å havne sammen med folk som les dæ så nøye

I meant to write it on the plane
high above my earthly pain
but I slept right through the flight
and that was all

syng Sarah Harmer, og det ironiske – faktisk ironisk, ikke Alanis Morissette-ironisk – e vel at æ sitt på et fly og skriv det her for hånd. Det e ingen vits å sove på en flytur som e over nesten før den starte, som flyturen Tromsø-Kirkenes. Dessuten vet æ ikke om æ får sove (I’ll never sleep again tror æ e en linje et sted, kæm vet, det høres kjent ut), hodet mitt renn snart over, æ har møtt menneska æ aldri har truffet før og æ likte alle sammen, æ glede mæ til å bli kjent med dem på nye måta hver gang, til å se kordan vi skriv, ka vi gjør med tekstan vårres nu.

Det va første samling på studiet, forfatterstudium 1 på UiT, vi starta på torsdag kveld og blei ferdig for drøye to tima siden, klokka e 19.24 på søndag og æ e lykkelig. Æ har ondt i ryggen på måten æ får når æ har sovet for lite; æ klare ikke helt å være fokusert i mer enn en setning av gangen; æ grue mæ allerede til æ må stå opp imorra – og tanken på at æ ikke kan sove lenge før på lørdag eller søndag e ikke bare litt kjip.

Men æ har en skrivebok med notata, svart for informasjon æ vil kunne ha bruk for, lilla for alt som va irrelevant men fint. Eller rock/hipt – fordi æ bruke ordet fint for mye og burde bytte det ut eller roe ned. Æ kan gjøre som Morten, sette super foran alt – det va gøy, det va så mye som va superinteressant, superfint, det fungerte supergodt, super super super – det e godt å høre at andre her de her ordan og frasan som sitt superfast. Uansett, der står det skribla ned sånt som «den kan jo ikke du ha lest fordi den nettopp kom ut, med mindre du har sneket på Terje sin harddisk»; «æ e superfan av å sitte og lese dagbøker»; «koffor har du enkel linjeavstand, det e lettere å se sine egne feilskjær med halvannen»; «plutselig innså æ at æ ikke vet nokka om stemmegafla»; «jeg skjønner at du er glad i termodynamikk, det er faktisk jeg også»; «han ville vel ikke forstyrre» «men det e jo mer forstyrranes når han bare forsvinn.»

(æ like at mange av de sitatan e fra Morten, det virke logisk: han har en sånn måte å uttrykke sæ på som gjør at æ vil huske det – æ smilte da han sa «æ godtar det ikke» og «det godtar æ» for det har æ hørt tidligere, æ gjenkjente det, og æ synes om den måten å forholde sæ til situasjona på, å godta dem eller ikke, enten man kan påvirke dem eller ikke.)

Og æ tror æ skjønne koffor folk vil ta den ene skriveutdanninga etter den andre, å havne sammen med folk som les dæ så nøye va nærmest litt berusanes. Antar æ, edru som æ e. Men på fredag drakk æ et helt glass rosévin, så kæm vet, plutselig e æ Bukowski.

Det æ ikke visste, da æ begynte å skrive det her (et sted i tekstens tilblivelse fløyt vi over fra søndag på flyet til mandag foran datamaskina), va at ting ikke kom til å gå helt som planlagt etter å ha landa i Kirkenes. Æ har aldri sett så tjukk tåke før, det va kjempefascineranes. Æ skulle til Vadsø, være der kvart over ni, være hjemme til rundt halv elleve, på jobb halv ni – en overkommelig plan. Da vi ikke kunne lande i Vadsø satt æ mest og kryssa fingran for at vi ikke kunne lande i Vardø heller, sjøl om det va slemt mot alle som gjerne skulle dit, men sjøl om æ ikke tror mine spede håp utgjorde den store forskjellen for værgudan, havna vi i Båtsfjord. For dem av dokker som e dårlig på Finnmarksgeografi e det her positivt fordi man, for å komme sæ til Vadsø/Vardø(/Hamningberg/Kirkenes/Russland/etc), må kjøre forbi Tana – ergo kunne æ hoppe av bussen i Tanabru og komme mæ til Seida derfra (æ hadde omså nesten vært villig til å gå, men Kristin va snill og venta på mæ, så æ fikk skyss helt hjem).

