Trude Øines

by

En kjærleikserklæring (Ibsen longa, vita brevis)

Æ va på tur fra Melkebaren til togstasjonen tidligere i dag da æ tenkte «… fordi karakteren til Trond Peter Stamsø Munch e utenfor tid og rom sammenligna med de andre! Og i motsetning til karakteran til Guri Johnson og Kristine Henriksen va det ikke som en liminalkarakter i overlappinga mellom de to stykkan, men som nokka utfor stykkets eksistens.»

Æ skulle til å si at det e sånn man vet at æ har vært på skikkelig bra teater, men det samme skjer når æ har vært på skikkelig dårlig teater også: æ tenke på det, i bakhodet et sted, uten at det e en bevisst tankestrøm, og plutselig kommer det flytanes fram i fragmenta, en innsikt i et scenografisk grep, en ny forståelse av en replikk, gjenklangen av stemmen til en av karakteran som gjorde inntrykk, en av skuespilleran æ kan høre lenge etter å ha gått hjem.

Æ va i Tromsø i helga (og Melkebaren ligg i Bodø, så kan dokker sette sammen reiseruta) og gjorde en rekke ting æ like å gjøre, deriblant å gå på teater. For å se Ibsen x 2: Fruen fra havet møter Lille Eyolf. Og æ likte det skikkelig godt. Så godt at æ e litt trist over å ikke få sett det en gang til, og at æ nesten vurderte muligheten for en tur til Tromsø før dem slutte å vise det (æ slo det fra mæ fordi tid og penga tale for at det e en umulighet, akk).

Det va et bra stykke, alle de positive anmeldelsan i de få median som anmeld teater tilsier at det ikke bare e æ som synes det, men det va bare så langt unna å være komponert etter en sjekkliste av ting på HT som gjør Siri glad. (Og nu blei æ distrahert av å tenke på kordan dem kunne fått inn de skuespilleran hvis åsyn æ savna, men Gunnar Eiriksson kan åpenbart ikke spille billedhuggeren (så hjernen min bare «han kan spille Elida!» men da måtte stykket antakeligvis skifte navn til Typen fra dypet, og det, vel … æ hadde sett på, helt klart!), og æ vet ikke kor æ hadde satt inn Ulla Marie Broch. Eller, jo, æ hadde bytta ut Stamsø Munch med ho, men æ vil jo fortsatt ha han med, så. Sjøl om tanken på at Ulla Marie Broch som seileren skulle returnere for å hente Gunnar Eiriksson som Elid…olf definitivt høres ut som teater æ hadde sett på.

Det som e så fint med institusjonsteater e alle skuespilleran som e fast, den her kortstokken av folk man kan se for sæ i alle de forskjellige konstellasjonan, les et teaterstykke og se for dæ kæm du vil ha med.

(Æ vil også ha med Morten Svartveit et sted i min fiksjonelle versjon av det her stykket, men det va rett og slett for få mannlige rolla involvert til at æ får plass til alle sammen. For et fantastisk problem å ha!)

Snakk om mange distraksjona på veien til å forklare at det va et teaterstykke æ likte veldig godt. Æ skylde på at æ starta å skrive på toget, så æ skreiv et avsnitt, og så så æ ut vinduet på Saltfjellet, og så skreiv æ et avsnitt til og så så æ for mæ alle de alternative versjonan av teaterstykket og så blei æ distrahert. Men ja, det va et teaterstykke laga etter en sjekkliste av ting æ like, og ikke bare skuespillermessig, men scenografien! Og kombinasjonen av to stykka, uten at dem va en mash-up eller skulle finne en felles tråd til slutt, ikke en av de der irriteranes smarte historian kor fjorten separate tråda til slutt vise sæ å munne ut i samme bryllup (et grep som bare e OK i Playing by Heart, og da muligens også fordi æ ikke har sett den filmen på ti år, minst), kor de mest taletrengte scenan med inderlige samtala mellom to karaktera blei brutt opp innimellom av en samtale i det andre stykket, og man skulle tro at det va slitsomt, men det va engasjeranes. Sjøl om akkurat det kanskje kommer an på publikummeren som ser, men for mæ fungerte det utmerket, særlig i de scenan kor to karaktera fra hvert sitt stykke sto ved siden av hverandre, speila hverandre, uten å reagere på hverandre, men kun samtalepartneren som tilhørte riktig stykke.

