Tromsø

by

filmfestivalen og folkan, sånn flaks.

Mitt siste Tromsøminne fra filmfestivaluka i år e at æ har åpna døra på Risø, e på tur ut, skal hente kofferten på hotellet, ta en taxi til flyplassen, vet fortsatt ikke at det tar fem tima lenger enn det skulle, så fint å leve i lykkelig uvitenhet, men det siste som skjer, etter at æ nesten har sagt «takk for i år» til den ene baristaen (ho Ida, sånn flaks at ho havna på Risø) e at æ åpne døra, vendt inn mot lokalet, mens unge anemiske står på kjøkkenet, smile bak munnbindet, løfte en hånd og vinke, og æ smile og vinke tilbake.

Det e rart å være i Tromsø, rarere og rarere, e æ glad for at det blei en turistby først etter at æ flytta? Kanskje. Kanskje det blir bedre etterhvert, nå det ikke e flere souvenirbutikker enn det e frisører i byen, en dag stabilisere det sæ, eller så slutte vi med turisme, kæm vet kor verden bær.

Men æ va i Tromsø, i en drøy uke, for å dra på filmfestivalen. Æ va ikke helt sikker på om æ skulle dra, såpass usikker at æ sendte sjefen min en epost på torsdag ettermiddag og sa «æ har glemt at æ skal reise til Tromsø i morra kveld og treng en uke ferie? Unnskyld?» Men det e jo ikke godt å være sikker på nokka som helst for tida, i hvert fall ikke nokka som innebær reising og forsamlinger og alt det der, skal skal ikke burde latt være? Dro likevel, angre ikke.

Nokka va på halv tolv og nokka gikk ikke helt som planlagt og nokka gikk bare fordi æ kjenne snille folk som e hjelpsom (som ga mæ et sted å bo, sneik til mæ noen billetter til sånt æ burde tenkt på at æ før dagen før visning, ga mæ mat og selskap og alt anna man kan ønske sæ), men æ kom til tirsdag ettermiddag og kjente på mæ at sjøl om æ blir syk, sjøl om nokka går galt, så angre æ ikke på at æ dro. Det va ikke filmfestival sånn som filmfestivalen bruke å være, åpenbart, men det va filmfestival og filmklubbseminar og film og frivilligvakter på HT og favorittmaskinisten fra Haugesund og alt nesten som vanlig, sjøl om æ bare så sytten filmer, og gikk glipp av for mange av de samiske/urfolksrelaterte (æ synes fortsatt TIFF treng en FFN – Sápmi-bolk for dem av oss som har en enspora interesse for sirkumpolare kortfilmer og dokumentarer).

Men æ lå på sofaen på hotellrommet, i senga på gjesterommet, småsov i kinosalen (mindre enn før, det e fordelen/ulempen med en mer saktegåanes festival, man rekk å sove på natta, må ta pauser?), satt tilbakelent i en sofa på HT, i en stol på Risø, smilte bak munnbindet, tok bilder av filmlerretet bak sprinklan i trappegelenderet på HT, fast takst hvert år, fineste utsikta æ vet om, å snike mæ inn i mørket og se noen minutt av filmen, prøve å kjenne på stemninga i salen, e det noen som snufse, ler, e det en følelse i rommet man kan ta tak i? Siste visninga på siste frivilligvakt gikk æ en runde gjennom salen, sjekka at det va ryddig til neste morra, gikk langs nest bakerste rad og tenkte på alle gangan æ har plassert mæsjøl helt bakerst, grått mæ gjennom en film, enten med vilje fordi verden og omstendighetan (Gravehopping/Odgrobadogroba), eller fordi den snik sæ innpå mæ (Little White Lies/Les Petits Mouchoirs).

Æ gråt i år også, selvfølgelig gjorde æ det, av smått og stort, hulka mæ nesten gjennom deler av Beans, traff på uventa tårer mot slutten av Mr Bachmann and His Class, beit tennern sammen for å ikke gråte av Ali & Ava, men klarte det ikke («en film om to voksne mennesker som finn og prøve å forstå hverandre» skreiv æ til noen), og det positive, kanskje, med manglanes søvnunderskudd og alt det der, e at æ ikke blei mitt sedvanlige sarte sarte hjerte på de siste dagan av festivalen, ikke egentlig. Men selvfølgelig e det en del av mæ som savna det også, det e fint å ikke måtte ta ansvar for egne følelser av og til, bare gråte.

