Du finn mæ på sølvsmia om du leite

Hei kjære.

Æ har ikke egentlig nokka å si. Eller, det e jo rein løgn, æ kunne fortalt om tredje gjensyn med «En folkefiende» og bursdagen min sånn ellers (at æ konkluderte med at det e tre ting æ like at vennan mine like men som æ ikke nødvendigvis vil høre på at dem diskutere veldig lenge av gangen: hunda, statistikk og porno. De to siste e minst interessant, den første overleve æ alltids), æ kunne fortalt om SFS-årsmøtet æ va på, og innlegget æ holdt og responsen æ fikk (kortversjonen: dem likte det). Æ kunne nevnt andre ting, sjøl om æ ikke kommer på ka dem skal være akkurat nu, men nokka e det vel.

Men greia e at æ e i Tana, i Seida – om enn på feil side av elva enn så lenge, fordi æ bor i huset til tanta og onkelen min – og æ vil egentlig ikke snakke om nokka som helst. Æ vet ikke helt kor lenge det kommer til å vare (kanskje tar det slutt i morra da æ forhåpentligvis kan lese dagens Nordlys, med atter et avisinnlegg om dem som ikke vil være samisk (æ kan forsåvidt også blogge om at æ har hørt på folk som e smartere enn mæsjøl og nu vet æ ikke lenger ka æ mene om nokka, men det e komplisert)), men i verste fall, om alt skjær sæ og det eneste æ gjør i sommer e å være på jobb og lese bøker, så e det her til opplysning: plutselig tilbake.

jævnet med jorden av Mette Moestrup

Kor lang tid kan det egentlig gå mellom å lese en bok og å skrive om en bok? Æ vet ikke helt, men æ har hatt et utkast med sitata fra Jævnet med jorden ligganes i akkurat to uke, og det e da ganske unødvendig, for det e ikke som om æ treng å skrive nokka stort og vakkert om boka i sæ sjøl – æ får håpe på at de utvalgte sitatan e god nok som bevis på at boka fortjene store, vakre ord, eller en lang rekke små, fine ord. (æ vet ikke, av og til skriv æ ting og så skjønne æ ikke sjøl ka æ mene med dem, men æ like kordan det høres ut. Grunn god nok?)

Æ like boka, og det va overraskanes enkelt å lese dansk (men det hjelpe kanskje på at det e ganske korte fragmenta av tekst, så det va ikke så mye å lese av gangen). Æ leste den ferdig på flyturen fra Oslo til Tromsø, og opplevde et øyeblikk kor æ innså at æ neppe kommer til å bli en del av folket, da æ la ned Mette Moestrup og trakk Hélène Cixous opp av veska fordi æ hadde lyst å lese nokka lettere. (Æ vet ikke helt, men æ tror Love Itself e lettere Cixous-lektyre enn mye anna? Eller så har æ helt feil bilde av Cixous, hvilket selvfølgelig også e en mulighet æ ikke skal kimse av.)

Æ har et problem med Jævnet med jorden og det e ikke boka sin feil, heller min egen: æ like å tenke på den som Jævnet med jorden av Mette Moestrup og hver gang æ tenke det ende æ opp med å tenke på Skutt i filler av Mads Mikkelsen og så tape æ skutt i filler-spillet, igjen1. Sukk. Men uansett, fine sitat:

Vi ville, tænker jeg, beholde vannmøllen som en beholder for vores følelser for den. Så vores følelser for stedet kunne finde sted. Så vi til enhver tid kunne vende tilbage. Så det kunne blive ved med at være, som det altid havde været. Men er er ikke noget sted, der altid er, som det altid har været. (s. 8)

Et sted er aldrig et eller andet menneske, men et menneske er altid et eller andet sted. Du kan tage dig ud af vandmøllen, men du kan ikke tage vandmøllen ut af dig. (s. 9-10)

(æ lot være å streke under i boka, fordi æ fortsatt ikke syns det e helt greit å streke under i bøker, bortsett fra i noen av dem – det e en forskjell æ ikke kan forklare – men æ tenkte på Seida, selvfølgelig, fordi det e det æ gjør når æ skal tenke på et sted, i hvert fall den typen sted; Seida som en beholder for følelsa, det virke riktig)

Hvis sandheden skal frem, og det synes jeg, at den skal, så kan jeg bedre lide brudstykker enn noveller. (s. 27)

