ting æ skriv

by

«yes, I think I like this view – without you…»

I got lost somewhere out in between
where I was and where you wanted me to be

gonna get on my pony and ride
gonna get on my high horse and fly
[The Waifs – Pony]

Æ skal fortelle dæ en hemmelighet, OK? Om du vil sjarmere mæ akkurat nu, så hold det om du finn mæ et eksemplar av The Waifs» Sun Dirt Water. Seriøst. My kingdom for a kiss upon her shoulder CD! Blæ. (æ antar æ kan bestille den fra amazon eller andre nettside, men æ vil ha den i hånda mi. Nu. Uten å vente. Utålmodig!)

Æ va på EU-debatt (om miljø) i går (onsdag), det va. kjedelig, egentlig. Folk blir tydeligvis dårlige retorikera av å være ja-menneska. Og æ like gode retorikera. Underdrivelse av dimensjona, æ elske gode retorikera. Æ mene, etter den debatten kunne Martin Henriksen overbevist mæ om det meste, og det e ikke bare fordi æ har en enorm svakhet for rødhåra menneska:D (det va et øyeblikk, når den teite Bellona-lobbyisten som ikke kunne snakke (alle mine idea om lobbyista gikk i grus, det va trist), sa ett eller anna og Martin Henriksen brøyt ut (men uten at det va uhøflig, egentlig, ikke så ille som den debatten kor KrFU-lederen plagde vettet av mæ) med to ord og æ hadde hjerta i øyan og Helene lo av mæ for «det e så ikkje lov!» Retorikera altså. E det rart æ vil bli på universitetet til evig tid? forøvrig vil æ for alltid beholde det mentale bildet av Øyvind når han skal ta 110 kg i benkpress (pluss det ekstra tillegget når hjernen min mente at det da måtte være helt naturlig at Øyvind skulle benkpresse Supermann.) Det e vakkert. Forøvrig tror æ min konklusjon blei at æ e for EUs eksistens, fordi EU kan gjøre positive ting – sjøl om oppbygginga demmes føre til at de positive tingan ikke blir så overveldanes positiv som dem kunne vært – men æ vil fortsatt ikke at Norge skal være med, fordi æ tror Norge kan gjøre mer positivt ved å stå utafor. (og ja, det e hele tankerekka mi, så æ har ingen plana om å bli aktiv deltaker i EU-debatta)

Et sted inni hodet mitt ligg det en tekst som begynne med linja «jeg forlot noe vakkert den dagen jeg møtte deg». Det e nokka med linjen «[…] sa det er et dårlig tegn at […]» – «et dårlig tegn for hvem?» – «Det visste [hin] ikke, tror jeg, bare et dårlig tegn» som gjør mæ til et lykkeligere menneske. Æ vet ikke helt ka som skal være inni klammeparantesan, men. Tanken e der. Og det finnes en anna tekst som hete noe unødvendig vakkert med linje som «hvert komma er et kjærtegn, hver tankestrek er varme fingre som stryker deg i nakken; når du kjenner at hjertet ditt slår i takt med det du leser, at pusten din tar pauser der teksten tar pauser» men akkurat den teksten avsluttes for øyeblikket med «æsj, æ mista tråden. Call back later» så det går vel som det går. (noe unødvendig vakkert e min definisjon på semikolonet: nokka unødvendig, men vakkert – forbedranes når det brukes rett. Æ like tanken.)

Ellers les æ Bakhtin, ellers har æ kjøpt mæ en ny moleskine, ellers har æ gleda mæsjøl med å merke av tekst, med stikkord som «author as a mask as an excuse», «the natural as savage», «autographed literature» og «suddenly. the unexpected as the only expected». Ellers har æ spist middag på Emmas Under og alle servitøran og eieren lurte på om æ klarte mæ uten Kaffe&Lars. Dem sir det tar maks enogtyve daga å legge til sæ nye vana – æ tror dem har rett. (det her e, for syns skyld, første gangen på nesten/minst (en av de to) to uke æ ikke va på VT i det hele tatt. Og jada, det føltes nesten litt rart. Hjernevasking på høyt plan.) Ellers hadde æ noen hyggelige tima med Joke på Aune. Ellers fortalte æ faren min om ønsket mitt om å skrive en doktorgrad eller nokka kor æ kombinere queer-teori (queer høres utrolig rart ut på samisk) med en samisk variant av urfolksteori. Æ glemte å nevne at æ e litt nysgjerrig på om æ kan blande nokka jødisk kulturteori inn i det hele, men det kommer vel etterhvert. Æ tror det e sånt som høres best ut inni hodet mitt. (men inni hodet mitt e det helt logisk)

Og ellers skal æ sove. Woo!

by

du verden!

