Det her e et lite dikt / om poesi æ har lest og likt

Æ leste en diktsamling her en kveld, og på søndag leste æ en til, æ fant fram et dikt av Marty McConnell og leste det fire ganga sjøl om æ nesten kan det utenat, æ sovna med linja «this should be easy. a two-step to cowboys» surranes rundt i hodet. Æ leste Lina Undrum Mariussen og Finne deg der inne og hente deg ut og det va vakkert. Søskenkjærlighet og sykdom, og så sårt og trist at æ nesten gråt mens æ satt på 4 roser. Æ fikk låne samlinga av Ida og har dermed levert den tilbake, ellers skulle æ sitert dela av den, for æ tror ikke æ kan si nokka om den, ikke anna enn at det va til å gråte av, på den måten som gjør at det hadde vært OK. Greit å gråte i all offentlighet når det e av vakre dikt.

Og æ leste Pål Angelskår og I sommer skal jeg gifte meg med Cecilie, også den lånt fra Ida – æ traff Ida på kafé og ho ga mæ de to bøkern og sa «æ tror du kommer til å like dem» og det hadde ho jo rett i. Såpass rett at æ kom på at æ kan kjøpe diktsamlinge i julegave til enkelte. Æ kjøpte riktignok ingen av de to æ har lest nylig, men dikt e dikt. Æ likte den også, om enn på en anna måte enn Undrum Mariussen, det va litt overraskanes å lese hele samlinga, æ vet ikke ka æ hadde forventa, men ikke akkurat det det endte opp som. Æ tror æ likte vennskapsbetraktningan bedre enn kjærleika, men. Den gjorde ikke et stort, varig inntrykk, men det va fint å lese. (det blir ikke varige inntrykk av slentranes poesi? Nei, ikke så ille, men om det slentre for lett må det leses ofte for at det skal sitte fast.)

Æ har skrevet litt sjøl, sjøl om æ ikke vil si at det e dikt – det e tekst på samisk med ujevn høyremarg (alt æ skriv har ujevn høyremarg, æ like ikke blokkjustert tekst) – æ vet ikke ka det skal være godt for, men etter å ha blogga om språkvanskan va det som om noen hadde trykka på knappen for magiske løsninge og plutselig va det ingenting æ ville mer enn å plassere det ene samiske ordet etter det andre. Kanskje e det mitt forsøk på å respektere den samiske måten å fatte sæ i korthet på, det får æ ikke til andre plassa enn i nokka som søke å være poesi? Kanskje. Æ tror dela av det e legitim, habil skrift, men æ e nok ingen poet.

Æ kan ikke si nokka om «Miniature Bridges, Your Mouth», ka skal man si om sånt, liksom? Det e et nydelig dikt – det gjør at æ skulle ønske æ va forelska, æ skulle ønske æ kunne si det til noen – «hold your breath, let it build, let go. this is practice.» «this / doesn’t even want to be love.» «leave your shoes by the door / and pretend it’s about the movie.» – det gir mæ lyst til å lese det høyt, æ har lest det høyt for mæsjøl, til mæsjøl, æ prøve å få ordan til å passe i munnen min, kanskje æ svelg dem, eller hviske dem ut i ingenting, æ sir dem stille, æ tror det e et dikt som kan sies høyt, som kan deklameres med tyngde, men i min munn smyg ordan sæ ut, dem rulle ut, over hverandre, hulter til bulter, alle sammen på en gang, og den ene setninga virke sannere enn den andre og æ vil si det, there, I’ve said it: / someone I was could have loved you. sjøl om æ ikke har noen å si det til, eller kanskje har man bestandig noen å si dét til, noen æ va kunne ha elska dæ, noen æ streifa borti i et forsøk på å bli mæsjøl kunne ha elska det du e.