Det at du kom på rekordtid, gjorde det ikke bedre, eller: Det var godt, og det var ikke godt. (s. 34)

Spé-Manden, det var noget, Mormor og Mormot To sagde i stedet for bandeord. De skulle ikke nyde noget af at påkalde en vis herre, man kunne jo aldrig vide. De havde ikke ligefrem et fælles særsprog, som jeg har læst, at nogle tvillinger har. Men Spé-Manden må siges at være et særord, som jeg kun forstod, fordi jeg havde hørt dem sige det så tit. Det var så fikst med Spé-Manden. De kunne roligt påkalle Spé-Manden, fordi Spé-Manden med garanti ikke fandtes. Det vidste de, Mormor og Mormor To, for Spé-Manden havde de selv fundet på. Sådan virker sproget måske ikke for et barn, tænker jeg, men det tænkte jeg selvfølgelig ikke dengang. Måske tror børn, at hvis noget har et navn, så findes det også på en eller anden måde. (s. 36)

Lad os gøre en roadmovie ud af det, honey, jeg kan lide at blive kørt rundt med. (s. 37)

Du må også, siger jeg til mig selv, se at få taget det kørekort, hvorfor er det aldrig blevet til noget, hvorfor er der så meget, der aldri bliver til noget med dig? (s. 38)

Jeg sagde, at jeg blev nødt til at tenke over, hvad jeg ville med mit liv. Det mente Mormor, at mit liv nok selv skulle finde ud af. (s. 40)

Det kaldte hun sin barm: gesimsen. Som om hendes krop var en bygning, tænker jeg. (s. 41)

Det er blivet mørkt omkring din krop, siger jeg til mig selv, mens du har været i dine tankers vold. Det er typisk dig at glemme alt omkring dig, mens du tænker, når bare der er vin og cigaretter nok. (s. 75)

Læseren af triviallitteratur er, kan jeg huske, at jeg har læst et sted, umoden og selvoptaget. Men hun er ikke så dum, at hun helhjertet tror på den stivnede idyl. Det kan jeg trods alt ikke tro om hende, tænker jeg. Uanset hvor blåøyet hun er, må hun have på fornemmelsen, at den stivnede idyl er en falsk bekræftelse af hendes sentimentalitet. Og det er netop det kyniske ved hende. At hun bidrager til opretholdelsen af falske billeder gennem sit mere eller mindre bevidste selvbedrag. (s. 32)

(følte æ mæ truffet? Ja, litt. Men det går fint.)

1Skutt i filler-spillet e nokka æ ikke klare å unnslippe, i så stor grad at det har fått sin egen tag, men det handle i korttekst om et semi-traumatisk sitat fra boka, som hver gang æ tenke på det gjør at æ ikke kan spise granatepla på en stund: «Den varme seige massen av sæd, som frø fra et granateple, er skutt og sprengt inni meg.» (æ har et granateple ligganes hjemme akkurat nu, sørgelig nok)

Æ kan skrive om ting som ikke e teaterrelatert! Bare ikke nu.

I går sendte æ en facebook-melding til Ida (eller, vi sendte en del fram og tilbake, men bla bla bla) kor æ skreiv: «æ innså at det finnes en verre mulighet! Enn om det vise sæ at […] kan skrive!? Enn om […] kan komponere setninge sjøl Shakespeare hadde misunna […]?! Æ mene, da e jo alt håp ute for min del:( (æ vet ikke helt ka det sir om mæ at det nesten virke som et verre alternativ enn at […] e udugelig…)» etter først å ha sagt «akk og ve og skrekkblanda fryd og enn om […] ikke kan skrive ordentlig, da må æ bare sporenstreks slutte å like […] :( det skal ikke så mye særskriving og og/å-feiling til før kjærligheta mi tar slutt, æ e nådeløs!» Æ snakka med Inga her om dagen og ho sa «av og til blir æ helt forelska i det du skriv» og det e det fineste komplimentet æ har fått på lenge. Æ svarte, selvfølgelig, «æ e ganske forelska i alt æ skriv» og ho sa at det e åpenbart. (det her e et ganske bortkasta avsnitt, men hah, æ e bortkasta om æ vil være det!)