Og det med at det va så mange karaktera på scenen nesten hele tida, at æ ikke egentlig visste kor æ skulle feste øyan, at æ fikk med mæ at æ gikk glipp av ting (fordi æ nistirra på … ja, dokker vet nu), men aldri følte at æ gikk glipp av handling, ikke tapte nokka essensielt, det va et stykke med fotnote i skuespillsform, kor dem tilføre handlinga nokka mer, men uten å ødelegge forståelsen om du går glipp av en, samtidig som det åpenbart ikke kan være fotnote i et skuespill, fordi du ikke blir utsatt for et skuespill på samme måte som en tekst, du kan ikke se den i ditt eget tempo, og for noen kan nok det være distraheranes, herregud, har dem sex i skogen og så sitt æ her som en tulling og følg med på ting som skjer et helt anna sted!, men det e få ting som gjør mæ så glad som å bli overvelda av handling, se kor du vil, nokka skjer uansett, og som oftest blir du guida i riktig retning, slapp av.

Det e en helt anna tanke her om tegnspråk og fotnota og å snakke en ting men å kommunisere nokka anna eller nokka mer i tegn (æ vet at man kan si «to sign» på engelsk, men æ vet ikke kordan man sier det enkelt på norsk?), og å kommunisere i to lag, en oversettelse som med vilje ikke e den samme, og den tanken heng sammen med oppsetninga, men æ får ikke helt tak på kordan æ tenke at den gjør det, kanskje va det nokka med at karakteran sa en ting, men mente nokka anna, sånn som Trude Øines» omgang med den gamle skolemesteren (Kristian Fr. Figenschow) (æ huske ikke ka karakteren til Øines het, nokka fjollate, Bernadotte eller Dublette), sjøl om det vel knapt kan sies å være dobbeltkommunikasjon som sådan. Dypt tragisk va det, uansett. Og æ vet at det blei spilt som nokka morsomt, æ skjønne på den måten at folk lo, men æ fikk mæ ikke til å le, kor lite som skulle til for at man blei tvunget inn i nokka, et samliv med et menneske man ikke vil ha for å få et liv man ikke ellers kan få. Det virke latterlig nu, men det va jo ikke det, og det minte mæ på nokka klasseforstanderen vårres på videregående sa siste skoledag, da ho sa at ho ville at vi skulle velge med omhu når vi fant noen å dele livet med, og jo eldre æ blir jo mer skjønne æ ka ho mente, og koffor ho synes det va det viktigste å sende oss ut i verden med, for æ ville sagt det samme om æ skulle sagt nokka til noen som e så ung, ikke slå dæ til ro med noen som vil ha dæ, finn noen du vil være sammen med, og bare det å ha friheta til å kunne tenke sånn. Til å ikke måtte love å tenke på en billedhoggeren mens han vase meningsløst rundt i verden, eller å slå sæ til ro med en gammel skolemester fordi man bor i ingenmannsland og ikke har håp om nokka anna. (Sjøl om æ i ettertid konkluderte med at om valget sto mellom billedhoggeren (va det det han va, slår det mæ plutselig? Va det det han kalte sæ sjøl? pyttsann) eller skolemesteren, så ville æ også valgt skolemesteren.

Snakk om pest og kolera. Og æ ville åpenbart valgt Alfred fra Lille Eyolf uansett, men det overraske vel ingen at æ heie mest på Marius Lien, om og om igjen. Æ tvitra det tidligere i dag, som sæ hør og bør, «Sikreste tegn på at æ har vært på teater: vandre rundt dagen derpå og tenke «Ååå, Marius Lien.»» Men den her gangen va det like mye åååå, alle sammen, for alle va så bra. Æ kan ikke huske sist æ digga Guri Johnson så mye — det virke litt slemt å si, siden ho stort sett vandre rundt og mumle ting ingen skjønne, men ho va et funn, et funn!, som Rottejomfrua, overraskanes skummel, hele tida i bakgrunnen, et gufs, æ like ikke skumle ting eller skumle karaktera eller sånt, men æ vil se ho i mer! Skumle voksne damer. (Skreiv æ og ser for mæ kor mange dårlige sånne rollekaraktera mannlige forfattera må ha skrevet, uelska psykopata stappfull av stereotypia, men ikke det, æ vil se nokka bra.) Æ tror kanskje ho e litt for gammel til å spille Pianolærerinnen til Elfriede Jelinek, men å. Det hadde vært nokka! (Den boka anbefales på det varmeste, sjøl om det virke som feil ord å bruke.)

Æ vet ikke ka slags rolle ho malerinna til Kristine Henriksen (som het nokka fjollate ho også, Ballsted? Ball-s-nokka) hadde i stykket på ordentlig, æ har ikke lest hverken Fruen fra havet eller Lille Eyolf (æ skulle låne dem fra depotbiblioteket, men så va det hundre versjona av hvert stykke og åtti av dem va teatermanus som ikke e til utlån, og Oria dug ikke til sånt, så æ lot være, og det her e biblioteksnerding på høyt nivå, æ e blitt et sånt menneske, jepp), men æ synes ho forsvant litt innimellom de andre, ho trådde liksom aldri fram som anna enn ho som styrte røykmaskinen (hvilket gir et helt feil, men frydefullt!, inntrykk av stykket), og det va litt kjedelig. Ho og Hilde, tror æ lillesøsterkarakteren het (storesøster Dublett og lillesøster Hilde, det blei vel feil rekkefølge på dem), va omtrent like tilbaketrukket, men lillesøstra fikk likevel mer liv.

