å sitte helt stille og tenke at æ tilhøre

Det regne for øyeblikket, men når æ ser for mæ Tana e det bestandig solskinn her. Det e vel neppe spesielt uvanlig, å anta at det e sol bestandig et sted når det e et sted man e glad i. Tana gjør mæ melankolsk, uhorvelig, nærmest trist.

Tana får mæ til å lure på om æ virkelig kommer til å være aleina for alltid, om æ noensinne kommer til å møte et menneske som skjønne koffor æ e så glad i Tana – det føles som nokka man burde forstå før man kan forstå mæ, før det kan bli nokka som helst.

Æ hadde gått fra vettet, tror æ, om æ skulle bodd her i lengden, det e for lite, det e for tett på – æ like at folk vet at æ snakke samisk, men æ hadde følt mæ ukomfortabel om æ aldri kunne gjemme mæ bort. Det kan man forsåvidt ikke i Tromsø heller, men om æ gikk andre plassa enn til de plassan æ går, så kunne æ ha gjort det, så kunne æ ha sneket mæ unna verden, i kortere eller lengre perioda. Her kan man ikke engang drikke en kaffe latte man ikke har laga sjøl.

Men æ kan sitte helt stille i det her huset og tenke at æ tilhøre, æ kan sitte helt stille i det andre huset og se for mæ smilet til farmora mi mens ho fortalte mæ historie æ har glemt og angre på at æ glemte.

Det finnes en bok, en norsk en, tror æ, som hete «Det er her du har venna dine» og det e en sånn tittel som stikk innom av og til, den sitt i, sjøl om æ ikke har lest boka, æ huske ikke forfatteren, men det e her du har vennan dine – den følelsen. Men samtidig e det jo ikke den følelsen æ har her, det e ikke her æ har vennan mine, æ har ikke venna har, æ e knapt nok interessert i å ha venna her – det nærmeste æ kommer e at æ av og til vil importere mine egne venna hit, ta dem med fra Tromsø til Tana, vi kan sitte på kjøkkenet og snakke om teite ting, æ kan ta dem med ned til elva og forklare at da æ va liten gikk det an å fiske der borte, da va det sand overalt, men ikke det her buskaset. Sånn va det, sånn e det ikke, men vissheten, kunnskapen gjør at æ e stedsbundet.

Men ikke stedsbundet på den måten man eller bruke det, æ sitt ikke fast her, æ høre knapt til her, men æ gjør det. Æ må forklare folk koffor æ høre til her, men æ treng ikke å forklare det til mæsjøl, æ vet.

Og det e derfor æ vil ha noen æ kan ta med hit, fordi æ vil se om vedkommende hadde skjønt det. Om det virke logisk, når man kjenne mæ, at æ tilhøre Tana, Vestre Seida, det lille røde huset, området rundt – æ vil vite om det mennesket som potensielt hadde kjent mæ best av alle menneskan æ kjenne kunne sett på det her stedet og skjønt at det tilhøre mæ, at æ tilhøre det. Æ vil vite om det e like åpenbart for andre som det e for mæ.

Kanskje e det derfor Tana gjør mæ så trist, æ tror ikke æ kommer til å finne det mennesket, eller kanskje æ ikke tror det mennesket kommer til å se det, og om det så finnes et menneske av den typen, og vedkommende ikke skjønne Tana på måten æ vil – kreve – at noen skal gjøre det, ka da?

Æ pleie av og til å underholde mæsjøl med å tenke på ka slags kriterie æ skulle hatt for en potensiell kjæreste. Noen daga hold det med «noen som like mæ», æ e ikke bestandig vanskelig. Andre daga e det «noen som ser det frydefulle i ordet bananmodneri og i at 3-tallet i åpningstiden til Sparbutikken ved Nerstranda e oppned.» Som oftest e det enklere, «noen som får mæ til å le, og som får mæ til å føle mæ intelligent.» «Noen som vil kjøpe mæ teaterbilletta og sushi» har også vært en gjenganger. «Noen som jobbe som barista» e tidvis en favoritt, men det blir jo nokka anna. Så har du de vanskeligere idean, «noen som e urfolk, minoritet.» «Noen som snakke samisk.» «Noen som e interessert i samisk kultur, men ikke på den kjipe måten enkelte/mange [det avhenge av dagsform] e det.»