Poenget med den omstendelige forklaringa av reiseruta e uansett det her: det tar en ganske drøy time (eller knappe to, alt ettersom) å komme sæ fra Båtsfjord til Tanabru, og nesten hele den bussturen satt æ der, i setet ved siden av en mann som leste en bok av John Irving (The Reluctant Midfielder?) og tidvis humra av den (æ ville snu mæ til han, si «det e bra du reagere kroppslig på stoffet, humring og latter betyr at teksten treff kroppen, det e positivt, Morten snakka om det i dag», men æ lot være), og smilte for mæsjøl.

Æ hadde ondt, æ va trøtt, mellom klokka tre og midnatt hadde æ ikke spist nokka anna enn en baguett med mozarella og tomat, så æ va sulten, og likevel klarte æ ikke å slutte å smile. Æ har ikke sovet en ordentlig natts søvn siden tirsdag, men det e verdt det. Æ vet aldri helt om æ stole på mine egne førsteinntrykk av menneska, men æ tror det her blir et bra år, æ tror førsteinntrykket stemme, æ har en følelse av at æ kommer til å bruke hele året på å bli overraska over kordan man forhold sæ til folk når man også må forholde sæ til teksten dem skape. Æ får bare håpe at dem også plukke opp at æ ikke nødvendigvis mene absolutt alt æ til enhver tid sier – æ tror kattungan skal få leve i fred for mæ, uansett ka resultatet av alt det her måtte bli (men æ garantere ingenting, det får være måte på å love sånt som man ikke nødvendigvis kan holde).

Om man sammenligne ting med kake så e bloggen min verdens beste

Ida sa:

hørte du om de polakkan som va blitt avskilta her om dagen? Så dem hadde laga sine egne skilt, av papp, skikkelig forseggjort, men falsk. Du e litt sånn, du har ansiktet ditt som e smilanes og blidt og hyggelig, også har du laga en papirmaske som du sett foran det hver gang du møte nye menneska: «se så slem og kynisk æ e, det e sånn æ e helt på ordentlig,» men alle ser at det egentlig bare e en maske.

Og æ lo og sa «Ida, det e den fineste beskrivelsen av min karakter noen noensinne har gitt mæ.»

For en stund siden diskuterte vi et menneske vi begge kjenne, og prøve å finne ut av kordan vi skulle forklare den her personen. Det vi endte opp med va at vedkommende e som en pai. Eller egentlig som en omvendt pai, men likevel, en pai va det første vi kom på som har tre lag, korav topp og bunn e lik.

Konklusjonen va uansett: god til å begynne med (sjarmeranes med fremmede), ikke fullt så godt i midten (varieranes når man kommer litt nærmere), [forhåpentligvis] god på bunnen (et eiegodt menneske, med sine nærmeste/kjæresten). Vi vet selvfølgelig ingenting om kordan bunnen faktisk e, men vi konkluderte nu, som de hobbypsykologan vi tidvis e. Dermed, som en pai, bare at i stedet for at lokk og bunn e kjedelig, og at fyllet e godt (som det jo gjerne e i en pai og koffor har ikke Norge en pai-kultur, hmpf), så e det omvendt.

Og av og til frykte æ at æ e sånn, bare andre veien. Æ vet at æ e et godt menneske med vennan mine, ja. Men æ frykte at æ ikke e god på bunnen. Og det e jo selvfølgelig årsaka til det, men dem e stort sett vanskelig å forklare.

Eller kanskje æ egentlig e en marsipankake: merkelig lokk og i overkant søt innmat?