Og Marius Lien. Og Rebekka Nystabakk. Og det skumle søskenforholdet, men dog. En bror som gifte sæ for å ta vare på søstra si, liksom, det e så dysfunksjonelt, åpenbart, men så mye kjærlighet! Og det va en scene der, med Rita og Alfred og Asta/Åsta(? huske ikke) og den va definisjonen av dysfunksjonell, men … salig Ibsen kunne skrevet et helt anna stykke (og æ hadde sett på). Æ vet forsåvidt ikke kor mye av alt som va å finne i stykkan, og kor mye som e tilpassa og endra, omskrevet og bearbeida. Æ antar i det minste at alle ungan banna litt mindre i den opprinnelige teksten, og æ prøve fortsatt å skjønne ka all bannskapen skulle signalisere, bare generell opposisjon? Ungdomsopprør? «sjekk, vi e så nordnorsk»?

Og scenografien! Herregodejessufyttifader scenografien! Æ snakka med Ida noen daga før æ dro til Tromsø, noen daga før æ skulle på teater, og vi kom innom teateret, og at æ sikkert kom til å blogge om det, og æ spøkte med at æ kunne skrevet hele greia på forhånd, bare endra litt på noen adjektiv og kanskje skrevet inn nokka handlingsspesifikt, «og så må du si nokka om scenografien» sa ho, for det gjør æ bestandig, men det e jo stadig åpenbart koffor. Fordi den e så utrolig himla bra. Den her va bygd opp som to etasja, med tre trappe mellom de to etasjan, og en rekke rom med døråpninge mellom romman, og alle sammen va åpen mot publikum (fordi dem fjerna den fjerde veggen, hah! Men heldigvis bare bokstavelig, ikke metaforisk), og det som va litt kjedelig va at vi satt på sjette rad, så vi va ganske nært, og det va en del av romman vi ikke så inn i. Det va heldigvis ikke sånn at det va til forringelse for opplevelsen av stykket, men om æ hadde visst/sjekka kordan scenografien så ut før æ bestilte billetta tror æ nok æ ville bestilt dem litt lengre unna, så vi hadde bedre oversikt. (sjøl om det va fint å sitte så nært at vi til slutt kunne se gleden stråle ut av ansiktan på skuespilleran når dem kom tilbake tredje gangen for å motta applaus. Ikke det, dem strålte så mye at man sannsynligvis så det på siste rad også.) Men det va helt klart et punkt til på lista over teater på måta Siri like, fordi det e nokka avslappanes for mæ i teater kor æ ikke helt vet kor æ skal feste øyan, også med de stramme innrammingen alle de separate romman gir, at det ene rommet en stund e kontoret til en karakter for så å være kontoret til en anna karakter, at alle romman tilhøre begge stykkan, sofaen kor Alfred og Rita sitt og e ubehjelpelig e samme rommet kor Dublett (æ vet æ kan sjekke ka ho hete, men det more mæ å late som om det faktisk va Dublett) har sæ med billedhoggeren på en måte æ e ganske sikker på at Ibsen ikke beskreiv i teksten sin. (Det minne mæ på den lille biten tekst æ blei så forelska i da æ leste En folkefiende, og som ikke så sånn ut i det hele tatt da HT satt det opp. Æ skjønne koffor det ikke gjorde det, men den delen av mæ som har lest akkurat mange nok regency romances og Jane Austen og dets like skulle ønske den va sånn. Sukk. (Inni mæ bor det en smålåten 1800-tallsjomfru som ikke kan tenke sæ nokka mer romantisk enn folk som såvidt e borti hverandre, som bare akkurat berøre hverandre på måta som ikke e anstendig. Ho gjør sæ ikke særlig godt på kulturfronten i 2015, for å si det pent))

Og så tilbake til starten, så klart! Og Trond Peter Stamsø Munch og liminalfasan, der han trår fram fra røykskyen malerinne B-stad produserte, svartkledd med gitar, en Johnny Cash for Ibsens fruer, og æ tror han så alle, han kommuniserte ikke utfor sitt eget stykke, men æ e ganske sikker på at han så utfor det, men han va også utfor det, på en måte Rottejomfrua og malerinna ikke va, sjøl om dem holdt sammen, men ikke va fra samme sted, så va dem fortsatt en del av den riktige tida, utilpass i oppførsel og væremåte, ikke eksistens. Og det fungerte så bra, æ va så med på det, æ e fortsatt med på det, dessuten har æ lest Bakhtin i min ungdom, æ lar mæ ikke forvirre av liminalitet.

