Sist uke va en sånn uke kor æ så tre teaterstykka og en kunstutstilling, det e ikke så mange sånne uke i livet mitt, men det betyr bare at æ sett pris på dem når dem skjer. Først så æ Blodig alvor på Nordland teater – som liksom e mitt lokale teater nu? – og det va nu … det det va. Æ innser at HT har skjemt mæ bort når æ brukte nesten hele stykket på å tenke «Men koffor snakke dem BOKMÅL?» Æ kunne forstått at dem ikke flytta handlinga i stykket fra Frankrike til mer hjemlige omgivelsa, men koffor kunne dem ikke snakke ordentlig? Landsdelsteater kan jo gjerne snakke dialekta til landsdelen det hold til i. Æ e nok bare skjemt bort av HT. Det va også der æ så de to andre teaterstykkan, fordi sist uke va en sånn uke kor æ dro til Tromsø i to daga for å gå på teater. Og for å henge med folk æ kjenne, og drikke kaffe på Risø, og gå på utstilling på Romssa dáiddasiida, men mest teater.

Det første stykket æ så va Kong Lear, og det va nu som det va. Hilda Hellwig som hadde regien, har også regissert Et drømspill på HT i 2000-og-en-stund-siden, og etter Kong Lear har æ konkludert med at vi nok ikke passe sammen.

Men det siste stykket æ så sist uke, det som fikk mæ til å konkludere med at det e så fint når teaterhøydepunktet i uka e det siste stykket du ser, va Tromsø re:visited. En av grunnan til at æ blei så positivt overraska over stykket va nok at det fikk to ganske dårlige anmeldelsa av NRK og iTromsø (Nordlys va mer moderat), så æ gikk inn og forventa det verste, fordi teateranmelderan i Tromsø så ofte virke å være begeistra for alt, uansett kor dårlig æ like det, så kæm vet kordan ting e når dem synes det e dårlig. Æ burde vel forsåvidt ikke bli overraska over at æ synes det va bra når dem synes det va dårlig, kontrær som æ e. (mvh frøken synes-ikke-Les-miserables-va-nokka-særlig)

Det må sies, da, at æ likte det med forbehold, eller kanskje at æ likte det på tross av enkelte ting. Æ kan skjønne at noen som forvente et teaterstykke som skal ha et humoristisk skråblikk på Tromsø, henvendt mot voksne, ikke helt får det dem ville ha, men æ e jo en barnslig sjel, så æ e med på teater henvendt til kæm som helst – sjøl om æ nok va heldig i at æ visste på forhånd at det va retta delvis mot folk som kanskje e halvparten så ung som mæ. Æ likte Tromsø re:visited fordi det va litt skakt teater, det va plassa kor ideen va bedre enn gjennomføringa, men etter å ha tenkt på det noen tima konkluderte æ med at det for mæ va en kombinasjon av Velkommen og Alexander den store, som begge e HT-stykka æ likte veldig godt. Velkommen va vel kanskje det stykket som bikka mæ over i at det e en god idé å se teaterstykka flere ganga, og Alexander den store gjorde mæ forelska i breakdance på måta æ aldri før har vært.

Tromsø re:visited va også de to stykkan fordi det lata som om det hadde en historie, mens det ikke va sant (Velkommen skal slippe unna den sammenligninga, siden det presenterte sæ som episodisk i utgangspunktet). Konseptet: Fire forskera ved Universitetet i Tromsø skal holde en forelesning om en firehundre sider lang rapport dem har skrevet om Tromsø («den ligg ute i foajeen når stykket e over, eller så kan vi sende den til dokker på epost. Alle som har kjøpt billett på nett kommer til å få den i innboksen»). Det tar ikke så lang tid før forelesninga blir ødelagt av litt forskjellig, og til slutt oppløses det hele i et salig kaos, før det henvende sæ til ungdommen med varieranes grada av livsvisdom («og om du begynne å miste håret, bare barber hodet!»).