Eller så kan det alltids hende at man bare burde la være å sammenligne folk med bakevara i utgangspunktet, fordi det ikke e grobunn for de mest logiske sammenligningan, og menneska flest e jo forhåpentligvis litt mer kompleks enn en kake eller nokka. Bortsett fra dem som bare bolle. (*trommelyd*)

Som et sidespor kan nevnes at æ her om dagen skreiv nokka – som kunne vært et dikt om æ va en poet men som bare va nokka æ rabla ned fordi æ hadde lyst å tenke med ujevn høyremarg – kor æ sammenligna et forhold med akademisk, poenggivanes publisering. Fordi det va den første metaforen for «æ e for god for det her» som falt mæ inn. Æ føle egentlig at det e ganske forklaranes for kæm æ e i det store og det hele.

Fnis, fnys og anna faenskap.

I går mens æ sto i dusjen komponerte æ et dikt, med en tittel som ikke sømme sæ for offentlig oppføring (det va, etter litt tankevirksomhet og lett omskriving, «[…] e ikke en kuk») og gikk cirka som følger:

Den mannen der borte sier han er et godt menneske

I samisk kultur heter det
den som tier er dypt uenig

Den mannen der borte sier han er et godt menneske

Det må framføres, vet du, men sånn ellers syns æ det va fint. Kanskje æ skal melde mæ på poesislammen neste år og framføre det? Og peike på en tilfeldig utvalgt person som plutselig blir litt ille berørt.

Og ellers så e absolutt alt æ vil si enten hylanes upassende, eller ting æ ikke burde innrømme i all offentlighet eller sånt æ bare ikke kan si høyt.

A: Æ har hørt at X bare e sammen med menn som e minst tyve år yngre.
B: Det skal æ også begynne med.
A: Å bli i lag med syv-åringa? Skal du bli Lommekvinnen?

«to boldly go where no man has gone before.» «I am not a man!» :D

Han: «.. så i bunn og grunn e moralen i Star Trek at du kan være både ond og pen?»
Æ: «Hmm. Ja. Æ like den!»

Og før det sa han – som jo selvfølgelig e Tor Håvard – «men han hadde fortjent juling» og da lo æ og svarte «du kan da ikke ærlig talt mene at Kirk fortjente mer juling!» Stakkars mann. Og så snakka vi om helterollen og Tor Håvard sa at det e rart at de der folkan som aldri følg reglan bestandig e heltan og æ tenkte på liminal-fasen og det bakhtinske karnevalet og delvis også trickster-myten og visste plutselig ikke ka æ skulle starte med. Men poenget e vel like mye at ingen av dem fungere, det kom æ på først i etterkant. Fordi trickster bryt reglan for å vise oss koffor dem skal være der – trickster kan bryte dem, skal bryte dem, men vi e ikke trickster og kommer ikke til å tjene på å bryte dem, skal ikke basere oss på å bryte regla – mens helten bryt regla, får dama og halve kongeriket og absolutt alt det andre – bortsett fra James Tiberius Kirk, som stort sett får juling.

Star Trek e, om du lurte, like bra andre gangen. Chekov e minst like sjarmeranes, Sulu e – om mulig – enda mer badass, Scotty e god, og Bones e muligens fra vettet, men han kunne godt vært fastlegen min. Uhura har en talentfull tunge, og snakke tre dialekta romulansk – og æ vet akkurat ka det sir om mæ at det e min favorittreplikk i filmen: akademikernerd! – og det eneste som plage mæ e foreldran til Spock. Winona Ryder, seriøst? Det e så teit at æ får litt hodepine bare av tanken – det må da finnes skuespillera som faktisk e gammel nok til å være mora til Zachary Quinto? Star Trek e’kke nokka særlig til film om du vil se tøffe dame, men til gjengjeld e den såpass bra kvalitetsmessig at det nesten ikke gjør nokka. Men bare nesten.

