Det e så mange dela i et liv

Det va litt over halvveis i dagens togtur fra Bodø til Mo, mens æ hørte på ti av tolv sanga på Ani DiFranco-albumet Which Side Are You On?, at det slo mæ. Det finnes menn hvis eneste grunn til at dem flørte med mæ e at dem regne det som trygt. Det e ufarlig å flørte med en skikkelig feit dame fordi alle skjønne at det ikke betyr nokka.

Det gjør mæ ingenting, fordi æ e min fars datter og min modus operandi egentlig e å flørte med alle som smile til mæ, æ bare lar være fordi æ vet det ikke e lov, ikke bare fordi æ e en skikkelig feit dame, men fordi man risikere at noen tror det betyr nokka når man e ung og uknytta, og dessuten e æ, med jevne mellomrom, for beskjeden for sånt.

Det e knapt poenget, uansett, bare enda en oppdagelse i rekka av oppdagelsa knytta til livet og kroppen, og æ har ikke dårlig sjøltillit, men æ har liten tillit til andre menneska, det e en nært usynlig men vesentlig forskjell.

Æ satt på en kaffebar i Bodø før avreise, etter avdelingssamlinga, venta på at klokka skulle være mye nok til at æ måtte starte til togstasjonen, va på Cielo melkebaren fordi det e et sånt sted æ titt og ofte drømme om skal eksistere på Mo og dessuten jobbe det æ enn så lenge e sikker på e Nordlands kjekkeste barista der, en mann som bukke når han spør ka du skal ha, og gjør det på en sånn måte at det funke, og æ hadde funnet fram iPoden fordi det va ganske mye folk og dertilhørende bråk der, scrolla mæ fram til Ani DiFranco-albumet, de ti av tolv sangan æ ville høre på,

for sjøl om æ aldri har vært så sur på Nick Hornby som den gangen æ leste 31 songs og han mente at Ani DiFranco hadde vært så mye bedre om ho holdt sæ til å skrive sanga om kjærleik, ikke politikk, tenke æ det om akkurat de to sangan på Which Side Are You On?, tittelsporet særlig, men også «Amendment» delvis, det e for mye politikk i et album æ e ganske sikker på handle bare om kjærleik, sjøl om politikk også e kjærleik og det e kanskje mæ det går på, mest av alt, med de to sangan. Man kan ikke si at folk burde skrive bare om kjærleik, det e faktisk ikke lov til å si sånt om noen som på mange måta har vært instrumentell i sjangeren sint-dame-med-gitar og det som har dukka opp i etterkant, men man kan hoppe over sanga av og til, når man tenke mer på livsvisdom enn politikk,

for det e det som e med Ani DiFranco, som æ satt der og tenkte på, fordi æ kjøpte min første Ani DiFranco-CD – som også va den første CD-en ho ga ut, den sjøltitulerte – for snart seksten år siden, desember 1997 og det betyr at æ har hørt på ho i over halve livet mitt. For øyeblikket et halvt år lenger enn halve livet mitt, men mer og mer etterhvert, åpenbart, det e sånn matematikk fungere. Men det som e med ho, som slo mæ mens æ satt ved et av de høye bordan på Melkebaren og dingla med beinan, e at det å høre på ho nu e som å få en klem av et menneske du stole fullt og helt på. Det e trygt og velkjent, det e et varmt ullteppe en kald kveld. Og likevel e det stadig nokka nytt der, frasa æ aldri har hørt på den måten før, og det e det som e med Ani DiFranco, at æ har hørt på ho så lenge og ho har bestandig vært hakket eldre enn mæ, og sangan hennes har vært nokka å vokse opp mot, nokka å tro på, en storesøster som peke dæ ut en retning du ikke visste at du kunne ta,

så æ satt der og hørte på «Albacore», fordi æ på turen til Bodø tenkte på linjan «I’m no blushing girl, no innocent dove/it took me a long time to find love», og det e en trygghet i det, innså æ mens æ satt på Melkebaren og vurderte å gråte litt, at ho æ har hørt på i seksten år sier «det kan ta tid, men det e verdt det».

Og det e banalt, åpenbart e det banalt, det e på linje med at kjærleika kommer når du minst vente på det, du finn noen når du slutte å leite, det e massevis av fisk i havet (og ikke alle e gift), alle frasan æ sikkert kunne fått noen til å fortelle mæ om æ klaga min nød og oppdaga at æ ikke ville være aleina,

men en del av det e tilvenning til å bo på Mo – og æ innså under en av forelesningan på avdelingssamlinga at æ har integrert ranværing i kordan folk snakke, nu e det det som e normalen, tromsødialekt e en hyggelig overraskelse (men skikkelig brei helgelending e fortsatt verdt et lykkelig lite sukk) – fordi æ har vokst opp i en universitetsby omringa av folk som e intellektuelle og kulturarbeidera og attraktiv på så mange måta æ aldri før tenkte over, før æ kom hit.

Og det høres så fordomsfullt ut, og æ vil ikke være fordomsfull, men Mo e ikke en universitetsby (enda, og innen Campus Helgeland gir avkastning e æ for gammel til å gå på student/studinejakt) og kor finn man de intellektuelle utfordringan når man knapt går på nokka kulturelt? Dem dukke sikkert opp etterhvert, men i Tromsø visste æ kor æ fant dem, i Tromsø kunne æ gå og høre på folk snakke om ting som gjorde dem penere og penere jo flere smarte ting dem sa, og Mo e ikke Tromsø.

Og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø bare deilig, Tromsø e en by stappfull av linje mellom folk æ aldri blir kvitt enten æ vil eller ikke, noen kjenne noen og alle kjenne alle så lenge miljøet du e i e lite nok, og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø et savn, men det e like mye at livet mitt endra sæ etter at æ begynte å bruke nesten åtte tima hver dag på kontoret.

