twitter

by

«det va bare en spøk» og andre uakseptable unnskyldninge

Æ bær ikke nag, æ tror ikke æ gjør det, æ gjør sjelden sånt, men æ huske på det som har skjedd tidligere. Æ handle ikke på Kiwi; så lenge det finnes andre alternativ benytte æ mæ av dem – æ kan ikke se for mæ at det skal endre sæ med det første. Æ har fortsatt en grad av motvilje mot Petter Stordalen etter at han sammenligna motstanden mot hotellbygginga si – eller nokka sånt – med å være nybygger i USA, kor kritikeran va de bakstreverske indianeran som skyt på alt som e nytt. Æ finn det vanskelig å ta folk alvorlig når dem syns den typen metafora e akseptabel.

Og æ har ikke sagt nokka om Synne Eilertsen, Sigbjørn sa alt æ ville ha sagt og ikke visste at æ mente (fordi æ tenke med fingran på tastaturet og æ ikke har tasta mæ fram til nokka enda), men æ kommer til å huske det her. Ikke med vilje, ikke som en teit scene i en b-film kor æ hytte med neven og sir «God damn you, Synne Eilertsen, as long as I live I shall not forget this!» med lyn og torden og en by i flamma i bakgrunnen. Men i en periode framover kommer æ til å huske det. Æ vet ikke om det e snakk om uka, måneda, år eller tiår, det vil vise sæ, men hver gang æ ser navnet hennes i en eller anna sammenheng – det sæ være om ho dukke opp i et twittersøk på «Tromsø» (æ like å søke på Tromsø, det gir ofte underholdanes resultata) eller som offisiell person i kraft av Venstre eller Amnesty eller ka som helst – kommer æ til å tenke «å, det e ho» og så tar æ ho mindre alvorlig, om æ i det hele tatt klare å bry mæ om ka ho sier, uansett kor viktig det måtte være.

Og det e ikke som om æ går inn for en boikott, æ bryr mæ ikke så mye om ho eller de teite vitsan. Det e bare enda ett punkt på lista over ting æ bit mæ merke i, ting æ ikke klare å slutte å huske, fordi æ ikke e en gullfisk og det samiske ikke e nokka æ kan skru av når det blir kjedelig. Og det e synd for Synne Eilertsen at de teite vitsan hennes som liksom skulle vise at ho e sarkastisk sende ho ned i det dragsuget, men sånn e min verden, det kan æ ikke gjøre nokka med – tror du ikke æ har prøvd?

Det som faktisk gjør mæ oppbrakt, det som plage mæ e at ho va den som tok knekken på ideen æ har hatt om dagens ungdom som digitale urinnvånera. Det e jo det dem snakke om, forskeran: ungdom nu til dags voks opp med nettet på en helt anna måte enn det vi gjorde, for dem har det bestandig vært der. Og æ antok egentlig at det betyr at dem skjønne at internettet også e for alltid, at alt du sir på internett også e nokka du har sagt i virkeligheta. Men tydeligvis ikke?

Og det e litt plagsomt – æ likte illusjonen om at ungdommen nu til dags har forstått kordan det her fungere. En ting e jo å ikke tenke over kor lite et sarkastisk tonefall lar sæ oversette til tekst – ærlig talt slit æ tidvis med å gjøre mitt sarkastiske tonefall forstått muntlig – men når unnskyldninga di består i at du ikke tenkte over kæm som kan se det og kordan dem kan tolke det … Æ gir mæ ende over. Eller så gir æ bare opp.

Burde ikke folk som har vokst opp på internett skjønne at om du først skal si ting som e kontekstavhengig, så burde du passe på at den teksten bare gjøres tilgjengelig for dem som skjønne konteksten? Noen ganga burde man ha en låst konto (og det e et malapropos, men om twitterkontoen hennes hadde vært låst og AUF hadde gått til avisa ville æ hatt mye større sympati med Eilertsen, ho har 279 følgera, om man da har låst konto har man ikke bedt om å bli lest av alt og alle, tvert imot), og noen ganga burde man ha en blogg bare vennan dine får lese.

Eller, og det her e trikset for noen av oss: om man vil si ting man vet enten blir feiltolka, misforstått eller som bare e slem – alt ettersom – så sir man det muntlig i samtala, eller så sende man en DM på twitter, eller en facebookmelding, ka som helst. Man tar ansvar for at det e nokka man ikke kan si uten å bli misforstått og så sir man det bare til dem som ikke misforstår.

