Heldigvis har æ studert lenge nok til å vite ka katarsis e

Egentlig burde æ legge mæ, æ skal stå opp tidlig imorra, æ har undervisning, samling, čoakkálmas – æ vet det e feil, men det e nok det nærmeste æ kommer læstadianisme – i fem daga, æ kommer til å være utmatta innen søndag og på mandag skal æ fly til Tana (via Kirkenes, åpenbart), og på tirsdag eller onsdag skal æ jobbe, æ skal være aleina på jobb i noen daga, men etter det skal æ være i Tana.

Æ skal være i Seida og se på at det e mørkt ute på kvelden, æ skal tenke at æ like Tana best når det e lyst hele døgnet og lure litt på om æ tenke det fordi det e da æ har tilbrakt mest tid der. Helt lyst eller helt mørkt, sommer vinter jul påske i snart tredve år – det får mæ til å høres så gammel ut. Æ glemme at æ e så gammel.

Noen sa nokka om noen som hadde fylt tredve, om en gave ho hadde fått til dagen, med et implisitt den gang da, for noen år siden, og æ tenkte «så gammel ho e», før æ kom på at æ e så gammel æ også. Ikke enda, men snart, om ni måneda sånn cirka blir æ også tredve – æ prøve mest av alt å finne ut av ka æ ønske mæ i tredveårsgave, det burde jo være nokka som e verdt å huske. Æ har innsett at et Peder Balke-maleri nok e litt usannsynlig, sjøl om æ vil ha et – det e nokka med måten han male horisonta på, vann, hav, himmel, han har noen streka i bildan sine, vage, svake streka, dem gjør nokka med mæ, det e oftest nokka brunt i dem, dem e dus, men aldri kjedelig, ikke dus på en måte som hadde passa inn i et av de moderne stille hvite husan folk vil bo i. Det e dust på en måte som kreve røde eller mørkeblå vegga, dem e krevanes, bildan hannes, men på en subtil, diskré måte, det e kanskje derfor æ like dem. Men ja, æ kan ikke ønske mæ Peder Balke, det skjønne æ jo. Så æ tror æ vil ha en blå Polmak-luhkka, uten hette, åpenbart, sjøl om det nok e for seint å høre på rådan mormora mi ga mora mi: jente som bruke luhkka med hette blir ikke gift. Nu har æ tre med hette (en rød, selvfølgelig, rødhette, sjøl om æ tror æ blei for gammel for at noen vil si det, det e nok derfor æ burde finne eldre menn, dem kunne fortsatt sagt det), æ kommer nok til å forbli ugift, æ skal kanskje ikke ønske mæ nokka anna enn pepper uansett, ka e vitsen?

Æ tror æ ønske mæ en teksttatovering, men den må æ jo nesten få i gave fra mæsjøl, æ må nesten vite ka slags tekst æ vil ha. Nokka på samisk? Æ vurderte nesten å bare få de samiske bokstavan, det sier vel alt æ vil si? áčđŋšŧ hadde holdt i massevis for å få fram poenget, tror æ. Men det sier jo ikke så mye bortsett fra at det sier alt.