Æ har sagt det til folk æ snakka med underveis, at æ e slutta å planlegge, slutta å tro på ting, æ tror ikke på at æ drar til Tromsø før æ e i Tromsø, tror ikke på at det blir filmfestival før æ e på filmfestivalen, det e knapt planer de siste to åran som har gått som dem skulle, koffor skal nokka være annerledes nu?, og ulempen e jo at æ e blitt dårligere på å planlegge, på å være fornuftig, å gjøre ting æ vet æ burde, for ka e vitsen, når dem like gjerne kan bli avlyst igjen? Men så dro æ til Tromsø og va der, og æ satt på Risø og kikka på folk, bittesmå babyer og hyggelige baristi og tilfeldige besøkende og stamgjester æ nesten hadde glemt finnes, æ gikk gjennom byen og så på menneskan, kjente igjen noen, smilte til noen, bak munnbindet eller uten (skjedde ikke så ofte), va i Tromsø i over en uke, bare det føltes som luksus, sjøl om knapt nokka e sæ sjøl likt nu (til og med HT hadde dem bygd om!), men det e jo fortsatt hjemme, på en måte, på mange måter, det finnes ikke en by æ gjenkjenne så raskt på bilder som Tromsø, de rareste utsnittan, de merkeligste bakgrunnsdetaljan. Og filmfestivalen, bestandig filmfestivalen og folkan, sånn flaks.

by

Om æ skulle skrive en masteroppgave om byplanlegging hadde den sett sånn her ut

Æ har bodd her i fem år nu, og det e noen ting æ e begynt å følge med på, som æ ikke vet om heng sammen med alder, eller bosted. Æ vet ikke om æ ville sett det samme om æ fortsatt bodde i Tromsø eller om æ bodde et helt anna sted – sjøl om det å ikke bo i Tromsø i fem år også gjør nokka hver gang æ e i byen: det æ ser snevre sæ inn. Plassan æ går snevre sæ inn, æ følge den samme ruta, men tingan æ kjenne til stenge eller endre sæ eller forsvinn for mæ, og i stedet for å oppdage nokka nytt hold æ mæ bare enda mer til det æ kjenne nu. I Tromsø betyr det Risø og HT og Rå, og kontinuerlige spørsmål om ka æ gjør med mæsjøl om æ skal ut på kveldstid nu når De 4 roser har stengt? (Æ gikk forbi der, æ tror da æ va i Tromsø under TIFF nu, og turde nesten ikke snu hodet innover for å se om veggmaleriet fortsatt e der, men æ gjorde det, og det e der, og æ trakk et lettelsens sukk og slapp ut et litt tårebefengt et like etterpå. Tenk om dem hadde fjerna bildet bare fordi dem stengte stedet og nokka nytt åpna, det hadde vært forferdelig.)

Og det som e med Tromsø e at det blir mer en turistby jo lenger æ ikke bor der (uten sammenheng forøvrig, tror æ), alt i sentrum som stenge blir overtatt av nordlyssafarikontor og hundekjøringstilbud og bittesmå souvenirsjappe som selg falske samedrakter og -luer og det ene med det andre, og dem skulle sikkert gjerne solgt ordentlige greier, skulle gjerne ha vært nokka anna enn bidragsytera til den strukturelle rasismen som omfavne oss alle, men det e turistan som vil ha det, og de ekte varan e så dyr, ingen har råd til å bruke så mye penga, når dem heller kan selge falskt småplukk laga i Kina. Det her e ikke en original innvending.

Det e heller ikke poenget, for æ har flytta fra Tromsø, og æ har flytta til Mo. Æ bor her nu, æ bor her såpass mye at når folk spør om æ skal bli så svare æ «æ tror det», æ fortell dem at æ skal kjøpe en leilighet nærmere sentrum, æ skal i hvert fall bo her lenge nok til at det virke fornuftig å kjøpe en leilighet før æ flytte, om æ flytte. Kor lenge kan man bo på et sted, når det stedet e Mo? Æ vet ikke. Mo e et sånt sted man flytte til om man får sæ jobb her, eller man flytte tilbake etter å ha studert, eller man blir her for alltid og kanskje man får fire barn før fylte tredve, det e et sånt sted kor æ ser folk på min egen alder og dem har nokka som ligne på tenåringsbarn, mens alle æ kjenne som e sånn cirka på min alder endelig e i ferd med å få barn, nu når dem har tid/penga/lyst/partner.

