Plassering av poesien i min interne litteraturhistorie

Hovedgrunnen til at æ kom tilbake til Tromsø i går kveld, og ikke blei i Oslo så lenge som overhodet mulig, e to. (Hovedgrunnen til at den forrige setninga ikke heng sammen, syntaksmessig, e for å more Ida, ingen grunn til bekymring.) Den ene e premieren på Hamlet på HT imorra. (Æ advare dokker, æ har store plana om å skrive et blogginnlegg med tittelen «Heite Hamlet på HT» (evt «HT HT Hamlet» – så lenge Hamlet e heit e ordspillmulighetan endeløs!))

Den andre, og viktigere grunnen akkurat nu, e poesifestivalen Spark, som e sparka i gang for første gang. Så i kveld va æ på biblioteket for å høre på poeta. Det starta med en liten åpningstale av Liv Lundberg, før Monica Aasprong, Morten Wintervold og Eirik A. Skrede, i samarbeid med cellisten Bernt Simen Lund, hadde en opplesning. Eller, det va tre separate opplesninge, dem bytta på det. Aasprong starta, med et langt dikt om trær; det va fascineranes, og musikken – som Lund loopa og skapte intrikate melodia med – gjorde sitt for å underbygge det ubehaget teksten skapte. Mannen som satt bak mæ (som ikke bestandig va så flink til det der med å være stille) sa at det va litt sånn «The Shining-stemning» over det, og det tror æ han har rett i (uten at æ har sett filmen).

Morten leste en avart av segmentet om geirfuglen i Oldemor, du er med barn – det hele starta med et opptak kor han ramsa opp alle de ørten fuglan som e på rødlista – det va tilfredsstillanes å høre på. Det føles som en i overkant enkel konklusjon, men det e liksom det æ ende opp med: å høre på Morten lese e tilfredsstillanes. Kanskje e det fordi æ har fulgt utviklinga? Og fordi han e blitt flinkere?, måten han bruke stemmen på e så bra, og så e det nokka med at æ like å se på han, å se det mennesket i spenn som framføre nokka – det føles bra.

Eirik A. Skrede, derimot. Den største ulempen for mæ når det gjeld han e min instinktive misliking av folk som rope. Den andre ulempen – som ville vært en større ulempe om han roa ned ropinga, men som nu drukne i bråket – e den stadige tilbakevendinga til et slags analfiksert språk æ ikke gidd å forholde mæ til. Begge dela e mine særdeles subjektive tanka om ka æ «vil ha ut av» et verk – sjøl om æ vet at æ ideelt sett burde møte ethvert verk på dets premissa – og derfor føles det feil å si at æ ikke like det han gjør, fordi æ frykte at folk les det som at æ mene at det han gjør e dårlig, når det æ vil si e at det han gjør ikke fungere for mæ.

Dessuten blir det åpenbart – særlig når man sammenligne han med Morten Wintervold, og Erlend O. Nødtvedt som også leste – at det [æ antar] han prøve på ikke fungere som han vil, fordi Nødtvedt og Wintervold gjør nokka lignanes, og dem gjør det så mye bedre. Æ e forøvrig også av den fordomsfulle typen som har litt tro på det der med at jo høyere du snakke, jo dårligere e poenget ditt. Og når du rope, gidd æ ikke følge med. Så æ konkluderte med at det godt kan hende at Skrede på et tidspunkt blir en poet æ kommer til å like, men det skjer ikke enda.

Forøvrig hadde æ helt glemt at Erlend O. Nødtvedt skulle komme, så æ blei kjempefornøyd da æ så det i programmet, fordi æ leste mæ gjennom begge diktsamlingen hannes mens æ va i Oslo. Leste mæ gjennom, ikke leste, fordi det va det æ gjorde: æ starta på side én og pløyde gjennom til det tok slutt. Ikke en ideell måte å konsumere poesi, men noen ganga fungere det som en start. Og det å skulle lese Nødtvedt etter å ha hørt han lese høyt e helt fantastisk – bortsett fra at æ kommer til å prøve å få til de fantastiske skarre-r:an, og det går ikke. (Dem ligg som et bakteppe gjennom hele boka, når æ les dem, den rullanes r-en som går som en rød tråd og trekk sammen og trykke ut; æ skulle ønske æ va bedre på å imitere dialekte.)