Og æ like kontoret, æ like de to æ jobbe sammen med på samisk, æ like seksjonen æ jobbe i, æ like avdelinga, æ like arbeidsplassen og æ vet ikke kor dypt æ måtte ha mislikt Mo for å ville slutte der nu (all den tid æ har minst tredve år igjen i arbeidslivet vil æ ikke si at æ skal bli for alltid, for alltid e minst tredve år, og det e altfor lenge til å legge plana), men æ vil kjøpe en leilighet på Mo, æ vil bli bofast her, bo et sted som e mitt eget, og det gjør enkelte ting vanskeligere,

men Ani DiFranco syng «If you’re not getting happier as you get older, then you’re fucking up» og «every time I open my mouth/I take off my clothes/and I’m raw and frostbitten/from being exposed» og det e kaldt på Mo, kaldere enn æ e vant til, men æ lære mæ å holde varmen på måta æ ikke har prøvd før, æ blir eldre her, og æ vet ikke om æ finn det æ leite etter, men æ har aldri vært god på å leite uansett. Æ ramle stort sett over ting æ ikke visste og oppdage at æ like dem sånn.

Ka e «sterkt» på samisk bortsett fra samisk?

Æ hørte på Lawra Somby joike i går, etter at han hadde sagt «som artist og offentlig person e man ofte ekstra utsatt for all diskrimineringa som foregår» og æ tenkte automatisk på at æ ikke har tenkt over, egentlig, kordan det måtte være å skulle spille konsert og bli mottatt av (minst) hundre Kiwiansatte i de grønne liksomkoften æ enda ikke har tilgitt dem (æ tilgir sakte, æ ga opp Kiwi), ka gjør man i sånne situasjona? Av og til nekte man å spille, av og til sier en av arrangøran at det tydeligvis e i demmes kultur å gjøre sånt, «interne stridigheter i det samiske samfunnet» kan ikke dem legge sæ opp i (det va nokka sånt dem sa, sjøl om æ ikke har teksten her, sjøl om det e en stund siden, 2010),

men det va ikke poenget, det va bare et øyeblikk, han sa det, og så sa han at han ikke visste ka han skulle joike, at han hadde tenkt på det, ka e det som e passanes å joike som kulturinnslag på en fagdag om diskriminering av samer, «men så endte æ opp med det her», og æ vet ikke ka joiken han endte opp med hete, æ har en vag følelse av at æ har hørt han joike den i Adjágas-sammenheng, en gang for lenge siden (da det va by:Larm i Tromsø?), men det kan jo hende æ tar feil, det kan hende det bare va nokka som ligna,

men han joika den, det va en sånn joik som starta ganske stille, hør for dæ Ravel’s «Bolero», men med bare én stemme, bare én person, det starte stille – dog ikke så stille som «Bolero» – og så bygge det sæ opp, bit etter bit, og i starten tenkte æ at det va pent, Lawra Somby har en nydelig stemme, han e en fryd å høre på uansett, og etter en liten stund skjønte æ ka det va han gjorde og til slutt va han uten mikrofon (han trakk den lenger og lenger unna, han hadde den da han starta, da han snakka, da æ tenkte «skjelv han litt i stemmen?» og tenkte på Frode Fjellheim på Sametingets kunstnerkonferanse i september (eller va det august?), for han holdt et innlegg og det va visstnok første gangen noensinne Fjellheim hadde gjort nokka sånt, og det e nokka med de her folkan som ser så sjølsikker ut når dem står på en scene foran hundrevis av menneska, og forskjellen når man skal snakke – formulere dæ med ord som ikke e ferdig tonesatt – til kanskje femti (på en god dag), tenk at det ene gjør en nervøs, at det andre e nokka man e vant til, det e litt betrygganes å vite)

men han hørtes i hele salen, stemmen til Lawra Somby fylte hele salen i Verdensteatret og til slutt tenkte æ «kordan skal han avslutte det her?, katti e det stopp?», og til slutt brølte han, før det glei over, før det avslutta brått og blei til klynking, jamring, og æ satt der med gåsehud gjennom store dela av seansen og så på de litt tomme blikkan til enkelte og æ tenkte «skjønne du ikke at det her e kunst?», kanskje dem ikke gjør det, men æ skjønte det, æ satt der og hadde gåsehud og visste ikke kor æ skulle gjøre av mæ og æ hadde litt lyst til å gråte, fordi æ tenkte på joikeseminaret æ sneik mæ til å delta på, på all den teoretiske kunnskapen dem diskuterte, all den teoretiske kunnskapen æ ikke innehar, men æ vet i det minste at den e der?, æ håpe det tilgir mæ, sjøl om æ ikke kan joiketeori vet æ at den finnes, æ vet om begrepsapparatet, kordan man kan drøfte joik som kunst sjøl om æ ikke kan det,

men Lawra Somby kan det der – i det minste dela av det, mye av det, nokka av det, nok til å gjøre praksis av det – og da han va ferdig satt æ igjen med en tomhetsfølelse, men en metta tomhetsfølelse, som om æ hadde lest Jan Erik Vold enda en gang: «DET ER HÅPLØST / OG VI GIR IKKE OPP», for det e sånn det føles, det har æ sagt før, det e så mye som mangle i forholdet mellom det norske og det samiske, og uansett kor mangle læreplana og lova noen vil slå opp i for å vise fram at det samiske skal inkluderes, så hjelpe det ikke når læreran ikke kan nok, og læreran kan ikke nok fordi dem ikke har lært nok, og læreran har ikke lært nok fordi lærerutdanninga ikke kan nok, og lærerutdanninga kan ikke nok fordi samfunnet ikke kan nok, og samfunnet kan ikke nok fordi læreran ikke kan nok, og vi sitt fast i en ond sirkel av fordomma alle burde ville ut av, men det e så mange som ikke vet at dem sitt fast, og noen av oss – andre i større grad enn noen, mange i mye større grad enn mæ – står utfor og sier «se her», «sånn e det», «nei, det stemme ikke» og prøve å dytte kunnskap på folk, begynne med folk vi like, folk vi vil omgås, håpe på at det sprer sæ utover, håpe på at folk kan tenke at «æ kjenne en same som e sånn, og så kjenne æ en same som e slik og ergo kan man konkludere med at ikke alle samer e lik, så om noen hevde det kan æ si «Nei, e du teit, hadde du noensinne sagt det samme om nordmenn, om noen?’»,

men det e optimistisk, og det spørs om det skjer og det spørs om noen har tålmodighet nok til å vente på at det skal skje, men vi hold nu på, og da hele greia va over sa noen «ka e egentlig «sterkt» på samisk» og æ visste ikke, men akkurat i går va det Lawra Somby og det va alt æ trengte å lære på fagdagen.

dansa dikt og døde mødre. For dette er det verdt.