Æ vet ikke kor lenge æ hadde bodd her før æ innså at «Mo e en hytteby» e en sånn frase man bare må forsone sæ med å høre tritt og ofte, Mo e en hytteby, folk her har hytte, så fort dem e etablert reise dem ut på hytta hver helg og trives der. Det e en hytteby og det e derfor det skjer så lite. Æ påpeke fra tid til anna at æ synes det har endra sæ bare på de åran æ har bodd her, æ vet ikke om det e sant, kanskje æ bare e blitt hjernevaska, har utsatt mæsjøl for Stockholmsyndromet, men det føles sånn? Det e litt mer greier enn det va da æ flytta hit, ting som skjer, kaffebara og kafea, sjøl om man ikke kan sammenligne sånt når man kommer flyttanes fra Tromsø, det ville være storforlanganes.

Og det e to ting æ følg med på som æ ikke tenkte over tidligere. Det ene e at dem kutte ned trær her for et godt ord, eller nokka tilsvaranes. Æ kommer stadig vekk vandranes et sted æ ikke går så ofte, eller et sted æ går nesten hver dag, og oppdage at dem har skjært vekk enda mer, kutta ned rubbel og bit av buskeveksta her og saga ned noen skrekkelig høye skrekkelig gamle trær der, tre etter tre forsvinn både privat og offentlig, og æ lure på koffor æ reagere sånn på det. Æ vet ikke. Eller, det forholdet enkelte æ kjenne har til dyreplageri e det forholdet æ har til å skjære ned trær fordi man ikke ser nytten i at dem står der. Det virke bombastisk, som en overdrivelse, men det har hendt at æ nesten gråter når æ ser kordan enkelte trær e beskjært. Æ føle mæ like teit hver gang, men ka e vitsen med planteliv når det skal reguleres i så stor grad? Trær voks som dem sjøl vil, det e ikke demmes feil at vi sett opp gjerda vi prøve å holde dem innafor.

Det andre e kor tenåringa får henge. Amfisenteret i byen hadde pussa opp et område og laga det ekstra fint for ungdomman som bruke å være der, det e utfor en kafé, så i et område uten spiseplikt, som sådan, dem kan – så vidt æ har forstått – være der uten å måtte handle, og det slo mæ som overraskanes at senteret gjør nokka sånt, fordi det jo e det motsatte av ka man ofte regne med at dem e interessert i. Og den ene kiosken i byen hade også pussa opp, og fått inn flere og hyggeligere sitteplassa, fordi dem tenkte på ungdommen som bruke å være der. Æ vet ikke kor ungdommen på Mo heng, det e et ungdomshus her, men æ antar det e som Tvibit va da æ va ung (sjøl om det jo knapt rakk å åpne før æ va for gammel), greit nok at det va et tilbud, men vi dro jo ikke dit. Gudan vet koffor, men sånn va det bare, det va et sted for folk med andre interessa enn oss, vi kunne gå på konsert der, men ikke ellers, det va ikke interessant. Og æ tror ikke biblioteket her i byen egne sæ for ungdomma som vil henge og kanskje bråke og i hvert fall være ung, æ e der ikke så ofte sjøl, men æ synes aldri æ har sett gruppa av ungdomma, dessuten tenke æ at det finnes en terskel for å gå på biblioteket også, når man e vokst opp med ideen om at man ikke skal bråke der, du skal lese bøker eller låne bøker eller gjøre nokka, du skal ikke gå dit og sitte og stirre ut vinduet og kanskje snakke laust og fast med noen du kjenne, med mindre det skjer nokka spesielt der e æ sjelden høylytt på biblioteket, æ vil ikke bråke, lage lyd.

Og det e nu det burde være en konklusjon her, nokka som trekk trådan sammen, men ka e sammenhengen mellom å kutte ned trær og å bygge kommersielle rom kor ungdommen kan oppholde sæ med minimale økonomiske innskudd? Kanskje nokka med å være en industriby? Prioriter at menneska skal trives i å oppholde sæ i kommersielle rom, kutt ned trær som kommer i veien for ka enn menneska har bestemt at dem e i veien for, æ har av og til lurt på om Mo tar så lett på å hugge ned trær fordi dem historisk har tatt så lett på å starte gruvedrift og industri? Og som ledd av det så bruke man sine kommersielle rom for å gjøre rom for de folkan man ikke unnslipp og som man kanskje vil rekruttere til framtidige kommersielle interessa?

