folk satt som tente fyrstikka og alt va fint

Vet dokker ka som e en fattig trøst? Når noen fortell dæ «æ har vært politiker i over tyve år og hver gang æ skal si nokka så e æ fortsatt nervøs.» Æ hadde litt lyst til å si «æ treng å vite at det her går over, ikke si sånt!», men æ lot være. Æ tror ikke det går over, men æ tror det går bedre.

Æ holdt et slags foredrag på lørdag. Det føles feil å si at det va et foredrag, det va en mellomting mellom et essay og et kåseri; da æ så gjennom det kvelden (OK da, la oss være ærlig: natta) før æ skulle lese det opp, tenkte æ «Siri, du må kutte ned på kor ofte du sier æ.» Men det va nu i overkant seint å skulle endre på sånt da, så det fikk være, æ e sjølopptatt i alt æ skriv.

Dem sier man burde holde sæ til stikkord når man skal ha den typen opplesing, da blir det mer naturlig, og det e kanskje sant, men æ e ikke der at æ får det til – æ glemme halvparten av alt æ skulle ha sagt, æ kommer til å hoppe over alle de fineste formuleringan æ har kommet opp med mens æ har arbeida med teksten, alle detaljan hadde blitt slipt vekk, og for mæ ligg mesteparten av teksten æ vil frambringe i detaljan.

En av tilhøreran sa det, etterpå, æ tror ho kanskje skulle skrive nokka om det for en avis, «det va så mye i det du sa at det va vanskelig å notere» – og æ tror det va ment som, om ikke en klage, så i det minste et hjelpsomt hint. Men æ blei egentlig bare glad da ho sa det, det e sånn æ vil at det skal være. Æ referere av og til til mæsjøl som teksttung, og det e det æ mene, ikke bare at æ sier mye, bruke mange ord, men også at æ bruke alle de ordan for å få sagt så mye som mulig. Alt heng sammen og jo mer det kan henge sammen jo bedre like æ det.

Problemet der e at æ ikke vil ha fyllstoff, og da kutte æ ned på det æ tror æ må si, fordi æ antar at folk skjønne kordan ting heng sammen inni hodet mitt. Jo eldre æ blir, jo mer innser æ at det ikke e sant i det hele tatt, og at æ virkelig ikke kan forvente det. I tillegg har æ de siste åran hatt en slags idealleser for alt æ har skrevet, enhver tekst æ har skrevet har vært lest med et blikk som vil se om teksten kan imponere det mennesket. Og den idealleseren ligg et stykke unna gjennomsnittsleseren, ligg et stykke unna dem som oftest forhold sæ til teksten æ produsere (æ vet ikke engang om idealleseren min les nokka som helst av det æ skriv, men det e nu en helt anna sak), og det har gjort at æ har kutta svinga. Fordi æ vil imponere med alt æ skriv, og det e ingen – særlig ikke idealleseren – som blir imponert om æ bruke en hel tekst på å nevne det åpenbare før æ avslutte med et forholdsvis fornuftig poeng.

Men æ vil ikke virke akademisk arrogant, æ vil ikke anta at alle bryr sæ om de tingan æ bryr mæ nok om til å kunne dem, æ kan ikke vase rundt og skrive en tekst æ skal lese på Sjøsamiske dager på Kildesli og kaste inn teite referansa til «Ironien som strukturelt prinsipp» av Cleanth Brooks fordi det more mæ. Men æ kan komme med en sonettevits som faktisk får folk til å le, fordi æ prøve å huske kæm æ skal møte, og heller sier nokka sånt som

… Og så kommer jeg hit, til Austertana og vil nevne det, og blir bekymret for at noen skal tro at jeg synes det er rart at folk ikke vet hva en sonette er – enn om alle som hører på tror at jeg tror jeg er forferdelig smart fordi jeg vet hva en sonette er – når det jeg egentlig vil påpeke er at det er den typen ting foreleseren på forfatterstudiet antok alle kan, og det er den typen antakelser jeg møter meg selv i døra på: det jeg antar er sånt alle vet er ikke sånt alle vet …

Og æ vet ikke om det e et poeng her, som sådan, æ ville bare si nokka, fordi æ burde sove, men æ ikke vil sove, og det e så mye vind ute og æ måtte høre litt på Kathleen Edwards i stedet for å legge mæ, men æ va på Kildesli og æ va nervøs, men ikke så nervøs som æ bruke å være, og hver gang æ så på folk mens æ leste – fordi det e en uting å lese høyt rett fra manus, da må man være bevisst på blikkontakt og æ prøvde – så dem konsentrert ut, et sted underveis kom æ til å tenke på, såvidt, æ streifa innom, nokka Sofia Jannok sa under intimkonserten vi hadde med ho under Digitale nabokjerringer-konferansen vi arrangerte i mars, da ho helt mot slutten av konserten sa at det va så fint å se på oss og se oss sitte der som tente lys, fordi æ fram til da hadde vært redd for at ho ikke kjente det at vi satt der og va halvveis forelska i ho alle sammen, det va litt av en konsert, men æ så på alle folkan, og det va en del folk der æ kjenne, og mange æ ikke visste kæm va, og nitti prosent av dem va, om ikke tente lys, så i hvert fall tente fyrstikka.

