tatovering

by

Heldigvis har æ studert lenge nok til å vite ka katarsis e

Egentlig burde æ legge mæ, æ skal stå opp tidlig imorra, æ har undervisning, samling, čoakkálmas – æ vet det e feil, men det e nok det nærmeste æ kommer læstadianisme – i fem daga, æ kommer til å være utmatta innen søndag og på mandag skal æ fly til Tana (via Kirkenes, åpenbart), og på tirsdag eller onsdag skal æ jobbe, æ skal være aleina på jobb i noen daga, men etter det skal æ være i Tana.

Æ skal være i Seida og se på at det e mørkt ute på kvelden, æ skal tenke at æ like Tana best når det e lyst hele døgnet og lure litt på om æ tenke det fordi det e da æ har tilbrakt mest tid der. Helt lyst eller helt mørkt, sommer vinter jul påske i snart tredve år – det får mæ til å høres så gammel ut. Æ glemme at æ e så gammel.

Noen sa nokka om noen som hadde fylt tredve, om en gave ho hadde fått til dagen, med et implisitt den gang da, for noen år siden, og æ tenkte «så gammel ho e», før æ kom på at æ e så gammel æ også. Ikke enda, men snart, om ni måneda sånn cirka blir æ også tredve – æ prøve mest av alt å finne ut av ka æ ønske mæ i tredveårsgave, det burde jo være nokka som e verdt å huske. Æ har innsett at et Peder Balke-maleri nok e litt usannsynlig, sjøl om æ vil ha et – det e nokka med måten han male horisonta på, vann, hav, himmel, han har noen streka i bildan sine, vage, svake streka, dem gjør nokka med mæ, det e oftest nokka brunt i dem, dem e dus, men aldri kjedelig, ikke dus på en måte som hadde passa inn i et av de moderne stille hvite husan folk vil bo i. Det e dust på en måte som kreve røde eller mørkeblå vegga, dem e krevanes, bildan hannes, men på en subtil, diskré måte, det e kanskje derfor æ like dem. Men ja, æ kan ikke ønske mæ Peder Balke, det skjønne æ jo. Så æ tror æ vil ha en blå Polmak-luhkka, uten hette, åpenbart, sjøl om det nok e for seint å høre på rådan mormora mi ga mora mi: jente som bruke luhkka med hette blir ikke gift. Nu har æ tre med hette (en rød, selvfølgelig, rødhette, sjøl om æ tror æ blei for gammel for at noen vil si det, det e nok derfor æ burde finne eldre menn, dem kunne fortsatt sagt det), æ kommer nok til å forbli ugift, æ skal kanskje ikke ønske mæ nokka anna enn pepper uansett, ka e vitsen?

Æ tror æ ønske mæ en teksttatovering, men den må æ jo nesten få i gave fra mæsjøl, æ må nesten vite ka slags tekst æ vil ha. Nokka på samisk? Æ vurderte nesten å bare få de samiske bokstavan, det sier vel alt æ vil si? áčđŋšŧ hadde holdt i massevis for å få fram poenget, tror æ. Men det sier jo ikke så mye bortsett fra at det sier alt.

Æ kommer til å fylle tredve og være ugift og det e helt greit, åpenbart, e ikke et savn, åpenbart, e mer en slags nysgjerrighet – kordan hadde det vært? Det e knapt viktig kæm den andre hadde vært (sjøl om æ fortalte guttungen med kirketolkforelderen at æ aldri har vært nærmere å ville gifte mæ med noen, bibeloversetterbarnet og kirketolkungen, det e delen av mæ som sett pris på gode metafora som synes det hørtes ut som en god idé), men et bryllup? Kor? (I Seida, tenke æ, Seida kapell, sjøl om Marion sa «men det e jo bare nordmenn der» og æ svarte «og bestemora mi.» I Seida, ikke Tana kirke, det hadde vært nokka, dessuten e den så liten, det hadde ikke vært plass til folk. Det høres best ut.) Og æ hadde uansett bare grått, det e derfor æ ikke vil gjøre sånt, æ vil ikke være med på nokka sånt stort og offisielt, æ kommer bare til å gråte, det e stort sett det æ gjør, æ blir rørt og gråter, og så blir æ rødflekkate og det går ikke over før timesvis etterpå, sjøl om æ ler og flire og alt e fint så e æ fortsatt rød; da æ va yngre ønska æ at æ kunne vært som en av de jenten på film, sånne som kunne gråte vakkert, med tåra rennanes nedover kinnan, og det va det eneste som viste at dem va trist, men det skjer jo ikke, så nu hold æ mæ unna situasjona kor æ kan gråte, sjøl om det ikke hjelpe. Æ har hulka mæ gjennom timesvis med OL-sendinge, folk e så fin når dem vinn og det e så trist når dem tape og dokker skulle sett mæ etter håndballfinalen, fordi Montenegro va så fin sjøl om dem tapte, dem vant sølvet og æ hulka og hulka og lo av mæsjøl, for det burde jo være måte på, men av og til e det ikke det. Heldigvis har æ studert lenge nok til å vite ka katarsis e, og det redde mæ fra alt mulig æ tenke æ kanskje burde skamma mæ over.