Æ tror det blir for banalt, for enkelt, æ tror ikke man kan bygge opp en hel by på så instrumentelt vis, men noen ganga lure æ litt på ka det e med den her plassen, for det ligne ikke stedet æ flytta fra, sjøl om heller ikke stedet æ flytta fra lenger ligne på sæsjøl – det eneste som e konstant e endringan, sier dem, og kanskje va det derfor Obstfelder blei forvirra, plutselig så han opp og visste ikke lenger ka han hadde fulgt med på, og ka han hadde glemt å legge merke til?

by

Det e så mange dela i et liv

Det va litt over halvveis i dagens togtur fra Bodø til Mo, mens æ hørte på ti av tolv sanga på Ani DiFranco-albumet Which Side Are You On?, at det slo mæ. Det finnes menn hvis eneste grunn til at dem flørte med mæ e at dem regne det som trygt. Det e ufarlig å flørte med en skikkelig feit dame fordi alle skjønne at det ikke betyr nokka.

Det gjør mæ ingenting, fordi æ e min fars datter og min modus operandi egentlig e å flørte med alle som smile til mæ, æ bare lar være fordi æ vet det ikke e lov, ikke bare fordi æ e en skikkelig feit dame, men fordi man risikere at noen tror det betyr nokka når man e ung og uknytta, og dessuten e æ, med jevne mellomrom, for beskjeden for sånt.

Det e knapt poenget, uansett, bare enda en oppdagelse i rekka av oppdagelsa knytta til livet og kroppen, og æ har ikke dårlig sjøltillit, men æ har liten tillit til andre menneska, det e en nært usynlig men vesentlig forskjell.

Æ satt på en kaffebar i Bodø før avreise, etter avdelingssamlinga, venta på at klokka skulle være mye nok til at æ måtte starte til togstasjonen, va på Cielo melkebaren fordi det e et sånt sted æ titt og ofte drømme om skal eksistere på Mo og dessuten jobbe det æ enn så lenge e sikker på e Nordlands kjekkeste barista der, en mann som bukke når han spør ka du skal ha, og gjør det på en sånn måte at det funke, og æ hadde funnet fram iPoden fordi det va ganske mye folk og dertilhørende bråk der, scrolla mæ fram til Ani DiFranco-albumet, de ti av tolv sangan æ ville høre på,

for sjøl om æ aldri har vært så sur på Nick Hornby som den gangen æ leste 31 songs og han mente at Ani DiFranco hadde vært så mye bedre om ho holdt sæ til å skrive sanga om kjærleik, ikke politikk, tenke æ det om akkurat de to sangan på Which Side Are You On?, tittelsporet særlig, men også «Amendment» delvis, det e for mye politikk i et album æ e ganske sikker på handle bare om kjærleik, sjøl om politikk også e kjærleik og det e kanskje mæ det går på, mest av alt, med de to sangan. Man kan ikke si at folk burde skrive bare om kjærleik, det e faktisk ikke lov til å si sånt om noen som på mange måta har vært instrumentell i sjangeren sint-dame-med-gitar og det som har dukka opp i etterkant, men man kan hoppe over sanga av og til, når man tenke mer på livsvisdom enn politikk,

for det e det som e med Ani DiFranco, som æ satt der og tenkte på, fordi æ kjøpte min første Ani DiFranco-CD – som også va den første CD-en ho ga ut, den sjøltitulerte – for snart seksten år siden, desember 1997 og det betyr at æ har hørt på ho i over halve livet mitt. For øyeblikket et halvt år lenger enn halve livet mitt, men mer og mer etterhvert, åpenbart, det e sånn matematikk fungere. Men det som e med ho, som slo mæ mens æ satt ved et av de høye bordan på Melkebaren og dingla med beinan, e at det å høre på ho nu e som å få en klem av et menneske du stole fullt og helt på. Det e trygt og velkjent, det e et varmt ullteppe en kald kveld. Og likevel e det stadig nokka nytt der, frasa æ aldri har hørt på den måten før, og det e det som e med Ani DiFranco, at æ har hørt på ho så lenge og ho har bestandig vært hakket eldre enn mæ, og sangan hennes har vært nokka å vokse opp mot, nokka å tro på, en storesøster som peke dæ ut en retning du ikke visste at du kunne ta,

så æ satt der og hørte på «Albacore», fordi æ på turen til Bodø tenkte på linjan «I’m no blushing girl, no innocent dove/it took me a long time to find love», og det e en trygghet i det, innså æ mens æ satt på Melkebaren og vurderte å gråte litt, at ho æ har hørt på i seksten år sier «det kan ta tid, men det e verdt det».