Men kveldens definitive høydepunkt va Steinar Opstad. For han hadde æ ikke nokka som helst forhold til fra før av. Først starta det med at Steinar Opstad og Henning Howlid Wærp prata sammen. Det vil si, det starta med at Henning Howlid Wærp prata, i det som føltes som en blanding av en forelesning, et framlegg og en muntlig eksamen – æ e litt usikker på kæm som spilte kordan rolle, og Opstad fikk bryte inn med et og anna svar, som stort sett begrensa sæ til «Ja, sånn kan man vel si det …» og lignanes.

Det tok sæ betydelig opp etterhvert, og Opstad kom med noen fantastiske utsagn som traff hjertet mitt midt i det mykeste. På et tidspunkt sa han «Er man veldig glad i stillstand [om at han leve et rolig liv], er man også veldig glad i det plutselige … opprøret» og da hadde æ litt lyst til å reise mæ opp og rope «Sånn e det!» for det har æ aldri tenkt over. Men sånn e det – æ like livet mitt ukomplisert, stille, men impulsive handlinge, plutselige omveltninge e nokka av det beste som finnes (med forbehold, selvfølgelig, æ vil jo ikke at huset skal brenne ned og anna negativt), å kunne leve et liv med eksplosive glimt av muligheta gjør det helt greit å for det meste forholde sæ rolig, gjør at det foretrekkes. (og æ bare, den setninga va fin, nu handle den om mæ mæ mæ.)

Ellers sa han ting som «Jeg er ikke så glad i ordet kjærlighetsdikt – er ikke alle dikt kjærlighetsdikt? – men jeg har et her, har jeg ikke?» og på et tidspunkt, mens han snakka om redaktøra og tekstarbeid sa han «jeg liker å bli kjørt litt hardt» og så kunne man se på ansiktet hannes at også han har en indre fjortenåring som stoppa opp og tenkte «… ka va det æ sa? HAHA!» (da blei æ glad, for æ har en indre fjortenåring som ikke bestandig e så flink på å forbli intern).

Og egentlig e det nu æ burde komme med fornuftige, intelligente utsagn om diktan hannes, æ burde ha fulgt med og dermed kunne plassere dem litteraturhistorisk, trekke sammenligninge – det va det æ tenkte mens æ gikk hjem fra bussen: ideelt sett burde æ nu være gammel nok til å – om æ ikke har en stipendiatstilling – i det minste kunne snakke som om det e det æ ønske mæ, snart. Men nei, æ vil ikke. Æ vil si at æ hørte på Steinar Opstad, og han sa noen fantastiske ting om livet og om verden. Han sa nokka om at han skriv stille dikt (æ tror det va det?) fordi han som regel e redd; det va nokka i måten han konstanterte det på, sånn e det, han e et menneske som e redd, derfor skriv han som han skriv (sjøl om det virka som den siste samlinga, Avhymninger ikke nødvendigvis passe inn i den redde ramma).

Æ vil ikke forholde mæ til det på akademisk vis, æ vil heller kunne si det her: æ hørte på Steinar Opstad, og det va skikkelig fint, men mest av alt brukte æ samtalen mellom dem to på å tenke at han har skikkelig fint hår, og å la mæ fascinere av de små rynkan i ansiktet hannes, linjan i det. Og da æ ikke gjorde det noterte æ ned de delan av samtalen som føltes som om dem kunne ha handla om mæ, som føltes som om Steinar Opstad hadde sett ka æ gjorde mens æ va i Oslo – spoiler: ikke veldig mye, sett ut vinduet, nytt peisen – og beskreiv et liv som e et liv æ kunne tenke mæ.

Dessuten leste han to nye dikt, og da han avslutta det siste – det handla om Jon som døde, og et barn som trodde diktets jeg va faren sin – virka det som om han ikke va så langt unna å være på gråten. Og æ fikk litt lyst til å fortelle han om den gangen æ va på Adjágaskonsert (en av de ganske mange Adjágaskonsertan det etterhvert har blitt), og bandet hadde eksistert i minst to år, og Sara Marielle Gaup joika «Guorus fatnasat» («Tomme båter») – som handle om et vennskap som gikk over, et menneske man mista kontakten med, en person som gikk andre veia enn sangeren (æ har hørt forklaringa/bakgrunnen til sangen under cirka alle konsertan æ har vært på) – og da ho va ferdig tørka ho tåra, bandet hadde truffet rette feelingen, publikum va med, ho ga alt, og sjøl om det sikkert va hundrede gang – minst! – at ho joika den låta, så va det fortsatt der, det som i utgangspunktet gjorde det verdt å skrive.

