Det va en enkel tanke, æ vet ikke helt ka som skjedde

Av og til tenke æ nesten «ka skal man egentlig med …» og så kan du sette inn nokka der – det e som oftest nokka humaniora-relatert eller deromkring, eller arkitekta og den slags ting. Klart vi treng arkitekta som kan tegne husan alle må bo i, men ka skal vi med arkitekta som bruke sin presumptive uttalelsesmakt til å si sånt som bare e vas?

Det e ikke en tanke som vare lenge av gangen, selvfølgelig treng vi alle de her akademiske forman som i mange tilfella mest kan oppfattes som vas, vi treng dem like mye som de fornuftige folkan som vil bli leger og bygningsarbeidera og det ene med det andre – like mye, om ikke mer! Æ mene, greit med et samfunn kor alle e frisk fordi vi har leger nok til å ta vare på folk, men ka skal vi med et samfunn som ikke satse på kultur, som ikke ser verdien i det som ikke e økonomisk verdiskapanes? Så bortkasta å skulle være til i en verden kor du ikke har råd til å gå på teater fordi et teater som ikke e subsidiert e et teater som ende opp med å koste mer enn det e verdt!

Og det e ikke det at æ ikke e villig til å betale, æ betale gjerne, tro mæ!, men æ har en smerteterskel for betaling, æ støtte gjerne arbeidet som blir gjort, og æ vil gi av pengan mine for at det arbeidet skal kunne videreføres, men æ kan ikke – for å ta et kjempevilkårlig eksempel og definitivt ikke nokka æ opplevde i Varangerbotn i sommer – betale fem tusen krone for en vevd pynteluhkka med koftebord rundt halsen. Den va vakker, og den passa, men den va ikke verd fem tusen krone – arbeidsinnsatsen som va lagt i den tilsvare ikke fem tusen krone, akkurat som den ene filtveska æ så i Jokkmokk, den med stjernetrykk på, ikke va verdt attenhundre krone. Og det handle ikke bare om at æ skal betale for arbeidet til den som har gjort det, æ vil ikke stille mæ til doms over kor mye arbeidet til en fremmed person egentlig e verdt, det handle like mye om at æ skal kunne tenke «vil mitt forhold til det her objektet være verdt de pengan æ bruke på det?»

Og mitt forhold til luhkkaen æ kjøpte, den æ betalte attenhundre krone for, tilsa – nærmest fra det øyeblikket æ så den – at det kom til å være verdt pengan; æ har allerede brukt den hele høsten, æ ser ikke for mæ at æ slutte med det første – det va håndarbeid æ va villig til å betale attenhundre krone for (sjøl om, for ordens skyld, ikke alle pengan kom fra min egen hånd, men kæm som har attenhundre krone i kontanta med sæ til enhver tid?), i motsetning til filtveska, det e helt greit å vite at æ har investert attenhundre krone i et klesplagg æ antakeligvis kommer til å kunne bruke i en nærmest uoverskuelig framtid.

Men det finnes ikke ett teaterstykke i verden æ hadde betalt attenhundre krone for, uansett – det sier jo sæ sjøl, et klesplagg kan man i det minste prøve, man kan vurdere det på forhånd. Kanskje om betalinga for teaterstykket ikke kom før i etterkant av stykket, betal så mye som du synes det va verdt, men æ ville nok sjelden eller aldri strekt mæ til mer enn firehundre krone. (men alt det her med forbehold om at økonomien min e som den e – om æ hadde mer penga tilgjengelig ser æ lett for mæ at æ hadde brukt femtusen krone på et fint pynteplagg (som ikke e en gákti, dét e en helt anna situasjon), at æ hadde tenkt «for et vakkert teaterstykke, det va vel verdt en tusenlapp!», alt sånt; ikke at æ hadde trengt å bade i penga, men om æ hadde komfortabelt med penga kunne æ gjort det, akkurat det ville bare handle om prioritering – å betale tusen krone for et teaterstykke i stedet for å kjøpe et fancy pyntefat fra Rosendahl. Hver sin lyst.)