Det finnes mer å si, selvfølgelig, bruken av sang, kvinnekoret som trår fram, kakofoni og potensiale, lykkelige slutta og unge kvinner som slår sæ til ro med nokka dem kanskje ikke vil ha men som virke bedre enn å ha ingenting, og æ trua Ida med at tittelen på blogginnlegget (for æ skriv jo bestandig et blogginnlegg, tydeligvis) skulle være «Ibsen e død og Marius Lien e deilig» (sjøl om også det degenererte til Ibsens døde ripsbusker og Marius Liens deilige buskevekster, men det va sånn cirka fem minutt før vi skrudde hverandre av og gikk og la oss så det tar vi ikke ansvar for), men det e jo ikke sant. Vel, halvparten av det e åpenbart sant, men Ibsen e like åpenbart ikke død, ikke så lenge regissøra som Anders T. Andersen får til å gjøre ting som det der med han, og det e mer enn nok for mæ. Det og å vite at Nina Wester styre HT-skuta i et år til, så det finnes fortsatt håp for teater som treff nesten alle punktan på lista over ting æ elske, sjøl når ingen lage teater med det som utgangspunkt (det e nok like greit).

by

Å være Ofelia uten å ligne Ofelia. Hamlet på HT og teater i HjerTet.

Æ vil skrive nokka som sammenligne Hamlet med En folkefiende, som trekk linja i scenografien, eller, ikke scenografien i sæ sjøl, men måten den brukes på for å understreke de oppdelte livan. Kordan man i begge forestillingan kan se opptil flere karaktera leve sine egne liv, samtidig, uten å vite sikkert kor det e meninga at du skal feste øyan. Æ synes det e attraktivt i et teaterstykke, det e en av de grepan som gjør at æ vil se det flere ganga, fordi æ vil få med mæ mest mulig av ka som skjer og kæm som gjør ka. Og det æ virkelig likte med En folkefiende va at æ kunne velge plass i salen, at det va unummerert – sånn til vanlig like æ å ha et sted å sitte, det e enklere, da e det ikke din feil om du havne ved siden av noen, da treng du ikke tenke at du satte dæ for nært – så da æ så det andre gangen kunne æ velge et sted som va forskjellig fra der æ satt første gangen, og da æ så det tredje gangen kunne æ igjen velge litt annerledes. Det ga en slags frihetsfølelse i teateropplevelsen, æ likte det.

Man kan jo ikke gjøre det på samme måten i Hamlet – ikke bare fordi det e nummererte seta, men fordi det i En folkefiende va sånn at om du satt på et sted va det dela av handlinga på scenen du gikk glipp av, fordi du rett og slett ikke så den. Andre gangen æ så stykket satt æ mæ nært scenen, på venstre side, uten å tenke over at æ da gikk glipp av mye av det som skjedde hos Petronella Stockman, hvilket jo va synd, siden Ulla Marie Broch va en av de beste grunnan – i et hav av gode grunna – til å se stykket. I Hamlet vil det være vinkelen som e forskjellig, man vil kunne se andre bilda i speilveggen som e en del av scenografien. Kanskje kan man se mer av scenen, mindre av publikum, om man ikke sitt midt i salen, om man sitt mer til venstre? Kanskje det blir mindre distraheranes – ved gjensyn lurte æ på om æ så mæsjøl i speilet, æ konkluderte med at æ gjorde det, såvidt. Men æ tror ikke man går glipp av nokka handlingsmessig, siden scenerommet i utgangspunktet e helt flatt og uten vegga. Men likevel, man vil kanskje følge med på andre karaktera avhengig av kor man sitt (eller så e man som mæ og ende opp med å følge med på Hamlet uansett, fordi han har en nær magnetisk tiltrekningskraft); man vil kunne få et nærmere bilde av Ofelia om man sitt på venstre side av salen, man vil kunne få et nærmere bilde av Clodius om man sitt på høyre side, sånne detalja – ingenting stort, ingenting avgjøranes, men nok til at æ skulle ønske at ikke alle billettan mine va på cirka samme plass, enkelt nok. (Ida sa «… du vet ka det betyr» og æ svarte «Det e en tidagers periode der, etter at æ kommer tilbake fra Snåsa og før æ og Gøril skal på sisteforestillinga …» Alle gode ting e fire?)