Og det nevnte Steinar Opstad også, at det å lese diktan i de tidlige samlingan, det e så mye rundt dem, det e så mye han huske rundt hvert dikt, at det å skulle møte dem igjen kan være ubekvemt.

Og æ tenke at å være den som har skrevet teksten gjør at du må forholde dæ til den på et helt anna plan enn den som bare les den, som bare kan tolke.

Og det e ikke et akademisk briljant poeng, det blir ingen litterære mesterverk av den typen tanka, det blir ikke en stipendiatstilling på mæ med det første, men det æ tenkte, mens æ gikk hjem fra busstoppet, e at det e helt greit. Æ vil tillate mæsjøl å være entusiastisk, å være full av malapropos, å trekke linje der dem ikke nødvendigvis e, å tenke mer på følelsen æ satt igjen med enn ka æ tror poeten ville si – det e der æ e i livet mitt, det leve æ godt med, som oftest, æ kan forsvare det for mæsjøl.

Æ vil heller skrive blogginnlegg – på dialekt, som skremme folk unna; på dialekt som skremme folk unna – enn akademiske artikla, vil kunne konkludere det her med at æ hadde mest lyst til, etter at kvelden va over, å spørre Steinar Opstad om æ kunne få en klem, enn å skulle komme med et briljant poeng om kor han kan plasseres litteraturhistorisk.

Og enn så lenge skal æ tillate mæ det – e æ heldig finn æ en dag muligheten til å kombinere. I verste fall blir æ plutselig voksen og akademisk uten å vite kordan det skjedde. Æ kan leve med begge mulighetan, æ kan slite fingran på tastaturet og leve med at dette altså e ting som dem e.

alt ondt æ gjør mot mæsjøl mens æ tror æ jobbe for positive resultata

Dagens høydepunkt va ikke at æ stort sett hørte på Gas Station Roses av Natalia Zukerman, sjøl om det e et fantastisk album og æ e hals over hode forelska i linje som «I’m an old suitcase/in the corner/covered up in stickers/of all the places that I’ve been/I’m looking for someone/to come unlock me/someone to come around/and spin my little wheels» og «You’re smarter than me and I like it that way […] you think I am prettier than I am» og melodilinjan og æ har litt lyst til å danse vals til halvparten av sangan hennes og æ danse ikke, særlig ikke vals – æ valse oftest bare over andre (neppe sant, egentlig, men æ klarte ikke la være).

Høydepunktet va heller ikke å sitte på C8 og høre på søte små ex.phil-studenta som va kjempenervøs før eksamen – dem fikk mæ både til å føle mæ gammel og til å sette pris på akkurat det.

Høydepunktet va ikke å lese hverken DN eller iTromsø; det e vel et dårlig tegn om å lese iTromsø skulle være høydepunktet i dagen min. DN kan av og til være et høydepunkt, men iTromsø, liksom, det skulle tatt sæ ut!

Høydepunktet va – imponeranes nok – ikke å få bekrefta at HT skal sette opp Hamlet og å finne ut av alt det andre dem skal sette opp til våren – sjøl om æ glede mæ som et barn til både «Gummibaronene» og «Hamlet» og alt det andre.

Og høydepunktet va forsåvidt heller ikke da Therese fortalte mæ at æ har telefonstemme, og æ blei bekymra og sa «[…] så lenge æ ikke prate veldig høyt» og ho lo av mæ, for «det gjør du aldri, du e bare høylytt av og til, når du ler.» (men nu e æ litt nysgjerrig på kordan telefonstemmen min høres ut, og om den ligne på radiostemmen eller om æ har telefonstemme men ikke har radiostemme – og det e jo strengt tatt bortkasta å lure på, for æ like ikke å høre på min egen stemme uansett, så æ har ikke et behov for å skille mellom forskjellige typa av den.)