Æ trodde det va sånt ungdom nu til dags har vokst opp med, men det vise jo bare kor grunnlegganes optimistisk æ e – æ har tross alt surfa innom en god del blogg.no-blogga og sett ka attenåringa – og dem som e yngre – skriv under fullt navn. Og så tror dem at det hold å si at det ikke e nokka dem vil at folk skal snakke om.

Om det e sånn den digitale urbefolkninga ter sæ e det jo ikke rart folk mene urbefolkning i utgangspunktet e nokka primitivt. (og ja, æ antar at om du les bloggen min, så har du kontekst nok til å skjønne at det e ironisk ment, men se, nu kontekstualisere æ det litt ekstra i tillegg, for å gjøre det lettere å forstå – av og til må man innfinne sæ med sånt.)

by

E det rart æ ikke får gjort nokka fornuftig?

Det är inte rovdjuren som behöver dödas, det är inte naturen som ska tuktas, det är samerna som måste tillbaka till sina rötter om de nu vill leva och behandlas som ett ursprungsfolk! Her

Mae Isaksson og Mikael Bernholm har tydeligvis oppdaga at den sikreste måten å få oppmerksomhet på her i verden e ved å mene at folk som ikke leve som dem gjorde for hundrevis av år siden ikke fortjene å få drive med tradisjonelle ting (finn et sted og sett et komma sjøl). Anders Blom reagere (merkelig nok). Æ e uendelig fascinert og skjønne veldig veldig lite av Sverige. Sånn, i det store og hele. Sama i Sverige forvirre mæ. Men æ e i utgangspunktet litt skeptisk til ideen om at den industrielle revolusjonen og utviklinga ikke skal komme samiske reindriftsutøvera til gode, fordi dem har med å drive sånn som dem gjorde den gang da. (Æ treng å lære nokka om russiske minoriteta, fordi æ syns noen en gang nevnte at Russland, på et tidspunkt, hadde en greie med å ta vare på så mange minoritetsspråk etc som mulig. Det va dog for å beholde dem som et slags levandes museum, menneskelig kuriosa, men likevel. Om det e sant – æ syns det burde være sant – så e det relevant her, på en måte.)

Når vi e inne på svenske ting, så vil æ også sitere nokka herfra: «Vår guide kör oss mellan släktingar och vänner som vill sälja sitt konsthantverk, ja det är som hos samerna» (min utheving). Det handle om Canyon de Chelly1 og en USA-reise og litt sånt. Om du lure på kor den plutselige interessen for svenske samenyheter kommer fra, så kan æ bare skylde på oddasat på twitter. Det e rett og slett ganske genialt – og den letteste måten noensinne å holde sæ noenlunde oppdatert på. Æ e generelt sett veldig fornøyd med twitter, sjøl om det kom en plutselig eksplosjon av folk og interesse. Merkelige greier, men kanskje logisk. Det e litt morsomt da, å se forskjellen mellom alle som hoppe på og e superengasjert, og dem som ikke skjønne ka som e vitsen med å holde sæ til 140 tegn, skal man si nokka kan man vel skrive ordentlig?

Du e det du kler

But anyways… «Noen ganger savner jeg tryggheten kofta gir: da er det kulturen min folk ser på, ikke meg.» Det va en del av en lengre tekst – som kanskje kommer til å bli benytta i anna sammenheng, kæm vet, æ har ikke hørt nokka, men æ har sendt den fra mæ, og tenke at inntil videre får det være – men det e egentlig litt feil å si: det va en plutselig innskytelse som ikke hang fast med resten av teksten, som nesten sa det motsatte av det teksten sjøl ville si. Men det e ikke så farlig.

Æ har tenkt en del på det der, med synlighet. Min kjæledyrteori (hm, pet theory høres litt mindre teit ut, sukk) e jo at det å være samisk på mange måta kan sammenlignes med å være homo eller transperson: man må komme ut som same, man kan passere for å være norsk/majoritetstilhøranes lyshudet (og det kan ha både fordela og ulempa), den typen ting. (min virkelige pet theory, den æ knapt nok nevne, e at æ tror det finnes fellestrekk til jødisk kultur også. Men æ vet for lite om det til å føle mæ komfortabel med å hevde sånt.) Som same blir man først virkelig synlig når man har kofta på sæ.