Det e egentlig den forsker-delen æ kanskje likte minst av alt, av et par forskjellige årsaka. Først og fremst på grunn av linja «vi e forskera på fire forskjellige fakultet …» uten å nevne fakultetan? Særlig at det skjer. Æ hadde vært mer med på det om skuespilleran heller hadde brutt ned den fjerde veggen totalt, presentert sæ med sine egne navn og sagt at dem skulle legge fram resultatan til et – falskt, åpenbart – forskningsprosjekt ved UiT. Æ kan forstå valget, men da vil æ at det skal sannsynliggjøres (fordi det e det du lære etter ett år på forfatterstudiet med Anne Oterholm: sannsynliggjøring, og kor enkelt det egentlig e), ikke bare være en billig måte å få unnslippe sine egne navn. Sjøl om æ absolutt elska Gunnar Eiriksson (æ huske ikke navnet på noen av karakteran, bortsett fra Egil, ironisk nok) som fiklate foreleser som begynne å snakke om papirkvalitet og kordan forelesninga skal foregå og det ene med det andre, mens han har hendern bak på ryggen og fikle febrilsk med ledninga til prosjektoren dem har med sæ. Æ har vært på de forelesningan før. Men æ kunne like gjerne kjøpt Gunnar Eiriksson sjøl som en nervøs type, æ hadde ikke trengt å få han pakka inn i en fiktiv forsker. (Piera Heaika sa etterpå «e han skuespiller? Han så ut som en realfagsstudent.» hjerte)

En av de tingan æ va enig med de negative kritikkan i, va at det e en veldig brå overgang fra nokka – tidvis skikkelig – morsomt til et veldig alvor, og at det ikke fungerte helt. Likevel kan æ til en viss grad være med på det, og æ kan definitivt skjønne behovet for en sånn overgang, så æ e villig til å se den platonske versjonen av den overgangen (som i idealtilstanden, ikke et ikke-seksuelt forhold), ikke den versjonen æ faktisk blei presentert for. Det æ derimot fortsatt ikke skjønne greia med, sjøl etter å ha diskutert det med Piera Heaika (som nærmest inviterte sæsjøl med på teater, æ har så bra venna), va greia med det vi endte opp med å referere til som mordrommet. Det e et klimaks (ikke den typen) et stykke ut i stykket, korpå karakteren til Trine Lise Olsen plutselig bryt ut med plana om å torturere menn. Ikke det at æ e fremmed for en god dose misandri i ny og ne, men æ skjønne på ingen måte ka den hadde i stykket å gjøre, særlig ikke der, særlig ikke så drastisk, så utprega voldelig.

Fordelen med den rare misandri-pausen va dog at det fikk sjølmordsovergangen til å virke skikkelig subtil, så det va jo fint? Men æ vet ikke om det va meninga (og om det va meninga va det kanskje ikke veldig bra tenkt). Den store dramatikken i stykket starte når – øhm, spoiler? – en karakter liksom skyt en isbjørnunge. Det føre til en dansescene kor alle gråter og hulke og danse. Og det va sånn cirka her æ slutta å være en rasjonell teatergjenger, fordi vi satt sånn at Marius Lien sto ganske nært oss og dansa og hulka, og den ene delen av mæ satt og tenkte «det her e det mest fjollate æ noensinne har sett i et teaterstykke» (men fjollate på den bra måten, fjollate morsomt, ikke fjollate ikke verdt å respektere), mens den andre delen av mæ ville reise mæ og gi han en klem, fordi æ tror på Marius Lien når han e på scenen, uansett ka han prøve å selge mæ.

Det finnes skuespillera æ ikke stole på, sånne som gir mæ inntrykk av at dem tenke «og nu skal æ spille trist og da e æ trist og så skal æ spille nokka anna fordi nu spille æ skuespill og jobben min e å spille følelsa og sånt trallala trist», og så finnes det skuespillera æ tror på men likevel ser på med et kritisk blikk om stykket ikke hold (min definisjon av) mål. Og så finnes de skuespilleran som kan gjøre ka som helst, og æ e helt med. «Marius Lien har nettopp liksom skutt en isbjørnunge så noen kasta en teddyisbjørn med falskt blod ned på scenen, og nu e han krympa i en liten klump på scenen og gråter som om han faktisk har drept noen det ikke va meninga å drepe. Det her stykket eie ikke en fjerde vegg og æ vet at alt dem sier e løgn. Men han gråter og derfor vil æ gråte.» Æ e en enkel sjel av og til (kanskje særlig ka gjeld Marius Lien, sukk).

