ting æ ikke skjønne

by

«det va bare en spøk» og andre uakseptable unnskyldninge

Æ bær ikke nag, æ tror ikke æ gjør det, æ gjør sjelden sånt, men æ huske på det som har skjedd tidligere. Æ handle ikke på Kiwi; så lenge det finnes andre alternativ benytte æ mæ av dem – æ kan ikke se for mæ at det skal endre sæ med det første. Æ har fortsatt en grad av motvilje mot Petter Stordalen etter at han sammenligna motstanden mot hotellbygginga si – eller nokka sånt – med å være nybygger i USA, kor kritikeran va de bakstreverske indianeran som skyt på alt som e nytt. Æ finn det vanskelig å ta folk alvorlig når dem syns den typen metafora e akseptabel.

Og æ har ikke sagt nokka om Synne Eilertsen, Sigbjørn sa alt æ ville ha sagt og ikke visste at æ mente (fordi æ tenke med fingran på tastaturet og æ ikke har tasta mæ fram til nokka enda), men æ kommer til å huske det her. Ikke med vilje, ikke som en teit scene i en b-film kor æ hytte med neven og sir «God damn you, Synne Eilertsen, as long as I live I shall not forget this!» med lyn og torden og en by i flamma i bakgrunnen. Men i en periode framover kommer æ til å huske det. Æ vet ikke om det e snakk om uka, måneda, år eller tiår, det vil vise sæ, men hver gang æ ser navnet hennes i en eller anna sammenheng – det sæ være om ho dukke opp i et twittersøk på «Tromsø» (æ like å søke på Tromsø, det gir ofte underholdanes resultata) eller som offisiell person i kraft av Venstre eller Amnesty eller ka som helst – kommer æ til å tenke «å, det e ho» og så tar æ ho mindre alvorlig, om æ i det hele tatt klare å bry mæ om ka ho sier, uansett kor viktig det måtte være.

Og det e ikke som om æ går inn for en boikott, æ bryr mæ ikke så mye om ho eller de teite vitsan. Det e bare enda ett punkt på lista over ting æ bit mæ merke i, ting æ ikke klare å slutte å huske, fordi æ ikke e en gullfisk og det samiske ikke e nokka æ kan skru av når det blir kjedelig. Og det e synd for Synne Eilertsen at de teite vitsan hennes som liksom skulle vise at ho e sarkastisk sende ho ned i det dragsuget, men sånn e min verden, det kan æ ikke gjøre nokka med – tror du ikke æ har prøvd?

Det som faktisk gjør mæ oppbrakt, det som plage mæ e at ho va den som tok knekken på ideen æ har hatt om dagens ungdom som digitale urinnvånera. Det e jo det dem snakke om, forskeran: ungdom nu til dags voks opp med nettet på en helt anna måte enn det vi gjorde, for dem har det bestandig vært der. Og æ antok egentlig at det betyr at dem skjønne at internettet også e for alltid, at alt du sir på internett også e nokka du har sagt i virkeligheta. Men tydeligvis ikke?

Og det e litt plagsomt – æ likte illusjonen om at ungdommen nu til dags har forstått kordan det her fungere. En ting e jo å ikke tenke over kor lite et sarkastisk tonefall lar sæ oversette til tekst – ærlig talt slit æ tidvis med å gjøre mitt sarkastiske tonefall forstått muntlig – men når unnskyldninga di består i at du ikke tenkte over kæm som kan se det og kordan dem kan tolke det … Æ gir mæ ende over. Eller så gir æ bare opp.

Burde ikke folk som har vokst opp på internett skjønne at om du først skal si ting som e kontekstavhengig, så burde du passe på at den teksten bare gjøres tilgjengelig for dem som skjønne konteksten? Noen ganga burde man ha en låst konto (og det e et malapropos, men om twitterkontoen hennes hadde vært låst og AUF hadde gått til avisa ville æ hatt mye større sympati med Eilertsen, ho har 279 følgera, om man da har låst konto har man ikke bedt om å bli lest av alt og alle, tvert imot), og noen ganga burde man ha en blogg bare vennan dine får lese.

Eller, og det her e trikset for noen av oss: om man vil si ting man vet enten blir feiltolka, misforstått eller som bare e slem – alt ettersom – så sir man det muntlig i samtala, eller så sende man en DM på twitter, eller en facebookmelding, ka som helst. Man tar ansvar for at det e nokka man ikke kan si uten å bli misforstått og så sir man det bare til dem som ikke misforstår.