Det e alle mulighetan det diktet innebær, kanskje det e derfor det virke riktig å finne det fram rett før jul, rett før nyttår, to begin with, / I should tell the truth more., la mæ tenke på kæm æ kunne vært, kæm æ kunne elska, la mæ tenke på kæm æ e, ka æ vil, ka vil æ at 2012 skal innebære? Mulighetan e endeløs, og kanskje e det akkurat det æ må holde fast i å huske? Mulighetan e endeløs, det e ingen grunn til å stivne i ønsket om at akkurat den ene situasjonen skulle bli akkurat som idealversjonen va. Og uansett kordan det går vil det alltids finnes en diktsamling et sted, en poet som har sagt akkurat det æ ikke turde å tenke sjøl.

—-

Appendiks:

Miniature Bridges, Your Mouth
Marty McConnell

what we do in the dark has no hands. no
crossover effect, no good-bye kiss after the alarm.
what we carry in, we carry out, end of story. this
doesn’t even want to be love. except in minutes
when your face has the shape of my palm and I think
lungful. let want out with the cat. returns
and returns, something dutiful. persistent.
hold your breath, let it build, let go. this is practice.
I’m losing weight, a bad sign, I’m happy. serious,
you say. contained, I think. the cat comes back
with a dead bird to the doorstep, an offering. bloodless
this should be easy. a two-step to cowboys. you’re beautiful
but that’s not the point.

x

I know my way back perfectly well. like the back
of my hand, as it were. but look, the labyrinth walls
are high hedge and green. this also could be joy.

xx

I literally don’t know your middle name. does that
matter? what systems we arrange for intimacy, small
disclosures like miniature bridges, your mouth. not
what I’d anticipated. softer. to begin with,
I should tell the truth more. I could miss you,
and that’s a liability.

xxx

I am not often off-kilter. but you’re so silent, even
naked, and almost absent. I hush too, why
are we here. go. want to throw things, you, the clock,
break windows until something bleeds and you finally
scream. I tell you too much; we are not
those people. or nothing—maybe I say
utilitarian fuck. how would that be. I want you
to want to fall in love with me and that’s
unhealthy. wrong. leave your shoes by the door
and pretend it’s about the movie. it’s love
in the movies it’s casablanca and toy story
and water no ice come here. pockets need
to be untucked, drawers thrown open,
nobody’s safe. there, I’ve said it:
someone I was could have loved you.

Om man sammenligne ting med kake så e bloggen min verdens beste

Ida sa:

hørte du om de polakkan som va blitt avskilta her om dagen? Så dem hadde laga sine egne skilt, av papp, skikkelig forseggjort, men falsk. Du e litt sånn, du har ansiktet ditt som e smilanes og blidt og hyggelig, også har du laga en papirmaske som du sett foran det hver gang du møte nye menneska: «se så slem og kynisk æ e, det e sånn æ e helt på ordentlig,» men alle ser at det egentlig bare e en maske.

Og æ lo og sa «Ida, det e den fineste beskrivelsen av min karakter noen noensinne har gitt mæ.»

For en stund siden diskuterte vi et menneske vi begge kjenne, og prøve å finne ut av kordan vi skulle forklare den her personen. Det vi endte opp med va at vedkommende e som en pai. Eller egentlig som en omvendt pai, men likevel, en pai va det første vi kom på som har tre lag, korav topp og bunn e lik.

Konklusjonen va uansett: god til å begynne med (sjarmeranes med fremmede), ikke fullt så godt i midten (varieranes når man kommer litt nærmere), [forhåpentligvis] god på bunnen (et eiegodt menneske, med sine nærmeste/kjæresten). Vi vet selvfølgelig ingenting om kordan bunnen faktisk e, men vi konkluderte nu, som de hobbypsykologan vi tidvis e. Dermed, som en pai, bare at i stedet for at lokk og bunn e kjedelig, og at fyllet e godt (som det jo gjerne e i en pai og koffor har ikke Norge en pai-kultur, hmpf), så e det omvendt.

