Ka skal vi si om 2008? Ka kan vi si (bortsett fra)?

Det va et antiklimaks. Va det ikke?

Og en forventa serie skuffelsa, på en måte. Eller? Kanskje e det mest fordi æ bladde mæ gjennom Nordlys i går (forigår? huske ikke) og så på kåringa av årets mektigste nordlendinga. Og 17 av 20 va menn, minst 16 av 20 va godt voksne menn. Og juryen va tre godt voksne menn. Og saken va skrevet av en mann, og fotografen va en mann (sjøl om det nesten gjør litt ondt å sende Torgrim Rath Olsen ned i akkurat det dragsuget – æ like bildan hannes, det e gode avisbilda) – og æ så på det hele og kunne egentlig ikke tenke anna enn «alt det her e totalt irrelevant for min del.» Ka skal æ med en alvorlig gjeng med godt voksne menn og en avis som mene at en alvorlig samling godt voksne menn e det beste landsdelen har å komme med? (Bortsett fra Helga Pedersen, selvfølgelig, gud som dem må elske Helga Pedersen, da får dem oppfylt både kvinne- og samekravet i samme slengen.)

Æ har en datamaskin som more sæ kraftig med å stadig gi mæ fingern (eller en beachball of doom, alt ettersom), æ klør i fingran etter å bake muffins, men/og æ e i bunn og grunn fornøyd med året. Æ fikk en artikkel på trykk kor æ kalle Nils-Aslak Valkeapää for samenes Shakespeare og æ sendte Hans Kristian Amundsen en mail som inkluderte linja «Mitt problem med teksten er ikke nødvendigvis innholdet i seg selv (selv om jeg synes det var forkastelig), men konteksten – eller mangelen på kontekst – det hele var plassert i.» Æ publiserte en tekst æ ikke har fått tilbakemeldinge på i det hele tatt, og æ slutta beint fram å skrive ting – til æ innså at æ går fra vettet når æ gjør sånt. (de to tingan heng ikke sammen, sjøl om det kanskje virke sånn)

Det har vært et langt år, på mange måta, (faktisk) og om 2009 blir halvparten så langt og halvparten så innholdsrikt som æ forvente(/frykte), så e æ neppe den samme personen om tolv måneda. Man kan jo håpe.

Æ har håp.

(æ har kanskje tro og definitivt kjærlighet)

Æ glede mæ, æ grue mæ, æ vet ikke kordan det kommer til å gå, æ planlegg min neste tatovering, æ e.

Æ e og va og forblir
(sjøl når æ ikke lenger e sikker, sjøl når alt æ sitt igjen med e Siri, same, feminist).

Æ e ikke redd.

Så, kjære 2009: Let us go then, you and I.