Og æ va nervøs, og det tar neppe slutt, men etterpå va det en godt voksen, pensjonert, mann som sa «da du sa det der om […] så kjente æ mæ igjen» – og det va så uventa, at noen skulle henge fast i den bittelille biten av teksten, det føltes litt som å komme med en Cleanth Brooks-vits i et selskap kor alle studere fysikk og oppdage at noen tok den likevel. Æ slutte ikke å være nervøs, men æ slutte heller ikke å la mæ glede over mulighetan.

Dessuten snakka Marion Palmer en stund etter mæ, og ho hadde også et helt ferdig manus (om enn veldig mye mer imponeranes gjennomarbeida enn mitt) ho leste fra, så æ tror nok det e lov. (Sjøl om æ en dag skal klare mæ med Ole Korneliussen-metoden (og det e en vits absolutt ingen (bortsett fra faren min, kanskje) skjønne, så det e verre enn Cleanth Brooks).)

Drit i havet og døden, æ tenke på Vigdis Hjorth og kjærligheten.

Æ va og hørte på Vigdis Hjort i kveld. Vigdis Hjort snakka om skrivetips, om kordan ho tenke som forfatter, Vigdis Hjort fortalte om anekdota som va så morsom at æ ikke egentlig bryr mæ om korvidt det va sant eller ikke. (Æ tenkte, let me admit it, på «Dear John Wayne» fordi æ stort sett tenke på «Dear John Wayne» for øyeblikket, fordi æ tenke på Sherman Alexie fordi det e sånt man gjør, sånt æ gjør – eksterne ting kom og påvirka det og sånt, men også fordi æ gjenoppdaga «Dear John Wayne» og alt i den novellen e livsmottoet mitt – kor Etta Joseph sir «[Well now, an Indian has to keep her secrets, or she’s just not an Indian. But an Indian a lot smarter than me once said this: If it’s fiction, then it better be true.]» og det va det æ tenkte, «Kjære Vigdis Hjort, favorittforfatteren min har skrevet «it’s a good lie. Charming even.», og du e levendegjøringa av akkurat det, akkurat nu – det e bra, det går bra.»)

Og Vigdis Hjort snakka om kjærlighet, ho snakka om Anne + Jørgen = sant og den boka e fortsatt boka æ har lest flest ganga i livet mitt så langt, muligens fordi æ nesten aldri les bøker om igjen, muligens også fordi den e ganske kort, mest sannsynligvis fordi det e den første boka æ huske å ha lest som æ huske rørte nokka i mæ – den snakka til mæ, om livet, om kjærlighet, den tok min barnslige, barnlige smerte på alvor, og det va ting ho sa i kveld som nesten fikk mæ til å gråte fordi Vigdis Hjort tok sin egen barnlige smerte på alvor når ho skreiv den, og det e ganske fint.

Og Vigdis Hjort snakka om livet, om opplevelsa, om oppfattelsa av øyeblikk på måta som ga mæ lyst til å være forfatter. Ho ga mæ lyst til å ville skrive romana, til å gjøre nokka med alle øyeblikkan æ har plukka opp i løpet av livet mitt – og æ vil skrive, æ vil leve av å skrive, men æ har enda tilgode å oppleve at æ vil skrive romana, eller fortellinge om nokka; æ skriv om mæsjøl, æ skriv fakta, stort sett, muligens legg æ til litt, fjerne nokka, men æ skriv personlig sakprosa (det e det blogging e, for mæ), men æ fikk lyst til å skrive romana av det Vigdis Hjort sa, fordi æ vil gjøre med andre det Vigdis Hjort gjorde med mæ.

Men aller mest vil æ skrive om kjærlighet (og Vigdis Hjort snakka om å skrive erotikk: «når noen tror jeg skriver erotikk fordi jeg har meg så mye, er det helt feil, det er mangel på fysisk kontakt» og om kjærlighet på sånne måta som ga mæ lyst til å lese Roland Barthes» A Lover’s Discourse og Anne + Jørgen = Sant – e det mine to definerende verk om kjærlighet? E det et godt tegn? (Sannsynligvis og neppe)) og om første gangen æ va så forelska at det gjorde ondt, skal man først snakke om kjærlighet, e det ganske mye man kan si

e det her en dårlig skjult jobbsøknad?

