UKON

by

Skrevet på en flyplass, mens æ venta.

Katti va det æ sa æ skulle oppdatere imorra? Det begynne vel å bli noen daga siden. Det hadde sæ nemlig sånn at æ trodde æ skulle møte forfatteren æ skulle ta vare på 15.55, og det ga mæ god tid til å si hei og hallo og hør ka som skjedde i går kveld. Men så viste det sæ at min forfatter skulle dukke opp 13.35, og som om ikke det va ille nok fikk æ plutselig to forfattera til, og dem landa 15.55, va ved hotellet 16.15 og skulle være på Café Cora 17.00, og helst litt før, sånn at dem fikk hilst på Morten og sånt først (han skulle lede samtalen).

Så alt va gøy, men ga absolutt ikke tid til å skrive nokka som helst. Og gudan vet ka æ egentlig gjorde på fredag, bortsett fra at æ plutselig dro til Oslo og nu e det mandag og æ sitt på flyplassen (og har ikke nettilgang, så det her postes neppe før en gang på tirsdag). En stemme over høytaleranlegget sa nokka om at et fly til Tromsø e kansellert, men æ hørte ikke kordan fly, så æ antar det ikke e mitt. Sjøl om det visstnok snør i Tromsø, så det hadde kanskje vært like greit å bare bli i Oslo litt lenger. (… muligens ikke, det tar litt tid før snøen smelte igjen, sukk.)

Kor va vi? «Sáhpánat ja olbmot» (Om mus og menn) av Beaivváš (sámi našunalteater) va ikke overveldende imponeranes. Det va ikke det dårligste Beaivváš-stykket æ har sett – æ e ikke helt sikker på ka det egentlig e, men nokka har vært verre enn det der – men det va ikke spesielt bra, og det hjalp ikke at noen av skuespilleran glemte replikkan sine. Det va heller ikke veldig positivt at store dela av tekstinga gikk gaiken. Æ tror dem hadde teknologiproblema, det va hele replikka som ikke dukka opp, og det hoppa generelt litt fram og tilbake. Og det e distraheranes sjøl om man forstår talespråket. Som om ikke det va ille nok, så e språket i tekstinga til å gråte av. Det mangle helt elementære kunnskapa om kor og katti det skal være komma (før navn, etter ja og nei og sånt, etc etc), det e store bokstava der det ikke treng å være store bokstava og det va i det hele tatt et sørgelig skue. Det har stort sett vært ganske dårlig hver gang æ har sett teksta stykka, men det her va et nytt lavmål. I tillegg va det ekstra pinlig fordi det veldig tydelig va en god del folk der som ellers ikke ser på Beaivváš-stykka når dem kommer til byen (æ antar det va Steinbeck som tiltrakk dem), så det e ganske kjipt at introduksjonen demmes til samisk teater blir nokka sånt som det der. (Vi andre går jo på det fordi det e sånt man gjør. Man har da fått en god samisk oppdragelse.)

(Kjære Beaivváš, det her e en dårlig skjult jobbsøknad, æ kan språkvaske ka det måtte være! Æ e kjempeflink i norsk og rettskriving, og æ skjønne samisk, sjøl om æ ikke kan skrive det rett (og æ kan skrive på bokmål, æ love!); æ tilbyr mæ ikke å oversette stykkan til norsk, æ antar dokker har noen som gjør det, men æ kan gjerne språkvaske, for en passanes sum. Dokker treng mæ (virkelig, inderlig), og æ treng jobb. Vi e som skapt for hverandre! (Dessuten e æ glad i dokker, sjøl om æ antakeligvis aldri har sagt nokka som helst som kan indikere det… Man tukte den man elske, og æ kritisere fordi æ vil dokker skal være fantastisk nok til at alle blir glad i dokker? Jepp!))

I tillegg til at alt det va bare sorgen, va selvfølgelig forestillinga akkurat så forsinka at æ ikke fikk hørt på Laila Stien under opplesninga. Æ fikk med mæ de andre, men æ huske ikke lenger kæm det va, for æ va ganske oppsatt på å høre på Laila Stien. Klubb Kuiper va ihvertfall Ragnar Hovland, med ukulele og… nokka anna. Æ har noen opptak på mobiltelefonen, av de tre sangan han sang (eller, i enkelte tilfella, «sang»), pluss noen av tekstan han leste opp, men æ har ikke hørt på dem, så æ vet ikke om det e nokka lyd i det hele tatt. Gøy va det nu uansett! På torsdagen hørte æ på Ragnar Hovland igjen, da i samtale med Endre Lund Eriksen, men den ga mæ ikke så mye. Det skulle handle om reise – siden temaet for festivalen jo va Karavane – men det blei mye «og i den boka e det en reise, og da drar dem dit, ka tenkte du når du skreiv det?» «og i den boka e det jo et oppbrudd (et av undertemaan for festivalen) og koffor skjedde det oppbruddet»; 90% av samtalen va bokspesifikk – de siste 10% handla om da Hovland fikk kreft1 – og de 90% va ikke så interessant når æ ikke har lest noen av bøkern dem snakka om. (Det e sånt æ e forberedt på, under Ordkalotten, at æ noen ganga kommer til å ramle av fordi æ ikke har lest nokka av den-og-den forfatteren, og det e helt greit, men som regel e det nokka mer i samtalen enn bare «ka va motivasjonen til den-og-den karakteren da dem gjorde det-og-det.»)