Høydepunktet for dagen va faktisk ikke en nydelig sushimiddag på Rå sammen med Inga, Ida, og Simen – sjøl om den va fantastisk og selskapet va godt, og æ har bare litt dårlig samvittighet for at æ ikke har betalt for desserten min (æ vet ikke kordan det skjedde, men æ tenkte ikke over det da æ så på regninga).

Høydepunktet va ikke det fine skjerfet æ kjøpte på russemarkedet på Tromsø kunstforening.

Høydepunktet mitt i dag va at mens æ vandra rundt på russemarkedet va det en av de russiske damen som kom bort til mæ og lurte på om æ e same, og deretter om æ snakke samisk. Og så prata vi sammen.

Ho lurte på ka æ het, kor æ bor, ka æ gjør her, så spurte ho om æ trengte nye sko – fordi ho hadde noen fantastisk fine, og æ vil gjerne ha, men æ kan ikke betale 2000 krone for sånt, akk og ve – men uten at det egentlig va et forsøk på å selge. Om æ skulle anta ting vil æ tro at ho blei glad for å kunne bruke samiskkunnskapan sine, det va ganske tydelig at nordsamisk ikke e førstespråket hennes, men det va fint likevel – sjøl om æ tok mæ i å være veldig pedagogisk, uten at det va med vilje, men æ tror æ har et slags «folk som ikke nødvendigvis skjønne mæ, må snakke klart og tydelig»-instinkt (kanskje det e sånn telefonstemmen min høres ut?).

Ho spurte mæ om æ e gift, og så måtte ho stoppe opp litt fordi ei av de andre damen prata til ho, og når ho snudde sæ tilbake til mæ sa ho at den andre dama lurte på om æ har barn, og æ gjorde det æ av og til gjør, av og til, når æ skjønne at det hadde vært bortkasta å krangle på heteronormativitet og dets like – når det virke som om spørsmålet e fullt av omsorg heller enn fordømmelse – og svarte «ikke ennå.»

Hadde det vært et tilfeldig samisk menneske æ traff på og havna i prat med e sannsynligheta stor for at æ heller hadde sagt «nei, gud forby» eller «heldigvis ikke» eller «det skulle tatt sæ ut» – men ho va så genuint glad for å snakke samisk og æ blei så genuint glad over å prate med ho at æ ikke hadde lyst til å virke uhøflig. (Æ tror dog ho etterhvert lurte på om Therese va kjæresten min, men uten at ho egentlig spurte, ho gestikulerte litt og sa «og ho der borte..?» og æ bare «… det e ei venninne av mæ, ja.»)

Æ tror det e nokka i oppdragelsen min, nokka man kunne late som heng sammen med å skulle respektere sine elders, men som nok egentlig bare handle om å være høflig med folk av en viss type – som tilfeldigvis ofte e betydelig eldre enn mæsjøl, sjøl om ho her ikke va det, ho va kanskje omkring førti-femti – dessuten ser æ for mæ at dem e av typen som tenke at «men du virke jo som en sympatisk ung jente, du kommer sikkert til å treffe en mann snart, og så kan du få barn og leve lykkelig» og æ sett pris på tanken sjøl om æ ikke vil ha barn og e ganske overbevist om at æ kan leve lykkelig uten en mann/dame/partner om det va det om å gjøre.

Det e ikke en moral her, tror æ, det e knapt et poeng, men om æ skulle prøve å forklare det e det som følger: æ snakka nordsamisk med noen i en setting kor æ ikke forventa å snakke nordsamisk, og æ satte pris på den muligheten.

Og det e der styrken i det samiske ligg, for mæ, det e derfor æ av og til blir så himmelstormanes glad for å være same, for å ha alle de her mulighetan: det føre til små, fantastiske situasjona som gjør dagan mine lysere.

Og det va det æ glemte mens æ va sint og trist og frustrert og arg og såra, mens æ satt og tviholdt på forvaltningsområdet fordi alternativet tydeligvis va at Tromsø ikke e samisk – som om det noensinne kan være et enten-eller-spørsmål – og æ vet at min oppvekst i Tromsø e ganske ulik mange andre sin oppvekst i Tromsø, men æ har vokst opp med et samisk Tromsø. I barnehagen, på skolen, på universitetet – både før æ visste ka man egentlig gjør på et universitet og etter at æ begynte å studere og innså at æ definitivt ikke vet ka man gjør på et universitet; det Tromsø æ forhold mæ til og har forholdt mæ til har vært gjennomsyra av det samiske – æ vet at det e favorittanekdoten min (og at den neppe e sann, det e mest en enkel måte å forklare kæm æ e), men æ vokste opp med en idé om at alle sama jobbe på universiteta og lignanes og at reindriftsutøvera stort sett eksisterte for å bli forska på.