Æ leste forresten Therese Bjørneboe sin anmeldelse av Hamlet i Aftenposten, og lot mæ imponere over kor mye ho hadde klart å få inn i en såpass kort tekst – referansepunkta (Bjørn Sundquist som sin generasjons Hamlet, Psycho, Bjarne Melgaard – og alt logisk og forståelig!) og Hamlet-historie og alt sammen, den va så mye bedre enn anmeldelsen i Dagbladet, som æ leste og tenkte «men … hæ?» fordi den sa så lite. Og æ skjønne at hyppige linjeskift gjør sæ i avisspalte, men når det ligg på nett ser det bare fælt ut, og ødelegg for tekstpoengan – teksten flyt ut i intet, det e litt trist. Men ja, Therese Bjørneboe sin anmeldelse va imponeranes – æ tok mæ i å ønske at æ hadde den typen teaterkunnskap å skrive fra, eller så gleda æ mæ til æ en dag kanskje har det. (sidespor: æ like å tenke på det, ideen om kumulativ læring: det her vet æ nu, en dag kommer æ til å vite mer, og tenk kor mye kunnskap æ sitt på når æ bikke førti, femti, når æ kan se linje tyve-tredve år tilbake i tid uten engang å måtte prøve – det e en overveldanes tanke, den gjør mæ glad langt inn i sjela, æ håpe ikke æ glemme den gleden etterhvert som æ kumulere kunnskap.)

Og det æ glemte å nevne i første runde av Hamletblogging va lysriggen. Det va litt dumt å glemme, fordi æ synes det va et fantastisk, effektivt, grep – å senke hele lysriggen framheva den klaustrofobiske stemninga, særlig i andre akt, og det e kanskje det æ like best med teater, når æ tenke mæ om – måten æ i større grad enn når æ ser film både kan tenke på handlinga samtidig som æ sett pris på de tekniske grepan som gjøres for å underbygge det skuespilleran gjør. Æ vet, på et nivå, at det samme skjer i film og tv og absolutt alt, men når man ser det på scenen føles det nærmere – æ ser at lyset skifte fra den ene spotten til den andre, æ oppfatte at bevegelsen karakter A gjør fra sted C på scenen til sted D skjer fordi det skape dynamikk og for at det skal passe sammen med karakter B sin bevegelse fra punkt E til punkt F – det e lettere å oppfatte – for mæ – når det skjer foran øyan på mæ i en teatersetting, æ e ikke vant til å skulle se etter det samme i film.

Æ e kanskje ikke interessert, heller, i å se etter det samme på film, æ vet ikke, det føles som om æ i større og større grad tenke at teater e min greie, æ like det flyktige i det, sjøl når det frustrere mæ endeløst. For eksempel: i går hadde æ stemmen til Morten Svartveit i hodet mitt, «det går dårlig, pappa,» (det e godt æ snakke samisk til faren min, ellers hadde æ begynt å si det til han i hytt og vær) og omtrent samtidig hang Ulla Marie Broch sin «ai ai ai ai ai ai AI!» fra En folkefiende igjen, noen ganga høre æ et tonelag og tenke på Guri Johnson – alle de her øyeblikkan som æ bare kan holde fast ved inni mæ, alt æ må skrive ned for å huske det, det e jo håpløst, og fantastisk; æ skulle ønske æ kunne se Cabaret en gang til, i 2012 ikke i 2007, æ skulle ønske æ huska mer av det-og-det stykket, men likevel, kanskje æ foretrekk situasjona kor det e legitimt å applaudere når dem e over? Sjøl om det gjør det vanskeligere å huske direkte sitata, å huske akkurat kordan det så ut, det øyeblikket der, så e adrenalinrushet etter forestillinga verdt det. Adrenalinrushet som sier: æ va tilstede, æ så folk lage kunst mens æ satt i salen og så på, dem gjorde det rett foran øyan på mæ – æ vet at Frank Kjosås e Frank Kjosås, men akkurat der, akkurat da va han Hamlet, akkurat da hadde æ tatt alt for god fisk så lenge stykket ber mæ gjøre det – det e nesten som å være forelska (æ tror det her e forklaringa på minst halvparten av alle blogginnleggan mine som handle om teater: det e nesten som å være forelska), å nyte synet, å se at ikke alt e perfekt, men likevel, å se det skjønne i det. (det her va blogginnlegget sitt, digresjonsmessig.)

Og det æ egentlig skulle si, bortsett fra lysriggen og scenografisammenligninga – va at æ, etter å ha sett Hamlet for andre gang, ikke klare å slutte å tenke på Trude Øines. Eller Ofelia, men nei, det e like mye Trude Øines.

Haha, nu passa det nesten inn i «Selma» av Herman Wildenwey – «det er Trude Øines – denne gang.» Hvilket, digresjon atter en gang, kanskje e det perfekte diktet for å beskrive teaterforelskelsen min: «Og det er liten HT/den er ærlig verd en sang/det er HT, som jeg elsker/det er HT denne gang!» bare at man med jevne mellomrom kan bytte ut HT med #heitehilmar eller Espen Østman eller Ulla Marie Broch eller Marius Lien eller Ketil Høegh eller Guri Johnson eller … ja. Æ e enkel å glede.