Æ huske ikke ka det siste æ skreiv va, hvilket antakeligvis betyr at det e for lenge siden æ har sagt nokka. Det blir sånn av og til, sjøl om æ vil si nokka, sjøl om æ vil si alt, så får æ ikke til. Æ vil blogge om Les miserables, æ har et halvferdig blogginnlegg ligganes om det (kortversjonen: ikke min type teater), æ vil definitivt skrive om Ordkalotten og æ vil kanskje skrive nokka om samlinga, æ vet ikke, æ vil vil vil si nokka om «For dette er det verdt», danseteaterforestillinga som hadde premiere under Ordkalotten. Men æ vet ikke ka æ skal si.

Ikke nødvendigvis om forestillinga som sådan, men kanskje om alt, om alt som heng sammen, eller om alt som ikke heng sammen, kæm vet. Æ e så himla velartikulert! (Æ sendte noen av blogginnleggan mine til foreleseren, fordi vi hadde en samtale om skriving, og sånt, og ho sa at æ har en tydelig stemme, men at dem e ganske pratsom, og det har ho jo rett i. Den kortfatta stramme stilen blir muligens aldri helt min greie. Æ skal ikke bli hverken Tor Ulven eller Raymond Carver, så det e sikkert like greit.)

Men jo, dansedikt. Æ så dem to ganga, fordi det e sånt æ gjør. Den første gangen va på premieren, og den andre gangen va sisteforestillinga, da to av danseran ikke deltok fordi mora demmes døde.

Det sto i programmet, i introduksjonsteksten, at ho va alvorlig syk, at ingen visste kor lenge ho kom til å leve, men dem håpa jo på til jul, man håpe vel alltid på «enda litt til», dem hadde kanskje håpa på etter forestillingsslutt.

Æ vet ikke, det va litt fælt å se på andre gangen, å vite akkurat ka som mangla og å vite at det mangla fordi noen va død. Men samtidig va det, og æ har sagt det her tre ganga og æ har sagt «sjøl om æ vet at det ikke e lov å si» hver gang, interessant å se kordan hele stykket endra karakter. Å se ka som mangla, eller kom til, da de to danseran mangla. Det må også sies at til forestillinga på onsdagen visste æ ingenting om den døanes mora, æ tror ikke dem hadde programmet ferdig til da, så det sto ingen plassa, det va bare noen som snakka før forestillinga, i et lydspor, forskjellige folk snakka om perspektiva på livet, om ting dem e takknemlig for, om alt dem har, noen hadde hatt kreft, levde uten den nu, satte pris på perspektivet det ga dem.

Det e fem poeta involvert, dem dreiv med varieranes grad av opplesing og fysisk performativ deltakelse, de fem e Henning H. Bergsvåg, Eirik A. Skrede, Marte Huke, Morten Wintervold og Olava Bidtnes. Æ hadde hørt to av dem lese før, de tre andre har æ bare hørt om, bortsett fra at æ leste Olava Bidtnes i sommer, og stadig sto foran poesihylla på Tana bibliotek og vurderte å lese Marte Huke. (Grunnen til at æ ikke gjorde det va at Fire årstider va så stor, reint fysisk. Ikke va den registrert heller, så æ hadde sikkert endt opp med å få den.) [presisering: Tana bibliotek har visstnok – muligens ikke overraskanes – ganske dårlig statistikk på poesiutlån, så det hende at dem ikke e så nøye på registreringa av poesibøker som kommer, men bare sett dem rett i hylla, sånn at om noen vil låne dem, kan det hende noen får beskjed om at «du kan bare beholde den boka, om du vil». Og det vil jo noen gjerne, så æ økte poesisamlinga mi med et sted mellom fem og ti titla, det e ikke dårlig når det gjeld norsk samtidspoesi.]

Kort oppsummert likte æ forestillinga. Lengre oppsummert så va konklusjonen etter første besøk «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at [mannlig poet som ikke va Wintervold eller Skrede] va kjæresten min» (fordi æ gjør mitt beste for at alt æ sier om nokka skal være saklig og relevant). Litt lengre oppsummert likte æ helheten i stykket bedre etter andre gang, det va lettere å se hele greia under ett, første gangen va det mer sånn «den delen likte æ virkelig godt [ergo kjæresteønske?], den delen e æ litt ubestemt på», i tillegg til at det å se dans uten musikk, bare med stemme som bevegelsesbunn e ganske rart.

Så det va greit å vite ka som kom da æ så det andre gangen, at musikken stort sett dukka opp da det ikke va mye dansing som foregikk, å prøve å gripe fatt i kordan de to bestanddelan hang sammen, å se stemmen i dansen, og å høre bevegelsen i ordan. Det e vanskelig å forklare, men det va fint å observere.

Nu skulle æ prøve å trekke fram ka æ likte best, men æ vet ikke lenger, æ tror æ likte alt like godt, æ likte å se kordan den utageranes stemmen til Eirik A. Skrede («han e veldig glad i pederasta, e han ikke?») gjorde sæ bedre med en danser enn æ synes den gjør sæ aleina, når ho kunne ta plass sammen med den, og dem blei nokka større, men samtidig kanskje mindre påklistra. Og kor imponeranes det va at han huska all teksten utenat, at han resiterte, framførte, helt uten manus. (men at æ ikke skjønne koffor dressen hannes va så stor)

Æ likte Olava Bidtnes og den mannlige danseren, måten ho e så velorganisert, ser så ordentlig ut, en gammel dame som har orden på ting, og han va utageranes, han krevde plassen ho knapt snakka om i teksten, men som det va åpenbart at ho ville ha.