Æ har lilla negla, og verden e ikke så dum – og æ vet ikke om det e mer å si – æ skal bare fundere litt på om koffor æ har en innbitt ide om at kvinne ikke kan være croonera. Æ tror Kelly Willis e min favorittcrooner, men det e nokka med crooner-begrepet som gjør at æ tenke menn. Mann i dress, kanskje med fedora, og en sånn 50-talls mikrofon. vi får skylde på Frank Sinatra.

(So I wasn’t thinking clearly,
so you didn’t think at all.
Aimee Mann)

Æ hadde bursdag.

Av og til e æ litt sjalu på teite ting. Eller: av og til e æ sjalu fordi æ vil ha nokka men ikke har det, men som regel, når æ e trygg på nokka, så e æ ikke sjalu. Ergo: æ e sjalu når æ ikke kan begrunne sjalusien, æ e trygg når æ har hevd på nokka. Ikke nødvendigvis menneska, og man kan ikke ha hevd på menneska uansett.

Han: Ka du egentlig ønske dæ i bursdagsgave?
Mæ: Fred på jord, snille barn, en mann med langt hår som spille gitar. Og e skrivefør. Og har et hus i New Orleans, med veranda. Bortsett fra det vet æ ikke.

Æ spiste bløtkake hos Therese og vi konkluderte med at den va laga for at man skulle forbli singel, siden det va ganske umulig å skjære et stykke som holdt sæ ståanes.

Mæ: Ka det betyr når kaka havne opp-ned?
Ho: At du forblir ugift, kjøpe nitten katte og ende opp med å dø av allergi.

Æ fikk bøker i gave, reiseguida, kjærlighetsbrevbøker, en drageroman, romana, en bok om bøker og menneska som eie bøker – æ tror æ kunne satt pris på andre ting, men æ like at vennan mine kjenne mæ såpass godt.

Ho: Æ VIL IKKE BLI GAMMEL!
Mæ: Slapp av, når du blir tretti avlive vi dæ. Barmhjertighetsdrap.

Vi spiste burger på Blårock, det va fotballkamp i førsteetasjen, og kokken som va på jobb stekte ikke de råstekte potetan lenge nok (æ vet det hete råstekte, men dem bør helst være mer stekt enn rå), æ spiste en tohundregrams Pixies og kikka på mannen som etterhvert sto i baren, hadde vi vært i New Orleans, hadde han hatt et hus med veranda, if only if only.

Mæ: Æ har fått gava, nu kan dokker gå!

Æ endte opp aleina på VT etterhvert – as is my wont – og det va hyggelig, men folk prøvde å snakke med mæ, og æ e ikke tilsnakkanes av fremmede veldig ofte, så æ blei litt satt ut. Æ tok bussen hjem, men vurderte å gå på Artur og drikke en mojito – æ lot være, men det va mer fordi æ hadde så mye å bære på enn fordi æ følte mæ patetisk om æ skulle drikke aleina (æ tror patetiskheten e litt avhengig av kvantum drikke, særlig alkoholmessig). Kanskje i morra, kanskje på lørdag – men det e de indre bildan, dem e bestandig bedre enn det faktiske. Dessuten drikk æ så fort.

Æ tror kanskje New Orleans kan byttes ut med Tana, av og til, Vestre Seida, vet du. Eller: æ vil finne et menneske hvis følelsa for New Orleans matche mine for Tana. Æ innså på et tidspunkt, en gang, at det neppe e kjærlighet med mindre æ e redd for ka vedkommende vil tenke om Vestre Seida. Det va den gang da, men en del av sjela mi ligg der, kanskje den delen æ like best, den som bestandig e 17 år gammel og nyforelska, den som kan skrive side opp og side ned om ingenting, den som desperat prøve å vise dæ skjønnheten i det æ ikke kunne avfotografere.

