Æ leste avisa, Nordlys, her om dagen – som æ gjør stort sett hver dag, selvfølgelig – og kom til en spesifikk sak. Æ så på tittelen, ingressen og bylinen og tenkte «Æ like journalista. Og fotografa,» og så sukka æ henført, fordi det e sånt æ gjør – og greia med å ha lest avise ganske lenge e at det e ganske mange journalista og fotografa æ like. Om avisen hadde spesifisert kæm som har satt spesifikke side ville æ antakeligvis hatt favorittgrafikera også. Og det e ikke det at æ e en avisgroupie – hvilket æ e, om enn på måta som e mest logisk inni hodet mitt – men æ e en tertiærnæringsgroupie. Kulturarbeidertertiærnæringsgroupie, faktisk, i en litt vid definisjon som også omfatte akademikera. (E akademikera kulturnæring, eller blir det bare humfak-akademia?)

Æ like akademikera, særlig innafor humaniora og samfunnsvitenskap, æ like forfattera, kunstnera, skuespillera; æ like folk som like språk, på alle måta, æ like målfolk (mmmm..) og riksmålsfolk, æ like musikera og æ like folk som ikke har fast jobb men som til stadighet gjør ting (du vet ka æ mene). Æ like menneska som mene ting og av og til like æ politikera, men sjelden. Æ elske gode retorikera, og æ kan overbevises om det meste, så lenge noen e villig til å prøve. Æ elske tekst, typografi, design; æ like at folk til stadighet prøve å lage nye stola, nye bokhylle, æ like at folk lage bøker, æ like at dem blir designa, at det finnes folk som lage bokomslag og leve av det, æ blir aldri ferdig med å forelske mæ i design, æ like at folk lage ting, æ vil eie alt. Æ like sølvsmeda, gullsmeda, smykkeskapera, glassblåsera, skulptøra, æ skulle ønske æ kunne tegne, men æ kan skrive, æ skriv, det hold, det e bra, bra nok.

Og alt det fordi æ blei oppdratt til det. Gudan vet om foreldran mine visste ka dem bega mæ ut på, men æ skylde tertiærnæringsforelskelsen på det faktum at æ vokste opp i den tro at alle sama va akademikera og kulturarbeidera. I min verden, om man vil ta lett på det, eksisterte reindriftsaman for at de samiske akademikeran og kulturarbeideran skulle ha nokka å forske på/lage kunst av. Æ kjenne ingen reindriftsama, æ har ingen personlig erfaring med rein utover det at dem smake godt (kokt, stekt, tørka), æ sir stadig at æ e en kaffelatte-same, æ påpeke det fordi alternativet virke å være en natursame, en naturlig same – og det e æ ikke. Æ hadde glatt bytta bort midnattssola mot en middelmådig kaffesjappe – æ bare håpe æ ikke må velge.

Og det va noen som kom inn på det, den der greia med at man ikke vil defineres som en samisk forfatter/arkitekt/filmskaper/arbeider/etc, og min aha-opplevelse lå i at æ vil det. Eller, æ e det. Æ blir en samisk akademiker fordi æ vil/skal jobbe med samisk og urfolksrelaterte greier. Æ har et aktivt forhold til identiteten min¹ fordi den blir forma av studian mine. Veldig mye av det æ gjør skjer på grunn av det æ allerede har bygga opp av det samiske og æ vil ikke slippe unna det (ihvertfall ikke enda). Å ville bli oppfatta som ikke-samisk [kasomhelst], usamisk eller bare nokka forbi det samiske, ville fjerne uanta mengda kredibilitet – og kreativitet – i det æ gjør. Arnold Krupat nevne i en tekst at det e problema i det å være noen som kommer utenfra og som dermed mangle kulturelle koda, men det e like vanskelig å være i en kultur og jobbe med den, fordi du da heller ikke ser det du ikke vet (og samtidig kan anta at du vet).

Og æ tror at æ e heldig, i så måte, fordi æ e same, men samtidig e æ på mange måta utafor kulturen – og det e den (manglanes) statusen som gjør at æ til stadighet e aktiv omkring det – det e ikke fordi æ føle æ treng å bevise nokka for noen (æ e same, uansett), men æ treng å finne ut av ting, å forstå dem for min egen del. Fordi det e gøy og interessant og lærerikt og fordi æ tror det gjør mæ til et bedre menneske, sjøl i den endeløse sjølopptattheta («Oh, how I loved everybody else/When I finally got to talk so much about myself» som Dar Williams syng)

¹Det e et – om enn ikke anna så ihvertfall personlig – interessant underpunkt her omkring dem seksuelle identiteten. Og det høres så teit ut, fordi æ ikke tenke på den, forhold mæ til den. Æ hold fast ved det queere, og det tror æ ikke æ gir slipp på, men det e særlig fordi det e interessant fra et akademisk utgangspunkt i forhold til det samiske. Du kan fjerne de fleste/enhver form for biologisk lyst i kjønnslig retning uten å endre mæ drastisk, tror æ, men om æ skulle fjerne det samiske vet æ ikke kæm æ hadde vært.

—

Som en slags følgesvenn til teksten æ skreiv i januar, og som æ fortsatt har litt dårlig samvittighet for, klorte æ ned følgende i dag (det va nesten bokstavelig kloring, penna mi hadde ikke en god dag):

    Han ser så trist ut når han ikke snakker med andre, og jeg tror kanskje at han bestandig er litt full, litt full, i ferd med å bli full, eller i det minste uinteressert i å være edru.
    Jeg tror han drikker når han er nervøs og når han har noe å feire; jeg tror han feirer bra dager på jobb og det meste annet. Jeg tror ikke han er alkoholiker, men det er mest fordi alle liker ham for godt til å foreslå noe slikt. Jeg kan ikke huske å noen gang ha sett ham uten en øl, men det blir feil å si noe slikt. Jeg vil ikke anta ting om ham, men han gjør det så enkelt. En dag vil jeg smile til ham, et stort, ekte, overstrømmende smil. Bare for å se hva han gjør.
    En del av meg, den delen som aldri fikk et kjæledyr mens jeg enda var ung nok til å ønske meg slikt, vil redde ham, tror han må reddes. Noen ganger er jeg så fordomsfull at jeg skammer meg. Jeg vet ingenting om denne mannen, men jeg har antatt en hel masse. Slikt skal man ikke gjøre, men det er det jeg er flinkest til. Han drikker, jeg skriver, og hvem vet hvem av oss som er mest ubetydelig i det lange løp.