Æ trodde det va sånt ungdom nu til dags har vokst opp med, men det vise jo bare kor grunnlegganes optimistisk æ e – æ har tross alt surfa innom en god del blogg.no-blogga og sett ka attenåringa – og dem som e yngre – skriv under fullt navn. Og så tror dem at det hold å si at det ikke e nokka dem vil at folk skal snakke om.

Om det e sånn den digitale urbefolkninga ter sæ e det jo ikke rart folk mene urbefolkning i utgangspunktet e nokka primitivt. (og ja, æ antar at om du les bloggen min, så har du kontekst nok til å skjønne at det e ironisk ment, men se, nu kontekstualisere æ det litt ekstra i tillegg, for å gjøre det lettere å forstå – av og til må man innfinne sæ med sånt.)

by

for the love of it [alle tingan æ burde bruke mer tid på å si]

For øyeblikket heng hjernen min igjen et sted mellom menn med kam i baklomma, sushi, teater og samisk. I går stilte Ida mæ noen veldig relevante, fornuftige spørsmål om et spesifikt menneske, men æ klarte å snakke mæ bort fra det og inn på teatersporet minst to ganga – ho endte opp med å si «Det e nesten så æ tror du prøve å unngå temaet» og æ innså at det va sant (om det va film hadde det vært med vilje), men æ prøvde ikke, æ bare klare ikke å slutte å snakke om og tenke på teater.

Æ spiste sushi i går og æ spiste sushi i dag – for øyeblikket sitt æ barnevakt for favorittfireåringen, men æ spiste sushi sammen med mora hannes før ho dro avgårde – og det e nesten så æ vurdere å spise sushi i morra også, men æ vet ikke om æ tør å troppe opp på Rå tre daga på rad, sjøl om dem sikkert bare blir glad for å få pengan mine (ja). Uansett skal æ spise kake klokka seks (på Aunegården), så da e det neppe plass til sushi også. Men det hadde vært godt (æ e ganske billig, det e bare sushien som e dyr).

Æ tror det va ønsket om en mann med kam som fikk en mann æ tilfeldigvis sprang i – nesten bokstavelig, men ikke helt – til å bryte ut med at han syns det va litt trist at æ ønske mæ menn som ikke finnes (nu høres det nesten ut som om det va en fremmed mann, det va ikke egentlig det). Æ blei så paff – æ va sikker på at han skulle si at han hadde syns det va litt trist å lese om nokka semi-fornuftig æ hadde sagt om forvaltningsområdet eller nokka sånt – så æ tror svaret mitt blei nokka sånt som at det e viktig å … ha noen mål, og å stille høye krav, og … vente på nokka godt, og … sånt. Omtrent så velartikulert også.

Men apropos teater, æ va i Domkirka i går og så på «Blott en dag», med Maria Solheim og Kristine Henriksen, om Lina Sandell. Det va fint. Æ har aldri hørt Maria Solheim live før – æ gikk glipp av en av de første konsertan hennes i Tromsø, æ tror den også va i Domkirka, fordi æ va for feig til å gå (det e ganske lenge siden, da, æ syns det va legitimt av Siri, 18 – æ e ganske feig fortsatt) – men det va en hyggelig introduksjon. Og æ va veldig fan av måten dem hadde vevd salman og fortellinga sammen, kordan dem av og til sang sammen – inkludert han på instrumentan, Ole [nokka? Morten?] Indigo Lekang? – og av og til sang bare Solheim, mens Henriksen fortalte.

Og så tenkte æ at en eller anna gang burde Kristine Henriksen og Marius Lien spille søsken i ett eller anna. Og så innså æ at det eneste stykket æ umiddelbart kan komme på med søsken – kor det e et poeng at dem ligne – e Twelfth Night. Og så blei æ kjempedistrahert og døde litt på mæ av ideen, fordi det e mitt favorittstykke av Shakespeare (ærlig talt, det innehold unge jente kledd ut som gutta og menn som halvveis frykte at dem e forelska i menn – ka mer kan æ be om?).

