ting vennan mine sir

by

å havne sammen med folk som les dæ så nøye

I meant to write it on the plane
high above my earthly pain
but I slept right through the flight
and that was all

syng Sarah Harmer, og det ironiske – faktisk ironisk, ikke Alanis Morissette-ironisk – e vel at æ sitt på et fly og skriv det her for hånd. Det e ingen vits å sove på en flytur som e over nesten før den starte, som flyturen Tromsø-Kirkenes. Dessuten vet æ ikke om æ får sove (I’ll never sleep again tror æ e en linje et sted, kæm vet, det høres kjent ut), hodet mitt renn snart over, æ har møtt menneska æ aldri har truffet før og æ likte alle sammen, æ glede mæ til å bli kjent med dem på nye måta hver gang, til å se kordan vi skriv, ka vi gjør med tekstan vårres nu.

Det va første samling på studiet, forfatterstudium 1 på UiT, vi starta på torsdag kveld og blei ferdig for drøye to tima siden, klokka e 19.24 på søndag og æ e lykkelig. Æ har ondt i ryggen på måten æ får når æ har sovet for lite; æ klare ikke helt å være fokusert i mer enn en setning av gangen; æ grue mæ allerede til æ må stå opp imorra – og tanken på at æ ikke kan sove lenge før på lørdag eller søndag e ikke bare litt kjip.

Men æ har en skrivebok med notata, svart for informasjon æ vil kunne ha bruk for, lilla for alt som va irrelevant men fint. Eller rock/hipt – fordi æ bruke ordet fint for mye og burde bytte det ut eller roe ned. Æ kan gjøre som Morten, sette super foran alt – det va gøy, det va så mye som va superinteressant, superfint, det fungerte supergodt, super super super – det e godt å høre at andre her de her ordan og frasan som sitt superfast. Uansett, der står det skribla ned sånt som «den kan jo ikke du ha lest fordi den nettopp kom ut, med mindre du har sneket på Terje sin harddisk»; «æ e superfan av å sitte og lese dagbøker»; «koffor har du enkel linjeavstand, det e lettere å se sine egne feilskjær med halvannen»; «plutselig innså æ at æ ikke vet nokka om stemmegafla»; «jeg skjønner at du er glad i termodynamikk, det er faktisk jeg også»; «han ville vel ikke forstyrre» «men det e jo mer forstyrranes når han bare forsvinn.»

(æ like at mange av de sitatan e fra Morten, det virke logisk: han har en sånn måte å uttrykke sæ på som gjør at æ vil huske det – æ smilte da han sa «æ godtar det ikke» og «det godtar æ» for det har æ hørt tidligere, æ gjenkjente det, og æ synes om den måten å forholde sæ til situasjona på, å godta dem eller ikke, enten man kan påvirke dem eller ikke.)

Og æ tror æ skjønne koffor folk vil ta den ene skriveutdanninga etter den andre, å havne sammen med folk som les dæ så nøye va nærmest litt berusanes. Antar æ, edru som æ e. Men på fredag drakk æ et helt glass rosévin, så kæm vet, plutselig e æ Bukowski.

Det æ ikke visste, da æ begynte å skrive det her (et sted i tekstens tilblivelse fløyt vi over fra søndag på flyet til mandag foran datamaskina), va at ting ikke kom til å gå helt som planlagt etter å ha landa i Kirkenes. Æ har aldri sett så tjukk tåke før, det va kjempefascineranes. Æ skulle til Vadsø, være der kvart over ni, være hjemme til rundt halv elleve, på jobb halv ni – en overkommelig plan. Da vi ikke kunne lande i Vadsø satt æ mest og kryssa fingran for at vi ikke kunne lande i Vardø heller, sjøl om det va slemt mot alle som gjerne skulle dit, men sjøl om æ ikke tror mine spede håp utgjorde den store forskjellen for værgudan, havna vi i Båtsfjord. For dem av dokker som e dårlig på Finnmarksgeografi e det her positivt fordi man, for å komme sæ til Vadsø/Vardø(/Hamningberg/Kirkenes/Russland/etc), må kjøre forbi Tana – ergo kunne æ hoppe av bussen i Tanabru og komme mæ til Seida derfra (æ hadde omså nesten vært villig til å gå, men Kristin va snill og venta på mæ, så æ fikk skyss helt hjem).