Og arkitektan kommer inn der et sted, æ vil ikke leve i en verden uten arkitekta, æ vil at dem skal ville konstruere bygninge ulikt nokka æ kan tenke mæ, at dem skal skape en verden som e komfortabel å leve i, men som også utfordre ideen om ka et bygg skal være, og ideen om nøyaktig ka som kan arkitektdesignes – ka med en rasteplass? – æ har stor tro på arkitektur og design og layout og alle de her grafiske aspektan av livan vårres som man kanskje sjelden tenke over, men som blir så mye enklere når noen gjør dem ordentlig, når noen som leve og lyste for faget får lov til å gjøre avisa du blar i mer leselig, når noen kan gjøre huset du bor i til nokka du vil bo i, når noen gjør melkepakken du drikk, koppen du drikk fra til nokka som eksistere med en utvida funksjon, ikke bare praktisk, men også behagelig, nokka du vil forholde dæ til (eller omvendt, om du vil det, nokka som kan utfordre dæ, når du kan lese et tidsskrift som bruke tomrom på måta du aldri har opplevd før, når du finn en kopp du ikke helt vet kordan du skal holde, men likevel vil ta på – alle de her mulighetan, det e til å bli ør av når man tenke på det!).

Men æ vil ikke nødvendigvis – når æ spis frokost og les i avisa – måtte forholde mæ til en arkitekt som våse rundt med en slags tro på at ho har nokka å si om kordan Tromsø bør være en samisk by, en arkitekt som sier at ho ikke sa nokka i høst, da debatten gikk, men som tydeligvis ikke skamme sæ over det, ka skal vi med arkitekta som kommer i etterpåklokskap og ikke engang evne å være klok? Ignorere dem.

for the love of it [alle tingan æ burde bruke mer tid på å si]

For øyeblikket heng hjernen min igjen et sted mellom menn med kam i baklomma, sushi, teater og samisk. I går stilte Ida mæ noen veldig relevante, fornuftige spørsmål om et spesifikt menneske, men æ klarte å snakke mæ bort fra det og inn på teatersporet minst to ganga – ho endte opp med å si «Det e nesten så æ tror du prøve å unngå temaet» og æ innså at det va sant (om det va film hadde det vært med vilje), men æ prøvde ikke, æ bare klare ikke å slutte å snakke om og tenke på teater.

Æ spiste sushi i går og æ spiste sushi i dag – for øyeblikket sitt æ barnevakt for favorittfireåringen, men æ spiste sushi sammen med mora hannes før ho dro avgårde – og det e nesten så æ vurdere å spise sushi i morra også, men æ vet ikke om æ tør å troppe opp på Rå tre daga på rad, sjøl om dem sikkert bare blir glad for å få pengan mine (ja). Uansett skal æ spise kake klokka seks (på Aunegården), så da e det neppe plass til sushi også. Men det hadde vært godt (æ e ganske billig, det e bare sushien som e dyr).

Æ tror det va ønsket om en mann med kam som fikk en mann æ tilfeldigvis sprang i – nesten bokstavelig, men ikke helt – til å bryte ut med at han syns det va litt trist at æ ønske mæ menn som ikke finnes (nu høres det nesten ut som om det va en fremmed mann, det va ikke egentlig det). Æ blei så paff – æ va sikker på at han skulle si at han hadde syns det va litt trist å lese om nokka semi-fornuftig æ hadde sagt om forvaltningsområdet eller nokka sånt – så æ tror svaret mitt blei nokka sånt som at det e viktig å … ha noen mål, og å stille høye krav, og … vente på nokka godt, og … sånt. Omtrent så velartikulert også.