For eksempel: på seminaret æ deltok på, kom Elle Sofe i kofte, med alt Kautokeinopreget det bær med sæ (æ e fra Tana, selvfølgelig like æ min kofte bedre enn hennes, hallo – det e antakeligvis innebygd i DNAet mitt! Uten dermed å si at Kautokeinokofta ikke e pen, selvfølgelig. Æ e flåsate, ignorer mæ!). Ho kom i kofte, uten nokka større om og men. Æ hadde på mæ en Huui-t-skjorte, samt et samisk smykke. (Forsåvidt også uten nokka større om og men, men…) Æ like kofta mi, æ like det faktum at søljan mine e laga av onkeln min, at sjalet mitt e knytta av bestemora mi, alle de her tingan, all tilknytninga den har. Men æ føle mæ veldig sjelden komfortabel i kofte. Og æ hadde aldri følt mæ komfortabel med å skulle stå koftekledd i en sånn setting.

Men æ skjønne at Elle Sofe gjorde det, at det e logisk for ho, at man kunne se det på enkelte som satt i salen (æ tror det va noen koftekledde folk der? Æ huske ikke), alle de måtan man kan gjøre sæ samisk på, en sølje her, et sjal der. Og dela av mitt ubehag med kofta e enkelt nok at den e svær (siden æ e svær, for en logisk sammenheng), den e av ull, den har ørten meter ekstra stoff, pent plassert på baksida – det e et svare strev å skulle sette sæ, you haven’t lived til du har prøvd å manøvrere en koftekledd bakside inn i et trangt bussete.

Æ hadde kofta på mæ på 6. februar. Æ feira ikke dagen, som sådan, æ gikk på VT (as is my wont) og satt der, æ la merke til alle folkan som så på mæ, alle folkan som så mæ, den mer eller mindre fremmede mannen som plutselig smilte og sa «gratulerer med dagen» – alle de her tingan. Det e fascineranes med alle folkan som smile til dæ når du har kofte på, det e jo helt klart bedre enn alternativet, men æ føle mæ litt som de – eventuelle – levende russiske museumsmodellan. Men det e nokka attraktivt i det, å bli sett på den måten: folk ser ikke dæ, dem ser det du har på dæ, dem antar ting basert på det du har på dæ (og der tror æ man kan trekke en linje til de falske koften dem e så glad i på finsk side, om man vil).

Æ tenkte på det igjen, da æ va på opplegget på Litteraturhuset, fordi både Sigbjørn og Niko hadde kofte på sæ. Men Sigbjørn brukte sin sammen med grå dongeribukse, med et standard svart belte, sånne ting, mens Niko hadde hele pakka, alle bestanddelan æ ikke engang vet navnet på. Og det finnes en anna tanke i forhold til herrekofta2, men der og da va det interessant å se kor forskjellig dem va. Og æ tror, om æ skal anta ting, at det også heng sammen med egenpresentasjonen. Egenpresentasjon og kultur (mens æ va der noterte æ «Niko Valkeapää e muligens den personen i den her forsamlinga som har størst rett til å være naturromantisk» – det e en problematisk ting å si, på så mange måta, men om dokker tolke mæ i beste mening kan vi la dem ligge inntil videre).

Og det e mer her, det e bare det at æ har gått og tenkt på det her i ørten daga, alle tankane mine har krølla sæ sammen til en liten klump. Men grunnen til at æ tenkte på det, igjen, va fordi Ragnhild nevnte det i Nordlysintervjuet – som selvfølgelig ikke e på nett, sånn at æ kan finne ut av nøyaktig ka som sto der – om å bruke belte, sjal, sko, smykka etc for å gjøre sæ synlig. En stund hadde æ et poengsystem for mæsjøl – mest på spøk, vel og merke – kor hvert samiske element ga ett poeng (øredobba, smykke, luhkka = 3 poeng = godkjent). Det blei forkasta etterhvert, og særlig når æ bytta ut luhkkaen med en jakke (ja, den e kjempepen, men den e ikke særlig effektiv om det e vind i det hele tatt). Men det e det klesplagget som i størst grad har gitt mæ tilfeldige komplimenta, som gjorde at æ av og til måtte tenke etter koffor folk stirra.

Men den synligheta. På arrangementet på Litteraturhuset kom det overraskanes mye koftekledde menneska. Ikke fordi det va rart at det va sama der, men fordi dem hadde følt et behov for å bruke kofte. Det va forståelig at Sigbjørn og Niko gjorde det, like forståelig at Hege og Lise Lotte ikke gjorde det, men publikum? Æ hadde et lite anfall av «argh!» da æ oppdaga at æ ikke hadde nokka som helst samisk hverken på mæ eller med mæ, men det fascinere mæ at det fantes dem som syns det va grunn god nok til å ikle sæ hele munduren. Æ tror det e mest på grunn av mæsjøl det, æ e klar over sånt, men.