—- (æ føle for å titulere den her delen i anna teaternytt, siden æ har en ensporshjerne for øyeblikket)

Fredlaus-turneen har fått sæ en blogg1, og det har jo muligheta til å være skikkelig spennanes (æ krysse fingran!); dessuten e æ litt sjalu, fordi dem skal til Tana og, sukk, æ vil til Tana, tror æ. Æ vil bestandig til Tana, æ vet bare ikke helt ka æ skulle gjort der, og før eller seinere ville æ tenkt at æ vil tilbake til et større sted enn Tana, men ååå. Sølvsmia og verdens søteste småbarn og hjemmehjemmehjemme, men ikke helt. (æ har diaspora-tanka, men. Æ tenke fortsatt. Æ leste Ruth Behar og det dukka opp nokka som føles som om det kan bevise et poeng æ ville poengtere, det e så bra.) Men Fredlaus altså, og blogging, og turne. Og Tana. ♥ (Eller bare Finnmark ♥)

Æ leste En folkefiende i går, og har litt lyst til å skrive om det, men det får være måte på kor mye man blogge om et teaterstykke før man en gang har sett det. (æ glede mæ mer til å se det nu, og æ håpe dem ikke har kutta bort den ene linja som ga mæ litt ondt i magen – på den bra måten – da æ leste den; æ hadde blitt så glad om det øyeblikket blir så bra på scenen som æ ser det for mæ i hodet mitt.)

Og æ leste En folkefiende og mora mi spurte mæ om den va bra og æ blei svar skyldig. Æ mene, jo, det va den jo? Men.. man kan ikke lese Ibsen nu med det formål å skulle definere om det e en god eller dårlig historie (OK, man kunne kanskje, men æ kan ikke). Det e ikke som om æ kan lese Ibsen og skrive en anmeldelse, «interessante tanker, men bringer ingenting nytt til et tema som på mange måter kan regnes for å være utbrukt,» «enkelte treffende linjer, men tidvis i overkant mange klisjeer, og hvor original er egentlig ideen om mennesket vs samfunnet?» Haha, det går jo ikke (om man e mæ)!

Så det man må gjøre, antar æ, e å se oppsetninge av det, se om noen andre har brakt nokka nytt til bordet, til scenen, i forsøket på å gjøre nokka med det; det va et ganske tidløst stykke, sånn bortsett fra boktrykkeren og ideen om upassende unge pike (ahaha, som om nokka sånt noensinne blir passé). Æ vet ikke, æ glede mæ til å se ka HT har gjort, kordan den enorme scenografien fungere, kordan folkemøtet blir, alle de her tingan, æ e spent og skeptisk. (hvilket vel e min modus operandi, så jaja)

Ida sa forresten at ho blir skuffa om æ ikke skriv nokka som helst om stykket etter å ha sett det, så æ fikk litt prestasjonsangst:D (Ikke egentlig) Dessuten degenererte det – som det ofte gjør med mæ og Ida – og så blei ting skikkelig upassanes og så trua æ med å skrive inn fotnote om enkelte skuespillerprestasjona (æ kunne vel ærlig talt skrevet halve teksten ferdig før æ ser stykket, og så endra på det alt ettersom om æ likte det eller syns det va fælt).

Min kjære far mente forresten at æ burde slakte det brutalt, siden æ slakta Beaivváš, og dem jo tross alt e nasjonalteateret vårres, da e det bare rett og rimelig at HT også får unngjelde. Hvilket vel forsåvidt e et poeng, om enn et ganske dårlig et! (vi e en poengtert familie, men med ganske dårlige poeng en gang i blant) (min kjære far blei forresten slakta i et leserinnlegg i dagens Nordlys, han sa «kanskje æ kan skrive «Kjære Kurt Johansen, så hyggelig å vite at i hvert fall en person har lest leserinnlegget mitt»,» men vi kom fram til at Ulf muligens hadde blitt fornærma – så vi konkluderte med at han kan skrive «Kjære Kurt Johnsen,» to add insult to injury, «så hyggelig at du har lest det æ skreiv!»)

Æ tenkte litt på et av mine poeng fra vin&viten-kvelden, om at æ ikke vet om æ har tålmodighet til å vente på at alle de her sinte gamlingan skal få sjølinnsikt nok til å innse at Tromsø ikke blir ødelagt av litt mer samisk, og så blei æ litt trist, fordi dem tydeligvis ikke har sjølinnsikt, og det e jo en fin ting å ha (har æ hørt rykta om2). Men det e en fotnote, og definitivt ikke poenget.