Og samspillet mellom Marte Huke og danseren hennes (æ har ikke navnet på danseran her og nu), dem va kanskje det paret som gjorde minst inntrykk der og da, men det sitt likevel igjen nokka, teksten hennes va bra, sjøl om æ ikke lenger huske den, æ lot mæ geleide med.

Og Morten. Æ vet ikke. Første gangen glemte æ å se på danseren som dansa mens Morten leste, andre gangen va ho ikke med, og Ida snakka om tomrommet det etterlot sæ, men æ fikk ikke helt tak på det likevel, Morten e så performativ i sæ sjøl? Æ vet ikke, men når æ tenke på det skulle æ kanskje ønske Morten hadde en mannlig danser, æ lure på kordan bevegelsesrom det hadde gitt i teksten, kordan det hadde vært, hos Eirik A. Skrede og Henning Bergsvåg va det performativt logisk (det hørtes ut som et bra begrep du) at det va kvinnelige dansera, akkurat som det virka performativt logisk med en kvinne sammen med Marte Huke, og hos Olava Bidtnes tror æ det fungerte best med en mann, men æ tror det kunne fungert uansett hos Morten. Æ vet ikke?

Det e uansett et stykke som hadde fortjent et sett mer sammenhenganes tanka enn akkurat det her, men dem sier jo at har du ramla av hesten e det viktigste å komme sæ på igjen, æ får satse på at det e sant og håpe på at æ blir mindre pratsom og mer meddelsom til neste gang, at æ kanskje klare å mene nokka, å si nokka. Eller kanskje æ må hive mæ på dansinga, kanskje æ må begynne å videoblogge og å bare forklare mæ med hjelp av bevegelsa. Det går sikkert bra, æ har ikke så mye å si for tida, uansett, æ bare bruke for mange ord.

tillegg, to daga seinere:

Æ leste gjennom igjen (æ like det æ sjøl skriv best av alt), og fikk litt dårlig samvittighet fordi æ ikke egentlig nevnte den første delen, den med Henning H. Bergsvåg og danseren med et ord (eller bare med noen få upassanes ord as is my wont), fordi den va så effektiv i å sette tonen for stykket som helhet, det va tid, utforsking av bevegelsa gjennom ord, det va en form for intimitet mellom to menneska som tidvis knapt rørte ved hverandre, det va nærhet i det, han sto på en stol og leste, ho rørte på sæ, så av og til ut som om ho va mest fascinert av kordan en kropp kan bevege sæ

(og det e det som e mest attraktivt i dans, for mæ tror æ, alle de små bevegelsan danseran gjør som for å bekrefte sin egen fysiske tilstedeværelse, den kroppskontrollen dem har, i motsetning til andre av oss som veive rundt og svaie uten at det e meninga, som aldri helt vet kor vi har arma og bein, som sitt feil og sitt urett og som altfor sjelden stoppe opp og tenke at det e et herrens mirakel – muligens bokstavelig – at vi har fingra, at vi kan ta på oss sjøl, på hverandre og æ har tenkt på det, at om æ skulle miste en sans, så ville æ mest sannsynligvis fått panikk om det va muligheten til å føle, til å kunne ta på ting, skarpe kanta, myke overflate, ka som helst)

det va et samspill i teksten, en tekst æ ville sammenligna med den første delen i Alle med lungar kopla saman, mest sannsynligvis fordi æ har lest ganske lite sånt, og dem fikk mæ til å tro på historien, på alt. Og det virke feil å ikke nevne det, sjøl om det va akkurat det æ mente med «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at […] va kjæresten min», men det e kanskje ikke så lett å forstå for noen som ikke e inni hodet mitt. Og siden dokker ikke e det virka det like greit å klargjøre det nu, når æ kanskje har litt grep på ka æ tenke. (om æ noensinne har det)

tillegg slutt

Plassering av poesien i min interne litteraturhistorie

Hovedgrunnen til at æ kom tilbake til Tromsø i går kveld, og ikke blei i Oslo så lenge som overhodet mulig, e to. (Hovedgrunnen til at den forrige setninga ikke heng sammen, syntaksmessig, e for å more Ida, ingen grunn til bekymring.) Den ene e premieren på Hamlet på HT imorra. (Æ advare dokker, æ har store plana om å skrive et blogginnlegg med tittelen «Heite Hamlet på HT» (evt «HT HT Hamlet» – så lenge Hamlet e heit e ordspillmulighetan endeløs!))

Den andre, og viktigere grunnen akkurat nu, e poesifestivalen Spark, som e sparka i gang for første gang. Så i kveld va æ på biblioteket for å høre på poeta. Det starta med en liten åpningstale av Liv Lundberg, før Monica Aasprong, Morten Wintervold og Eirik A. Skrede, i samarbeid med cellisten Bernt Simen Lund, hadde en opplesning. Eller, det va tre separate opplesninge, dem bytta på det. Aasprong starta, med et langt dikt om trær; det va fascineranes, og musikken – som Lund loopa og skapte intrikate melodia med – gjorde sitt for å underbygge det ubehaget teksten skapte. Mannen som satt bak mæ (som ikke bestandig va så flink til det der med å være stille) sa at det va litt sånn «The Shining-stemning» over det, og det tror æ han har rett i (uten at æ har sett filmen).

Morten leste en avart av segmentet om geirfuglen i Oldemor, du er med barn – det hele starta med et opptak kor han ramsa opp alle de ørten fuglan som e på rødlista – det va tilfredsstillanes å høre på. Det føles som en i overkant enkel konklusjon, men det e liksom det æ ende opp med: å høre på Morten lese e tilfredsstillanes. Kanskje e det fordi æ har fulgt utviklinga? Og fordi han e blitt flinkere?, måten han bruke stemmen på e så bra, og så e det nokka med at æ like å se på han, å se det mennesket i spenn som framføre nokka – det føles bra.

