ting æ les: 2011

by

Det e fredag og æ e usaklig.

Æ har bursdag imorra! Det e helt absurd kor æ glede mæ, særlig siden æ ikke har plana for dagen. Eller, æ har plana, men dem består i at æ skal henge på 4 roser hele dagen/kvelden, bortsett fra den lille tida æ skal gå på HT for å se siste forestilling av «En folkefiende,» hvilket, ja, om noen hold tellinga, e tredje gangen æ ser stykket.

I løpet av dagen har æ vært på Tromsø museum, for å høre på programslippet til Riddu Riđđu, æ har hengt på 4 roser med Gøril, og litt med Marcel Proust, fordi æ nyt mæ gjennom første bind av På sporet av den tapte tid, æ har fått to eposta om jobba æ har gjort som æ skal få penga for, æ har fått brev fra NFF om at æ må krysse fingran 7. juni (vel, «kryss fingran»-delen va implisitt), og i går vant æ en bok fordi æ likte Cappelen Damm på facebook. Æ ga bort nesten alle kontantan æ hadde til folk som trengte dem (folk æ kjenne som trengte dem), og glemte å hente ut flere i minibanken, så nu har æ god samvittighet og lite kontanta. Hvilket vel e veldig mye bedre enn om det gikk andre veien, så det går sæ til.

Og i hele dag har æ brukt en allkunne.no-button, fordi det virka rett og rimelig (min kjære mor mente det va passanes). Og æ har hørt Bernt Bjørn representere Totalteatret og resitere «Skiltskytter,» fordi – o jubel og stormende glede! – Totalteatret skal framføre dela av «Siste kveld med mamma» på Riddu Riđđu i sommer!

Æ fikk bursdagsgava fra Gøril – fordi æ maste mæ til å få dem i dag sånn at æ ikke treng å ta dem med mæ på teater imorra :D – og det va to bøker og to sesonga med TV-seria, og vi diskuterte fine ting som verden og folk og kjærlighet og va ganske misantropisk. Det va fint. Og æ fikk klage min nød over teite ting æ føle æ ikke burde klage min nød over, men som æ likevel hadde et behov for å klage på, og vi konkluderte med at enkelte ting e bedre enn andre – og at vi forsåvidt også e bedre enn andre. (æ hadde glemt kor befrianes deilig det e å klage sin nød til noen som har kjent dæ kjempelenge, alle de her tingan som e implisitt og som dem forstår likevel.)

Og sånn ellers brygge æ på et blogginnlegg om godeste Proust, men det e vanskelig fordi æ har lest cirka 150 side og så langt tror æ at æ har hatt lyst til å sitere nærmere sytti av dem. Æ slit litt med akkurat den reaksjonen fordi det føles så forferdelig stereotypt, æ les Proust og oppdage sannheten om mitt eget liv, lzm. Det e jo greit å vite at man kan passe inn i noen litteraturstudentstereotypia. Dessuten har æ konkludert med at det e fint at æ les han først nu, ellers hadde æ definitivt endt opp med å syns at det va en god idé å studere fransk, og det tror æ ikke hadde vært en god idé.

Sånn ellers har æ blitt et gående menneske, plutselig, uten at æ helt vet koffor – eller, jo, æ vet litt av det, det va derfor æ klaga min nød til Gøril – til en så stor grad at æ syns det virka fornuftig å gå tur i dag også, sjøl om det regna. Nu har det slutta, så æ vurdere det, men først må æ finne neglelakkfjerneren. Samt tenke litt mer på kordan farge som passe å ha på neglan når man fylle åttogtyve. Alle de store spørsmålan her i verden, altså.

by

I am not engaged I am deeply distracted

For øyeblikket prøve æ å lese Written on the Body, æ har kommet mæ til side 93. Det går ikke spesielt bra, sjøl om æ har lest halve boka i løpet av to daga med en halvtimes lesing – æ les den, men æ tenke ikke på det æ les, æ tenke på alt anna. Æ lar mæ distrahere, æ får det ikke til. Æ skjønne, tror æ, ka ho prøve å skrive, ka fortelleren vil at æ skal lese, men æ bryr mæ ikke spesielt om ho, æ får ikke til å bry mæ om kordan det går med ho, med de her filosofiske tankespinnan om kropp og kjærleik – æ vet ikke om æ e blitt ute av stand til å lese fiksjon om kjærlighet? (Det tvile æ vel på, men det føles litt sånn – mer Barthes, mer Cixous, mer av den boka æ kjøpte i San Francisco i 2007 men som æ ikke huske kæm har skrevet, men vil lese, nu)

Æ har hatt en forkjærlighet for Jeanette Winterson helt uten egentlig å ha lest ho før – bortsett fra Oranges are not the Only Fruit, den gang æ va veldig i målgruppa (det e æ vel fortsatt?), æ tror det e fordi ho har så fine titla på bøkern sine. Written on the Body e et fantastisk bilde, syns æ, å skrive ting på kroppen, å lese kroppen som en bok; å skulle lese historien om mennesket ut fra kroppen, det e ikke så langt unna den nydelige kartboka æ bladde mæ gjennom for en stund siden, men så langt like æ tittelen bedre enn verket.