Det e kanskje den synligheta æ starta med som gjør at det va nokka de folkan hadde bestemt sæ for, nokka som føltes naturlig for dem, kanskje føles den mer naturlig i Oslo? Kanskje ikke, æ e veldig lite sameaktiv i Tromsø. Nokka i ønsket om å bli sett i kraft av kulturen man tilhøre, styrken man får fra det, som en personlig del av en helhet. For det e nokka frigjøranes i det, nokka styrkanes. Faen heller, liksom, æ e same (den typen stolthet som stort sett bare e OK når man tilhøre et mindretall, det sæ være i situasjonen eller i det hele tatt).

Fordi æ tenkte på det, fordi æ stadig tenke på det, æ stille mæsjøl idiotiske spørsmål fordi æ på ethvert tidspunkt forvente å få dem: ka hadde du valgt om du måtte velge mellom det samiske og det feministiske, det samiske og det kvinnelige? Koffor stille du så mange spørsmål ved samiskheta di? Og æ (æ æ æ, æ snakke bare for mæsjøl) stille spørsmålan fordi æ vil forstå. Og æ stille aldri spørsmål ved samiskheta mi, æ stille spørsmål til den. Æ kan problematisere det samiske – i det uendelige, it’s true – men det e aldri et problem at æ e same. Det e aldri et spørsmål, det finnes ingenting – ikke en jævla ting – noen kan si eller gjøre som ville fått mæ til å føle mæ mindre samisk. Aldri. Men det finnes spørsmål om koffor det eller det eller det e nokka æ regne som samisk, koffor sånn og ikke sånn, kordan ville æ gjort det eller det, enn enn enn om etc. Det finnes spørsmål og æ like å stille dem.

Det e et sitat fra Sherman Alexies Indian Killer som e nokka sånt som «she knew that happiness as an Indian depended on being able to put as many people as possible to the right of you on that scale» – det finnes en skala for å være «en ekte indianer» og enhver indianers lykke basere sæ på å kunne peke til alle de andre som e enda lenger unna den riktige plasseringa på skalaen. Det e forenkla og det høres virkelig ikke bra ut om man skal presentere det for ikke-sama – æ tror at det e en tanke mange sama/lignanes minoriteta ville kunne nikke gjenkjennanes til: «greit nok at æ ikke kan A/vet B/etC, men [den andre] skjønne ikke engang D/E/F» – men. Min lykke som same e avhengig av at æ kan forklare, om enn bare for mæsjøl, koffor ting e sånn og sånn, koffor æ mene det og det. Æ tror kanskje det kan henge sammen med den der undersøkelsen som viste at sosialistisk innstilte menneska va mindre lykkelig enn konservative: det e ikke nokka gøy å bruke så mye tid på å tenke på de her tingan, på lignanes ting, men vi like å ha tenkt på dem. Vi vil heller reflektere over det ubehagelige, og ha et bevisst forhold til det, enn å la være.

Men noen ganga hadde det vært jævlig deilig å slippe. :D

1Der har æ vært! En gang, i 1997, satt faren min, broren min og æ (tror æ) i baksetet på en pickup, mens vi kjørte gjennom dela av området man bare kommer til om man har guide – noen fordela har man jo når man kjenne folk. Det va den mest fantastiske kjøreturen noensinne, og sjøl om mitt hovedinntrykk nu til dags e at det va varmt og lyst, så va det fortsatt veldig gøy. Det skal ganske mye til for at æ syns ting e gøy når det e varmt og lyst ute.

2Om man kan snakke om fallosmisunnelse – ihvertfall hos mæ – e det i forhold til herrekofta. Æ har bestandig hatt lyst til å kunne bruke herrekofta. Og ikke som en måte å bedrive subversiv kjønnskamp (faktisk!), men fordi æ syns den virke mye mer behagelig. Den e kortere, man kan velge ka man vil ha under – dongeribukse, shorts, dressbukse, skinnbuksen som egentlig høre til, ka som helst – og man kan gjerne ha nokka under selve kofta som gjør at man kan ta det av og fortsatt være anstendig påkledd. Man kan si mye om det æ har på under kofta, men det e veldig sjelden det e ting som hadde vært presentabel i offentlighet. Videre e det kanskje også nokka der: man kan presentere sæ som same, men det e også overveldanes enkelt å gå bort fra å være så synlig.