Æ kommer til å fylle tredve og være ugift og det e helt greit, åpenbart, e ikke et savn, åpenbart, e mer en slags nysgjerrighet – kordan hadde det vært? Det e knapt viktig kæm den andre hadde vært (sjøl om æ fortalte guttungen med kirketolkforelderen at æ aldri har vært nærmere å ville gifte mæ med noen, bibeloversetterbarnet og kirketolkungen, det e delen av mæ som sett pris på gode metafora som synes det hørtes ut som en god idé), men et bryllup? Kor? (I Seida, tenke æ, Seida kapell, sjøl om Marion sa «men det e jo bare nordmenn der» og æ svarte «og bestemora mi.» I Seida, ikke Tana kirke, det hadde vært nokka, dessuten e den så liten, det hadde ikke vært plass til folk. Det høres best ut.) Og æ hadde uansett bare grått, det e derfor æ ikke vil gjøre sånt, æ vil ikke være med på nokka sånt stort og offisielt, æ kommer bare til å gråte, det e stort sett det æ gjør, æ blir rørt og gråter, og så blir æ rødflekkate og det går ikke over før timesvis etterpå, sjøl om æ ler og flire og alt e fint så e æ fortsatt rød; da æ va yngre ønska æ at æ kunne vært som en av de jenten på film, sånne som kunne gråte vakkert, med tåra rennanes nedover kinnan, og det va det eneste som viste at dem va trist, men det skjer jo ikke, så nu hold æ mæ unna situasjona kor æ kan gråte, sjøl om det ikke hjelpe. Æ har hulka mæ gjennom timesvis med OL-sendinge, folk e så fin når dem vinn og det e så trist når dem tape og dokker skulle sett mæ etter håndballfinalen, fordi Montenegro va så fin sjøl om dem tapte, dem vant sølvet og æ hulka og hulka og lo av mæsjøl, for det burde jo være måte på, men av og til e det ikke det. Heldigvis har æ studert lenge nok til å vite ka katarsis e, og det redde mæ fra alt mulig æ tenke æ kanskje burde skamma mæ over.

Katarsis og æ har ikke et ønske om å bli gift, æ vet ikke kor mange år æ måtte vært sammen med et menneske før æ hadde følt mæ sikker på at ekteskap va en god idé – æ vet ikke om æ tror på at nokka kan vare, men det sier æ vel bare fordi æ e ung og dum feil vei. Og æ tenke ikke så mye på ekteskap som det virke som akkurat nu, æ satt mæ bare fast i den tanken, fordi det meste e tanka verdt å tenke på, når man tenke sæ om. Æ skjønne ikke sånne folk som ikke kan være aleina i sitt eget hode, sjøl om æ av og til miste den egenskapen, det e ulempen med smarttelefona, har man to minutt kan man sjekke twitter, ikke stå og stirre tomt ut i intet og tenke på ingenting, sjøl om det jo e da æ tenke på alt sånt som æ ikke har tenkt før, det e da æ forstår sammenhengan æ ikke har sett før – da æ revurdere koffor folk gjør som dem gjør, forkaste smil og overtolke en setning som neppe betød nokka som helst, men noen ganga står æ og tenke på ingenting, og så plukke æ alle de her små idean og så blir dem nokka, oftest ikke mer enn et lite blogginnlegg, men oftest hold det.

Og på mandag skal æ til Tana og æ skal sitte i mørket og se ut på verden, lure på koffor æ e så glad i et sted æ ikke bruke på måten det burde brukes på – natur e oftest finest i synsfeltet, ikke under føttern, æ e lat og like asfalt, og før det skal æ på læstadianertreff eller det nærmeste æ kommer med tretten andre menneska og vi skal snakke om tekst hele tida og æ kommer sikkert til å si minst ti upassanes ting, til sammen eller hver dag, fordi det e det æ gjør, æ plumpe uti og æ vet æ burde la være, æ fylle tross alt tredve om ni måneda, æ burde bli voksen snart, anstendig, ordentlig, fornuftig; æ burde samle voksenpoeng, ikke tilfeldige blogginnlegg, men enn så lenge lar æ være, enn så lenge sitt æ og ser ut på mørket og tenke at æ like gjerne kan skrive ka som helst – enten så får æ det til å fungere eller så blir æ anstendig, det går sæ tidsnok til.

æ tenkte på det faktum at du eksistere, vet du.

Verden verden verden! Æ innså teite ting og syns dem va så underholdanes at æ lo høyt og lenge, helt for mæsjøl. Æ satt til og med å vifta med arman fordi det va så latterlig fantastisk at æ ikke klarte å la være. Og æ kunne prøvd å forklare ka som va så gøy, men det e stort sett bare morsomt inni hodet mitt. («stemman i hodet mitt e mer underholdanes enn stemman i hodet ditt» høres egentlig ut som en ganske fin leveregel)

Æ skulle egentlig gå og høre på at Hanne snakka om Kåre Kivijärvi – æ vet enda ikke ka æ syns om bildan, æ har ikke sett så nøye på dem, men æ elske navnet hannes, sukk (hei, æ hete Siri, æ har en finskfetisj) – men da æ kom vandranes inn på Perspektivet va det stappfullt, så æ befinn mæ på Verdensteatret i stedet for. Det e betydelig mindre folk her. Men æ ville heller hatt Kivijärvi, it’s true. (æ skal slutte å putte inn engelsk midt i den norske teksten, særlig siden det e en av de tingan æ hate mest at alle andre gjør. Æ kan ikke nokka for at æ har en forkjærlighet for stein og glasshus!)