Å guri. Æ fikk en mail som begynte med «Da var det endelig bevist – en gang for alle – at ordtaket ”den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves” representerer et stykke sannhet i sin mest ubesudlede form; dette var beint fram fantastiske saker!» hvilket fikk mæ til å svare nokka sånt som

«… *hjerteforma pupilla* ♥_♥
her e ørten skrivefeil æ ikke fikk med mæ før æ sendte teksten»

og så fniste æ inn i IKEAMarimekkohodeputa mi i sånn cirka to minutt, av rein, pur og skjær glede. (Det beste av alt e egentlig det fantastiske semikolonet, allerede i førstesetninga. Æ e så enkel å glede:>)

Sukk sukk sukk :)

OK, den fantastiske artikkelen begynne som sådan: ««Der er lige saa liden Poesi i Ordene, som der er Musik i Melodien.» Slik lød den danske herren Sophus Tromholts ord i 1885, da han omtalte den samiske ”juøiken”. Heldigvis har de fleste etter hvert innsett at han hadde like mye feil i sine antakelser om musikken som han hadde i sin stavemåte av ordet joik.» (resten får dokker lese om dokker kjøpe Bøygen. Eller eventuelt om æ poste det her sånn etterhvert, vi får se)

Min favorittdel, sånn bortsett fra den geniale starten som helhet? «slik lyder herrens ord» Æ e blitt en bibel-allusjonsnerd på mine gamle daga. Det fantes også en referanse til slekt som fulgte slekters gang, men æ huske ikke om den blei tatt bort. Ellers e æ utrolig imponert over at æ klarte å inkludere Sherman Alexie (nesten urfolkslogisk), Ani DiFranco (ikke veldig logisk), «queering» (hii!), samt at æ fikk inkludert linja «[unauthorized duplication (æ skreiv copying)], while sometimes necessary, is never as good as the real thing», som da e «all rights reserved»-versjonen til Righteous Babe Records. Det e for evig og alltid min favoritt, etterfulgt av Matador sin «All rights reserved, all wrongs reversed». Æ syns det e fantastisk med plateselskap som ikke har den standardlinja av «blablabla, egentlig vil vi allerhelst knapt la dæ høre på den her CD-en». I tillegg inkludere hele greia et par personlige fortellinge (æ fikk ikke tatt med historien fra Japan om kvinnen som blei så rørt av Nils-Aslak eller studentan som lurte på om æ joika og, når æ sa nei, lurte på om det va fordi kvinne ikke fikk gjøre sånt, korpå æ måtte svare «Nei, det e bare fordi æ ikke kan synge». Heller ikke fikk æ funnet ut av – og inkludert – den vakre tekstlinja «mun in máhte lavlut, danin mun juoiggan» (æ kan ikke synge, derfor joike æ), æ e ikke sikker på kor den e fra, for alt æ vet e det bare tidenes merkeligste familie-in-joke.) Men sånn reint generelt sett – om man ignorere det faktum at æ, som æ sa i mailen æ sendte skreiv, syns at det «ikke var som å trekke tenner. Det var som å skulle putte dem på plass igjen, uten instrumenter og bedøvelse.» – e æ ganske godt fornøyd, sjøl om det kanskje finnes ting æ ville gjort litt annerledes. (Æ innså at problemet med Adjágas e at sjøl om æ syns dem e forferdelig vakker, så va ikke tekstan demmes nokka særlig å bruke i en sånn sammenheng. I tillegg til at æ har rota bort CD-en og dermed ikke hadde tekstan enkelt tilgjengelig. Men det e småpirk)

Forøvrig har æ bestemt mæ for at æ skal starte et nytt og bedre liv. Det vil si at æ skal tilbringe tid på lesesalen hver dag. Æ tenkte nemlig som så at om æ sitt der lenge nok, så kommer æ på ett eller anna tidspunkt til å kjede mæ så mye at æ begynne å gjøre et ærlig arbeid. Dessuten treng æ å innarbeide den rutinen, for akkurat nu e lesesalsplassen min et nødvendig onde som stort sett bare brukes de tre siste dagan før eksamen skal leveres. Og det funke dårlig. Dessuten tenkte æ som så at om æ faktisk jobbe i et mer eller mindre jevnt tempo, så kan æ få tid til å bake muffins katti som helst. Og i går va det grunn god nok til å skulle bli flinkere. (dessuten hadde bedre disponering av tid betydd større muligheta til å lese ikke-pensum-bøker, hvilket jo også e til glede for guda, og sånt.)

Så for øyeblikket e konklusjonen sukk og smil og sov godt, sånn cirka.