Æ glemte at det samiske e å bli glad når æ treff folk som håndhilse på mæ hver gang vi møtes; det samiske e å prate om nokka samisk med en anna same du tilfeldigvis treff på på en kafé – som Ylva på 4 roser – og å bli så glad over alt vi kan få til; det samiske e å bruke alle de store og små symbolan smykkan klærne t-skjortan skoan ytterklærne skjerfan og å bære dem med stolthet og selvfølgelighet; det samiske e å tenke med glede på alle mulighetan til å gjøre nokka nytt fordi vi e sånt et lite folk og vi har så mange muligheta; det samiske e å snakke morsmålet mitt med noen og å plutselig oppdage at æ ikke lenger e like redd for å skrive det; det samiske e å le av samevitsa med punchlines som e så obskur at nesten ingen skjønne dem; det samiske e …

Og æ vil ikke lenger tviholde på forvaltningsområdet og alt samisk, det e ingen grunn til å tviholde på det; et fornuftig menneske sa at det e på tide å gi slipp på forvaltningsområdet og tenke på andre ting, og det e rett: det va setninga æ trengte for å begynne å bryte opp fingran mine fra den fastlåste «men æ vil ikke innrømme nederlag fordi det betyr at æ bor i en by full av drittsekka»-tanken. Det va den setninga som lot mæ se ka æ har gjort, og kor ondt æ gjør mæsjøl mens æ tror æ jobbe for positive resultata. Det va den setninga som smøg sæ inn under fingran mine og løfta dem opp nok til at æ kunne stå her med strake fingre og se kor nært æ va en katastrofe.

Fra nu av hold æ det samiske i håndflata; det ligg trygt der, det puste bedre sånn.

Kontekst e for feiginga og æ skal være mindre feig.

Æ tenkte på intertekstualitet? Eller på kjærleik? Og kanskje æ ikke huske forskjellen, når alt kommer til alt? Fordi alt heng sammen her i verden, det ene med det andre; å høre folk diskutere et Brennpunkt-program om nokka samisk heng sammen med «Arktisk hysteri», særlig når Per Henrik sir at grunnen til at dem/dokker/de andre ikke forstår e fordi dem aldri e blitt forska på som ape. Og æ tenke «om att og om att» og går i sirkelbevegelsa rundt mæsjøl, også det her e en nordområdebevegelse, også æ e nordområdebevega. Og e det sant at saman e dem det e blitt forska mest på opp gjennom åran? Det e ikke godt å si – det e sikkert mulig å si, men ka vet vel æ? – men skjelettan vårres får dem aldri! Eller, nei, vent, jo, ja. Faen. Men sjela vårres får dem aldri? («I spend 57 minutes of every hour being a part of your white world.»)

Og æ tenkte på «Arktisk hysteri» og smilte av mæsjøl, for det va det æ tenkte om «Arktisk hysteri» da æ så det, «det her e nokka æ kommer til å vende tilbake til» og så gjør æ det, men i stedet for å tenke på teksten – æ glemte navnan på forskeran, menneskan – tenke æ på den ene sangen «om att og om att» og rundt og rundt og alt på tre språk og æ kan ikke finsk – det e litt trist, om enn veldig mye mindre sårt enn at æ ikke kan skrive ordentlig samisk – men æ føle at æ kjenne det igjen.

Og æ tenke på ei historie om tåke. Detta e ei historie om tåke, tenke æ, fordi det e sånn diktet til Sigbjørn begynne, æ skriv for å fortelle at også andre e berøva, og det e en nydelig tekstbit, det e et nydelig dikt, sjøl om æ har hørt det hundre ganga – kunne sikkert hørt det hundre til og fortsatt vært fornøyd.

