Heldigvis har æ studert lenge nok til å vite ka katarsis e

Egentlig burde æ legge mæ, æ skal stå opp tidlig imorra, æ har undervisning, samling, čoakkálmas – æ vet det e feil, men det e nok det nærmeste æ kommer læstadianisme – i fem daga, æ kommer til å være utmatta innen søndag og på mandag skal æ fly til Tana (via Kirkenes, åpenbart), og på tirsdag eller onsdag skal æ jobbe, æ skal være aleina på jobb i noen daga, men etter det skal æ være i Tana.

Æ skal være i Seida og se på at det e mørkt ute på kvelden, æ skal tenke at æ like Tana best når det e lyst hele døgnet og lure litt på om æ tenke det fordi det e da æ har tilbrakt mest tid der. Helt lyst eller helt mørkt, sommer vinter jul påske i snart tredve år – det får mæ til å høres så gammel ut. Æ glemme at æ e så gammel.

Noen sa nokka om noen som hadde fylt tredve, om en gave ho hadde fått til dagen, med et implisitt den gang da, for noen år siden, og æ tenkte «så gammel ho e», før æ kom på at æ e så gammel æ også. Ikke enda, men snart, om ni måneda sånn cirka blir æ også tredve – æ prøve mest av alt å finne ut av ka æ ønske mæ i tredveårsgave, det burde jo være nokka som e verdt å huske. Æ har innsett at et Peder Balke-maleri nok e litt usannsynlig, sjøl om æ vil ha et – det e nokka med måten han male horisonta på, vann, hav, himmel, han har noen streka i bildan sine, vage, svake streka, dem gjør nokka med mæ, det e oftest nokka brunt i dem, dem e dus, men aldri kjedelig, ikke dus på en måte som hadde passa inn i et av de moderne stille hvite husan folk vil bo i. Det e dust på en måte som kreve røde eller mørkeblå vegga, dem e krevanes, bildan hannes, men på en subtil, diskré måte, det e kanskje derfor æ like dem. Men ja, æ kan ikke ønske mæ Peder Balke, det skjønne æ jo. Så æ tror æ vil ha en blå Polmak-luhkka, uten hette, åpenbart, sjøl om det nok e for seint å høre på rådan mormora mi ga mora mi: jente som bruke luhkka med hette blir ikke gift. Nu har æ tre med hette (en rød, selvfølgelig, rødhette, sjøl om æ tror æ blei for gammel for at noen vil si det, det e nok derfor æ burde finne eldre menn, dem kunne fortsatt sagt det), æ kommer nok til å forbli ugift, æ skal kanskje ikke ønske mæ nokka anna enn pepper uansett, ka e vitsen?

Æ tror æ ønske mæ en teksttatovering, men den må æ jo nesten få i gave fra mæsjøl, æ må nesten vite ka slags tekst æ vil ha. Nokka på samisk? Æ vurderte nesten å bare få de samiske bokstavan, det sier vel alt æ vil si? áčđŋšŧ hadde holdt i massevis for å få fram poenget, tror æ. Men det sier jo ikke så mye bortsett fra at det sier alt.

Æ kommer til å fylle tredve og være ugift og det e helt greit, åpenbart, e ikke et savn, åpenbart, e mer en slags nysgjerrighet – kordan hadde det vært? Det e knapt viktig kæm den andre hadde vært (sjøl om æ fortalte guttungen med kirketolkforelderen at æ aldri har vært nærmere å ville gifte mæ med noen, bibeloversetterbarnet og kirketolkungen, det e delen av mæ som sett pris på gode metafora som synes det hørtes ut som en god idé), men et bryllup? Kor? (I Seida, tenke æ, Seida kapell, sjøl om Marion sa «men det e jo bare nordmenn der» og æ svarte «og bestemora mi.» I Seida, ikke Tana kirke, det hadde vært nokka, dessuten e den så liten, det hadde ikke vært plass til folk. Det høres best ut.) Og æ hadde uansett bare grått, det e derfor æ ikke vil gjøre sånt, æ vil ikke være med på nokka sånt stort og offisielt, æ kommer bare til å gråte, det e stort sett det æ gjør, æ blir rørt og gråter, og så blir æ rødflekkate og det går ikke over før timesvis etterpå, sjøl om æ ler og flire og alt e fint så e æ fortsatt rød; da æ va yngre ønska æ at æ kunne vært som en av de jenten på film, sånne som kunne gråte vakkert, med tåra rennanes nedover kinnan, og det va det eneste som viste at dem va trist, men det skjer jo ikke, så nu hold æ mæ unna situasjona kor æ kan gråte, sjøl om det ikke hjelpe. Æ har hulka mæ gjennom timesvis med OL-sendinge, folk e så fin når dem vinn og det e så trist når dem tape og dokker skulle sett mæ etter håndballfinalen, fordi Montenegro va så fin sjøl om dem tapte, dem vant sølvet og æ hulka og hulka og lo av mæsjøl, for det burde jo være måte på, men av og til e det ikke det. Heldigvis har æ studert lenge nok til å vite ka katarsis e, og det redde mæ fra alt mulig æ tenke æ kanskje burde skamma mæ over.