Poenget med den omstendelige forklaringa av reiseruta e uansett det her: det tar en ganske drøy time (eller knappe to, alt ettersom) å komme sæ fra Båtsfjord til Tanabru, og nesten hele den bussturen satt æ der, i setet ved siden av en mann som leste en bok av John Irving (The Reluctant Midfielder?) og tidvis humra av den (æ ville snu mæ til han, si «det e bra du reagere kroppslig på stoffet, humring og latter betyr at teksten treff kroppen, det e positivt, Morten snakka om det i dag», men æ lot være), og smilte for mæsjøl.

Æ hadde ondt, æ va trøtt, mellom klokka tre og midnatt hadde æ ikke spist nokka anna enn en baguett med mozarella og tomat, så æ va sulten, og likevel klarte æ ikke å slutte å smile. Æ har ikke sovet en ordentlig natts søvn siden tirsdag, men det e verdt det. Æ vet aldri helt om æ stole på mine egne førsteinntrykk av menneska, men æ tror det her blir et bra år, æ tror førsteinntrykket stemme, æ har en følelse av at æ kommer til å bruke hele året på å bli overraska over kordan man forhold sæ til folk når man også må forholde sæ til teksten dem skape. Æ får bare håpe at dem også plukke opp at æ ikke nødvendigvis mene absolutt alt æ til enhver tid sier – æ tror kattungan skal få leve i fred for mæ, uansett ka resultatet av alt det her måtte bli (men æ garantere ingenting, det får være måte på å love sånt som man ikke nødvendigvis kan holde).

by

Om man sammenligne ting med kake så e bloggen min verdens beste

Ida sa:

hørte du om de polakkan som va blitt avskilta her om dagen? Så dem hadde laga sine egne skilt, av papp, skikkelig forseggjort, men falsk. Du e litt sånn, du har ansiktet ditt som e smilanes og blidt og hyggelig, også har du laga en papirmaske som du sett foran det hver gang du møte nye menneska: «se så slem og kynisk æ e, det e sånn æ e helt på ordentlig,» men alle ser at det egentlig bare e en maske.

Og æ lo og sa «Ida, det e den fineste beskrivelsen av min karakter noen noensinne har gitt mæ.»

For en stund siden diskuterte vi et menneske vi begge kjenne, og prøve å finne ut av kordan vi skulle forklare den her personen. Det vi endte opp med va at vedkommende e som en pai. Eller egentlig som en omvendt pai, men likevel, en pai va det første vi kom på som har tre lag, korav topp og bunn e lik.

Konklusjonen va uansett: god til å begynne med (sjarmeranes med fremmede), ikke fullt så godt i midten (varieranes når man kommer litt nærmere), [forhåpentligvis] god på bunnen (et eiegodt menneske, med sine nærmeste/kjæresten). Vi vet selvfølgelig ingenting om kordan bunnen faktisk e, men vi konkluderte nu, som de hobbypsykologan vi tidvis e. Dermed, som en pai, bare at i stedet for at lokk og bunn e kjedelig, og at fyllet e godt (som det jo gjerne e i en pai og koffor har ikke Norge en pai-kultur, hmpf), så e det omvendt.

Og av og til frykte æ at æ e sånn, bare andre veien. Æ vet at æ e et godt menneske med vennan mine, ja. Men æ frykte at æ ikke e god på bunnen. Og det e jo selvfølgelig årsaka til det, men dem e stort sett vanskelig å forklare.

Eller kanskje æ egentlig e en marsipankake: merkelig lokk og i overkant søt innmat?