Æ vet ikke helt kor mange ganga i løpet av en ganske kort samtale i dag æ endte opp med å si «men æ skjønne ikke koffor». Overraskanes nok syns æ det e litt frustreranes å ikke skjønne koffor, men samtidig – man kan alltids lage en teori. Og/eller satse på Occam’s razor. Å ikke vite betyr at man ikke treng å være redd for å komme med hypotesa?

Kanskje poenget e at æ snakka med Ida om forvaltningsområdet i går, om søknaden som trekkes og alt det der, og på et tidspunkt i samtalen sa ho «æ e litt imponert over at du klare å unnskylde de her idiotan» – men det e egentlig å se litt for lyst på det æ faktisk sa. Unnskyldninga æ gir dem e at Nord-Norge e i en identitetskrise (som den har vært i lenge). På et tidspunkt nevnte æ vel også trassalder.

Men jo, det e min teori på de ulogisk sterke reaksjonan (ja, sånn bortsett fra at media må ta 90% av skylda på grunn av dommedagsjournalistikken sin, men æ har gitt opp å stole på journalista, så dem får bare seile sin egen sjø): Nord-Norge har brukt tiår på å kjempe fram en identitet som nordnorsk (og stolt av det), og når noen kommer trekkanes på sama e dem redd for at Nord-Norge må vende tilbake til en tid kor søringa ikke vil leie ut hybla til dem. Nord-Norge – og med Nord-Norge mene æ kanskje Tromsø siden det e det æ kjenne best, det e sant – vil ikke tilbake til den tida kor alle trodde at alle som bor her e sama, og når noen sir at Tromsø kommune skal bli samisk, så frykte dem det verste.

Landsbyidioten (som stort sett hold sæ til arkitektur) – det va kanskje en freudian slip som nesten førte til at æ skreiv landsbyidiotien – skriv at hin vil ha de ikke-ekstreme saman på banen, men æ tror problemet med det e at dem ikke finnes, ikke på den måten hin ønske. Av og til virke det som om det e sånn at når man e same, så må man enten bry sæ, eller så gir man faen. Du kan ikke være same uten også å være aktivist, og så lenge du sir du e same har du også sagt at du e aktivist. Og æ vet ikke helt om det bor sama i Tromsø som ikke jobbe med elitistiske ting, det e derfor dem flytte hit, vet du. (e æ miljøskada? ja.)

Men det va ikke det som va poenget mitt, ikke i dag, æ tenke mest på sushi, og teater. Og finkultur, og å bo et sted som ikke e her (men som ikke e Tana heller).

Og i dag da æ våkna nynna æ på Josh Ritters «Snow is Gone», den mest upassanes sangen å synge på helt i begynnelsen av november, men dog. Vakkert e det. I’m singing for the love of it, have mercy on the man who sings to be adored // I’d rather be the one who loves than to be loved and never even know.

by

Æ tror Sametinget i Norge blei sjalu fordi Sametinget i Sverige stjal all oppmerksomheta.

I dag har æ gått tur med en border collie, og sett på at den jakta på lemen. Etter at vi va ferdig med det overlot æ den i det andre huset før æ hoppa i dusjen. (det finnes to åpenbare fordela med å bo i huset til tanta og onkelen min, heller enn i huset vårres, her i Tana: det ene e oppvaskmaskina, og den andre e den fantastiske dusjen dem har. Ulempen med det andre huset e at det ikke e vann der for øyeblikket, men så fort det kommer på plass flytte æ dit. På riktig side av elva og alt.)

Mens æ sto i dusjen tenkte æ på Johan Vasara. Og Bjarne Store Jakobsen. Og så tenkte æ litt på Per-Willy Amundsen, men ikke så mye. Æ føle dog at det forklare koffor æ til stadighet måtte skru opp varmen på dusjen, for det va jo litt av en kalddusj. [sett inn trommelyd her, ja. sorry.]

Ikke det at Johan Vasara ikke e hyggelig å tenke på sånn reint generelt, men grunnen til at æ tenkte på han va selvfølgelig det faktum at han har tatt over for Bjarne Store Jakobsen i den rådgiverrollen æ ikke egentlig skjønne ka e. Rådgiver for Sametingsrådet? Som æ forsåvidt heller ikke e helt sikker på ka gjør, men dem e liksom-sjefan? Sånn, under Egil Olli? Og så har dem en rådgiver på deling, bortsett fra at rådgiveren kanskje hovedsaklig skal være rådgiver for Egil Olli/Sametingspresidenten? Men presidenten kan dele, om han e gavmild? Seriøst, æ og sametingspolitikk e ikke i nærheten av å være i samme venn-diagram.