Æ tenke på «tighte folkedrakte/av hud» æ tenke på å slite sålan mellom salan/dette e altså ting som dem e, og å skrive dialektnært, å snakke dialektnært, og æ tenke at æ vil døpe om NaNoen min fra i fjor «Velkommen til Kautokeino suburbia». Og man kan ikke egentlig bruke ordet dette på dialekt, æ kan ikke det, dette e altså ting, som dem e, dette: æ e altså som æ e. Dette og ennå. Det blir enda uansett, det blir bestandig enda, det e enklere, det føles rettere, sjøl når det skal være ennå, og det e jo litt trist, e det ikke? At man skriv feil fordi man skriv dialekt? Men sånn e det.

Og dem tok skjelettan vårres – vårres liksom, ka har æ med Neiden å gjøre? ka har æ med hundre år gamle skjelett å gjøre? Ka har æ å gjøre med retten til land og vann og et liv uten nordmenn? – og vi kontre, visstnok, kanskje, med kultur? Med finkultur, med teater og språk og litteratur, med bøker ingen les og teaterstykka ingen forstår, med å si at vi blir forska på, som ape, at vi blir møtt med forståelse så grenseløst forståelsesfri at det nærmest e litt fint – tenk at du ikke engang skjønne kor mye du ikke vet! At du ikke forstår kordan du høres ut.

Og alt handle om intertekstualitet, og en tekst æ leste en gang, at æ tenkte på Barthes men ikke lenger kunne forklare kordan han tenkte, are your words in my mouth when I read them in your language, kunne æ tenkt, kunne æ lurt på? Æ kunne spurt, e ordan mine i munnen på dæ når du les mæ? Får æ plassere mine ord i din munn, æ vet ikke ka anna æ har å by på, æ vet ikke kæm æ e, men æ kan skrive dæ sekshundreognittini ord om ting ingen forstår, som ikke heng sammen, intertekstualitet og identitet, og en dag skal æ være lei av å snakke om mæsjøl og ka vi e, men så lenge det e så mange som ikke forstår fortsett æ.

Ikke fordi æ vil gjøre mæ forstått, æ vil gjøre dem forvirra. Ingen kan beskylde mæ for å ha noble mål, det skal æ ha.

Dagens Næringsliv redde dagen min.

Det beste i verden akkurat nu, vet dokker ka det e? Det e å lese Dagens næringsliv. For der står det absolutt ingenting om sama. (og nu blei æ litt bekymra for at æ jinxe det)

Ikke et leserinnlegg om samiske rettigheter, elitesamiske akademikere, sameaktivister, samehat og samehets. Ingenting. Ikke en artikkel om at det kommer til å koste 4000000000 milliona gazilliona å innføre forvaltningsområdet for samisk språk, ikke ett ord om at Ánde Somby hitle debatten eller at Jonas Stein Eilertsen e en dust, ingenting.

Og det e så deilig. Æ har ikke ord for kor fantastisk det e, å lese 40 side avis uten å måtte tenke på nokka som helst samisk. Å kunne lese leserinnlegg – hvilket æ, det må innrømmes, nesten aldri gjør i DN, fordi dem e kjedelig – uten å måtte huske på om personen som skriv det e en av forkjemperan eller motstanderan, uten å måtte belage sæ på å finne stadig nye karakteristikka som more mæ mer enn dem såre, men som likevel ligg der. Rødvinssame, elitesame, akademikersame, innflytta akademikersame, sameintelligentsiaen, bysame (som om dem finnes, hah!), og ps, ka e greia med at sama hate kvena?

Alle de her tingan, den kontinuerlige tilstedeværelsen av nokka som paradere som toleranse men som ikke egentlig like at æ går med luhkka i byen demmes. Eller kanskje bare nokka æ tolke dithen, det e også mulig, kanskje æ les skepsis i ansikta som bare e bister fordi det e kaldt i Tromsø, og vått. Men æ føle at æ har grunnlag for å lese skepsis, æ ser av og til på de gamle mannfolkan æ passere på gata og lure på om det e Eivind Ryeng, Agnar Andersen, og ka dem nu enn hete alle sammen. Æ lure på om det e en av de gamle mannfolkan som ville ment at æ e helt typisk, innflytterfødd same som æ e, universitetssame som æ e, ung, akademisk, elitistisk, bedreviter, kommer hit og trør kulturen min over hodet på bygutta som fortjene bedre, over folk som har bodd i den her byen i hundre år og aldri har sett en eneste same her, bortsett fra de der svensksaman som nu bare va her i tre måneda hvert år.