Eirik A. Skrede, derimot. Den største ulempen for mæ når det gjeld han e min instinktive misliking av folk som rope. Den andre ulempen – som ville vært en større ulempe om han roa ned ropinga, men som nu drukne i bråket – e den stadige tilbakevendinga til et slags analfiksert språk æ ikke gidd å forholde mæ til. Begge dela e mine særdeles subjektive tanka om ka æ «vil ha ut av» et verk – sjøl om æ vet at æ ideelt sett burde møte ethvert verk på dets premissa – og derfor føles det feil å si at æ ikke like det han gjør, fordi æ frykte at folk les det som at æ mene at det han gjør e dårlig, når det æ vil si e at det han gjør ikke fungere for mæ.

Dessuten blir det åpenbart – særlig når man sammenligne han med Morten Wintervold, og Erlend O. Nødtvedt som også leste – at det [æ antar] han prøve på ikke fungere som han vil, fordi Nødtvedt og Wintervold gjør nokka lignanes, og dem gjør det så mye bedre. Æ e forøvrig også av den fordomsfulle typen som har litt tro på det der med at jo høyere du snakke, jo dårligere e poenget ditt. Og når du rope, gidd æ ikke følge med. Så æ konkluderte med at det godt kan hende at Skrede på et tidspunkt blir en poet æ kommer til å like, men det skjer ikke enda.

Forøvrig hadde æ helt glemt at Erlend O. Nødtvedt skulle komme, så æ blei kjempefornøyd da æ så det i programmet, fordi æ leste mæ gjennom begge diktsamlingen hannes mens æ va i Oslo. Leste mæ gjennom, ikke leste, fordi det va det æ gjorde: æ starta på side én og pløyde gjennom til det tok slutt. Ikke en ideell måte å konsumere poesi, men noen ganga fungere det som en start. Og det å skulle lese Nødtvedt etter å ha hørt han lese høyt e helt fantastisk – bortsett fra at æ kommer til å prøve å få til de fantastiske skarre-r:an, og det går ikke. (Dem ligg som et bakteppe gjennom hele boka, når æ les dem, den rullanes r-en som går som en rød tråd og trekk sammen og trykke ut; æ skulle ønske æ va bedre på å imitere dialekte.)

Men kveldens definitive høydepunkt va Steinar Opstad. For han hadde æ ikke nokka som helst forhold til fra før av. Først starta det med at Steinar Opstad og Henning Howlid Wærp prata sammen. Det vil si, det starta med at Henning Howlid Wærp prata, i det som føltes som en blanding av en forelesning, et framlegg og en muntlig eksamen – æ e litt usikker på kæm som spilte kordan rolle, og Opstad fikk bryte inn med et og anna svar, som stort sett begrensa sæ til «Ja, sånn kan man vel si det …» og lignanes.

Det tok sæ betydelig opp etterhvert, og Opstad kom med noen fantastiske utsagn som traff hjertet mitt midt i det mykeste. På et tidspunkt sa han «Er man veldig glad i stillstand [om at han leve et rolig liv], er man også veldig glad i det plutselige … opprøret» og da hadde æ litt lyst til å reise mæ opp og rope «Sånn e det!» for det har æ aldri tenkt over. Men sånn e det – æ like livet mitt ukomplisert, stille, men impulsive handlinge, plutselige omveltninge e nokka av det beste som finnes (med forbehold, selvfølgelig, æ vil jo ikke at huset skal brenne ned og anna negativt), å kunne leve et liv med eksplosive glimt av muligheta gjør det helt greit å for det meste forholde sæ rolig, gjør at det foretrekkes. (og æ bare, den setninga va fin, nu handle den om mæ mæ mæ.)

Ellers sa han ting som «Jeg er ikke så glad i ordet kjærlighetsdikt – er ikke alle dikt kjærlighetsdikt? – men jeg har et her, har jeg ikke?» og på et tidspunkt, mens han snakka om redaktøra og tekstarbeid sa han «jeg liker å bli kjørt litt hardt» og så kunne man se på ansiktet hannes at også han har en indre fjortenåring som stoppa opp og tenkte «… ka va det æ sa? HAHA!» (da blei æ glad, for æ har en indre fjortenåring som ikke bestandig e så flink på å forbli intern).

Og egentlig e det nu æ burde komme med fornuftige, intelligente utsagn om diktan hannes, æ burde ha fulgt med og dermed kunne plassere dem litteraturhistorisk, trekke sammenligninge – det va det æ tenkte mens æ gikk hjem fra bussen: ideelt sett burde æ nu være gammel nok til å – om æ ikke har en stipendiatstilling – i det minste kunne snakke som om det e det æ ønske mæ, snart. Men nei, æ vil ikke. Æ vil si at æ hørte på Steinar Opstad, og han sa noen fantastiske ting om livet og om verden. Han sa nokka om at han skriv stille dikt (æ tror det va det?) fordi han som regel e redd; det va nokka i måten han konstanterte det på, sånn e det, han e et menneske som e redd, derfor skriv han som han skriv (sjøl om det virka som den siste samlinga, Avhymninger ikke nødvendigvis passe inn i den redde ramma).

Æ vil ikke forholde mæ til det på akademisk vis, æ vil heller kunne si det her: æ hørte på Steinar Opstad, og det va skikkelig fint, men mest av alt brukte æ samtalen mellom dem to på å tenke at han har skikkelig fint hår, og å la mæ fascinere av de små rynkan i ansiktet hannes, linjan i det. Og da æ ikke gjorde det noterte æ ned de delan av samtalen som føltes som om dem kunne ha handla om mæ, som føltes som om Steinar Opstad hadde sett ka æ gjorde mens æ va i Oslo – spoiler: ikke veldig mye, sett ut vinduet, nytt peisen – og beskreiv et liv som e et liv æ kunne tenke mæ.