Kanskje kan man snakke om en muse – æ gjorde det en gang, la skylda på et par røde sneakers, rett og rimelig – det stilleste stedet æ tilhøre gir mæ størst behov for å skrive, en stadig innsirkling; om æ mediterte, om æ trodde på sånt, om æ trodde at hjernen min noensinne kunne tømmes, kunne tømme sæ, så ville mitt quiet place være låvebrua ved midnatt, når temperaturen e akkurat høy nok til at du ikke frys, når det e så mye vind at skyan flyt avgårde, når det e stille og det knapt nok kommer bila forbi. Det ligg et kjærlighetsbrev der, en egenmelding, en liten post-it med bare små bokstava

æ elske
æ vil bli elska

Kan æ bli den samiske David Sedaris? (står det også et sted)

Æ har fornuftige tanka, men dem får vente til en dag æ faktisk e i stand til å formulere dem; æ har et lite stykke av nokka æ vil dele med dokker fordi det aldri kommer til å bli nokka mer av det – og æ like den lille delen som eksistere, men det kommer seinere; æ har en notatbok som for øyeblikket består av ting som «å være full tilsir å skru av all sjølinnsikt – æ tror ikke det funke for mæ» «[og her, om du kunne tegne, en skisse av Stig Sæterbakken]» «what do I want, in the end, other than something different from this. Never more than that» «I want to speak, to talk, to use my mouth for other purposes than just biting my lips» og i går?, på søndag?, en gang, sa æ «du ane ikke ka den leppa kunne gjort for dæ» – bortsett fra at æ ikke sa det, og i går sa æ, som svar når Emmanuel klaga og sa «jeg suger», «synd for dæ at ingen av oss gjør det» og æ vet ikke. Alt e veldig upassanes. «Men det kommer jo til å bli helt forferdelig» va det noen som sa, og det har han jo rett i, det går ad undas, men. Sånt skjer.

Æ sa, i 2007, om Utropia, «æ skal gjøre mæ uunnværlig, og så bare forsvinne», [it was a joke, at the time], men nu e det visst det æ gjør. Takk og farvel. [Farewell to the old me?] (æ kan ikke skrive kjærleikserklæringa det fortjene, ikke enda, men den kommer, en dag, den kommer.)

Og æ e hemmelig, hemmelig forelska, men i diktsamlinge, så det funke fint. Funke finere enn mye anna har gjort så langt (det meste går ganske dårlig, egentlig) og æ takka ja til det æ på sameradioen sa æ antakeligvis kom til å takke nei til, så i februar skal æ holde et tyve minutter langt innlegg om samisk samtidslitteratur. Sånt skjer. Æ har lyst på noen som e bitrere enn mæ, på en abstrakt måte (æ har ramla oppi en greie, æ sukke henført helt for mæsjøl over ting man ikke bure sukke henført av, menneska man ikke burde sukke henført av, æ begynne i det minste å nærme mæ en alder kor det ikke e så komplett upassanes som det va tidligere. (æ hadde, før, en svakhet for 28-åringa (sånn, når æ va 15), men æ tror den nærme sæ 48, snart, gi mæ ti år til så legg æ mæ etter pensjonerte akademikera; vakkert.)

Og trikset ligg i at det ikke skal være forståelig for noen andre enn mæsjøl, det e en tankerekke, en innsnevring, det nærme sæ et punkt kor æ kan peke og si nokka [blatantly inappropriate, as is my wont], æ vet ikke om det e synlig for noen andre? Æ bekymre mæ ikke for det. (trikset med å blogge siden 1999 e å innse at av og til, ganske ofte, e det bare dæsjøl du skriv til. Hei framtidige Siri, æ håpe du e flinkere å skrive enn æ e nu. Stadige framskritt.)

(æ va innom NRK to ganga, for to uke sida og i forrige uke, og så noen. Eller rettere sagt, blei sett av noen, og det kunne ikke vært mer genialt om æ hadde planlagt det. Konstant forvirring kan også være en livsplan – om enn en plagsom en)

Æ har lest Bukowski i dag, det her kunne vært verre.