Vent vent, æ hadde et poeng til! Sånn bortsett fra at æ helt klart har glemt det. Æ tror æ kommer til å ende opp med et arr på armen, etter den ivrige muffinsbakinga. Det va da litt unødvendig. I lignanes nyheter (hm, problemet med å ikke ville bruke engelsk i norsk tekst e at man gjør det likevel, man bare oversette engelsken til norsk. Dermed blir alt mye bedre! (æ treng html-koden for sarkasme)) så har æ, etter noen tima med diverse tatoveringsprogram på TV-en og mye bloggsurfing, kommet fram til at æ har et irrasjonelt forhold til tatoveringa enkelte plassa på kroppen. Plassa av typen rundt håndledd og på halsen. Æ tror det e fordi dem ser ut som om dem kvele pulsen, og det plage mæ. Og æ vet at tatoveringa mi e pent plassert på håndleddet mitt, men trikset e at æ ikke ser den hele tida. Med mindre æ ser mæ i speilet eller bedriv enkel akrobatikk blir æ ikke konstant konfrontert med synet av det vakre vakre semikolonet, æ tror det hjelpe. Æ tror det e nokka i den stadige gjenoppdagelsen: «der e du! Og vi skal være sammen for alltid!» Så fantastisk ♥

Hmpf, æ vet æ hadde som mål å si nokka genialt, men nu huske æ absolutt ikke ka det va, bortsett fra at æ tenke tanka om ord – også kjent som en ord-entlig tenketank. ! Men det va ikke så velformulert at det ikke kan vente en stund til.

Eller så kunne vi ha snakka om kjønnsidentitet, men æ har bare en knapp time med strøm igjen på dataen, så det kan vi ikke. Som om kjønnsidentitet kan unnagjøres på mindre enn to tima. Som om nokka æ noensinne syns det e interessant å tenke på kan unnagjøres på mindre enn to tima, det e kanskje riktigere å si det sånn. Æ e nok en skrivesalig sjel, når æ går inn for det.

Men inntil videre e æ totalt poengløs og ganske uinteressant. Det får holde, det får holde!

mmm, æ tror det æ ville si va at æ e hemmelig forelska, og for første gang på kanskje et tiår e det ingen som vet kæm i/i kæm. Fordi æ e grusomt dårlig på å holde på hemmeligheta, særlig når dem e mine egne, men nu. sukk sukk sukk (det e ikke så farlig da, æ kom fram til at æ treng byggeklossa for tankeeksperiment, og det høres jo i bunn og grunn ganske slemt ut, men. Det e så mye æ mene som æ ikke e i stand til å formulere på ordentlige måta.)

kor mye kan man skrive for å si at man ikke har nokka å si?

Koffor finnes ordet rekapitulere? (Kor mye mandag e det i verden akkurat nu?) (Problemet mitt ligg i at æ ikke får betydninga av kapitulere og rekapitulere til å henge sammen.)

Marius: Ja, for du vil jo ikke ende opp som en trofékone.
mæ: Ka i all verden skulle æ være et trofé på?

(æ sovna tidlig i går, men våkna litt før ett og lå våken ganske lenge og en av tankan æ hadde va at æ egentlig har litt lyst til å lage en fjasbokprofil og kalle den «My Right Hand», bare for å kunne erklære at æ e i et forhold til den. Om æ skulle ha en hvit uke tror æ det hadde betydd at æ for det første ikke kunne si alt som falt mæ inn, og at æ for det andre definitivt ikke kunne si alt det upassanes som falt mæ inn.)