Men Trude Øines. Ida påpekte at ho like Trude Øines som Ofelia fordi ho ikke e det man gjerne ser for sæ når man tenke på karakteren – og ikke bare som karakter i stykket, kor Ofelia jo e kledd opp med ettervekst i det farga, blonde håret, ho spring rundt i lilla Doc Martens og dongerishorts, en oversized t-skjorte (ka nu enn det kalles på motenorsk, oversized, ikke tskjorte) – men om æ skulle beskrive karakteren Ofelia ville æ landa på at ho e høy, litt tander og vever, kanskje litt sånn modellpen, med langt hår og alt det der. Mer Angelina Jolie enn Janeane Garofalo for å være platt og enkel. Og Trude Øines e skikkelig pen, men ikke på den måten. Dessuten e spillestilen hennes i Hamlet kroppslig – om man kan si det sånn – på en måte æ aldri hadde forbundet med Ofelia. Og det e nokka der – æ har, på en eller anna måte, lyst å trekke en linje mellom den tanken her og den æ e innom i blogginnlegget «om kunstfotografi og tjukkebolla feita» – det e ikke så enkelt som at Trude Øines sin Ofelia får mæ til å tenke at alle kan få kjærlighet, det blir for enkelt – det blir ærlig talt litt simpelt, men om Ofelia kan være sånn som Ofelia e i den her versjonen av Hamlet, så e det håp? Det e nokka nærmere det. Og ikke håp om kjærlighet, men håp om at det e greit, at det kan være lov. Æ vet ikke helt, den her tanken e litt mer Welhaven enn Wildenwey, litt mer uudsigelig. (det e sånt æ bruke litteraturutdannelsen min til. jaja.)

Nu e æ ganske sikker på at det e nokka æ har glemt, igjen, enda en tanke om Hamlet som æ gjerne vil prøve å formulere, nokka æ vil gjøre et forsøk på å gripe, som om æ kan skrive hele forestillinga på bloggen min og dermed komme tilbake hit etter å ha samla kunnskap i tyve år til og tenke «sånn va det, ja!» At æ kan lese det her og komme på koffor æ synes det virke fornuftig å omså se Hamlet fire ganga i løpet av en knapp måned – koffor æ tror æ hadde angra om æ lar være, at æ kan vende tilbake om fire år, når æ forelske mæ i et nytt teaterstykke som minne mæ vagt om nokka æ har sett før, og tenke at «jo, det minne mæ om Hamlet og det va på grunn av det og det, sånn som æ skreiv der – sånn må det være» og så kan æ skrive entusiastisk om ka det enn måtte være og gå tilbake til entusiasmen nu. Og så bygge æ kunnskap og til slutt kan kanskje noen – forhåpentligvis – lese mine teatertanka og tenke «oi, æ håpe æ kan skrive sånn en dag!»

Konklusjonen e altså: kunnskap e makt, teater e forelskelse, og kombinasjonen e best.

by

Å, Frank Kjosås! Å, Hamlet! Å, Hålogaland teater! (Å, Nina Wester!)

Egentlig e det her sånt man nok burde sove på en natt eller to, men det får æ mæ ikke til å gjøre. For i kveld va æ og så Hamlet på Hålogaland teater, og nu e æ forelska.

Eller, det e nok rettere å si at æ e full av entusiasme, æ tror ikke man kan bli forelska i et teaterstykke – sjøl om æ tidligere i dag innså at æ driv på å projisere forelskelse i øst og vest og dermed kan æ bli nyforelskafnisate av tanken på at æ endelig skal tilbake på 4 roser – men ja, æ e breddfull av entusiasme! Og så har æ litt mista munn og mæle, men ikke mye nok til at æ skal la det stoppe mæ – det det hovedsakelig betyr e at æ har mest lyst til å skrive tretusen ord, korav ett tusen består av «Å,» ett tusen består av «Frank» og de siste tusen e «Kjosås!»

Man skulle ikke tro at Frank Kjosås har skuldre som e brei nok til å bære et helt teaterstykke, han ser jo ut som en ganske liten fyr, men han va utrolig. Og om æ ikke snakke så mye om han e det mest fordi æ virkelig ikke finn nokka anna å si enn å komme med tilfredse sukk og tenke «å, Frank Kjosås!» – så har vi det på det reine.

Dessuten e det to spor æ vil følge her, mens æ driv på å tenke høyt for mæsjøl – men det tror æ vi kommer tilbake til.

Først og fremst: scenografien e ulik nokka æ har sett på HT før: det va flatt, på ett nivå, grunnivået, dem brukte hele sceneflaten, scenen slutta der døran ut av scenerommet e – og de døran blei benytta, til fulle. Det va litt interessant, når æ tenke mæ om, å ikke vite kordan dør karakteran ville komme gjennom i neste omgang, å ikke ha ett sentralt punkt kor dem dukke opp, kor du vet at du kan feste øyan når det ikke skjer så mye på scenen.