Og sånn apropos det siste punktet der. Æ har sett to stykka på HT med mannlige skuespillera i høye hæla. Det første va i Cabaret, det andre va i Hamlet, og nu e det tre, fordi alle skuespilleran hadde høye hæla på sæ. Æ e uinteressert som oftest i kvinnelige skuespillera med høyhælte sko, fordi det i de fleste tilfella ikke vil være en bevisst handling (som den gangen æ så et HT-stykke og blei distrahert av de formålsløst korte skjørtan de kvinnelige skuespilleran hadde på sæ, fordi æ brukte hele stykket på å prøve å forklare mæsjøl koffor skjørtan demmes va så kort. Æ mene, man kan da ikke akseptere «fordi dem e ung og pen og har fine bein som burde vises fram» som et akseptabelt kostymegrep?), men mannlige skuespillera i høye hæla e en intensjonell subversivitet, om du kler på en mannlig skuespiller høye hæla gjør du det med vilje. Dessuten får folk fine bein av sånt (og det e liksom mindre problematisk å tenke om menn fordi kjønnsrolla og jævelskap), i tillegg til at æ blir så imponert fordi æ får en følelse av ødelagte ankla bare æ ser på sko med hæla. Og æ hadde kanskje ikke formulert det at «Marius Lien i høyhælte sko» va på lista over ting æ vil oppleve før æ dør (fordi det ikke e sånt æ tenke på til hverdags, faktisk), men nu kan æ i det minste krysse det av lista!

Og når æ nu først e inne på pinlige potensielle teaterreaksjona: på et tidspunkt sier karakteren til Marius Lien «e har aldri vært med ei samedame» (fordi han prøve å flørte med karakteren til Trine Lise Olsen og ho sier «men lille venn, æ e samisk») (også snakka han sin egen dialekt, og æ blir så glad når det skjer, æ e så glad i måten HT bruke språket og alle gangan dem virke å ha hatt et bevisst forhold til det, det e så viktig å ikke late som om alt teater må være bokmålsteater), og fristelsen til å kaste arman i været og rope «det kan vi gjøre nokka med, æ melde mæ frivillig!» va enorm. Men æ lot være, fordi æ tross alt har litt skam i livet, og dessuten like æ å late som om den fjerde veggen finnes sjøl når skuespilleran insistere på å late som om den ikke gjør det.

Siden æ så stykket på lørdag har æ tenkt på det, fram og tilbake, vurdert kordan dem heller kunne ha gjort noen dela, tenkt på ka æ ville tatt bort (mordrommet; kortere dansescena i enkelte dela) og ka æ ville hatt mer av (universitetsnerding, men det e kanskje bare mæ), sammenligna det med anna æ har sett og tenkt en del på de her stykkan som på ingen måte e perfekt, men som likevel e dem som sitt i i lengden. Om æ hadde teatervitenskaplig erfaring tror æ kanskje æ ville sagt nokka om forskjellen i det polerte og det pasjonerte (men æ vet ikke om det e sånt teatervitenskapsfolk snakke om), om kor langt æ e villig til å strekke mæ når det ligg en idé i bunnen som æ tror på – kordan det heng sammen med musikken æ av og til like, at det ikke nødvendigvis handle om å synge reinest og klarest og å holde tonan lengst (soprana e det verste æ vet), men om det som ligg i bunnen, og tekstan. På scenen i et skuespill e det ikke nødvendigvis teksten, heller, men om æ e villig til å tro på det som skjer der. Æ kan tro på ganske mye så lenge æ blir plassert i den rette stemninga, og det va det Tromsø re:visited klarte. Æ anerkjenne at det ikke va perfekt eller polert eller alle de der ordan, men det traff mæ, til og med når en del av mæ satt og tenkte «det her e kanskje det mest fjollate æ har sett», så va det på den bra måten. Det va kanskje ikke et stykke som tok teateret som institusjon på alvor, men æ satt igjen med en følelse av at det tok publikum alvorlig, æ va villig til å være med på det dem ville ha mæ med på.

Så da det ved forestillingsslutt blei ståanes applaus blant de tredve(? sånn cirka) som va i salen, reiste æ mæ, æ også, sjøl om æ i 90% av alle tilfella e motstander av ståanes applaus, fordi æ synes tromsøpublikummet av og til reise sæ for ka som helst, fordi det føltes som den eneste fornuftige måten å vise skuespilleran at æ va på demmes side, ikke de sure kritikeran sin (det og å skrive to tusen ord om det …). Og det gjør mæ trist at æ ikke får sett det en gang til, det va et sånt stykke æ gjerne ville sett flere ganga, for å kunne sammenligne, for å se, for å huske bedre. Og det va kanskje ikke et perfekt stykke, men æ synes det va bedre.