Og av og til frykte æ at æ e sånn, bare andre veien. Æ vet at æ e et godt menneske med vennan mine, ja. Men æ frykte at æ ikke e god på bunnen. Og det e jo selvfølgelig årsaka til det, men dem e stort sett vanskelig å forklare.

Eller kanskje æ egentlig e en marsipankake: merkelig lokk og i overkant søt innmat?

Eller så kan det alltids hende at man bare burde la være å sammenligne folk med bakevara i utgangspunktet, fordi det ikke e grobunn for de mest logiske sammenligningan, og menneska flest e jo forhåpentligvis litt mer kompleks enn en kake eller nokka. Bortsett fra dem som bare bolle. (*trommelyd*)

Som et sidespor kan nevnes at æ her om dagen skreiv nokka – som kunne vært et dikt om æ va en poet men som bare va nokka æ rabla ned fordi æ hadde lyst å tenke med ujevn høyremarg – kor æ sammenligna et forhold med akademisk, poenggivanes publisering. Fordi det va den første metaforen for «æ e for god for det her» som falt mæ inn. Æ føle egentlig at det e ganske forklaranes for kæm æ e i det store og det hele.

I hate acting like I believe I can write.

he ain’t hard to like

æ tror ikke du les det æ skriv, ikke nu lenger (æ tenke sjelden på dæ, sjeldnere nu), men æ hørte en sang («I wish that you could see me when I’m flying in my dreams«) og æ tenkte på dæ. Eller kanskje æ følte mæ litt sår, litt øm/ømtålig/ømfintlig, og æ tenkte på dæ av grunna man ikke treng å finne ut av. Det va noen som en gang lo og sa «så du e en av dem» og æ e vel det («I bliss like this, yeah, I’m one of those«). Men æ tenkte på dæ og noen ganga vil æ tegne hjerta rundt ting som ikke e tilstede på måta som gjør at man kan tegne hjerta rundt dem, men det æ allermest vil e å tegne hjerta rundt det faktum at æ tenkte på dæ i det hele tatt («you can cry or die or just make pies all day«).

… but anyways

Fnis, fnys og anna faenskap.

I går mens æ sto i dusjen komponerte æ et dikt, med en tittel som ikke sømme sæ for offentlig oppføring (det va, etter litt tankevirksomhet og lett omskriving, «[…] e ikke en kuk») og gikk cirka som følger:

Den mannen der borte sier han er et godt menneske

I samisk kultur heter det
den som tier er dypt uenig

Den mannen der borte sier han er et godt menneske

Det må framføres, vet du, men sånn ellers syns æ det va fint. Kanskje æ skal melde mæ på poesislammen neste år og framføre det? Og peike på en tilfeldig utvalgt person som plutselig blir litt ille berørt.

Og ellers så e absolutt alt æ vil si enten hylanes upassende, eller ting æ ikke burde innrømme i all offentlighet eller sånt æ bare ikke kan si høyt.

A: Æ har hørt at X bare e sammen med menn som e minst tyve år yngre.
B: Det skal æ også begynne med.
A: Å bli i lag med syv-åringa? Skal du bli Lommekvinnen?

she knew what she wanted and it wasn’t me.

[…]
she knew what she wanted and it wasn’t
me.
I know more women like that than any
other kind.
[Charles Bukowski – Chicago]

there’s time.
and if there’s not
that’s all right
too.
[Charles Bukowski – How to be a Great Writer]