Det va forsåvidt ikke et problem, det skjedde mye. Det skjedde masse, hele tida – æ tror det e en av grunnan til at æ e overvelda (huska æ å nevne at æ e overvelda? Æ e overvelda), det e litt så æ skulle ønske man kunne se en versjon som går saktere, en gå-sakte-aksjon på scenen (litt som de der Ibsen-oppsettingan til de der folkan æ ikke huske navnet på), en som tar sæ tid til å gi publikum rom til å puste. Men æ likte det som det va, æ likte at æ mista pusten av det.

Og æ likte at scenografien va såpass enkel, det sto møbla – flere sofaer, skrivebord, to senge, et badekar, et barskap; alt man finn i et møblert hjem bortsett fra toalett og kjøkken – plassert rundt omkring, og dem delte opp området ganske effektivt, samtidig som det ga en viss flat struktur til ka som skjedde kor, og i enkelte scena skjedde alt overalt samtidig.

Det e også et av få stykka æ kan huske å ha sett som i så stor grad gjorde bruk av musikk. Ikke musikera (det har æ etterhvert god erfaring med), men et lydspor, sanga – «Personal Jesus,» «#1 Crush» (æ valgte å ta det som en homage til Romeo + Juliet), «Seven Nation Army,» en kjent sang som kanskje va Sigur Ros? Nokka sånn der hipsteremodepressive greier – og i første akt la æ veldig mye merke til det, men det va kanskje også fordi æ dela av tida va litt bekymra for at det plutselig skulle ende opp i en eller anna slags absurd Hamlet-musikal. Hvilket jo ikke hadde vært så ille, som sådan, siden Frank Kjosås e flink å synge, men … Det hadde vært påfallanes. Men æ tror også måten musikken va brukt i andre akt fungerte bedre, uten at æ helt kan sette fingeren på ka forskjellen besto i, men det va en forskjell der.

Og karakteran. Det e her æ havne litt på to spor. Men først. Frank Kjosås som Hamlet e – ikke som sagt, men som implisert – et funn. Ketil Høegh som Claudius va bra (sjøl om det e litt vanskelig når man av og til blir distrahert av det at han med de brillan ligne på Klaus Sonstad). Og æ likte Torgeir Reiten, sjøl om æ ærlig skal innrømme at det va mest fordi æ synes han va kjekk. Heh. Men æ e ikke så billig, altså, æ likte at han som Horatio va såpass avslappa, at karakteren va en motvekt til det lett hysteriske i mange av de andre rolletolkningan. (Det e såpass lenge siden æ har forholdt mæ til Hamlet at æ ikke lenger huske om Horatio skal være sånn.) Han gjorde sæ også godt som Gyldenstern, eller Rosenkrantz, sammen med Espen Renø Svendsen som Rosenkrantz, eller Gyldenstern – æ kunne gjerne sett dem utvida, om enn ikke i akkurat den her forestillinga, men i nokka anna, kanskje Rosencrantz and Guildenstern Are Dead (for å plukke nokka tilfeldig from the top of my head, ka?). Renø Svendsen spilte også Laertes. Og æ like trynet hannes. Æ mene, sånn rent bokstavelig, ansiktsuttrykket hannes ser så bistert ut, så ofte, han gjør sæ som en karakter hvis største ønske e å få reise ut for å slåss mot Fortinbras. Men så hadde han også noen fantastiske scena sammen med Trude Øines, som spille Ofelia. Det va en søskenkjærlighet der æ kan tro på, særlig etterhvert, når det begynne å bli riktig tragisk, måten han spilte sørgende bror va sånn at æ nærmest va på gråten (og man kan si mye om Hamlet som stykke, men æ synes det e litt vanskelig å la sæ berøre veldig av dødsfallan, særlig når man vet kordan det går).

Trude Øines gjorde forresten også en god rolle som Ofelia, æ likte måten ho va … Vel, ho va en emofjortis – eller, det blir for enkelt, æ tror æ legg nokka i emofjortis som ikke nødvendigvis kan leses, æ mene det ikke som nokka forkastelig, æ mene «ho va tenåringsemosjonell» – som sikkert hørte på The Smiths mens ho tenkte på at ho kom til å dø om ikke Hamlet snakka med ho snart. Og ho gjorde det bra, æ va litt redd for at æ kom til å ende opp med samme problem med ho som æ hadde med Zingerboy i Gummibaronene, men nei, æ trodde på Ofelia, æ følte med Ofelia.

Det va bare det – og her e vi inne på tankespor to – at æ brukte store dela av stykket på å tenke på kordan det kunne vært om Nina Wester hadde fjerna Ofelia. Æ vet ikke helt om æ har forstått ka prosjektet til Wester e, med å omforme Hamlet, men sånn som æ tenke det nu, etter å ha sett stykket, tror æ at man kunne gjort nokka interessant med det ved å ta bort Ofelia og å gjøre Hamlet homo, og eventuelt endre Horatio fra bestekompis til kjæreste. Æ vet ikke, kanskje e det nokka som e gjort hundre ganga før, kanskje det ikke e fantasifullt i det hele tatt, men heller enda en måte å redusere antallet kvinnerolla på en teaterscene som i utgangspunktet har dårlig plass til kvinner.