Katarsis og æ har ikke et ønske om å bli gift, æ vet ikke kor mange år æ måtte vært sammen med et menneske før æ hadde følt mæ sikker på at ekteskap va en god idé – æ vet ikke om æ tror på at nokka kan vare, men det sier æ vel bare fordi æ e ung og dum feil vei. Og æ tenke ikke så mye på ekteskap som det virke som akkurat nu, æ satt mæ bare fast i den tanken, fordi det meste e tanka verdt å tenke på, når man tenke sæ om. Æ skjønne ikke sånne folk som ikke kan være aleina i sitt eget hode, sjøl om æ av og til miste den egenskapen, det e ulempen med smarttelefona, har man to minutt kan man sjekke twitter, ikke stå og stirre tomt ut i intet og tenke på ingenting, sjøl om det jo e da æ tenke på alt sånt som æ ikke har tenkt før, det e da æ forstår sammenhengan æ ikke har sett før – da æ revurdere koffor folk gjør som dem gjør, forkaste smil og overtolke en setning som neppe betød nokka som helst, men noen ganga står æ og tenke på ingenting, og så plukke æ alle de her små idean og så blir dem nokka, oftest ikke mer enn et lite blogginnlegg, men oftest hold det.

Og på mandag skal æ til Tana og æ skal sitte i mørket og se ut på verden, lure på koffor æ e så glad i et sted æ ikke bruke på måten det burde brukes på – natur e oftest finest i synsfeltet, ikke under føttern, æ e lat og like asfalt, og før det skal æ på læstadianertreff eller det nærmeste æ kommer med tretten andre menneska og vi skal snakke om tekst hele tida og æ kommer sikkert til å si minst ti upassanes ting, til sammen eller hver dag, fordi det e det æ gjør, æ plumpe uti og æ vet æ burde la være, æ fylle tross alt tredve om ni måneda, æ burde bli voksen snart, anstendig, ordentlig, fornuftig; æ burde samle voksenpoeng, ikke tilfeldige blogginnlegg, men enn så lenge lar æ være, enn så lenge sitt æ og ser ut på mørket og tenke at æ like gjerne kan skrive ka som helst – enten så får æ det til å fungere eller så blir æ anstendig, det går sæ tidsnok til.

Et lite, håpefullt brev til landsdelsavisa Nordlys.

Kjære Nordlys,

når dokker bruke ord som «samedemonstrasjonen» – eller i det hele tatt sett sammen ord av den typen – blir æ litt … Æ vet ikke, æ blir ikke trist, æ blir ikke sint, æ blir ikke egentlig oppgitt heller, men æ bit mæ merke i det. Kan man si det sånn? Når dokker sett sammen ord på den måten – med same foran nokka – bit æ mæ merke i det. Æ syns det e nokka det e verdt å merke sæ, om dokker vil. Æ syns kanskje ikke det burde være nødvendig.

Samtidig har æ også full forståelse for at dokker gjør det fordi dokker e et nyhetsmedie og overskriften på ting helst skal være kort. Min tabloide side e helt enig i at det e mye enklere å skrive samedemonstrasjonen enn å skulle si «demonstrasjonen mot å trekke søknaden for innlemmelse i forvaltningsområdet for samisk språk». Men det e en viss forskjell på de to – det kan vi vel være enig om?