Dessuten leste han to nye dikt, og da han avslutta det siste – det handla om Jon som døde, og et barn som trodde diktets jeg va faren sin – virka det som om han ikke va så langt unna å være på gråten. Og æ fikk litt lyst til å fortelle han om den gangen æ va på Adjágaskonsert (en av de ganske mange Adjágaskonsertan det etterhvert har blitt), og bandet hadde eksistert i minst to år, og Sara Marielle Gaup joika «Guorus fatnasat» («Tomme båter») – som handle om et vennskap som gikk over, et menneske man mista kontakten med, en person som gikk andre veia enn sangeren (æ har hørt forklaringa/bakgrunnen til sangen under cirka alle konsertan æ har vært på) – og da ho va ferdig tørka ho tåra, bandet hadde truffet rette feelingen, publikum va med, ho ga alt, og sjøl om det sikkert va hundrede gang – minst! – at ho joika den låta, så va det fortsatt der, det som i utgangspunktet gjorde det verdt å skrive.

Og det nevnte Steinar Opstad også, at det å lese diktan i de tidlige samlingan, det e så mye rundt dem, det e så mye han huske rundt hvert dikt, at det å skulle møte dem igjen kan være ubekvemt.

Og æ tenke at å være den som har skrevet teksten gjør at du må forholde dæ til den på et helt anna plan enn den som bare les den, som bare kan tolke.

Og det e ikke et akademisk briljant poeng, det blir ingen litterære mesterverk av den typen tanka, det blir ikke en stipendiatstilling på mæ med det første, men det æ tenkte, mens æ gikk hjem fra busstoppet, e at det e helt greit. Æ vil tillate mæsjøl å være entusiastisk, å være full av malapropos, å trekke linje der dem ikke nødvendigvis e, å tenke mer på følelsen æ satt igjen med enn ka æ tror poeten ville si – det e der æ e i livet mitt, det leve æ godt med, som oftest, æ kan forsvare det for mæsjøl.

Æ vil heller skrive blogginnlegg – på dialekt, som skremme folk unna; på dialekt som skremme folk unna – enn akademiske artikla, vil kunne konkludere det her med at æ hadde mest lyst til, etter at kvelden va over, å spørre Steinar Opstad om æ kunne få en klem, enn å skulle komme med et briljant poeng om kor han kan plasseres litteraturhistorisk.

Og enn så lenge skal æ tillate mæ det – e æ heldig finn æ en dag muligheten til å kombinere. I verste fall blir æ plutselig voksen og akademisk uten å vite kordan det skjedde. Æ kan leve med begge mulighetan, æ kan slite fingran på tastaturet og leve med at dette altså e ting som dem e.

alt ondt æ gjør mot mæsjøl mens æ tror æ jobbe for positive resultata

Dagens høydepunkt va ikke at æ stort sett hørte på Gas Station Roses av Natalia Zukerman, sjøl om det e et fantastisk album og æ e hals over hode forelska i linje som «I’m an old suitcase/in the corner/covered up in stickers/of all the places that I’ve been/I’m looking for someone/to come unlock me/someone to come around/and spin my little wheels» og «You’re smarter than me and I like it that way […] you think I am prettier than I am» og melodilinjan og æ har litt lyst til å danse vals til halvparten av sangan hennes og æ danse ikke, særlig ikke vals – æ valse oftest bare over andre (neppe sant, egentlig, men æ klarte ikke la være).

Høydepunktet va heller ikke å sitte på C8 og høre på søte små ex.phil-studenta som va kjempenervøs før eksamen – dem fikk mæ både til å føle mæ gammel og til å sette pris på akkurat det.

Høydepunktet va ikke å lese hverken DN eller iTromsø; det e vel et dårlig tegn om å lese iTromsø skulle være høydepunktet i dagen min. DN kan av og til være et høydepunkt, men iTromsø, liksom, det skulle tatt sæ ut!

Høydepunktet va – imponeranes nok – ikke å få bekrefta at HT skal sette opp Hamlet og å finne ut av alt det andre dem skal sette opp til våren – sjøl om æ glede mæ som et barn til både «Gummibaronene» og «Hamlet» og alt det andre.

Og høydepunktet va forsåvidt heller ikke da Therese fortalte mæ at æ har telefonstemme, og æ blei bekymra og sa «[…] så lenge æ ikke prate veldig høyt» og ho lo av mæ, for «det gjør du aldri, du e bare høylytt av og til, når du ler.» (men nu e æ litt nysgjerrig på kordan telefonstemmen min høres ut, og om den ligne på radiostemmen eller om æ har telefonstemme men ikke har radiostemme – og det e jo strengt tatt bortkasta å lure på, for æ like ikke å høre på min egen stemme uansett, så æ har ikke et behov for å skille mellom forskjellige typa av den.)

Høydepunktet for dagen va faktisk ikke en nydelig sushimiddag på Rå sammen med Inga, Ida, og Simen – sjøl om den va fantastisk og selskapet va godt, og æ har bare litt dårlig samvittighet for at æ ikke har betalt for desserten min (æ vet ikke kordan det skjedde, men æ tenkte ikke over det da æ så på regninga).

Høydepunktet va ikke det fine skjerfet æ kjøpte på russemarkedet på Tromsø kunstforening.

Høydepunktet mitt i dag va at mens æ vandra rundt på russemarkedet va det en av de russiske damen som kom bort til mæ og lurte på om æ e same, og deretter om æ snakke samisk. Og så prata vi sammen.

Ho lurte på ka æ het, kor æ bor, ka æ gjør her, så spurte ho om æ trengte nye sko – fordi ho hadde noen fantastisk fine, og æ vil gjerne ha, men æ kan ikke betale 2000 krone for sånt, akk og ve – men uten at det egentlig va et forsøk på å selge. Om æ skulle anta ting vil æ tro at ho blei glad for å kunne bruke samiskkunnskapan sine, det va ganske tydelig at nordsamisk ikke e førstespråket hennes, men det va fint likevel – sjøl om æ tok mæ i å være veldig pedagogisk, uten at det va med vilje, men æ tror æ har et slags «folk som ikke nødvendigvis skjønne mæ, må snakke klart og tydelig»-instinkt (kanskje det e sånn telefonstemmen min høres ut?).

Ho spurte mæ om æ e gift, og så måtte ho stoppe opp litt fordi ei av de andre damen prata til ho, og når ho snudde sæ tilbake til mæ sa ho at den andre dama lurte på om æ har barn, og æ gjorde det æ av og til gjør, av og til, når æ skjønne at det hadde vært bortkasta å krangle på heteronormativitet og dets like – når det virke som om spørsmålet e fullt av omsorg heller enn fordømmelse – og svarte «ikke ennå.»