Om æ hadde bedre peiling på samisk media (les: om æ leste samiske avise – det hadde vel vært en start), hadde æ sikkert hatt nokka fornuftig å bidra med i forhold til enkelte aktuelle saka. Link 1 & 2 omfatte Pål Hivand og Sagat – link 2 e den mest absurde «nyhets’saken æ kan huske å ha lest – det vil si, det e vel en nyhet så lenge man stadig lar sæ overraske over at FrP-politikera i Finnmark for det første ikke like at sama har rettigheta og for det andre ikke e redd for absurde sammenligninge. Link 1 e Pål Hivand sitt blogginnlegg, som også innehold linka til andre relevante ting. Uansett. Æ har ingenting å si der, fordi æ aldri har lest Hivand og strengt tatt ikke huske sist æ leste Sagat. Æ har forsåvidt heller ingenting å si om link 3 – som omhandle oppslagstall og statsstøtten til Ávvir – bortsett fra at gode gud, om dem har lyst å betale mæ 3-4000 krone for hver utgave, så kan æ godt være en ung samisk stemme. Det kan til og med hende æ kunne skrevet relevante ting! Eller så kan æ anmelde bøker for dem (for en symbolsk sum på 2000 krone, det e jo bare 1/4 av hver avis, småpenga!), eller… Æ kan omså anmelde teater, billedkunst og musikk, på tross av at minst to av de feltan e områda kor æ virkelig ikke har peiling på ka æ snakke om. Om æ får 2000 krone – la oss si for en tekst på rundt 2500-3000 tegn – så kan æ mene ganske mye om ganske mye. Æ e både til salgs og kjøpbar æ! (men æ forbehold mæ retten til å skrive ting som ville fått mæ oppsagt i Sagat, bare sånn at vi har det på det klare)

Muligens e æ også en smule ironisk. Æ vet ikke helt, det får dokker bestemme.

Det æ jo egentlig mente å si va at æ va på biblioteket halv tolv, for å høre på Morten lese dikt – og snakke om forfatterskapet sitt, men det høres jo forferdelig kjedelig ut, ikke forfatterskapet til Morten, men det e nokka i linja «snakke om forfatterskapet sitt» som gir mæ gjespelyst – og det va gøy. Æ har såvidt bladd mæ gjennom bøkern til Morten, men æ får dem ikke helt til – det e sånne ting æ føle æ må forsvare ved å forklare hele mitt forhold til lesing av poesi – men æ syns det e morsomt å høre på når Morten les. Det e nokka med måten han står på, litt unna mikrofonen, men framoverbøyd, som om han bare vente på en mulighet til å starte en sprint, som om han vente på å angripe, mikrofonen e plassert akkurat så langt nede at han må bøye sæ, akkurat sånn at det ser litt ubehagelig ut – får du ikke ondt i ryggen? e det ikke litt som med rockestjerne som har gitaren sin nede på knærn fordi det ser tøft ut? – men det e nokka der, en umiddelbarhet, som gjør at det funke. (æ like egentlig ikke å bruke ordet funke, æ foretrekke fungere, akkurat som æ blir litt sint på mæsjøl hver gang æ sir ska’kke, det hete skal ikke, Siri, skal mellomrom ikke – æ vet ikke om æ e arkaisk eller normativ eller bare for forfina for mitt eget beste)

Men æ tror hovedgrunnen til at æ hadde – har – hadde – har problema med diktan hannes e på grunn av publikummet – første gangen æ hørte han lese opp nokka va når forfatterstudentan leste sammen med Geir Gulliksen, og æ vet ikke om det e fordi det e blitt sånn i minnet mitt, men æ syns det va en usedvanlig sexfiksert gjeng med folk (va det da kvinnen med forhudsnakket va med? La oss ikke dvele ved dét minnet). Og det hadde jo i og for sæ ikke vært så farlig, men æ satt igjen med en oppfattelse av at publikummet aldri helt kom over (det tolvårsalderlignanes) stadiet kor det eneste dem egentlig tenkte va «hihi, dem snakke om sex» (æ vet ikke helt kor gammel æ va da, yngre enn æ e nu, men æ huske at æ tenkte «e ikke voksne menneska bedre enn det her?» Greit nok at folk fniste sæ gjennom ka som helst som nevnte sex når vi går/gikk på skolen, men voksne menneska burde jo ikke gjøre sånt? Æ har kanskje bestandig vært et i overkant optimistisk menneske?) Æ tror det smitta over på min oppfattelse av tekstan. Og kanskje e det fordi æ vil være bedre enn det, eller fordi æ vil at det skal være mer i kunsten enn «hihi, nu snakke æ om sex» – æ vil at det skal bety nokka, ikke nødvendigvis at sexen må bety nokka, men at bruken av den betyr nokka. (den setninga der føles som det mest pretensiøse æ har skrevet, huff da)

Det e for mange parantesa her, det e for mange halvferdige tanka, for mange idea æ ikke helt har ord på, og det e ihvertfall ikke det æ egentlig ville si om ting, men. Man tar det man får, og de fornuftige observasjonan om samisk kulturliv kommer kanskje dem også, etterhvert. (det e en tanke æ vil skrive om, eller to, den ene e en idé om å slå sæ til ro med folk fordi det e bra for etnisiteten din, den andre e en tanke omkring bruk av kofta – nokka der. Det e tanka.)