Mitt problem med at dokker sir ting på den måten dokker ofte ende opp med å gjøre – fordi det e et enkelt, logisk, tabloid grep – e at det e en del av den unødvendige forenklinga av den her saken. Grepet dokkers gjør at folk syns det e logisk å diskutere korvidt Tromsø e samisk eller ikke, når det ikke e det som e saken. Vil æ trø det samiske over hodet på noen som ikke e same? Nei. Vil æ at foreldre som vil at ungen demmes skal få mulighet til å lære samisk uavhengig av om dem sjøl e sama eller ikke skal ha muligheten til det? Ja. Vil æ kunne ta kontakt med kommunen på samisk om æ skulle føle et behov for det? Ja.

(E æ en av dem som ikke hadde gjort det fordi æ kan uttrykke mæ mye bedre skriftlig på norsk enn på samisk? Ja. E det delvis dokkers feil fordi kommunen aldri ga mæ god nok samiskundervisning mens æ gikk mine obligatoriske år på skole? Ja. E det ikke dermed logisk at æ gjerne vil vite at andre barn – enten dem e samisk eller ikke, enten foreldran demmes snakke samisk eller ikke – får muligheten til å få god nok samiskundervisning i løpet av alle sine år på skole til at dem kan gjøre sånt? (Va det i overkant mange retoriske spørsmål? Sikkert.))

Så, kjære Nordlys, æ skjønne at dokker vil være tabloid, at dokker vil selge avise og få klikk på nyhetssakan dokkers på nettet og gjerne ha engasjerte lesera – som helst ikke skal bikke over i reinspikka rasisme – men æ skulle ønske at dokker va litt forsiktig med det, sjøl om æ skjønne at det ikke selg avise. Som dokker kanskje også skjønne syns æ det her e vanskelig, fordi æ ikke vet ka æ skal ende opp med, æ mene, æ syns ikke at æ kan kreve at dokker skal gjøre avisa dokkers kjedelig bare for å passe på at æ ikke bit mæ merke i sånne ting. Men samtidig skulle æ ønske æ kunne lese dokkers dekning av samiske saka uten å konstant måtte bite mæ merke i ting, eller konstant måtte bite mæ i tunga for å unngå å kjefte på dokker. (Vi har kanskje begge lagt merke til at det ikke e bestandig det fungere.)

Kjære Nordlys, æ har lest dokker i tyve år og det e knapt tull (æ e, for ordens skyld, bare åttogtyve), og opp gjennom åran har æ bitt mæ merke i litt av hvert av det dokker har sagt om samiske ting. I så stor grad at æ ganske enkelt kan komme med en liste om vi først skal klage over avisa. Dokker fortjene skryt for at dekninga av Riddu Riđđu e blitt betydelig bedre etterhvert – det sammenfalle kanskje med sånn cirka da dokker blei hovedsponsor? Ja, æ spør nu bare (som dem sir, retorikeran og Kort Sagt-skriveran dokkers) – og dokker fortjene skryt for at det ikke e totalt uutholdelig hele tida. Og kanskje litt for at dokker faktisk e overraskanes flink til å gjøre plass til pro-samiske – om vi skal si det sånn – synspunkt på leserbrevsiden, uten at det hjelpe på nokka som helst sånn i det lange løp (og da mene æ det lange løp kor Tromsø fortsatt har et borgerlig bystyre som mene at det e viktigere å øke lønna si og å reagere følelsesmessig framfor å sette sæ inn i saken, men nu e æ vanskelig igjen, det va ikke meninga).

Men æ har en drøm – ikke om å komme hjem, det e ikke Tromsø, det har aldri vært Tromsø, og det e ikke på grunn av byen, det e på grunn av mæ – om å kunne lese ting dokker skriv om saka som e samisk uten å måtte bite mæ merke i ting; kanskje æ har en drøm om en journalistutdanning som vil bruke mer tid på å pre-emptivt – det e kanskje ikke et norsk ord? – bite sæ merke i ting journalista burde unngå når dem skriv om minoriteta? Æ har uansett en drøm om at ting – utdannelse og sånt – skal føre til en positiv sirkel kor folk har mer forståelse for minoriteta, og kor journalista dermed vil ha en større grunnlegganes kunnskap, og kor leseran vet mer enn dem gjør nu, og journalistan bidrar til at dem lære enda mer. Æ vet ikke om det e den drømmen vi alle bær på, men det e nu i det minste den drømmen æ bær på, når æ les papiravisa og når æ ser på nettsida og når dokker oppdatere facebooksida dokkers. Kanskje vi kan bli smartere sammen, du og æ, Nordlys, du og æ?