Men kordan ville Hamlet vs Laertes vært om Laertes va en av de her guttan som bestandig e litt redd for at Hamlet plutselig skal legge an på han, siden han e homo og like sånt? Ka om Hamlet hadde forvirra Rosenkrantz og Gyldenstern med å faktisk legge an på en eller begge, ikke bare ved å late som, som han gjorde nu. OK da, det va skikkelig binærtenking av mæ, siden Hamlet jo gjerne kan elske Ofelia og samtidig også like menn, bifile menneska eksistere, æ vet jo det – æ e jo det, nærmest – men æ vil fortsatt vite kordan det hadde vært om Ofelia ikke va involvert i det hele tatt. Om Hamlet kan si «Nymph, in thy orisons be all my sins remember’d» til Horatio, eller til Laertes, ikke Ofelia. (Ikke det at han sa det i den her versjonen – men den sitt igjen, «Soft thee now, the fair Ophelia …»)

Æ tror kanskje æ hadde håpa på et større kjønnsperspektiv enn at Hamlet hoppe rundt i høye hæla, sjøl om æ e skikkelig glad for at HT endelig har gitt mæ en ny mannlig karakter i høye hæla, det e tross alt fem år siden mannen i Cabaret sørga for at æ blei så forelska i teater som æ aldri før har vært. Men så e vel ikke æ den teaterpublikummeren noen burde prøve å tilfredsstille på akkurat det, siden æ mest av alt hadde elska et Hamlet kor hele dramaet kan bunne ut i «Hamlet vil egentlig være jente.» Nu ser æ for mæ en Hamlet som bedriv binding, på engelsk – æ vet ikke ka det hete på norsk? Når man binde brystan sine så dem forsvinn? Men ja, kanskje Hamlet kunne vært transmann? Det hadde nok blitt Hamlet for spesielt interesserte, og det hadde neppe endt opp med å bli den publikumssuksessen æ håpe Hamlet blir.

Æ vet at æ ikke nevnte hverken Guri Johnson eller Maryon Eilertsen, og det e fordi æ helst vil slippe å snakke om dem. Æ va veldig tilhenger av ideen om at Guri Johnson skulle spille Polonius, men, åh, det æ hadde sett for mæ va så langt fra det æ blei presentert, og derfor treng æ litt tid på å finne ut av ka æ synes. Men både Guri Johnson og Maryon Eilertsen ende ofte opp med å spille rolla æ veldig gjerne vil like, men som æ ikke helt klare å forholde mæ til. Æ vet ikke om det e fordi æ vet kor bra dem kan være, og derfor skulle ønske det va mye mer i dem, eller om æ forvente for mye. Dette: æ vet ikke om dem reduseres til semi-hysteriske [kvinne]skikkelsa fordi det e det dem e flinkest til å spille, eller om det skjer fordi det e den enkleste rolla å sette kvinner over en viss alder inn i? Så det prøve æ å tenke mer på.

Og forresten digga æ Kristian Fr. Figenschow jr fordi han stort sett ikke sa nokka. Mer sånn! (Stakkars Kristian Fr. Figenschow jr, æ mene det ikke egentlig, men åh, måten han blir møtt på, av publikum, det hadde tidvis vært greiere å slippe.)

Æ så stykket sammen med faren min, og han likte det også – hvilket overraska mæ, skikkelig! Han e som oftest ganske vanskelig når det gjeld teater, men han sa at han likte det her, at det va ungdommelig, og det fascinere mæ, fordi æ va nesten sikker på at han kom til å synes at det va litt for heseblesanes. Men kanskje det e det han like i teater? At det går fort og gæli, eller fort og skikkelig galt, som i det her tilfellet.

Og så e det et aspekt til som æ vil snakke om, men det spoile siste del av stykket (ikke det med at alle dør, et grep i oppsetninga), så æ lar være inntil videre – men la mæ bare si at en av grunnan til at æ sitt igjen og fortsatt e overvelda og litt målløs (det ser dokker vel at æ e?) e siste siste rest av stykket, æ synes det va et skikkelig vellykka valg, og æ tror det va en av grunnan til den intense, umiddelbare applausen.

Men alt i alt: Herregud heite Hamlet. Å, Hamlet, å Hamlet, å! Etc. Æ fikk billetta til stykket i julegave hos Tor Håvard, så æ skal se det igjen neste lørdag. For øyeblikket e mitt største problem at æ ikke vet om æ hold ut å vente så lenge med å se det igjen. Det e kanskje en projisert forelskelse, men den føles ekte.

Å, Frank Kjosås!