Æ lure på kordan dem følte sæ, de svensksaman, eller vent, kanskje æ vet det!, siden æ regne mæ som Tanasame, men bare har vært der i kanskje to måneda tilsammen, hvert år. Kanskje man ikke treng å være bofast for å være hjemme? E det virkelig en så revolusjoneranes idé? Eller e det bare byguttan som e tåkelagt?

Og alt det slipp æ å tenke på når æ åpne DN, når æ blar mæ gjennom og ler av de fine tingan man kan le av i en finansavis – du hadde blitt overraska; eller så e æ bare enkel å more – når æ les om gjeldskrise og økonomiske katastrofa og forventa resultata og kulturnyheter som handle overraskanes mye om arkitektur; da treng æ ikke tenke på sama, æ treng knapt tenke på at æ e samisk, da kan æ bare lese avisa, i fred.

Og det e ærlig talt sørgelig kor lykkelig det gjør mæ for tida. Å kunne skru av. Å bare være.

Det her e sånt man burde lagre som kladd og la ligge en stund.

Æ føle av og til at mye av det æ skriv her, om samiske ting, ende opp i lange rasjonaliseringe for å vise kor lite såra æ blir av ting som går utover det samiske. Det e naturlig nok, fordi så mye av det samiske blir presentert sånn at man som same havne i en uunngåelig offerrolle enten man vil eller ikke, og æ vil ikke være et offer – æ vil ikke være et offer i større grad enn æ allerede e. Æ vet ikke om det e en distinksjon som e klar for folk flest, eller for folk som ikke e nødt til å bale med en minoritetsidentitet sånn på daglig basis. (Min egen feil at æ bale med det her på daglig basis, hadde sluppet unna sånt om æ studerte matte eller kjemi, men neida, her digge man humaniora for alle pengan – eller mangel på sådan – her vil man sæsjøl ondt, tydeligvis.)

Men det e viktig for mæ å påpeke at æ som oftest ikke blir såra, æ e ikke såra, æ vil bare si at æ syns ikke det her e greit. Det går ikke utover min kvinnelighet at H&M har nesten nakne undertøysmodella plassert overalt, men det gir et dårlig bilde av verden når det e alt man får se. Akkurat likedan går det ikke utover min samiskhet at folk fortsatt e så dum at dem tror at alle sama gjør ditt og alle sama e sånn og sånn og alle sama eie rein og snakke samisk og bor i lavvu og alt, det gir bare et dårlig bilde av det å være same. Og det kan æ påpeke – det gjør æ – uten at det betyr anna enn at æ har øya og vett og evne til å tenke mæ om og tenke litt og sånt.

Alt det her e foranledninga for å kunne si at æ e såra og vonbroten. Nu e æ det. Æ e genuint trist, æ har litt lyst til å gråte, æ e litt skjelven og æ føle mæ litt uvelkommen, sjøl om æ vet at æ ikke burde det. Sjøl om æ vet at det ikke e fordi Tromsø kommune ikke vil ha mæ her.

Men det e det ryggmarksrefleksen ende opp med å tenke når nyheten kommer om at byrådet skal trekke søknaden om innlemmelse i forvaltningsområdet, det e det æ ende opp med. Det her: Tromsø kommune hate mæ.

Tromsø kommune hate mæ, Tromsø kommune vil ikke ha mæ, Tromsø kommune syns ikke språket mitt e verdt å ta vare på, Tromsø kommune syns eget byråkrati e viktigere enn mine tusenvis av år med historie, Tromsø kommune vil ikke at æ skal ha det godt med min samiske identitet i den her byen.

Og intellektuelt sett vet æ at det e feil, æ velge i det minste å anta at det ikke e sånn, at Øyvind Hilmarsen, Jens Johan Hjort og Jonas Stein Eilertsen ikke har tenkt «HAHA, nu skal ho Siri få sæ en på trynet, hoho, det blir gøy dokker!» (Så viktig kan uansett hverken æ eller noen andre sama eller det samiske være.)

Men det e sånn det føles i den lille delen av mæ som ikke klare å tenke, som bare reagere. Dem hate mæ. Og det gjør ondt.

Av og til må det også være lov.