«What is it that younger women are pushing up against, they would seem to have a list of options to choose on– to choose from, a set of ways to construct their own identity that takes in everything, it’s just a vast smorgasbord, uh, the options are not as narrow as they might have been thirty years ago, so where does the problem lie now?» [They Want Us to Make a Symphony Out of the Sound of Women Swallowing Their Own Tongues] (the options might not seem to be as narrow, but at the same time, I believe that our choices are mostly illusions; what is there, honestly, to choose from? [In a country where abortion is still debated and a woman might legally be made into nothing more than a potential mother, I guess your choice would be to either embrace or reject it, and then, no matter which one you choose, someone will hate you for it.] As for the construction of identity, have you ever spoken to someone who chose a non-conventional identity? Have you ever even talked to a woman before in your life? Because the absurdity of your question makes me think you haven’t, and honestly, even bothering to attempt an answer is lowering myself to your mud-flinging level, and I’m better than that.) («[Det utsagnet får stå for deres egen regning.] I motsetning til GK har vi ikke for vane å helle salt i såret til konkurrentene våre.» sto det i DN en gang, det sitatet heng på lesesalsplassen min, æ elske det.)

«her hadde æ tidenes beste fornærmelse, og så bare går han!»

I’m wide awake, it’s morning syng Bright Eyes (eller, han har i det minste et album som hete det, æ e ikke sikker på om korvidt det finnes en sang med akkurat de ordan, men det va kanskje ikke poenget), og det hadde han sikkert rett i, sjøl om det ikke va akkurat det æ tenkte når æ våkna klokka ett i natt. Det e tydeligvis sånt som skjer (I’ve been sleeping so strange at night) når man e på hyttetur og nesten sover men ikke helt fordi man stadig våkne av folk som trampe opp og ned og fram og tilbake og står utfor døra i rommet du sover i (det ene rommet med en seng uten plass til flere, det æ stjal/fikk av Magnus, sjøl om han hadde erklært at han skulle ha det) og snakke om ting du ikke helt får med dæ og sir ting som «selvfølgelig vil jeg det, men…» og æ e et nysgjerrig menneske, men æ sovna igjen, før æ våkna på nytt av nokka anna, nokka sånt som «Magnus, du må våkne!» eller gudan vet ka. (det høres ut som om æ klage, æ gjør ikke det, æ syns dem va søt. Teit, men søt. Og veldig full veldig tidlig på morran.)

Og større eller mindre mengda av de tilstedeværende spilte «æ har aldri» og noen syns det nesten va litt ubehagelig at æ satt der og va edru, men i det æ skulle si «taushetsplikt» kom han fram til det samme – og det e litt sånn, e det ikke?, æ får ikke lov til å huske mer enn det alle de fulle folkan gjør, æ skal også bruke morran på å få brikkan til å ligge sammen på de rette måtan, kæm gjorde ka og va det egentlig en god idé å danse på en stol? Va det egentlig noen som tissa i badstua? (Nei, «men hadde vi husket at det var en av reglene ville vi nok brutt den») Og kæm la en øl inn i skapet med alt sengetøyet (noen som ville gjemme den), og koffor i all verden har dem laga en badstu uten sluk og med senka gulv når dem vet at folk kommer til å snøbade og isbade og fryse sæ halvveis forderva og spre vann over det hele? Og kæm velta bollen med tomata sånn at dem lå utover hele kjøkkengulvet? (Det va Magnus(2), den va vaklevoren og han prøvde, men det va ikke hannes feil at den ramla til slutt, jepp.)

Og alt e Helene sin feil, eller kanskje Magnus sin, fordi han la sæ tidlig, eller kanskje min, fordi æ ikke va full/tvang Magnus i seng, det e vanskelig å si (æ fraskriv mæ skyld, æ hadde antakeligvis – om æ fortsatt va våken og dem faktisk hadde prøvd – stoppa folk fra å tisse i badstua, eller røyke inne, men resten får dem bestemme sjøl). Og æ vet mer enn æ gjorde før om Jan Egil Brekke (som at han eksistere, og at æ burde heie på Bodø-Glimt fordi dem har sendt en hel masse spillera til samelandslaget, og det kan man jo ikke klage på), og æ vet vel ærlig talt mer enn æ gjorde før (mer enn æ ville vite?) om ganske mange av folkan som va der, men sånn e livet, æ har glemt 70% av det (kvelda som e som en audition til Ab via har gjerne den typen resultat), så kanskje æ va full æ óg.