Katarsis og æ har ikke et ønske om å bli gift, æ vet ikke kor mange år æ måtte vært sammen med et menneske før æ hadde følt mæ sikker på at ekteskap va en god idé – æ vet ikke om æ tror på at nokka kan vare, men det sier æ vel bare fordi æ e ung og dum feil vei. Og æ tenke ikke så mye på ekteskap som det virke som akkurat nu, æ satt mæ bare fast i den tanken, fordi det meste e tanka verdt å tenke på, når man tenke sæ om. Æ skjønne ikke sånne folk som ikke kan være aleina i sitt eget hode, sjøl om æ av og til miste den egenskapen, det e ulempen med smarttelefona, har man to minutt kan man sjekke twitter, ikke stå og stirre tomt ut i intet og tenke på ingenting, sjøl om det jo e da æ tenke på alt sånt som æ ikke har tenkt før, det e da æ forstår sammenhengan æ ikke har sett før – da æ revurdere koffor folk gjør som dem gjør, forkaste smil og overtolke en setning som neppe betød nokka som helst, men noen ganga står æ og tenke på ingenting, og så plukke æ alle de her små idean og så blir dem nokka, oftest ikke mer enn et lite blogginnlegg, men oftest hold det.

Og på mandag skal æ til Tana og æ skal sitte i mørket og se ut på verden, lure på koffor æ e så glad i et sted æ ikke bruke på måten det burde brukes på – natur e oftest finest i synsfeltet, ikke under føttern, æ e lat og like asfalt, og før det skal æ på læstadianertreff eller det nærmeste æ kommer med tretten andre menneska og vi skal snakke om tekst hele tida og æ kommer sikkert til å si minst ti upassanes ting, til sammen eller hver dag, fordi det e det æ gjør, æ plumpe uti og æ vet æ burde la være, æ fylle tross alt tredve om ni måneda, æ burde bli voksen snart, anstendig, ordentlig, fornuftig; æ burde samle voksenpoeng, ikke tilfeldige blogginnlegg, men enn så lenge lar æ være, enn så lenge sitt æ og ser ut på mørket og tenke at æ like gjerne kan skrive ka som helst – enten så får æ det til å fungere eller så blir æ anstendig, det går sæ tidsnok til.

by

vakre, vakre venna. og andre menneska.

Verden!

(hei kjære! æ har en hemmelighet. Det vil si, æ har ganske mange, men, en av dem, vet du. it’s ridiculous how into me you are, eller nokka sånt, æ vet ikke helt. og nei, det e ikke som du tror. Kanskje? Æ bare, æ like de stadige småbitan som dukke opp, dem gjør mæ lykkelig.)

Uansett, æ har et semikolon, det har æ ikke nevnt her enda! Det vil si, selvfølgelig, en tatovering, på venstre håndledd. En usedvanlig vakker, deilig tatovering – som stort sett får folk til å le. Sjøl om den kommer fra dypet av min sjel og sånt:D (en usedvanlig vakker, deilig tatovering som klør som bare helvete [sånn reint billedlig talt], men æ kan jo ikke klø på den, for æ skal ikke pirke i den. Æ e dårlig på sånt, men.)

Æ har ikke ordan i min makt akkurat nu, bare sånn at vi har klarhet i det. Det æ har, bortsett fra tatoveringa mi (seriøst, babyen min, æ lå i senga mi og så på den og holdt på å gråte fordi vi skal være sammen for alltid. Hjernen min, folkens), e kinn som enten e solbrent, eller som blei så forfrossen at æ har sprengt blodkar av kulde (går det an?), æ vet ikke helt, æ klare ikke å bestemme mæ for kordan av dem det e. Alternativ to e mer sannsynlig, sjøl om det va en del sol da æ vandra hjem fra bensinstasjonen rundt halv fem. Æ delte taxi med to persona som også skulle til Kvaløya, hvilket jo va praktisk. Men heller ikke det va poenget, egentlig. (øh, vent, poenget der va at vi delte taxi, men æ skulle av først, så dem slapp mæ av på bensinstasjonen, så æ måtte gå opp bakken, og da va det sol.)