Hadde det vært et tilfeldig samisk menneske æ traff på og havna i prat med e sannsynligheta stor for at æ heller hadde sagt «nei, gud forby» eller «heldigvis ikke» eller «det skulle tatt sæ ut» – men ho va så genuint glad for å snakke samisk og æ blei så genuint glad over å prate med ho at æ ikke hadde lyst til å virke uhøflig. (Æ tror dog ho etterhvert lurte på om Therese va kjæresten min, men uten at ho egentlig spurte, ho gestikulerte litt og sa «og ho der borte..?» og æ bare «… det e ei venninne av mæ, ja.»)

Æ tror det e nokka i oppdragelsen min, nokka man kunne late som heng sammen med å skulle respektere sine elders, men som nok egentlig bare handle om å være høflig med folk av en viss type – som tilfeldigvis ofte e betydelig eldre enn mæsjøl, sjøl om ho her ikke va det, ho va kanskje omkring førti-femti – dessuten ser æ for mæ at dem e av typen som tenke at «men du virke jo som en sympatisk ung jente, du kommer sikkert til å treffe en mann snart, og så kan du få barn og leve lykkelig» og æ sett pris på tanken sjøl om æ ikke vil ha barn og e ganske overbevist om at æ kan leve lykkelig uten en mann/dame/partner om det va det om å gjøre.

Det e ikke en moral her, tror æ, det e knapt et poeng, men om æ skulle prøve å forklare det e det som følger: æ snakka nordsamisk med noen i en setting kor æ ikke forventa å snakke nordsamisk, og æ satte pris på den muligheten.

Og det e der styrken i det samiske ligg, for mæ, det e derfor æ av og til blir så himmelstormanes glad for å være same, for å ha alle de her mulighetan: det føre til små, fantastiske situasjona som gjør dagan mine lysere.

Og det va det æ glemte mens æ va sint og trist og frustrert og arg og såra, mens æ satt og tviholdt på forvaltningsområdet fordi alternativet tydeligvis va at Tromsø ikke e samisk – som om det noensinne kan være et enten-eller-spørsmål – og æ vet at min oppvekst i Tromsø e ganske ulik mange andre sin oppvekst i Tromsø, men æ har vokst opp med et samisk Tromsø. I barnehagen, på skolen, på universitetet – både før æ visste ka man egentlig gjør på et universitet og etter at æ begynte å studere og innså at æ definitivt ikke vet ka man gjør på et universitet; det Tromsø æ forhold mæ til og har forholdt mæ til har vært gjennomsyra av det samiske – æ vet at det e favorittanekdoten min (og at den neppe e sann, det e mest en enkel måte å forklare kæm æ e), men æ vokste opp med en idé om at alle sama jobbe på universiteta og lignanes og at reindriftsutøvera stort sett eksisterte for å bli forska på.

Æ glemte at det samiske e å bli glad når æ treff folk som håndhilse på mæ hver gang vi møtes; det samiske e å prate om nokka samisk med en anna same du tilfeldigvis treff på på en kafé – som Ylva på 4 roser – og å bli så glad over alt vi kan få til; det samiske e å bruke alle de store og små symbolan smykkan klærne t-skjortan skoan ytterklærne skjerfan og å bære dem med stolthet og selvfølgelighet; det samiske e å tenke med glede på alle mulighetan til å gjøre nokka nytt fordi vi e sånt et lite folk og vi har så mange muligheta; det samiske e å snakke morsmålet mitt med noen og å plutselig oppdage at æ ikke lenger e like redd for å skrive det; det samiske e å le av samevitsa med punchlines som e så obskur at nesten ingen skjønne dem; det samiske e …

Og æ vil ikke lenger tviholde på forvaltningsområdet og alt samisk, det e ingen grunn til å tviholde på det; et fornuftig menneske sa at det e på tide å gi slipp på forvaltningsområdet og tenke på andre ting, og det e rett: det va setninga æ trengte for å begynne å bryte opp fingran mine fra den fastlåste «men æ vil ikke innrømme nederlag fordi det betyr at æ bor i en by full av drittsekka»-tanken. Det va den setninga som lot mæ se ka æ har gjort, og kor ondt æ gjør mæsjøl mens æ tror æ jobbe for positive resultata. Det va den setninga som smøg sæ inn under fingran mine og løfta dem opp nok til at æ kunne stå her med strake fingre og se kor nært æ va en katastrofe.

Fra nu av hold æ det samiske i håndflata; det ligg trygt der, det puste bedre sånn.

Kontekst e for feiginga og æ skal være mindre feig.

Æ tenkte på intertekstualitet? Eller på kjærleik? Og kanskje æ ikke huske forskjellen, når alt kommer til alt? Fordi alt heng sammen her i verden, det ene med det andre; å høre folk diskutere et Brennpunkt-program om nokka samisk heng sammen med «Arktisk hysteri», særlig når Per Henrik sir at grunnen til at dem/dokker/de andre ikke forstår e fordi dem aldri e blitt forska på som ape. Og æ tenke «om att og om att» og går i sirkelbevegelsa rundt mæsjøl, også det her e en nordområdebevegelse, også æ e nordområdebevega. Og e det sant at saman e dem det e blitt forska mest på opp gjennom åran? Det e ikke godt å si – det e sikkert mulig å si, men ka vet vel æ? – men skjelettan vårres får dem aldri! Eller, nei, vent, jo, ja. Faen. Men sjela vårres får dem aldri? («I spend 57 minutes of every hour being a part of your white world.»)

Og æ tenkte på «Arktisk hysteri» og smilte av mæsjøl, for det va det æ tenkte om «Arktisk hysteri» da æ så det, «det her e nokka æ kommer til å vende tilbake til» og så gjør æ det, men i stedet for å tenke på teksten – æ glemte navnan på forskeran, menneskan – tenke æ på den ene sangen «om att og om att» og rundt og rundt og alt på tre språk og æ kan ikke finsk – det e litt trist, om enn veldig mye mindre sårt enn at æ ikke kan skrive ordentlig samisk – men æ føle at æ kjenne det igjen.

