«skal se den satans jævelen som skal hindre oss i det»

I dag når æ våkna va nokka av det første æ tenkte på «Skiltskytter.» Som i sangen fra Totalteatret, fra forestillinga «Siste kveld med mamma» – som æ tror at æ aldri kommer til å tilgi mæsjøl for at æ ikke fikk sett da dem spilte det – uten at æ nødvendigvis kan si akkurat koffor det va det første æ tenkte på. Men jo, æ dusja og nynna på de linjen æ på stående fot huske av den. Og så har den surra og gått i bakhodet hele dagen, helt til æ endelig fikk knødd mæ og datamaskinen og internettet og youtube i en vakker ansamling som gjorde at æ kunne høre på den.

Så æ hørte på den fire ganga på rad, sånn cirka, mens æ satt og smilte for mæsjøl – for det e altså en genialt ironisk låt. Om du mot all formodning ikke har hørt den før:

Og på et tidspunkt tok æ mæ i å tenke «æ håpe vi ende opp med samiske skilt i Tromsø, sånn at vi kan si «nu jävlar, se om dokker treff sjølfølelsen vårres når dokker angrip det jævla skiltet»!» og så beit æ mæ i det, fordi æ plutselig kom på kordan det va, første gangen æ va i den nye samiske utstillinga til Tromsø Museum – Sápmi, en nasjon blir til – og så skiltet fra Kåfjord.

Æ fulgte med, æ som alle andre, mens dem malte det ene, skøyt det andre, stjal det tredje, skøyt det fjerde, teppebomba det femte, og så videre, og så videre i en endeløs lang rekke av hatefulle ytringa som ikke egentlig traff, fordi det va så teit. Men æ tror ikke æ tenkte over det, før æ sto der foran det her jævla skiltet og så på alle kulehullan – som jo ikke e kulehull, men kulebulka – og ikke helt visste kor æ skulle gjøre av mæ.

Det va til å gråte av – men æ klarte nu å la være, siden æ va på museumstur sammen med en haug med folk æ studerte med – men ikke egentlig fordi det treff sjølfølelsen min, men fordi æ ikke kan skjønne at noen kan være så forblinda av hat at det virke som en ting man burde gjøre. «Man må for faen kunne lese skilt uten å trenge tolk» syng Totalteatret og tanken på at det finnes folk, ikke der ute i verden, men her, så nært, som tenke det, og mene det, e skikkelig skikkelig rar og fremmedgjøranes.

Og nei, æ tror ikke at det kommer til å treffe sjølfølelsen min, om Tromsø nu blir innlemma og får samiske skilt – kor det samiske navnet står øverst eller nederst, alt ettersom kordan dét går – og dem blir skutt på. Men æ kommer til å bli enda litt mer obs på at æ ofte går rundt og e synlig samisk, æ kommer til å være enda mer bevisst hver gang æ går forbi røykebua til Jernbanestasjonen og den e full av folk som drikk øl, æ kommer til å lure på om det her e dagen æ ende opp med at noen kaste slengbemerkninge æ ikke høre fordi æ stort sett har musikk i øran. Æ kommer til å bruke enda litt mer tid på å være forberedt på at noen e klar for å hate mæ bare fordi, uten at det kommer til å hjelpe i det hele tatt, fordi de her tingan bestandig skjer hver gang man minst vente det.

Det e som den gangen æ va i Washington DC og gikk på NMAI, National Museum of the American Indian, og plutselig blei konfrontert med en vegg av mer eller mindre døde språk (Her e en link til bilda på flickr med teksten «we are the evidence», så kan du se på det i cirka femti forskjellige versjona). Æ hadde vandra rundt i museet med en ganske konstant klump i halsen, og da æ kom til den veggen der brast det nesten. Det va overveldanes å stå der og se på alle språkan – som bare e alle språkan man vet har eksistert – og vite at nesten alle e utdødd, at det knapt finnes håp for noen av dem, at det e et fåtall folk som bryr sæ med å ta vare på dem.

Og det e ikke som om vi/man kan tvinge noen til å bry sæ om et språk dem ikke kan, men man må for faen kunne ha et skilt på språk som fortsatt brukes uten at det blir skutt på. Om det e for mye å kreve av et sivilisert samfunn, e det så definitivt ikke vi som e problemet. «Vi kreve respekt for det som vi e, e det så satans mye å forlange?»