Mormot To sagde i stedet for bandeord. De skulle ikke nyde noget af at påkalde en vis herre, man kunne jo aldrig vide. De havde ikke ligefrem et fælles særsprog, som jeg har læst, at nogle tvillinger har. Men Spé-Manden må siges at være et særord, som jeg kun forstod, fordi jeg havde hørt dem sige det så tit. Det var så fikst med Spé-Manden. De kunne roligt påkalle Spé-Manden, fordi Spé-Manden med garanti ikke fandtes. Det vidste de, Mormor og Mormor To, for Spé-Manden havde de selv fundet på. Sådan virker sproget måske ikke for et barn, tænker jeg, men det tænkte jeg selvfølgelig ikke dengang. Måske tror børn, at hvis noget har et navn, så findes det også på en eller anden måde. (s. 36)

Lad os gøre en roadmovie ud af det, honey, jeg kan lide at blive kørt rundt med. (s. 37)

Du må også, siger jeg til mig selv, se at få taget det kørekort, hvorfor er det aldrig blevet til noget, hvorfor er der så meget, der aldri bliver til noget med dig? (s. 38)

Jeg sagde, at jeg blev nødt til at tenke over, hvad jeg ville med mit liv. Det mente Mormor, at mit liv nok selv skulle finde ud af. (s. 40)

Det kaldte hun sin barm: gesimsen. Som om hendes krop var en bygning, tænker jeg. (s. 41)

Det er blivet mørkt omkring din krop, siger jeg til mig selv, mens du har været i dine tankers vold. Det er typisk dig at glemme alt omkring dig, mens du tænker, når bare der er vin og cigaretter nok. (s. 75)

Læseren af triviallitteratur er, kan jeg huske, at jeg har læst et sted, umoden og selvoptaget. Men hun er ikke så dum, at hun helhjertet tror på den stivnede idyl. Det kan jeg trods alt ikke tro om hende, tænker jeg. Uanset hvor blåøyet hun er, må hun have på fornemmelsen, at den stivnede idyl er en falsk bekræftelse af hendes sentimentalitet. Og det er netop det kyniske ved hende. At hun bidrager til opretholdelsen af falske billeder gennem sit mere eller mindre bevidste selvbedrag. (s. 32)

(følte æ mæ truffet? Ja, litt. Men det går fint.)

1Skutt i filler-spillet e nokka æ ikke klare å unnslippe, i så stor grad at det har fått sin egen tag, men det handle i korttekst om et semi-traumatisk sitat fra boka, som hver gang æ tenke på det gjør at æ ikke kan spise granatepla på en stund: «Den varme seige massen av sæd, som frø fra et granateple, er skutt og sprengt inni meg.» (æ har et granateple ligganes hjemme akkurat nu, sørgelig nok)