Og æ tenke på ei historie om tåke. Detta e ei historie om tåke, tenke æ, fordi det e sånn diktet til Sigbjørn begynne, æ skriv for å fortelle at også andre e berøva, og det e en nydelig tekstbit, det e et nydelig dikt, sjøl om æ har hørt det hundre ganga – kunne sikkert hørt det hundre til og fortsatt vært fornøyd.

Æ tenke på «tighte folkedrakte/av hud» æ tenke på å slite sålan mellom salan/dette e altså ting som dem e, og å skrive dialektnært, å snakke dialektnært, og æ tenke at æ vil døpe om NaNoen min fra i fjor «Velkommen til Kautokeino suburbia». Og man kan ikke egentlig bruke ordet dette på dialekt, æ kan ikke det, dette e altså ting, som dem e, dette: æ e altså som æ e. Dette og ennå. Det blir enda uansett, det blir bestandig enda, det e enklere, det føles rettere, sjøl når det skal være ennå, og det e jo litt trist, e det ikke? At man skriv feil fordi man skriv dialekt? Men sånn e det.

Og dem tok skjelettan vårres – vårres liksom, ka har æ med Neiden å gjøre? ka har æ med hundre år gamle skjelett å gjøre? Ka har æ å gjøre med retten til land og vann og et liv uten nordmenn? – og vi kontre, visstnok, kanskje, med kultur? Med finkultur, med teater og språk og litteratur, med bøker ingen les og teaterstykka ingen forstår, med å si at vi blir forska på, som ape, at vi blir møtt med forståelse så grenseløst forståelsesfri at det nærmest e litt fint – tenk at du ikke engang skjønne kor mye du ikke vet! At du ikke forstår kordan du høres ut.

Og alt handle om intertekstualitet, og en tekst æ leste en gang, at æ tenkte på Barthes men ikke lenger kunne forklare kordan han tenkte, are your words in my mouth when I read them in your language, kunne æ tenkt, kunne æ lurt på? Æ kunne spurt, e ordan mine i munnen på dæ når du les mæ? Får æ plassere mine ord i din munn, æ vet ikke ka anna æ har å by på, æ vet ikke kæm æ e, men æ kan skrive dæ sekshundreognittini ord om ting ingen forstår, som ikke heng sammen, intertekstualitet og identitet, og en dag skal æ være lei av å snakke om mæsjøl og ka vi e, men så lenge det e så mange som ikke forstår fortsett æ.

Ikke fordi æ vil gjøre mæ forstått, æ vil gjøre dem forvirra. Ingen kan beskylde mæ for å ha noble mål, det skal æ ha.

Dagens Næringsliv redde dagen min.

Det beste i verden akkurat nu, vet dokker ka det e? Det e å lese Dagens næringsliv. For der står det absolutt ingenting om sama. (og nu blei æ litt bekymra for at æ jinxe det)

Ikke et leserinnlegg om samiske rettigheter, elitesamiske akademikere, sameaktivister, samehat og samehets. Ingenting. Ikke en artikkel om at det kommer til å koste 4000000000 milliona gazilliona å innføre forvaltningsområdet for samisk språk, ikke ett ord om at Ánde Somby hitle debatten eller at Jonas Stein Eilertsen e en dust, ingenting.

Og det e så deilig. Æ har ikke ord for kor fantastisk det e, å lese 40 side avis uten å måtte tenke på nokka som helst samisk. Å kunne lese leserinnlegg – hvilket æ, det må innrømmes, nesten aldri gjør i DN, fordi dem e kjedelig – uten å måtte huske på om personen som skriv det e en av forkjemperan eller motstanderan, uten å måtte belage sæ på å finne stadig nye karakteristikka som more mæ mer enn dem såre, men som likevel ligg der. Rødvinssame, elitesame, akademikersame, innflytta akademikersame, sameintelligentsiaen, bysame (som om dem finnes, hah!), og ps, ka e greia med at sama hate kvena?

Alle de her tingan, den kontinuerlige tilstedeværelsen av nokka som paradere som toleranse men som ikke egentlig like at æ går med luhkka i byen demmes. Eller kanskje bare nokka æ tolke dithen, det e også mulig, kanskje æ les skepsis i ansikta som bare e bister fordi det e kaldt i Tromsø, og vått. Men æ føle at æ har grunnlag for å lese skepsis, æ ser av og til på de gamle mannfolkan æ passere på gata og lure på om det e Eivind Ryeng, Agnar Andersen, og ka dem nu enn hete alle sammen. Æ lure på om det e en av de gamle mannfolkan som ville ment at æ e helt typisk, innflytterfødd same som æ e, universitetssame som æ e, ung, akademisk, elitistisk, bedreviter, kommer hit og trør kulturen min over hodet på bygutta som fortjene bedre, over folk som har bodd i den her byen i hundre år og aldri har sett en eneste same her, bortsett fra de der svensksaman som nu bare va her i tre måneda hvert år.

Æ lure på kordan dem følte sæ, de svensksaman, eller vent, kanskje æ vet det!, siden æ regne mæ som Tanasame, men bare har vært der i kanskje to måneda tilsammen, hvert år. Kanskje man ikke treng å være bofast for å være hjemme? E det virkelig en så revolusjoneranes idé? Eller e det bare byguttan som e tåkelagt?

Og alt det slipp æ å tenke på når æ åpne DN, når æ blar mæ gjennom og ler av de fine tingan man kan le av i en finansavis – du hadde blitt overraska; eller så e æ bare enkel å more – når æ les om gjeldskrise og økonomiske katastrofa og forventa resultata og kulturnyheter som handle overraskanes mye om arkitektur; da treng æ ikke tenke på sama, æ treng knapt tenke på at æ e samisk, da kan æ bare lese avisa, i fred.

Og det e ærlig talt sørgelig kor lykkelig det gjør mæ for tida. Å kunne skru av. Å bare være.