Æ hadde plana om å skrive kortere blogginnlegg i april. Æ får satse på mai? Eller nokka. Æ tror egentlig at det ærlig talt e mer sannsynlig at æ blir mann enn at æ blir en mann av få ord. Kort oppsummert blir æ nu i hvert fall aldri. Sukk.

1La oss ikke være fordomsfull over det faktum at dem har en blogg på blogg.no. Ikke så veldig i hvert fall, bare litt. Sukk. (hovedgrunnen til at æ ikke like blogg.no e fordi dem har en totalt ubrukelig arkiv-funksjon, og det strid mot halvparten av alt æ e for her i verden – en blogg som ikke kan leses bakover lenge e ikke en blogg det e verdt å følge med på)

2Noen av oss slit muligens med i overkant mye sjølinnsikt, eller i det minste sjølopptatthet. Jaja.

Æ e ikke så flink å skrive liste?

I går va æ innom bloggen til noen som har min blogg på sin bloggliste, da æ plutselig innså at mitt siste blogginnlegg va fire måneda gammelt. Og at det handla om Paradise Hotel. Og at om æ – mot all formodning – skulle finne på å dø eller aldri oppdatere bloggen min igjen, hadde det vært uendelig pinlig om det siste innlegget for evig og alltid skulle handle om Paradise Hotel. Det får være måte på ka man skal leve med.

Siden sist, den gang da i april, har æ vært i Tana, hatt bursdag, vært i Skottland, vært i Tana, vært på Riddu Riđđu og gjort omtrent så lite som menneskelig mulig på masteroppgaven æ liksom skulle jobbe med hele sommeren. Æ e ærlig talt ikke sikker på ka æ har gjort i sommer, bortsett fra å bruke veldig mye tid på å tenke på neglelakk. Samt at æ har sett de to siste sesongan av Battlestar Galactica, men det tar jo heller ikke så lang tid.

Dessuten brukte æ hele juli – samt august så langt – på å gå med skjørt. Men det tar jo i og for sæ ikke tid (bortsett fra at æ plutselig blei mer bevisst ka æ har på mæ, men det va muligens på tide). Æ har klipt håret mitt kort igjen (men nu e det lengre, det e en stund siden 19. mai), æ har kjøpt nye sko (æ kjøpte ett par i juni og ett par i dag, om det fortsett sånn her kommer æ til å ha fordobla antallet sko æ eie innen slutten av året). Æ har slått fast at æ har skofobi, siden æ nærmest får panikkangst av smale såla fordi æ ser for mæ kor mange minutt det går før æ brekk ankelen.

Æ solgte smykka på Riddu Riđđu, vi solgte ikke så mye, men det va gøy; æ kjøpte en veske der sjøl (og en t-skjorte), geiteskinn, rød, til 650 krone, den e fantastisk. Æ kjøpte ny pengebok i dag fordi glidelåsen på den gamle slutta å gli (særs upraktisk), det e litt sørgelig, for det va den æ kjøpte i januar 2007, i Santa Barbara – eller Goleta, men tomato,tomato – og æ har ikke nokka lyst til å bytte den ut.

Æ har kasta gamle ting (les: æ har rydda), skolebøker æ ikke treng og sånt, og æ har slått fast at æ enda ikke e gammel nok til å lese ting æ skreiv for ti år siden. En vakker dag skal æ være voksen nok til å synes at det e søtt, men den dagen e ikke i dag (for å si det på den måten).

Æ har fått ny datamaskin (en 13″ macbook pro, woohoo), og skjermen e så fin at absolutt alt anna føles som å se gjennom tjære (ikke fullt så woohoo), og æ prøve å mase til mæ en iPhone (siden norske barn e bortskjemt og grådig e det like greit å være i kontakt med barnet i mæsjøl). I går dukka det opp en boks full av bøker fra den gang da æ va med i Pennyklubben, så vi skal på Fretex asap. (Det får være måte på ka man skal beholde.)

Æ har et nytt klesskap, foreløpig umontert (akk og ve), men det skal helst skje nokka med det snart. Æ har knapt en sesong igjen av Alias, en serie det e totalt ulogisk at æ like, siden æ ikke egentlig kan fordra bedrageri, ei heller i fiksjon. (Men ka man ikke gjør for Jennifer Garner? Dessuten e Jack Bristow den beste dysfunksjonelle pappaen noensinne og i går hulka æ fordi det va sørgelig (men æ e lettrørt, så det gjelds ikke).)

