Æ leste en diktsamling her en kveld, og på søndag leste æ en til, æ fant fram et dikt av Marty McConnell og leste det fire ganga sjøl om æ nesten kan det utenat, æ sovna med linja «this should be easy. a two-step to cowboys» surranes rundt i hodet. Æ leste Lina Undrum Mariussen og Finne deg der inne og hente deg ut og det va vakkert. Søskenkjærlighet og sykdom, og så sårt og trist at æ nesten gråt mens æ satt på 4 roser. Æ fikk låne samlinga av Ida og har dermed levert den tilbake, ellers skulle æ sitert dela av den, for æ tror ikke æ kan si nokka om den, ikke anna enn at det va til å gråte av, på den måten som gjør at det hadde vært OK. Greit å gråte i all offentlighet når det e av vakre dikt.

Og æ leste Pål Angelskår og I sommer skal jeg gifte meg med Cecilie, også den lånt fra Ida – æ traff Ida på kafé og ho ga mæ de to bøkern og sa «æ tror du kommer til å like dem» og det hadde ho jo rett i. Såpass rett at æ kom på at æ kan kjøpe diktsamlinge i julegave til enkelte. Æ kjøpte riktignok ingen av de to æ har lest nylig, men dikt e dikt. Æ likte den også, om enn på en anna måte enn Undrum Mariussen, det va litt overraskanes å lese hele samlinga, æ vet ikke ka æ hadde forventa, men ikke akkurat det det endte opp som. Æ tror æ likte vennskapsbetraktningan bedre enn kjærleika, men. Den gjorde ikke et stort, varig inntrykk, men det va fint å lese. (det blir ikke varige inntrykk av slentranes poesi? Nei, ikke så ille, men om det slentre for lett må det leses ofte for at det skal sitte fast.)

Æ har skrevet litt sjøl, sjøl om æ ikke vil si at det e dikt – det e tekst på samisk med ujevn høyremarg (alt æ skriv har ujevn høyremarg, æ like ikke blokkjustert tekst) – æ vet ikke ka det skal være godt for, men etter å ha blogga om språkvanskan va det som om noen hadde trykka på knappen for magiske løsninge og plutselig va det ingenting æ ville mer enn å plassere det ene samiske ordet etter det andre. Kanskje e det mitt forsøk på å respektere den samiske måten å fatte sæ i korthet på, det får æ ikke til andre plassa enn i nokka som søke å være poesi? Kanskje. Æ tror dela av det e legitim, habil skrift, men æ e nok ingen poet.

Æ kan ikke si nokka om «Miniature Bridges, Your Mouth», ka skal man si om sånt, liksom? Det e et nydelig dikt – det gjør at æ skulle ønske æ va forelska, æ skulle ønske æ kunne si det til noen – «hold your breath, let it build, let go. this is practice.» «this / doesn’t even want to be love.» «leave your shoes by the door / and pretend it’s about the movie.» – det gir mæ lyst til å lese det høyt, æ har lest det høyt for mæsjøl, til mæsjøl, æ prøve å få ordan til å passe i munnen min, kanskje æ svelg dem, eller hviske dem ut i ingenting, æ sir dem stille, æ tror det e et dikt som kan sies høyt, som kan deklameres med tyngde, men i min munn smyg ordan sæ ut, dem rulle ut, over hverandre, hulter til bulter, alle sammen på en gang, og den ene setninga virke sannere enn den andre og æ vil si det, there, I’ve said it: / someone I was could have loved you. sjøl om æ ikke har noen å si det til, eller kanskje har man bestandig noen å si dét til, noen æ va kunne ha elska dæ, noen æ streifa borti i et forsøk på å bli mæsjøl kunne ha elska det du e.

Det e alle mulighetan det diktet innebær, kanskje det e derfor det virke riktig å finne det fram rett før jul, rett før nyttår, to begin with, / I should tell the truth more., la mæ tenke på kæm æ kunne vært, kæm æ kunne elska, la mæ tenke på kæm æ e, ka æ vil, ka vil æ at 2012 skal innebære? Mulighetan e endeløs, og kanskje e det akkurat det æ må holde fast i å huske? Mulighetan e endeløs, det e ingen grunn til å stivne i ønsket om at akkurat den ene situasjonen skulle bli akkurat som idealversjonen va. Og uansett kordan det går vil det alltids finnes en diktsamling et sted, en poet som har sagt akkurat det æ ikke turde å tenke sjøl.

—-

Appendiks:

Miniature Bridges, Your Mouth
Marty McConnell

what we do in the dark has no hands. no
crossover effect, no good-bye kiss after the alarm.
what we carry in, we carry out, end of story. this
doesn’t even want to be love. except in minutes
when your face has the shape of my palm and I think
lungful. let want out with the cat. returns
and returns, something dutiful. persistent.
hold your breath, let it build, let go. this is practice.
I’m losing weight, a bad sign, I’m happy. serious,
you say. contained, I think. the cat comes back
with a dead bird to the doorstep, an offering. bloodless
this should be easy. a two-step to cowboys. you’re beautiful
but that’s not the point.

x

I know my way back perfectly well. like the back
of my hand, as it were. but look, the labyrinth walls
are high hedge and green. this also could be joy.

xx

I literally don’t know your middle name. does that
matter? what systems we arrange for intimacy, small
disclosures like miniature bridges, your mouth. not
what I’d anticipated. softer. to begin with,
I should tell the truth more. I could miss you,
and that’s a liability.

xxx

I am not often off-kilter. but you’re so silent, even
naked, and almost absent. I hush too, why
are we here. go. want to throw things, you, the clock,
break windows until something bleeds and you finally
scream. I tell you too much; we are not
those people. or nothing—maybe I say
utilitarian fuck. how would that be. I want you
to want to fall in love with me and that’s
unhealthy. wrong. leave your shoes by the door
and pretend it’s about the movie. it’s love
in the movies it’s casablanca and toy story
and water no ice come here. pockets need
to be untucked, drawers thrown open,
nobody’s safe. there, I’ve said it:
someone I was could have loved you.