Og det e banalt, åpenbart e det banalt, det e på linje med at kjærleika kommer når du minst vente på det, du finn noen når du slutte å leite, det e massevis av fisk i havet (og ikke alle e gift), alle frasan æ sikkert kunne fått noen til å fortelle mæ om æ klaga min nød og oppdaga at æ ikke ville være aleina,

men en del av det e tilvenning til å bo på Mo – og æ innså under en av forelesningan på avdelingssamlinga at æ har integrert ranværing i kordan folk snakke, nu e det det som e normalen, tromsødialekt e en hyggelig overraskelse (men skikkelig brei helgelending e fortsatt verdt et lykkelig lite sukk) – fordi æ har vokst opp i en universitetsby omringa av folk som e intellektuelle og kulturarbeidera og attraktiv på så mange måta æ aldri før tenkte over, før æ kom hit.

Og det høres så fordomsfullt ut, og æ vil ikke være fordomsfull, men Mo e ikke en universitetsby (enda, og innen Campus Helgeland gir avkastning e æ for gammel til å gå på student/studinejakt) og kor finn man de intellektuelle utfordringan når man knapt går på nokka kulturelt? Dem dukke sikkert opp etterhvert, men i Tromsø visste æ kor æ fant dem, i Tromsø kunne æ gå og høre på folk snakke om ting som gjorde dem penere og penere jo flere smarte ting dem sa, og Mo e ikke Tromsø.

Og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø bare deilig, Tromsø e en by stappfull av linje mellom folk æ aldri blir kvitt enten æ vil eller ikke, noen kjenne noen og alle kjenne alle så lenge miljøet du e i e lite nok, og noen ganga e det at Mo ikke e Tromsø et savn, men det e like mye at livet mitt endra sæ etter at æ begynte å bruke nesten åtte tima hver dag på kontoret.

Og æ like kontoret, æ like de to æ jobbe sammen med på samisk, æ like seksjonen æ jobbe i, æ like avdelinga, æ like arbeidsplassen og æ vet ikke kor dypt æ måtte ha mislikt Mo for å ville slutte der nu (all den tid æ har minst tredve år igjen i arbeidslivet vil æ ikke si at æ skal bli for alltid, for alltid e minst tredve år, og det e altfor lenge til å legge plana), men æ vil kjøpe en leilighet på Mo, æ vil bli bofast her, bo et sted som e mitt eget, og det gjør enkelte ting vanskeligere,

men Ani DiFranco syng «If you’re not getting happier as you get older, then you’re fucking up» og «every time I open my mouth/I take off my clothes/and I’m raw and frostbitten/from being exposed» og det e kaldt på Mo, kaldere enn æ e vant til, men æ lære mæ å holde varmen på måta æ ikke har prøvd før, æ blir eldre her, og æ vet ikke om æ finn det æ leite etter, men æ har aldri vært god på å leite uansett. Æ ramle stort sett over ting æ ikke visste og oppdage at æ like dem sånn.

by

Ka e «sterkt» på samisk bortsett fra samisk?

Æ hørte på Lawra Somby joike i går, etter at han hadde sagt «som artist og offentlig person e man ofte ekstra utsatt for all diskrimineringa som foregår» og æ tenkte automatisk på at æ ikke har tenkt over, egentlig, kordan det måtte være å skulle spille konsert og bli mottatt av (minst) hundre Kiwiansatte i de grønne liksomkoften æ enda ikke har tilgitt dem (æ tilgir sakte, æ ga opp Kiwi), ka gjør man i sånne situasjona? Av og til nekte man å spille, av og til sier en av arrangøran at det tydeligvis e i demmes kultur å gjøre sånt, «interne stridigheter i det samiske samfunnet» kan ikke dem legge sæ opp i (det va nokka sånt dem sa, sjøl om æ ikke har teksten her, sjøl om det e en stund siden, 2010),

men det va ikke poenget, det va bare et øyeblikk, han sa det, og så sa han at han ikke visste ka han skulle joike, at han hadde tenkt på det, ka e det som e passanes å joike som kulturinnslag på en fagdag om diskriminering av samer, «men så endte æ opp med det her», og æ vet ikke ka joiken han endte opp med hete, æ har en vag følelse av at æ har hørt han joike den i Adjágas-sammenheng, en gang for lenge siden (da det va by:Larm i Tromsø?), men det kan jo hende æ tar feil, det kan hende det bare va nokka som ligna,