Eller så kan det alltids hende at man bare burde la være å sammenligne folk med bakevara i utgangspunktet, fordi det ikke e grobunn for de mest logiske sammenligningan, og menneska flest e jo forhåpentligvis litt mer kompleks enn en kake eller nokka. Bortsett fra dem som bare bolle. (*trommelyd*)

—

Som et sidespor kan nevnes at æ her om dagen skreiv nokka – som kunne vært et dikt om æ va en poet men som bare va nokka æ rabla ned fordi æ hadde lyst å tenke med ujevn høyremarg – kor æ sammenligna et forhold med akademisk, poenggivanes publisering. Fordi det va den første metaforen for «æ e for god for det her» som falt mæ inn. Æ føle egentlig at det e ganske forklaranes for kæm æ e i det store og det hele.

by

Fnis, fnys og anna faenskap.

I går mens æ sto i dusjen komponerte æ et dikt, med en tittel som ikke sømme sæ for offentlig oppføring (det va, etter litt tankevirksomhet og lett omskriving, «[…] e ikke en kuk») og gikk cirka som følger:

Den mannen der borte sier han er et godt menneske

I samisk kultur heter det
den som tier er dypt uenig

Den mannen der borte sier han er et godt menneske

Det må framføres, vet du, men sånn ellers syns æ det va fint. Kanskje æ skal melde mæ på poesislammen neste år og framføre det? Og peike på en tilfeldig utvalgt person som plutselig blir litt ille berørt.

Og ellers så e absolutt alt æ vil si enten hylanes upassende, eller ting æ ikke burde innrømme i all offentlighet eller sånt æ bare ikke kan si høyt.

A: Æ har hørt at X bare e sammen med menn som e minst tyve år yngre.
B: Det skal æ også begynne med.
A: Å bli i lag med syv-åringa? Skal du bli Lommekvinnen?

by

«to boldly go where no man has gone before.» «I am not a man!» :D

Han: «.. så i bunn og grunn e moralen i Star Trek at du kan være både ond og pen?»
Æ: «Hmm. Ja. Æ like den!»

Og før det sa han – som jo selvfølgelig e Tor Håvard – «men han hadde fortjent juling» og da lo æ og svarte «du kan da ikke ærlig talt mene at Kirk fortjente mer juling!» Stakkars mann. Og så snakka vi om helterollen og Tor Håvard sa at det e rart at de der folkan som aldri følg reglan bestandig e heltan og æ tenkte på liminal-fasen og det bakhtinske karnevalet og delvis også trickster-myten og visste plutselig ikke ka æ skulle starte med. Men poenget e vel like mye at ingen av dem fungere, det kom æ på først i etterkant. Fordi trickster bryt reglan for å vise oss koffor dem skal være der – trickster kan bryte dem, skal bryte dem, men vi e ikke trickster og kommer ikke til å tjene på å bryte dem, skal ikke basere oss på å bryte regla – mens helten bryt regla, får dama og halve kongeriket og absolutt alt det andre – bortsett fra James Tiberius Kirk, som stort sett får juling.

Star Trek e, om du lurte, like bra andre gangen. Chekov e minst like sjarmeranes, Sulu e – om mulig – enda mer badass, Scotty e god, og Bones e muligens fra vettet, men han kunne godt vært fastlegen min. Uhura har en talentfull tunge, og snakke tre dialekta romulansk – og æ vet akkurat ka det sir om mæ at det e min favorittreplikk i filmen: akademikernerd! – og det eneste som plage mæ e foreldran til Spock. Winona Ryder, seriøst? Det e så teit at æ får litt hodepine bare av tanken – det må da finnes skuespillera som faktisk e gammel nok til å være mora til Zachary Quinto? Star Trek e’kke nokka særlig til film om du vil se tøffe dame, men til gjengjeld e den såpass bra kvalitetsmessig at det nesten ikke gjør nokka. Men bare nesten.

Æ har lilla negla, og verden e ikke så dum – og æ vet ikke om det e mer å si – æ skal bare fundere litt på om koffor æ har en innbitt ide om at kvinne ikke kan være croonera. Æ tror Kelly Willis e min favorittcrooner, men det e nokka med crooner-begrepet som gjør at æ tenke menn. Mann i dress, kanskje med fedora, og en sånn 50-talls mikrofon. vi får skylde på Frank Sinatra.