Og æ tror ikke det finnes et kriterie for en potensiell kjæreste, det finnes ingen liste dem må passe inn i, det finnes ikke en flersvarseksamen kor minst seksti prosent må stemme for at det skal være vits, men æ tror – uten at æ noensinne har testa – at et kriterie må være at dem må føle sæ komfortabel i Tana. Æ kunne ikke tatt med mæ noen hit som bare klaga over alt man ikke fikk tak i (æ kan klage, andre må holde kjeft), æ vil ta med noen som skjønne at æ va melankolsk, noen som gjør at det bestandig e solskinn når æ e her.

«then somebody slapped an Edward Curtis photograph on the cover and called it good.»

«She thought he looked nice, rough around the seams
Just the kind of boy who could listen to her dreams»

Æ høre på Hayes Carll igjen (og igjen og igjen) og i går så æ The Searchers og alt lede i retning av at æ vil rømme landet, stikke til Arkansas eller nokka og, æ vet ikke, forelske mæ i en cowboy? (Men ikke egentlig, selvfølgelig.)

[Standing like John Wayne, she is full-framed, she is center stage*]

The Searchers va fornøyelig på enkelte plan, min første John Wayne film!, men – selvfølgelig – utrolig problematisk på andre, samtidig som den føltes merkelig progressiv på et tredje (John Wayne e John Wayne, det va gøy, alle scenan med Comanche og andre gruppe va ubehagelig og tidvis fæl – på et tidspunkt tok karakteren til Jeffrey Hunter fart og sparka sin uintendert tilbytta kone Look ned en bakke, fordi ho la sæ ved siden av han, for ikke å glemme det faktum at han/dem bytta navn på ho, til Look, (fordi det faktiske navnet hennes va for vanskelig), men samtidig så va dama Jeffrey Hunter – som har verdens blåeste øya, du verden – faktisk skulle gifte sæ med («we been going steady since we was three years old, it’s ’bout time you found out!») overraskanes pågåanes, men det måtte vel til, med en sånn treskalle). Og hele årsaken til at æ ville se den i det hele tatt va selvfølgelig fordi den danne bakteppet i min favorittnovelle av Sherman Alexie, «Dear John Wayne.»

Æ fant et opptak av Sherman Alexie, kor han les første del av novella: her e det på box.net – også kjent som novella æ hevda kunne publiseres med tittelen «alt Siri savne i samisk litteratur» (sukk!). Forøvrig også kjent som teksten som endelig formulerte alt som e rett med ideen om elders og dets like:

Q: I don’t want to insult an elder. I know, within the indigenous cultures, that we’re supposed to respect our elders…
A: Oh, no, no, no, you’ve got that all wrong. You’re not required to respect elders. After all, most people are idiots, regardless of age. In tribal cultures, we just make sure that elders remain an active part in the culture, even if they’re idiots. Especially if they’re idiots. You can’t just abandon your old people, even if they have nothing intelligent to say. Even if they’re crazy.
[Q: Are you crazy?]

Og et sitat som e fra John Wayne (i novella, æ tvile på at han har sagt det på ordentlig:D): «[Y]ou’re just engaging in some harmless gender play. Some sexual experimentation. Every boy does this kind of thing. Every man likes to pretend he’s a woman now and again. It’s very healthy.»

Og æ fant Etta Joseph i filmen, Etta Joseph som e hovedpersonen i novella, som va statist i filmen, som «understood gravity in a different way and, therefore, tripped in the rough sands of the desert,» for å la John Wayne, Marion Morrison, fange sæ, som sir

A: I lost my virginity to John Wayne.
(forty-nine seconds of silence)
Q: You’re speaking metaphorically, of course.
A: Spencer, I am speaking of the vagina and the penis.
Q: As metaphors?