Bjarne Store Jakobsen, som e syvogseksti år gammel, tror æ, fikk sparken, muligens grunnet en konflikt med Marianne Balto (ifølge sæ sjøl), eller i det minste fordi han e hundgammel (ifølge Egil Olli). Og så gikk jobben til Johan Vasara, som e treogtyve og dermed yngre enn lillebroren min (og på ett eller anna tidspunkt må æ slutte å tenke at folk som e yngre enn lillebroren min e for ung til nokka som helst, æ vet det, men likevel, HAN E YNGRE ENN LILLEBROREN MIN!). Hvilket jo bevise at Egil Olli ville ha noen som e yngre enn BSJ, men det e et ganske vidt spenn der, altså, med førti år. Han kunne i det minste valgt noen som… e gammel nok til å ha en mastergrad?

OK, nei, det e ikke det som e poenget. Poenget, om det nu e et her, i og med at æ ikke vet ka æ snakke om, e vel forsåvidt at æ ikke skjønne nokka som helst, men utover det også at æ ikke helt skjønne kordan Vasara fikk sæ til å takke ja. Eller. Æ kan forstå at det føles som et tilbud man ikke kan si nei til, når man e treogtyve og har lyst på en framtid i den samiske [politiske] offentligheta – hvilket æ antar han vil, siden han e leder i SUPU (Sametingets ungdomspolitiske utvalg) og sånt – men det e jo noen djevelsk store sko å fylle. Og ikke bare fordi BSJ antakeligvis e dobbelt så stor som Johan Vasara, men fordi BSJ har samla politisk erfaring cirka dobbelt så lenge som Vasara har levd, og dermed kan antas å ha vært en kunnskapsrik rådgiver.

(Æ vet, for ordens skyld, absolutt ingenting om BSJ, men æ vet om alle de her gamlingan som har levd lenger enn oss og vet mer enn det vi vet fordi dem har holdt på lenger enn oss – sjøl om æ ikke bestandig e så glad i dem har æ respekt for at dem vet mer enn mæ [oss?], rett og slett i kraft av all tida dem har hatt til å kontekstualisere kunnskap æ [vi] enda ikke har erverva oss.)

Vasara e sikkert proppfull av kunnskap, men han kan ikke ha vært politisk interessert i mer enn ti år, og med mindre han e en wunderkid av dimensjona (ka vet vel æ, kanskje e han det), e det nødvendigvis en hel masse han ikke vet. Og æ tror rådgiverstillinga kan være en fantastisk mulighet til å lære, og til å bidra til politikk, og til å kunne skape nokka man kan bygge videre på, uten problema. Men om det går ad undas e æ redd for at han har sabotert/torpedert sin politiske framtid ganske godt. Og det hadde jo vært trist. (Og sånn ellers e æ litt redd for at de beste unge stemman skal forsvinne inn i et politisk dragsug kor dem ikke lenger kan delta på ungdommelige premissa, og det hadde vært sørgelig.)

Men æ ønske Vasara all mulig hell og lykke, og en hel masse talent (æ e litt redd for at han kommer til å trenge det)!

by

I wrote on a postcard I may or may not send [Paradise Hotel]

Det regne, og det skal visstnok snø, etterhvert, kanskje sner det også, kæm vet – æ har ikke sett den vulkanske asken enda, tror æ, men det kommer kanskje? Alle flyan står på bakken og plutselig skulle halvparten av folkan æ kjenne ut på tur, men det skjer jo ikke. Æ hold fortsatt en knapp på at vulkansk aske e tidenes mest fantastiske grunn til koffor man ikke kan reise (det e sånt man kan fortelle om til sine metaforiske barnebarn!), men æ skjønne at det e kjipt å helst skulle vært i Tromsø/Moskva/Tromsø/New York/verden men ikke komme sæ dit.

Æ har klart å ikle mæ neglelakk (som ikke e ødelagt), matchanes smykka (øredobb og halskjede) og parfyme på en og samme gang – det e en eller anna form for feminin bragd æ aldri tror æ har vært i nærheten av å klare tidligere.