Æ håpe incoherency becomes her, for alt håp e ute i så måte, oh my.

Æ va på Holtsfest i går, på lørdag, va poenget. Med vakre, vakre venna, og andre menneska. Og uten en del folk, noen av dem savna, andre ikke. (hvilket høres slemt ut, men det æ mene å si e at æ blei overraska over kor letta æ blei – one less thing to consider. Og ja, æ e fortsatt bitter for at æ i det hele tatt tenke på det.) Det va en kald, men hyggelig affære. Nesten mer kald enn den va hyggelig, men not by much. (æ vet virkelig ikke ka som e greia med all engelsken for øyeblikket?) Æ tok åtte bilda (dem ligg på facebook), spiste en pølse, snakka med x antall menneska (ikke så mange, æ kunne nok ha lista dem opp), og stakk av med hettejakka til Inge fordi han e verdens mest fantastiske menneske og lånte den til mæ når æ va kald og forfrossen. (1. æ tenkte egentlig at æ skulle hjem en tur for å ta på mæ varmere klær, men så va klokka nesten ni og æ og Alexander satt fortsatt på desken og knota med infoavisa. 2. Æ informerte Inge om at det va en viss sannsynlighet for at han aldri får den tilbake. 3. Det står Oregon på den, det e nok meninga at den skal bli min.)

Poenget i det hele va egentlig at æ, da æ endelig va kommet mæ hjem og sovna, drømte ting. Og det va drømma av typen «hei hjerne, ka tror du hadde fått Siri til å bli kjempefornøyd?» Teite småting og en helt fantastisk historie (det hadde vært en vakker avslutning) og så, i det som må ha vært en helt anna drøm, en setning fra pålitelig hold om nokka æ knapt nok har tenkt, fordi bare tanken e teit. (øh. E æ kryptisk? Æ e kryptisk. Subteksten e at æ klinte i drømmen min. I den andre blei det bare åpna for framtidig klining. Is what I’m saying. Det va omtrent like teit som det va søtt.) Og greia med inkoherensen e at æ av en eller anna grunn har en greie med at æ ikke like å skrive om drømma etter at æ har sovet på dem en natt til. Æ vet ikke.

Det lukte bål av mæ, håret mitt, jakka mi, den approprierte hettejakka, men ordentlig bål, av ved og sånt, ikke sigaretta eller grillbriketta, og æ like lukta, har bestandig syns at det virka som beviset på at man har gjort nokka ordentlig. Snakk om barneoppdragelse. (når man snakke om barneoppdragelse, vi spiste laks i dag, laksesuppe, med laksehoda og alt (makaroni!), og mora mi gjenfortalte historien om når æ, som cirka femåring (vi flytta når æ va seks, så cirka fem virke vettig), hadde vandra bort til naboan (kor ei venninnne av mæ bodde) og spurte ka dem skulle ha til middag, fordi æ va «lei av all laksen». Og det, mine venna, e grunnen til at æ rulle på øyan av laksepølsen som smake pølse. Ekte småbarn spis mye laks. Ekte småbarn som e hemmelige Tanaværinga ihvertfall ♥)

(det ligg nokka i bunn her, nokka som ligne på «æ e glad æ skal til Tana snart, æ e glad æ slipp unna folk, ikke fordi æ ikke like dokker, men fordi æ like mæsjøl mer» (… det va da óg et sted å plukke opp livsvisdom! Sex og singelliv-filmen altså), det høres så slemt ut, men. I like you so much better when we’re not together.)

[æ prøve stadig å finne de rette ordan her, æ prøve stadig å finne den ene kombinasjonen som endelig kommer til å sende dæ over den metaforiske kanten, den hyggelige metaforiske kanten, æ vil at du skal forstå akkurat ka æ mene uten at æ må stave det fram, men æ har malt mæ inn i et hjørne og æ tror malinga tørka, men det va uansett ikke poenget. Æ tror aldri vi kommer til å være på samme sted til samme tid, og det e egentlig helt greit (there, I’ve said it: someone I was could have loved you), men en liten del av mæ kommer stadig til å håpe at vi havne der på ett eller anna tidspunkt. En liten del av mæ kommer stadig til å sitte innemalt i det hjørnet og håpe på at du også dukke opp i samme hjørne, som en bastardisert blanding av husmalings- og boksing-metafora. that’s where the truth is at ♥]