Æ skal lese mæ gjennom de siste nitti siden før æ gir opp, det e en for kort bok til å legge den halvlest fra sæ, og det e ikke så dårlig at æ ikke vil lese den ferdig, men æ får litt dårlig samvittighet. Det føles som om boka fortjene en bedre leser enn det æ klare å være akkurat nu, den fortjene noen som kan lese den og føle den på kroppen, og det e ikke mæ. Den treng noen som ikke lar sæ distrahere, og det e definitivt ikke mæ akkurat nu, æ evne knapt å skrive hundre sammenhenganes ord uten å ville ta en pause for å stirre tomt ut i lufta og tenke på nokka eller ingenting. (Eller om korvidt æ burde gå på teater i dag. For om æ ikke går på teater i dag, så må æ vente til etter påske, og det e lenge til etter påske, men det e jo teit å skulle gå på teater en gang i uka, eller, teit e det jo ikke, men dyrt blir det, uansett kor rabattert de rabatterte uavhenta billettan til HT skulle være.)

by

jævnet med jorden av Mette Moestrup

Kor lang tid kan det egentlig gå mellom å lese en bok og å skrive om en bok? Æ vet ikke helt, men æ har hatt et utkast med sitata fra Jævnet med jorden ligganes i akkurat to uke, og det e da ganske unødvendig, for det e ikke som om æ treng å skrive nokka stort og vakkert om boka i sæ sjøl – æ får håpe på at de utvalgte sitatan e god nok som bevis på at boka fortjene store, vakre ord, eller en lang rekke små, fine ord. (æ vet ikke, av og til skriv æ ting og så skjønne æ ikke sjøl ka æ mene med dem, men æ like kordan det høres ut. Grunn god nok?)

Æ like boka, og det va overraskanes enkelt å lese dansk (men det hjelpe kanskje på at det e ganske korte fragmenta av tekst, så det va ikke så mye å lese av gangen). Æ leste den ferdig på flyturen fra Oslo til Tromsø, og opplevde et øyeblikk kor æ innså at æ neppe kommer til å bli en del av folket, da æ la ned Mette Moestrup og trakk Hélène Cixous opp av veska fordi æ hadde lyst å lese nokka lettere. (Æ vet ikke helt, men æ tror Love Itself e lettere Cixous-lektyre enn mye anna? Eller så har æ helt feil bilde av Cixous, hvilket selvfølgelig også e en mulighet æ ikke skal kimse av.)

Æ har et problem med Jævnet med jorden og det e ikke boka sin feil, heller min egen: æ like å tenke på den som Jævnet med jorden av Mette Moestrup og hver gang æ tenke det ende æ opp med å tenke på Skutt i filler av Mads Mikkelsen og så tape æ skutt i filler-spillet, igjen1. Sukk. Men uansett, fine sitat:

Vi ville, tænker jeg, beholde vannmøllen som en beholder for vores følelser for den. Så vores følelser for stedet kunne finde sted. Så vi til enhver tid kunne vende tilbage. Så det kunne blive ved med at være, som det altid havde været. Men er er ikke noget sted, der altid er, som det altid har været. (s. 8)

Et sted er aldrig et eller andet menneske, men et menneske er altid et eller andet sted. Du kan tage dig ud af vandmøllen, men du kan ikke tage vandmøllen ut af dig. (s. 9-10)

(æ lot være å streke under i boka, fordi æ fortsatt ikke syns det e helt greit å streke under i bøker, bortsett fra i noen av dem – det e en forskjell æ ikke kan forklare – men æ tenkte på Seida, selvfølgelig, fordi det e det æ gjør når æ skal tenke på et sted, i hvert fall den typen sted; Seida som en beholder for følelsa, det virke riktig)

Hvis sandheden skal frem, og det synes jeg, at den skal, så kan jeg bedre lide brudstykker enn noveller. (s. 27)

Det at du kom på rekordtid, gjorde det ikke bedre, eller: Det var godt, og det var ikke godt. (s. 34)

Spé-Manden, det var noget, Mormor og Mormot To sagde i stedet for bandeord. De skulle ikke nyde noget af at påkalde en vis herre, man kunne jo aldrig vide. De havde ikke ligefrem et fælles særsprog, som jeg har læst, at nogle tvillinger har. Men Spé-Manden må siges at være et særord, som jeg kun forstod, fordi jeg havde hørt dem sige det så tit. Det var så fikst med Spé-Manden. De kunne roligt påkalle Spé-Manden, fordi Spé-Manden med garanti ikke fandtes. Det vidste de, Mormor og Mormor To, for Spé-Manden havde de selv fundet på. Sådan virker sproget måske ikke for et barn, tænker jeg, men det tænkte jeg selvfølgelig ikke dengang. Måske tror børn, at hvis noget har et navn, så findes det også på en eller anden måde. (s. 36)