men han joika den, det va en sånn joik som starta ganske stille, hør for dæ Ravel’s «Bolero», men med bare én stemme, bare én person, det starte stille – dog ikke så stille som «Bolero» – og så bygge det sæ opp, bit etter bit, og i starten tenkte æ at det va pent, Lawra Somby har en nydelig stemme, han e en fryd å høre på uansett, og etter en liten stund skjønte æ ka det va han gjorde og til slutt va han uten mikrofon (han trakk den lenger og lenger unna, han hadde den da han starta, da han snakka, da æ tenkte «skjelv han litt i stemmen?» og tenkte på Frode Fjellheim på Sametingets kunstnerkonferanse i september (eller va det august?), for han holdt et innlegg og det va visstnok første gangen noensinne Fjellheim hadde gjort nokka sånt, og det e nokka med de her folkan som ser så sjølsikker ut når dem står på en scene foran hundrevis av menneska, og forskjellen når man skal snakke – formulere dæ med ord som ikke e ferdig tonesatt – til kanskje femti (på en god dag), tenk at det ene gjør en nervøs, at det andre e nokka man e vant til, det e litt betrygganes å vite)

men han hørtes i hele salen, stemmen til Lawra Somby fylte hele salen i Verdensteatret og til slutt tenkte æ «kordan skal han avslutte det her?, katti e det stopp?», og til slutt brølte han, før det glei over, før det avslutta brått og blei til klynking, jamring, og æ satt der med gåsehud gjennom store dela av seansen og så på de litt tomme blikkan til enkelte og æ tenkte «skjønne du ikke at det her e kunst?», kanskje dem ikke gjør det, men æ skjønte det, æ satt der og hadde gåsehud og visste ikke kor æ skulle gjøre av mæ og æ hadde litt lyst til å gråte, fordi æ tenkte på joikeseminaret æ sneik mæ til å delta på, på all den teoretiske kunnskapen dem diskuterte, all den teoretiske kunnskapen æ ikke innehar, men æ vet i det minste at den e der?, æ håpe det tilgir mæ, sjøl om æ ikke kan joiketeori vet æ at den finnes, æ vet om begrepsapparatet, kordan man kan drøfte joik som kunst sjøl om æ ikke kan det,

men Lawra Somby kan det der – i det minste dela av det, mye av det, nokka av det, nok til å gjøre praksis av det – og da han va ferdig satt æ igjen med en tomhetsfølelse, men en metta tomhetsfølelse, som om æ hadde lest Jan Erik Vold enda en gang: «DET ER HÅPLØST / OG VI GIR IKKE OPP», for det e sånn det føles, det har æ sagt før, det e så mye som mangle i forholdet mellom det norske og det samiske, og uansett kor mangle læreplana og lova noen vil slå opp i for å vise fram at det samiske skal inkluderes, så hjelpe det ikke når læreran ikke kan nok, og læreran kan ikke nok fordi dem ikke har lært nok, og læreran har ikke lært nok fordi lærerutdanninga ikke kan nok, og lærerutdanninga kan ikke nok fordi samfunnet ikke kan nok, og samfunnet kan ikke nok fordi læreran ikke kan nok, og vi sitt fast i en ond sirkel av fordomma alle burde ville ut av, men det e så mange som ikke vet at dem sitt fast, og noen av oss – andre i større grad enn noen, mange i mye større grad enn mæ – står utfor og sier «se her», «sånn e det», «nei, det stemme ikke» og prøve å dytte kunnskap på folk, begynne med folk vi like, folk vi vil omgås, håpe på at det sprer sæ utover, håpe på at folk kan tenke at «æ kjenne en same som e sånn, og så kjenne æ en same som e slik og ergo kan man konkludere med at ikke alle samer e lik, så om noen hevde det kan æ si «Nei, e du teit, hadde du noensinne sagt det samme om nordmenn, om noen?’»,

men det e optimistisk, og det spørs om det skjer og det spørs om noen har tålmodighet nok til å vente på at det skal skje, men vi hold nu på, og da hele greia va over sa noen «ka e egentlig «sterkt» på samisk» og æ visste ikke, men akkurat i går va det Lawra Somby og det va alt æ trengte å lære på fagdagen.

by

dansa dikt og døde mødre. For dette er det verdt.

Æ huske ikke ka det siste æ skreiv va, hvilket antakeligvis betyr at det e for lenge siden æ har sagt nokka. Det blir sånn av og til, sjøl om æ vil si nokka, sjøl om æ vil si alt, så får æ ikke til. Æ vil blogge om Les miserables, æ har et halvferdig blogginnlegg ligganes om det (kortversjonen: ikke min type teater), æ vil definitivt skrive om Ordkalotten og æ vil kanskje skrive nokka om samlinga, æ vet ikke, æ vil vil vil si nokka om «For dette er det verdt», danseteaterforestillinga som hadde premiere under Ordkalotten. Men æ vet ikke ka æ skal si.