(oh my, morning’s coming back, the whole world’s waking up) Det æ huske va at æ på et tidspunkt sa «ikke legg ord i munnen på mæ, ikke tro at du vet ka æ skulle si,» fordi Magnus(2) ikke visste ka æ skulle si og misforsto totalt, men til gjengjeld sa æ det æ skulle si og da tok han den ene ølla han hadde trukket ut av sekken sin litt tidligere og tilbød den til mæ – og når fulle folk tilbyr dæ å dele av de hardsparte (hardtsparte?) drikkevaran sine, vet du at du har sagt nokka riktig. (men det va ikke favorittøyeblikket mitt, det va tidligere, i en sånn samtale som treng så mye kontekst for å gjengis og som e så lite forståelig for noen andre, men det va et øyeblikk av felles glede/lyst æ knapt har opplevd maken til (det høres mer suspekt ut enn det va, man kan kanskje si at det va teoretisk glede/lyst).)

Og æ endte opp i en Magnus-sandwich («gruppeklem!») («det her e jo nesten en trekant!» [han mente bokstavelig talt]) («nyt du det?») og en semi-prinsipiell debatt om riktig tid og sted for forskjellige typa samtala (æ og Gaute blei nedstemt, men ka kan vi for at vi har mer pripne moralske kompass enn andre?) og drikkeleka som inneholdt linje av typen «Du pekte [og det va ikke lov i følge de daværanes reglan i tremann(?)]!» «Nei, æ gestikulerte!» – «Jeg sa at det var for enkelt å forklare og for vanskelig å forstå» (eller va det omvendt?) – «Denne kvinnen brukte fornavn!» – «Min gode mann, de brukte du!» – «Den kontinentale personen må drikke!» (det blei veldig teatralsk når reglan om at man ikke kunne bruke du eller fornavn når man omtalte noen andre – sjøl om æ argumenterte hardt for at det kanskje ikke e nødvendig å si «jeg» og «man» og «den herren/frøkna» bare fordi man ikke kan si du.

(å, han syng «I’m wide awake, it’s morning» i «Road to Joy» (Bright Eyes e en av de artistan æ ikke egentlig har et veldig forhold til, men som æ av og til får veldig lyst til å høre på)) Om man står opp klokka ett på natta, katti kommer man egentlig til å legge sæ da? Klokka fire? Det passe dårlig, for da har vi redaksjonsmøte. Og æ må skrive ferdig de to siste kåserian til sameradioen, og det burde æ kanskje egentlig gjøre nu. I tillegg skal æ få utlevert eksamen i dag (antakeligvis enten hos studieveilederen eller i hum.fak,-resepsjonen, sånt e det jo total bortkasta å fortelle folk), og den burde kanskje også hentes.

Æ likte bilturan til og fra hytta (den ligg på Brensholmen), det e så lenge siden sist gang æ har kjørt [vært passasjer «det hadde jo vært totalt bortkasta at den ene personen som ikke drikk, har førerkort»] såpass lange strekninge når det e mørkt ute. Det e så fint, neddempa og rolig, nesten grunn god nok til å lære mæ å kjøre bil.

Det va i det hele tatt vakkert og du skulle vært der – sjøl om tolv stykka nok va et veldig greit antall – det hadde vært gøy å se ka som hadde skjedd da. (æ like den her typen sannsynlighetsberegning, hadde X skjedd om Y va tilstede, ville A hendt om B ikke gjorde C? Sånt vet man aldri. (det e kanskje der æ feile i menneskelighet, æ skulle ønske det va mulig å prøve de samme premissan men å bytte ut folk, æ vil vite om mine semi-sosi[al-antrop]ologiske teoria stemme. Dance, little puppets, dance og sånt.)