Lad os gøre en roadmovie ud af det, honey, jeg kan lide at blive kørt rundt med. (s. 37)

Du må også, siger jeg til mig selv, se at få taget det kørekort, hvorfor er det aldrig blevet til noget, hvorfor er der så meget, der aldri bliver til noget med dig? (s. 38)

Jeg sagde, at jeg blev nødt til at tenke over, hvad jeg ville med mit liv. Det mente Mormor, at mit liv nok selv skulle finde ud af. (s. 40)

Det kaldte hun sin barm: gesimsen. Som om hendes krop var en bygning, tænker jeg. (s. 41)

Det er blivet mørkt omkring din krop, siger jeg til mig selv, mens du har været i dine tankers vold. Det er typisk dig at glemme alt omkring dig, mens du tænker, når bare der er vin og cigaretter nok. (s. 75)

Læseren af triviallitteratur er, kan jeg huske, at jeg har læst et sted, umoden og selvoptaget. Men hun er ikke så dum, at hun helhjertet tror på den stivnede idyl. Det kan jeg trods alt ikke tro om hende, tænker jeg. Uanset hvor blåøyet hun er, må hun have på fornemmelsen, at den stivnede idyl er en falsk bekræftelse af hendes sentimentalitet. Og det er netop det kyniske ved hende. At hun bidrager til opretholdelsen af falske billeder gennem sit mere eller mindre bevidste selvbedrag. (s. 32)

(følte æ mæ truffet? Ja, litt. Men det går fint.)

1Skutt i filler-spillet e nokka æ ikke klare å unnslippe, i så stor grad at det har fått sin egen tag, men det handle i korttekst om et semi-traumatisk sitat fra boka, som hver gang æ tenke på det gjør at æ ikke kan spise granatepla på en stund: «Den varme seige massen av sæd, som frø fra et granateple, er skutt og sprengt inni meg.» (æ har et granateple ligganes hjemme akkurat nu, sørgelig nok)

by

Ka e galt med litt godsinna kannibalisme blant venna?

I går fikk æ tre eksemplara av Nordnorsk magasin i posten – en for hver tekst, sjøl om æ syns det virke litt i overkant, men hurra likevel – og æ bladde mæ gjennom det, så litt på artikkelen min, kikka på bokanmeldelsan, alt det der. Så på tittelen til anmeldelsen min av Henning Howlid Wærps E8 nord og tenkte «å, det skulle æ ikke gjort» – og la bort hele bladet med en litt uggen følelse i magen.

Faren min stakk av med en av de tre eksemplaran. Og æ tenkte «å nei, nu les han bokanmeldelsan mine; uff, den tittelen.» Så sa han «så bra de anmeldelsan va!» og bla bla bla godt anslag og Øystein Rottem-stil og æ bare «å. oi.»1 Og så leste æ dem igjen sjøl, og ja, tittelen på den ene anmeldelsen e litt upassanes – den andre e upassanes på helt andre måta, men den står æ for – men jo, anmeldelsan e faktisk blant de bedre æ har skrevet. (Sjøl om æ nok e et stykke unna Øystein Rottem, men det kommer sæ vel.) Så nu e æ litt mindre redd for å treffe på HHW i gangan på universitetet. (Æ hadde marerittvisjona, etter å ha lest tittelen, før æ kom på at anmeldelsen e bra, om at han skulle legge mæ for hat og at æ aldri skal få en jobb i den her byen igjen, alt det der. Æ tillegg muligens de lokale litteraturprofessoran i overkant mye makt.)

I så måte sa æ jo på twitter for en stund siden at «Æ har veldig få livsambisjona, men her e min ene: om ti år skal folk kunne kalle mæ en fremragende samisk kulturkritiker. Det vil æ få til.» Bare sånn at det står svart på hvitt et sted som ikke e verdens flyktigste nettside. Æ står for den, og om æ ikke har klart det i løpet av de neste ti åran får æ finne mæ en anna karriere. (Sjøl om æ ikke vet ka anna æ dug til.)