Ikke nødvendigvis om forestillinga som sådan, men kanskje om alt, om alt som heng sammen, eller om alt som ikke heng sammen, kæm vet. Æ e så himla velartikulert! (Æ sendte noen av blogginnleggan mine til foreleseren, fordi vi hadde en samtale om skriving, og sånt, og ho sa at æ har en tydelig stemme, men at dem e ganske pratsom, og det har ho jo rett i. Den kortfatta stramme stilen blir muligens aldri helt min greie. Æ skal ikke bli hverken Tor Ulven eller Raymond Carver, så det e sikkert like greit.)

Men jo, dansedikt. Æ så dem to ganga, fordi det e sånt æ gjør. Den første gangen va på premieren, og den andre gangen va sisteforestillinga, da to av danseran ikke deltok fordi mora demmes døde.

Det sto i programmet, i introduksjonsteksten, at ho va alvorlig syk, at ingen visste kor lenge ho kom til å leve, men dem håpa jo på til jul, man håpe vel alltid på «enda litt til», dem hadde kanskje håpa på etter forestillingsslutt.

Æ vet ikke, det va litt fælt å se på andre gangen, å vite akkurat ka som mangla og å vite at det mangla fordi noen va død. Men samtidig va det, og æ har sagt det her tre ganga og æ har sagt «sjøl om æ vet at det ikke e lov å si» hver gang, interessant å se kordan hele stykket endra karakter. Å se ka som mangla, eller kom til, da de to danseran mangla. Det må også sies at til forestillinga på onsdagen visste æ ingenting om den døanes mora, æ tror ikke dem hadde programmet ferdig til da, så det sto ingen plassa, det va bare noen som snakka før forestillinga, i et lydspor, forskjellige folk snakka om perspektiva på livet, om ting dem e takknemlig for, om alt dem har, noen hadde hatt kreft, levde uten den nu, satte pris på perspektivet det ga dem.

Det e fem poeta involvert, dem dreiv med varieranes grad av opplesing og fysisk performativ deltakelse, de fem e Henning H. Bergsvåg, Eirik A. Skrede, Marte Huke, Morten Wintervold og Olava Bidtnes. Æ hadde hørt to av dem lese før, de tre andre har æ bare hørt om, bortsett fra at æ leste Olava Bidtnes i sommer, og stadig sto foran poesihylla på Tana bibliotek og vurderte å lese Marte Huke. (Grunnen til at æ ikke gjorde det va at Fire årstider va så stor, reint fysisk. Ikke va den registrert heller, så æ hadde sikkert endt opp med å få den.) [presisering: Tana bibliotek har visstnok – muligens ikke overraskanes – ganske dårlig statistikk på poesiutlån, så det hende at dem ikke e så nøye på registreringa av poesibøker som kommer, men bare sett dem rett i hylla, sånn at om noen vil låne dem, kan det hende noen får beskjed om at «du kan bare beholde den boka, om du vil». Og det vil jo noen gjerne, så æ økte poesisamlinga mi med et sted mellom fem og ti titla, det e ikke dårlig når det gjeld norsk samtidspoesi.]

Kort oppsummert likte æ forestillinga. Lengre oppsummert så va konklusjonen etter første besøk «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at [mannlig poet som ikke va Wintervold eller Skrede] va kjæresten min» (fordi æ gjør mitt beste for at alt æ sier om nokka skal være saklig og relevant). Litt lengre oppsummert likte æ helheten i stykket bedre etter andre gang, det va lettere å se hele greia under ett, første gangen va det mer sånn «den delen likte æ virkelig godt [ergo kjæresteønske?], den delen e æ litt ubestemt på», i tillegg til at det å se dans uten musikk, bare med stemme som bevegelsesbunn e ganske rart.

Så det va greit å vite ka som kom da æ så det andre gangen, at musikken stort sett dukka opp da det ikke va mye dansing som foregikk, å prøve å gripe fatt i kordan de to bestanddelan hang sammen, å se stemmen i dansen, og å høre bevegelsen i ordan. Det e vanskelig å forklare, men det va fint å observere.