(So I wasn’t thinking clearly,
so you didn’t think at all.
Aimee Mann)

by

Æ hadde bursdag.

Av og til e æ litt sjalu på teite ting. Eller: av og til e æ sjalu fordi æ vil ha nokka men ikke har det, men som regel, når æ e trygg på nokka, så e æ ikke sjalu. Ergo: æ e sjalu når æ ikke kan begrunne sjalusien, æ e trygg når æ har hevd på nokka. Ikke nødvendigvis menneska, og man kan ikke ha hevd på menneska uansett.

Han: Ka du egentlig ønske dæ i bursdagsgave?
Mæ: Fred på jord, snille barn, en mann med langt hår som spille gitar. Og e skrivefør. Og har et hus i New Orleans, med veranda. Bortsett fra det vet æ ikke.

Æ spiste bløtkake hos Therese og vi konkluderte med at den va laga for at man skulle forbli singel, siden det va ganske umulig å skjære et stykke som holdt sæ ståanes.

Mæ: Ka det betyr når kaka havne opp-ned?
Ho: At du forblir ugift, kjøpe nitten katte og ende opp med å dø av allergi.

Æ fikk bøker i gave, reiseguida, kjærlighetsbrevbøker, en drageroman, romana, en bok om bøker og menneska som eie bøker – æ tror æ kunne satt pris på andre ting, men æ like at vennan mine kjenne mæ såpass godt.

Ho: Æ VIL IKKE BLI GAMMEL!
Mæ: Slapp av, når du blir tretti avlive vi dæ. Barmhjertighetsdrap.

Vi spiste burger på Blårock, det va fotballkamp i førsteetasjen, og kokken som va på jobb stekte ikke de råstekte potetan lenge nok (æ vet det hete råstekte, men dem bør helst være mer stekt enn rå), æ spiste en tohundregrams Pixies og kikka på mannen som etterhvert sto i baren, hadde vi vært i New Orleans, hadde han hatt et hus med veranda, if only if only.

Mæ: Æ har fått gava, nu kan dokker gå!

Æ endte opp aleina på VT etterhvert – as is my wont – og det va hyggelig, men folk prøvde å snakke med mæ, og æ e ikke tilsnakkanes av fremmede veldig ofte, så æ blei litt satt ut. Æ tok bussen hjem, men vurderte å gå på Artur og drikke en mojito – æ lot være, men det va mer fordi æ hadde så mye å bære på enn fordi æ følte mæ patetisk om æ skulle drikke aleina (æ tror patetiskheten e litt avhengig av kvantum drikke, særlig alkoholmessig). Kanskje i morra, kanskje på lørdag – men det e de indre bildan, dem e bestandig bedre enn det faktiske. Dessuten drikk æ så fort.

Æ tror kanskje New Orleans kan byttes ut med Tana, av og til, Vestre Seida, vet du. Eller: æ vil finne et menneske hvis følelsa for New Orleans matche mine for Tana. Æ innså på et tidspunkt, en gang, at det neppe e kjærlighet med mindre æ e redd for ka vedkommende vil tenke om Vestre Seida. Det va den gang da, men en del av sjela mi ligg der, kanskje den delen æ like best, den som bestandig e 17 år gammel og nyforelska, den som kan skrive side opp og side ned om ingenting, den som desperat prøve å vise dæ skjønnheten i det æ ikke kunne avfotografere.

Kanskje kan man snakke om en muse – æ gjorde det en gang, la skylda på et par røde sneakers, rett og rimelig – det stilleste stedet æ tilhøre gir mæ størst behov for å skrive, en stadig innsirkling; om æ mediterte, om æ trodde på sånt, om æ trodde at hjernen min noensinne kunne tømmes, kunne tømme sæ, så ville mitt quiet place være låvebrua ved midnatt, når temperaturen e akkurat høy nok til at du ikke frys, når det e så mye vind at skyan flyt avgårde, når det e stille og det knapt nok kommer bila forbi. Det ligg et kjærlighetsbrev der, en egenmelding, en liten post-it med bare små bokstava

æ elske
æ vil bli elska