Det føles som en parantes-dag. Nedre del av semikolonet mitt har heva sæ, æ vet ikke helt om det e bra, dårlig eller ubetydelig, men det e usedvanlig gøy å ta på. (Det høres beint fram upassanes ut det også, sett i sammenheng. Ikke se ting i sammenheng.)

Æ leste Bøygen i går (subtilt hint: kjøp Bøygen), og – in a move that should surprise no one – æ likte nesten min egen tekst best. (æ har et uovertruffent stort ego.) Det va rare skrivefeil i en del av engelsken (The Pursiut of Signes fikk mæ til å lure litt på om det va gjort med vilje, for å bevise at signs e signs sjøl med skrivefeil), og æ hadde tydeligvis ikke trengt å frykte mine små innfall av subjektiv historiefortelling. Men æ likte virkelig, virkelig teksten til Marie Alming, og stort mer skal det ikke til for at æ kommer til å call it a win. (Det e mandag, æ får bruke så mye engelsk æ vil.)

Forøvrig, uten sammenheng hverken fra eller til, like æ ikke ordet kysse. Æ e så dårlig på kj/ky-lyda. Men klining høres som oftest upassanes ut. Ikke det at æ veldig ofte snakke om hverken det ene eller det andre, men æ kom til å tenke på det i går kveld, eller i går ettermiddag, i går en gang. (det e ingenting som har en sammenheng akkurat nu)

Gunhild starta på en setning på fredag, og avslutta den før noen skjønte nokka (det e sånt æ sett pris på i menneska), om æ va et mer reflektert menneske hadde æ skrevet nokka om kjærlighet og det å elske; æ sett uansett pris på Morten sin tendens til å si «men æ akseptere det ikke» (sir Morten ikkje?). (det høres rart ut å sette pris på nokka, når æ tenke mæ om, dessuten kan det nesten tolkes i retning at æ kalle Morten tendensiøs) Og æ har veldig lyst å bruke «ka hadde du gjort om noen vifta med en penis oppi ansiktet på dæ?» som min framtidige icebreaker, men æ burde nok holde mæ for god for sånt. (dessuten e det et helt anna poeng, som skal dukke opp (som en viftanes penis) i en helt anna sammenheng, bare vent til æ får koherensen min tilbake)

(e det kanskje den tingen færrest folk tror om mæ? At æ egentlig e grenseløst upassanes, og at det faktum at æ har havna i en situasjon kor min upasselighet får svar på tiltale (alt e Gaute sin feil e konklusjonen her) gjør at æ ikke lenger klare å begrense mæ, og dermed e upassanes også i samtale med folk æ virkelig ikke burde være upassanes med (se: Ordkalotten, fredag)? Æ skal slutte, og bli voksen og ansvarlig, og veldig passanes)

og utover semesteret skal æ bli en teoretisk masochist.

Æ tenkte på en tatovering, kanskje på føttern et sted, eller på håndleddan1, på samisk: vuorddán på den ene delen og vuolggán på den andre. æ vente og æ drar, fordi det virke som en vakker ting å dele kroppen din inn i, og fordi likheten i de to ordan på samisk glede mæ.

Æ har uansett ingenting å si, bortsett fra det her, som æ ser mæ nødt til å dele, fordi det e litt fantastisk: takket være den nye studentstyrelederen (som æ for høfligheten og google-mulighetens skyld ikke skal navngi), brukte æ hele bussturen fra byen til Kvaløya (20 minutt) på å tenke på pornografi.

(det har jo en semi-vettig kontekst, faktisk, eller i det minste har det en kontekst, men det høres mye morsommere ut uten konteksten. Æ tenkte på porno, og det va hannes feil. That’s it. Heh:D)

æ satt og kikka på lj-iconan mine, og det e ærlig talt litt trist å innse kor mange av dem som e Kaffe&Lars-relatert. sukk.

1æ vil ikke tatovere nokka på håndleddan, æ like muligheten til å skrive på dem, å bytte ut beskjeden æ gir til mæsjøl fra dag til dag. Akkurat nu står det «you’ve got to be kind»