Æ elske alt i den novella, fra akademikeren, til den gamle rare dama, fra det overraskanes innslaget av queering, til bruken av repetisjon, til Jeffrey Hunter, alt. Æ har likt den lenge, sitert den ofte, og nu har æ sett filmen og det va rart, det endra litt, intertekstualitet og hermeneutikk og dets like, og ideen om den ensomme cowboyen (i et videre perspektiv enn i filmen, fordi det e den ensomme, hevngjerrige cowboyen, og hevngjerrighet har aldri vært min greie), og det e sånn cirka der Hayes Carll kommer inn igjen – i et videre perspektiv igjen, en slags urban cowboy?, en misplaced malcontent, muligens en lengsel etter nokka udefinerbart, nokka du ikke finn igjen (se også: ideen om å returnere til et siidasamfunn, om «den samiske måten» å løse konflikta på, etc), nokka litt uryddig, nokka uintendert rotate – alt heng sammen på en måte, oppsummert i en mennesketype æ lengte etter men ikke vet kor æ skal finne, en person æ ikke e, men skulle ønske æ kunne være – et ønske om å finne noen/nokka som kunne gi dæ frihet til å være den personen, det e nokka deromkring.

Det e et salig udefinerbart rot, og ønsket om å kunne gi faen, å reise videre, men å være både den veldig forvirra og tidvis dumme akademikeren og den rare, smarte gamle dama, samtidig, mens du allerhelst ikke vil være noen av delan, fordi det finnes en tredje, uvøren, vei, og det e den du egentlig vil ta, men unngår, fordi du tenke for mye.

*Ani DiFranco – If It Isn’t Her

(æ e ikke full, men æ kunne like gjerne vært det)

Æ kom fram til, på gåturen hjem etter bussturen til busstoppet, at om æ skulle forelske mæ, så måtte det vært nu, i morra, med en gang – for hjertet mitt e så stort, og så åpent, at æ vet ikke kordan æ skulle unngått det, om det dukka opp en mulighet. (Det gjør det jo neppe, så der va forbeholdet, men hvisomatte)

Bare fordi æ har sett så mye film, æ har brukt brekkjern på sjela mi, fjerna ribbeinan, og nu e det fritt fram, ingen hinder – æ har grått og ledd og sukka og stønna oppgitt og vridd mæ i setet og holdt mæ fast i armlena, æ har gitt mæ ende over, igjen og igjen og igjen, æ har oppdaga øyeblikk og æ har sett ting æ ikke visste æ ville se, og om æ skulle bli forelska, om æ skulle elske, så hadde æ gjort det best nu.

Det e så mange muligheta, og æ grip dem, æ ignorere folk til fordel for film, æ ser menneska og kjenne at det hjelpe på, det gjør alt bedre, men filmen!, livet!, filmen! – har du sett på maken? Har du sett nokka så sårt som gamle dame som miste sønnan sine (barn skal ikke dø før foreldran sine, det vet vi jo), menn som gråter og kvinner som gråter og øyeblikk av så inderlig fortvilelse at æ ikke vet om æ skal le eller gråte, æ vet ikke, æ vet ikke, men æ elske.

Æ e forelska, i filmfestivalen, i Tromsø når æ går på kino klokka ni på lørdagsmorran og ser at halvparten av de andre folkan på bussen strene i samme retning som mæsjøl, når æ høre at dem sir «jo, vi så den filmen, og den filmen og vi skal kanskje se den filmen» og det e så mye å velge i, og språket! Tenk å kunne se en film om noen som oversette, men som ikke bare oversette, men som oversette sammen med folk, en som skriv og en som les og folk som sir «bør det ikke være et komma der?» «tror du ikke det ordet hadde passa bedre enn det her ordet?» og det va det æ tenkte, her for en stund siden, at kjærlighet hadde vært, for mæ: noen æ kan diskutere kommaplassering med, noen som hadde skjønt nødvendigheten av diskusjonen (se kommaet som en metafor, men også bokstavelig), tenk på det – tenk å elske noen som elske språket like høyt som dæ, like høyt som du; bare tanken gjør litt ondt (altfor optimistisk).

Æ kunne elska alle på den her festivalen og fortsatt hatt plass i hjertet, fordi filmen bryt mæ opp og filmen gir rom og filmen åpne for tanka æ ikke visste at æ va i stand til å tenke og æ elske så intenst at æ vet at æ kommer til å sove bort halve neste uke, æ kommer til å være utslått, men i morra, i morra e det fortsatt en mulighet for at æ blir forelska, om æ skulle bli forelska (det skal æ jo ikke), så kunne æ blitt det i morra, fordi verden står åpen og filmen begynne snart og det hadde vært nokka om vi så den sammen, eller ka?