Men apropos teater, æ va i Domkirka i går og så på «Blott en dag», med Maria Solheim og Kristine Henriksen, om Lina Sandell. Det va fint. Æ har aldri hørt Maria Solheim live før – æ gikk glipp av en av de første konsertan hennes i Tromsø, æ tror den også va i Domkirka, fordi æ va for feig til å gå (det e ganske lenge siden, da, æ syns det va legitimt av Siri, 18 – æ e ganske feig fortsatt) – men det va en hyggelig introduksjon. Og æ va veldig fan av måten dem hadde vevd salman og fortellinga sammen, kordan dem av og til sang sammen – inkludert han på instrumentan, Ole [nokka? Morten?] Indigo Lekang? – og av og til sang bare Solheim, mens Henriksen fortalte.

Og så tenkte æ at en eller anna gang burde Kristine Henriksen og Marius Lien spille søsken i ett eller anna. Og så innså æ at det eneste stykket æ umiddelbart kan komme på med søsken – kor det e et poeng at dem ligne – e Twelfth Night. Og så blei æ kjempedistrahert og døde litt på mæ av ideen, fordi det e mitt favorittstykke av Shakespeare (ærlig talt, det innehold unge jente kledd ut som gutta og menn som halvveis frykte at dem e forelska i menn – ka mer kan æ be om?).

Æ vet ikke helt kor mange ganga i løpet av en ganske kort samtale i dag æ endte opp med å si «men æ skjønne ikke koffor». Overraskanes nok syns æ det e litt frustreranes å ikke skjønne koffor, men samtidig – man kan alltids lage en teori. Og/eller satse på Occam’s razor. Å ikke vite betyr at man ikke treng å være redd for å komme med hypotesa?

Kanskje poenget e at æ snakka med Ida om forvaltningsområdet i går, om søknaden som trekkes og alt det der, og på et tidspunkt i samtalen sa ho «æ e litt imponert over at du klare å unnskylde de her idiotan» – men det e egentlig å se litt for lyst på det æ faktisk sa. Unnskyldninga æ gir dem e at Nord-Norge e i en identitetskrise (som den har vært i lenge). På et tidspunkt nevnte æ vel også trassalder.

Men jo, det e min teori på de ulogisk sterke reaksjonan (ja, sånn bortsett fra at media må ta 90% av skylda på grunn av dommedagsjournalistikken sin, men æ har gitt opp å stole på journalista, så dem får bare seile sin egen sjø): Nord-Norge har brukt tiår på å kjempe fram en identitet som nordnorsk (og stolt av det), og når noen kommer trekkanes på sama e dem redd for at Nord-Norge må vende tilbake til en tid kor søringa ikke vil leie ut hybla til dem. Nord-Norge – og med Nord-Norge mene æ kanskje Tromsø siden det e det æ kjenne best, det e sant – vil ikke tilbake til den tida kor alle trodde at alle som bor her e sama, og når noen sir at Tromsø kommune skal bli samisk, så frykte dem det verste.

Landsbyidioten (som stort sett hold sæ til arkitektur) – det va kanskje en freudian slip som nesten førte til at æ skreiv landsbyidiotien – skriv at hin vil ha de ikke-ekstreme saman på banen, men æ tror problemet med det e at dem ikke finnes, ikke på den måten hin ønske. Av og til virke det som om det e sånn at når man e same, så må man enten bry sæ, eller så gir man faen. Du kan ikke være same uten også å være aktivist, og så lenge du sir du e same har du også sagt at du e aktivist. Og æ vet ikke helt om det bor sama i Tromsø som ikke jobbe med elitistiske ting, det e derfor dem flytte hit, vet du. (e æ miljøskada? ja.)

Men det va ikke det som va poenget mitt, ikke i dag, æ tenke mest på sushi, og teater. Og finkultur, og å bo et sted som ikke e her (men som ikke e Tana heller).

Og i dag da æ våkna nynna æ på Josh Ritters «Snow is Gone», den mest upassanes sangen å synge på helt i begynnelsen av november, men dog. Vakkert e det. I’m singing for the love of it, have mercy on the man who sings to be adored // I’d rather be the one who loves than to be loved and never even know.