Et VT-øyeblikk

æ brukte hele kvelden
på å lese Bukowski
og du vet ka sånt gjør
med en stakkars sjel
(ikke bare skriv æ
i tynne linje, også æ
vil røyke, drikke for mye,
kjenne (på) upassanes kvinne)
og æ tenkte at det her
nesten blir latterlig
men æ e litt forkjøla
og æ sendte seks meldinge
til seks menneska
som kunne vært her,
i en ideel verden,
men det va dem jo ikke.
og det va fullt av folk
på VT, som vanlig,
så æ satt mæ i en sofa
æ sjelden sitt i
– den på baksida, der ingen e, du vet –
og æ va upassanes
(på min måte)
og tok av mæ skoen
lempa iPod, mobiltelefon
og Bukowski i sofaen
bestilte mæ en kaffe
og ville si, som sant e
«greit nok at du ligne
på Selma Blair, men
æ like smilet ditt
bedre, æ like kaffen
du lage bedre enn den
metaforiske kaffen til
Selma Blair»
(sjøl om det ikke va ho
som lagde kaffen, men en
helt ny fyr, en unggutt
som ikke egentlig
kunne lage kaffe.
han forbedre sæ vel, forhåpentligvis)
og æ satt i sofaen
med de seks sendte meldingan
til de seks menneskan
i Trondheim, Oslo, Kabelvåg
og plassa i Tromsø som ikke e her
og så på folkan som gikk forbi
og leste Bukowski
og tenkte at det her
e det vakreste øyeblikket
æ har opplevd
så fint om æ kunne dele det
med noen
men om æ hadde noen
å dele det med
ville det ikke være like bra.
så kom Morten forbi
og Morten e Morten
(tenk kor mange av vennan mine
æ forklare sånn:
Morten e Morten; Inge e Inge;
dem e sæsjøl lik, det hold)
så Morten sa
«du har et VT-øyeblikk?»
(Morten sa litt til, men
det va irrelevant)
og det har æ jo
æ har dem ganske ofte
(det her e tiende dagen
på rad – minst! – æ e på VT)
men kanskje det hold?
æ har et VT-øyeblikk
og æ ville dele
men æ les Bukowski
derfor blei det sånn her.

æ savne dæ ikke mindre
bare fordi æ sa det samme
til fem andre.

i dag vil æ skrive nokka genialt

greia med Bukowski
– bortsett fra at han
hjernevaske mæ til å skrive
sånn her – e at han skriv
som han snakke
– antar æ –
det føles sånn når æ les
og det fungere for han
på engelsk – og sikkert
i oversettelsa også –
fordi engelsk ikke har så store
dialektforskjella
men når æ skriv som æ snakke
eller tenke
så blir det jo
nødvendigvis
ikke bokmål
og ikke-bokmål
gjør sæ ikke på norsk
man blir ikke nokka respektabelt
på ikke-bokmål
og det e jo greit nok
når æ skal bli akademiker
(for da skriv æ bokmål
i akademia skriv man bokmål).
men de dagan
æ les Bukowski og vil bli poet
skriv æ som æ tenke
og blir bitter, ikke poetisk
for æ skriv best
– syns æ sjøl –
når æ skriv som æ snakke
men det hjelpe lite
når ingen kommer til
å lese det
som litteratur
– ikke dermed sagt at
æ tror æ e
litterær, men la oss,
for eksempelets del,
la tvilen
komme mæ til gode –
og æ kunne kanskje
blitt en god poet
– en habil en, om ikke anna –
om æ skreiv bokmål
men æ vil skrive dialekt
fordi æ vil la poesien min
– å du pretensiøse –
være som den vil være
i følge naturen og
tankegangen min.
det e en tap-tap-situasjon.

til ei jente æ egentlig ikke har skrevet nokka til tidligere

æ e nesten forelska i dæ
bortsett fra at æ ikke e det
fordi æ vet det e poengløst,
men æ har vært nesten forelska
siden første gangen æ så smilet ditt
og det begynne å bli
ganske mange år siden
og det e litt teit
men hver gang æ ser dæ
tenke æ at æ kunne vært forelska
om du bare ikke va
heterofil.
pluss det der med at man
ikke skal forelske sæ
i vennan sine
men kanskje det e derfor
vi aldri egentlig blei venna:
æ like å være
nesten forelska – i dæ –
nesten mer enn æ vil være
vennen din

det e dårlig logikk
men ganske typisk mæ