Og så va æ på UB i går og lånte Ruth Behar-boka æ nevnte, The Vulnerable Observer; æ har så langt bare lest det første kapittelet, men det e fantastisk! Og ganske relevant, sjøl om æ ikke e antropolog, men å skulle skrive om både sæsjøl og nokka man observere e jo ikke så langt unna det man (æ? vi?) gjør som samisk kultur.. bærer? viter? forsker? observatør? kritiker? Ka pokker man nu enn kalle undersjangeren same/sjølopptatt/kulturinteressert. Æ kunne ikke streke under ting i den, siden det e en biblioteksbok, men æ skal komme tilbake til den. Og om resten av boka e på samme nivå så tror æ nesten æ må anskaffe den til privat eie, det va så flott! Og så va den veldig lettlest også, på den akademiske måten som e så gøy når folk får den til. Så nokka godt kom det vel ut av den teite boka æ skumma mæ gjennom i går.

For øvrig traff æ Ida i går, og vi lo av en lang rekke teite ting, men konklusjonen va uansett at æ skal vurdere å sette en automatisk signatur på eposten min, sånn at absolutt alt æ sende avsluttes med «ps: æ elske dæ.» Tenk så mye pinlig det kunne ført med sæ! Forøvrig la vi også store plana om at æ burde sende noen på twitter en melding med «@brukernavn hei, æ vil spise hjernen din for å bli så smart som det du e» – eller den mer diskré «æ lure på om @brukernavn hadde hatt nokka mot det om æ spiste hjernen hannes for å bli så smart som han e?»2

Og så klarte Ida å fortelle mæ at æ ikke e skummel. Det spørs om mannen som plutselig ende opp uten hjerne hadde vært enig i det!

1Æ skjønne jo at det ikke høres så imponeranes ut at faren min like ting æ skriv, siden han ikke e så langt unna å være programforplikta å like alt æ gjør, men han e ikke av typen som hadde sagt sånt om han ikke mente det – ekte sama har ikke tid til å gi komplimenta i hytt og vær:D

2For ordens skyld, i tilfelle noen e litt ekstra dum: det e ikke @brukernavn sin hjerne æ vil spise, kæm nu det enn e, men æ tenkte æ ikke skulle si kæm det va snakk om – sånn i fall æ vil at han skal ta mæ alvorlig en dag. (men nu e æ ekstra frista til å tagge blogginnlegget med navnet hannes, for litt lolsubtilitet)

by

En metodologi som ikke e «aaargh, du teit»

Æ tenkte æ skulle sette mæ ned og lese litt i en semifagbok, for å få hjernen min til å funke igjen. Koselesing med fag som ikke helt e mine, det burde være bra. Men nei, det visste sæ ganske fort at Ronald J. Pelias» A Methodology of the Heart: Evoking Academic & Daily Life ikke va boka for mæ. Æ fant noen fine sitata i den, men æ skumma mæ gjennom mer eller mindre hele på knappe førti minutt. Ikke det, æ betalte tyve krone for den, antakeligvis, som del av et posesalg på Akademisk kvarter for en stund siden, så det va ikke en veldig stor tapt investering.

Men kjedelig va det jo – fordi æ hadde et håp om at den skulle snakke om å kombinere livet og akademia, å kunne være et akademisk begrunna følelsesmenneske, den typen ting. Men den handla stort sett bare om fyren som har skrevet boka. Og han sa i innledninga at han håpa de historian han hadde å fortelle kunne være interessant som en inngangsportal til kordan å være akademisk og menneskelig. Men dem va stort sett bare uinteressant, for mæ. Æ like personlige innganga til akademiske ting – uten at det burde overraske noen – men som en inngang, ikke som et akademisk poeng i sæ sjøl.

Den innehold ting som «Reflexive scholarship comes back around, points to itself in order to say this is where it stands, at least at this moment, with these qualifiers and with these questions.» Og det e fint, men så kommer det liksom ikke nokka vettig etterpå, det kommer ikke nokka mer som bygge på det, det finnes øyeblikk av akademisk teori, men dem blir avslutta før det blir nokka vettig av det.

Æ fant dog et veldig fint sitat, fra Ruth Behar, så kanskje æ heller må se om æ finn The Vulnerable Observer: Anthropology That Breaks Your Heart og se om den kan være litt mer av det æ vil ha, om den kan fortelle mæ kordan æ kan drive vekselsbruk på kæm æ e og ka æ gjør. Sitatet va «scholarship that doesn’t break your heart just isn’t worth doing anymore.» (Egentlig burde æ ha skifta fag for årtie siden, æ burde satsa på nokka uten rom for inkludering av selvet – matte, kanskje? Sånn bortsett fra at æ e uinteressert i matte. Samfunnsplanlegging, det må da være nokka? Kanskje samfunnsplanlegging hadde fått mæ unna den verste sjølopptattheten?)

Problemet nu e at æ ikke helt vet ka æ skal gjøre med den her boka? Skal æ bare legge den igjen på universitetet? Skal æ se om noen æ kjenne vil ha den? (Den har et teaterperspektiv som kanskje e interessant for folk som interessere sæ for sånt, men det e ikke mæ.)

Æ får holde mæ til Hélène Cixous, som æ leste ferdig i går. Det va boka si det.