Æ mangle røde og grønne og brune knestrømpe, en mørkebrun cardigan, og litt mer arbeidsvilje enn det æ har nu. Ta kontakt om du kan hjelpe. Eller om du eventuelt kan lage en pengebok som e en tro kopi av pengeboka som ikke lenger fungere som den skal.

Jepp.

(det hadde nesten vært pinligere om det her endte opp med å være mitt siste blogginnlegg noensinne.)

Æ hadde bursdag.

Av og til e æ litt sjalu på teite ting. Eller: av og til e æ sjalu fordi æ vil ha nokka men ikke har det, men som regel, når æ e trygg på nokka, så e æ ikke sjalu. Ergo: æ e sjalu når æ ikke kan begrunne sjalusien, æ e trygg når æ har hevd på nokka. Ikke nødvendigvis menneska, og man kan ikke ha hevd på menneska uansett.

Han: Ka du egentlig ønske dæ i bursdagsgave?
Mæ: Fred på jord, snille barn, en mann med langt hår som spille gitar. Og e skrivefør. Og har et hus i New Orleans, med veranda. Bortsett fra det vet æ ikke.

Æ spiste bløtkake hos Therese og vi konkluderte med at den va laga for at man skulle forbli singel, siden det va ganske umulig å skjære et stykke som holdt sæ ståanes.

Mæ: Ka det betyr når kaka havne opp-ned?
Ho: At du forblir ugift, kjøpe nitten katte og ende opp med å dø av allergi.

Æ fikk bøker i gave, reiseguida, kjærlighetsbrevbøker, en drageroman, romana, en bok om bøker og menneska som eie bøker – æ tror æ kunne satt pris på andre ting, men æ like at vennan mine kjenne mæ såpass godt.

Ho: Æ VIL IKKE BLI GAMMEL!
Mæ: Slapp av, når du blir tretti avlive vi dæ. Barmhjertighetsdrap.

Vi spiste burger på Blårock, det va fotballkamp i førsteetasjen, og kokken som va på jobb stekte ikke de råstekte potetan lenge nok (æ vet det hete råstekte, men dem bør helst være mer stekt enn rå), æ spiste en tohundregrams Pixies og kikka på mannen som etterhvert sto i baren, hadde vi vært i New Orleans, hadde han hatt et hus med veranda, if only if only.

Mæ: Æ har fått gava, nu kan dokker gå!

Æ endte opp aleina på VT etterhvert – as is my wont – og det va hyggelig, men folk prøvde å snakke med mæ, og æ e ikke tilsnakkanes av fremmede veldig ofte, så æ blei litt satt ut. Æ tok bussen hjem, men vurderte å gå på Artur og drikke en mojito – æ lot være, men det va mer fordi æ hadde så mye å bære på enn fordi æ følte mæ patetisk om æ skulle drikke aleina (æ tror patetiskheten e litt avhengig av kvantum drikke, særlig alkoholmessig). Kanskje i morra, kanskje på lørdag – men det e de indre bildan, dem e bestandig bedre enn det faktiske. Dessuten drikk æ så fort.

Æ tror kanskje New Orleans kan byttes ut med Tana, av og til, Vestre Seida, vet du. Eller: æ vil finne et menneske hvis følelsa for New Orleans matche mine for Tana. Æ innså på et tidspunkt, en gang, at det neppe e kjærlighet med mindre æ e redd for ka vedkommende vil tenke om Vestre Seida. Det va den gang da, men en del av sjela mi ligg der, kanskje den delen æ like best, den som bestandig e 17 år gammel og nyforelska, den som kan skrive side opp og side ned om ingenting, den som desperat prøve å vise dæ skjønnheten i det æ ikke kunne avfotografere.

Kanskje kan man snakke om en muse – æ gjorde det en gang, la skylda på et par røde sneakers, rett og rimelig – det stilleste stedet æ tilhøre gir mæ størst behov for å skrive, en stadig innsirkling; om æ mediterte, om æ trodde på sånt, om æ trodde at hjernen min noensinne kunne tømmes, kunne tømme sæ, så ville mitt quiet place være låvebrua ved midnatt, når temperaturen e akkurat høy nok til at du ikke frys, når det e så mye vind at skyan flyt avgårde, når det e stille og det knapt nok kommer bila forbi. Det ligg et kjærlighetsbrev der, en egenmelding, en liten post-it med bare små bokstava

æ elske
æ vil bli elska