Nu skulle æ prøve å trekke fram ka æ likte best, men æ vet ikke lenger, æ tror æ likte alt like godt, æ likte å se kordan den utageranes stemmen til Eirik A. Skrede («han e veldig glad i pederasta, e han ikke?») gjorde sæ bedre med en danser enn æ synes den gjør sæ aleina, når ho kunne ta plass sammen med den, og dem blei nokka større, men samtidig kanskje mindre påklistra. Og kor imponeranes det va at han huska all teksten utenat, at han resiterte, framførte, helt uten manus. (men at æ ikke skjønne koffor dressen hannes va så stor)

Æ likte Olava Bidtnes og den mannlige danseren, måten ho e så velorganisert, ser så ordentlig ut, en gammel dame som har orden på ting, og han va utageranes, han krevde plassen ho knapt snakka om i teksten, men som det va åpenbart at ho ville ha.

Og samspillet mellom Marte Huke og danseren hennes (æ har ikke navnet på danseran her og nu), dem va kanskje det paret som gjorde minst inntrykk der og da, men det sitt likevel igjen nokka, teksten hennes va bra, sjøl om æ ikke lenger huske den, æ lot mæ geleide med.

Og Morten. Æ vet ikke. Første gangen glemte æ å se på danseren som dansa mens Morten leste, andre gangen va ho ikke med, og Ida snakka om tomrommet det etterlot sæ, men æ fikk ikke helt tak på det likevel, Morten e så performativ i sæ sjøl? Æ vet ikke, men når æ tenke på det skulle æ kanskje ønske Morten hadde en mannlig danser, æ lure på kordan bevegelsesrom det hadde gitt i teksten, kordan det hadde vært, hos Eirik A. Skrede og Henning Bergsvåg va det performativt logisk (det hørtes ut som et bra begrep du) at det va kvinnelige dansera, akkurat som det virka performativt logisk med en kvinne sammen med Marte Huke, og hos Olava Bidtnes tror æ det fungerte best med en mann, men æ tror det kunne fungert uansett hos Morten. Æ vet ikke?

Det e uansett et stykke som hadde fortjent et sett mer sammenhenganes tanka enn akkurat det her, men dem sier jo at har du ramla av hesten e det viktigste å komme sæ på igjen, æ får satse på at det e sant og håpe på at æ blir mindre pratsom og mer meddelsom til neste gang, at æ kanskje klare å mene nokka, å si nokka. Eller kanskje æ må hive mæ på dansinga, kanskje æ må begynne å videoblogge og å bare forklare mæ med hjelp av bevegelsa. Det går sikkert bra, æ har ikke så mye å si for tida, uansett, æ bare bruke for mange ord.

tillegg, to daga seinere:

Æ leste gjennom igjen (æ like det æ sjøl skriv best av alt), og fikk litt dårlig samvittighet fordi æ ikke egentlig nevnte den første delen, den med Henning H. Bergsvåg og danseren med et ord (eller bare med noen få upassanes ord as is my wont), fordi den va så effektiv i å sette tonen for stykket som helhet, det va tid, utforsking av bevegelsa gjennom ord, det va en form for intimitet mellom to menneska som tidvis knapt rørte ved hverandre, det va nærhet i det, han sto på en stol og leste, ho rørte på sæ, så av og til ut som om ho va mest fascinert av kordan en kropp kan bevege sæ

(og det e det som e mest attraktivt i dans, for mæ tror æ, alle de små bevegelsan danseran gjør som for å bekrefte sin egen fysiske tilstedeværelse, den kroppskontrollen dem har, i motsetning til andre av oss som veive rundt og svaie uten at det e meninga, som aldri helt vet kor vi har arma og bein, som sitt feil og sitt urett og som altfor sjelden stoppe opp og tenke at det e et herrens mirakel – muligens bokstavelig – at vi har fingra, at vi kan ta på oss sjøl, på hverandre og æ har tenkt på det, at om æ skulle miste en sans, så ville æ mest sannsynligvis fått panikk om det va muligheten til å føle, til å kunne ta på ting, skarpe kanta, myke overflate, ka som helst)

det va et samspill i teksten, en tekst æ ville sammenligna med den første delen i Alle med lungar kopla saman, mest sannsynligvis fordi æ har lest ganske lite sånt, og dem fikk mæ til å tro på historien, på alt. Og det virke feil å ikke nevne det, sjøl om det va akkurat det æ mente med «da æ så den første delen skulle æ litt ønske at […] va kjæresten min», men det e kanskje ikke så lett å forstå for noen som ikke e inni hodet mitt. Og siden dokker ikke e det virka det like greit å klargjøre det nu, når æ kanskje har litt grep på ka æ tenke. (om æ noensinne har det)

tillegg slutt