Og når vi snakke om feminine bragda: æ har brukt de siste dagan på å se på Paradise Hotel. Det begynte med en tilfeldig forbizapping for en eller to uke siden, æ endte opp med å se på hele episoden fordi det føles litt som å se et surrealistisk teaterstykke. Også så æ en hel episode i forigårs og så så æ en hel episode i går og æ merke at æ e litt sjarmert. Ikke av deltakeran, nei, æ legg all skyld på den eller dem som står for klippinga. Det e kryssklipping av en anna verden, særlig populær e typen: «Emil er vannmann, vannmannen er hardtarbeidende» [klipp til: Emil ligg i en sofa, med pute over hodet, og snorke høylytt]. Og dem sir ting, i de innklippa intervjusituasjonan som æ ikke skjønne at folk kan få sæ til å innrømme i godt selskap og omtrent 90% av det hele innebær at en eller flere av dem e sprengkåt. Og dem snakke om spillet som om det skulle være livsviktig, «jeg kommer aldri til å svikte deg» og i forigårs skulle dem kåre Miss Paradise. Det innebar selvfølgelig en strippestang, samt et enkelt spørsmål om samfunnstilstanden.

Alle jenten va dritgod på strippestangdansing – hvilket fikk mæ til å slå fast at det antakeligvis e et gen æ mangle helt – men til gjengjeld va det bare en av dem som kunne svare på kordan parti Barack Obama tilhøre (og ho sa «demokratisk» hvilket jo e litt feil, i og med at de færreste parti nok vil si at dem e udemokratisk), så det betyr at det egentlig bare e en av deltakeran som vet at Barack Obama e demokrat. Og det e jo.. greit nok/helt forferdelig. Æ trodde det va basiskunnskap, men æ har ofte slått mæ til ro med at alt æ tror e feil, så æ kan godt fortsette. Men det imponeranes va reaksjonen til han ene fyren, Stian, på det faktum at ho ene jenta, Caroline, kunne svaret: «jeg bare.. hva ellers har du inni der [hodet], når du går rundt og vet sånt, liksom?» (han virka imponert, det va ikke det, det va ikke kunnskapshat, men det va så mye genuin overraskelse i det at æ blei litt overraska.)

Og det æ lure på e: Kor e de folkan sånn ellers? Kordan finn dem hverandre? Ka gjør dem? E dem studenta? KA STUDERE DEM? (psykologi og nokka-med-media?) Ka vet dem, om dem ikke vet ting om presidenten i USA? Æ mene, reint faktisk, ka slags kunnskap e dem i besittelse av som gjør at dem ikke vet kordan parti presidenten i USA tilhøre, at den kunnskapen virke unødvendig? Æ kan skjønne at folk ikke les bøker, at dem ikke les avise, at dem les Cosmopolitan og FHM og kanskje bare ser på bildan og sminketipsan, men ka dem snakke med hverandre om? Æ e uendelig fascinert over de her menneskan som e så forskjellig fra mæ at æ ikke helt kan skjønne kordan dem eksistere. Og æ e stappfull av fordomma, men dem virke så blid! Og så dum! (men det gjør mæ ingenting at dem e dum, om man kan si det sånn, dem e autonome vesen som kan tenke på det dem sjøl vil, æ fordømme faktisk ikke – sjøl om det virke sånn, æ vet det) Og æ lure på om dem stemme ved Stortingsvalg? Æ lure på om dem tenke på politikk (utover å melde sæ inn i facebookgruppe?), om dem har et bevisst forhold til verden? E dem klimaskeptikera? Ka tror dem på? Kæm tror dem på?

Æ vet ikke helt, men æ e litt sjarmert, men sjarmert på måten man blir sjarmert av småunga, æ kan respektere at dem finnes som individa (selvfølgelig, det e et ekstremt fåtall menneska som ikke fortjene respekt på individnivå, herregud), men æ e forundra over at dem finnes og æ lure på ka slags kontekst dem blei skapt i? Har dem universitetsutdanna foreldre? Har dem foreldra? I «Soap Star Joe» syng Liz Phair «They say he’s sprung from the skull of Athena/Think about your own head./And the headache he gave» og det e det æ sitt igjen med: kor kom dokker fra og kordan blir æ kvitt den her eksistensielle hodepinen? Og kan æ putte dokker i lomma og ha underholdning æ kan trekke fram hver gang æ føle et behov for å se en verden æ aldri kommer til å ta del i?