Da likte æ samtalen mellom Anne Oterholm, Ingrid Z. Aanestad og Morten Wintervold veldig mye bedre, og det sjøl om æ måtte gå tyve minutt før det va over for å være sikker på at de to førstnevnte fikk middag etter at dem va ferdig (dem va to av forfatteran æ va forfatterkontakt for), æ har ikke lest noen av bøkern dem fokuserte på, Eg kjem med toget og Toget fra Ajaccio [la oss håpe æ huske å fylle den inn], men samtalen handla om sted og spesifisering av sted når man skriv, om menneska og forhold dem imellom, og sånne ting som man kan skjønne sjøl om man ikke har mer å gå på enn det bittelille utdraget forfatteren les i begynnelsen av samtalen.

Æ likte også samtalen mellom Cathrine Knuden og Sigbjørn Skåden, på fredagskvelden – det siste æ rakk før æ måtte på flyplassen – og sjøl om æ e blitt spoila så det syng etter når det gjeld De langtidsboende, tror æ samtalen hadde så mye i sæ at æ heller kommer til å tjene på det når æ endelig les boka. Og det skal æ (æ har hatt halvhjerta plana helt siden den fikk positive anmeldelsa overalt, men nu skal æ definitivt), så æ glede mæ.

Men festivalens definitive høydepunkt og ubestridte nyoppdagelse hvis bøker æ skal sikre mæ asap (Tronsmo hadde ingenting, ellers hadde æ allerede eid noen av dem:/), va den tredje forfatteren æ va forfatterkontakt for: Ursula Andkjær Olsen. Ho va til og med så deilig å høre på at æ torde å bevege mæ ut i Oslos gate en sein lørdagskveld for å høre ho lese en gang til (æ sa hei til ho da æ kom til Caféteatret, og etterpå sa æ at «det va, om mulig, enda bedre andre gangen» (og så tok æ bussen tilbake til hotellet og va fornøyd med verden), og det sjøl om æ e dritdårlig på å gi folk komplimenta. Da må det bety at æ virkelig mene det når æ sir nokka, eller?) Opplesningen hennes e nokka av det mest suggerende æ har vært borti – og det va bare delvis fordi det va på dansk og å høre på dansk over lengre perioda e litt som å se på en båt som gynge på havet – det va nærmest transe-aktig. Og æ tror det e med ho som det va med Ulf Karl Olov Nilsson (UKON, å UKON akk og ve og ♥), at diktan blir enda bedre å lese etter at du har hørt dem bli lest høyt, eller bare har hørt forfatteren lese høyt i det hele tatt, du kan skjønne flyten i språket, høre for dæ kordan typografien påvirke uttalen etc etc. (dessuten va ho søt og dansk og hadde krøllate hår og æ e skikkelig enkel å glede, ja.)

Anna? Karl Larsson og Erlend O. Nødtvedt, førstnevnte va eh, greit nok (æ vet ikke, men han kom etter Ursula A. Olsen og på det tidspunktet va æ fra mæ av litterær forelskelse, gudan vet ka han måtte ha gjort for å imponere ordentlig. Det va bra, og den andre opplesninga – under Klubb Kuiper – va bedre enn den første, men, ja, han va uheldig i plasseringa, æ har begrensa med kjærlighet å gi bort når det gjeld litteratur (løgn, løgn, løgn, men æ va distrahert).), sistnevnte won me over muligens mest fordi æ e skikkelig svak for bergens(område)dialekt, men han hadde også nokka av den suggerende lesemåten som ikke slapp taket før han tok et halvt steg bakover og sa «takk». Og på fredagen hoppa æ opp av senga i rein forferdelse da æ svarte på telefonen og personen i andre enden sa «Hei, dette er Erlend Nødtvedt» (han ringte fordi han og Ursula venta på skyss som ikke kom, fordi æ va teit og ting hadde skjedd, men æ tror det gikk bra, æ sa «æ skal ringe og sjekke, så ringe æ tilbake» og så ringte æ tilbake og så tror æ alt gikk bra, det va ihvertfall ingen som kjefta og æ sa unnskyld.). Ikke det at æ sov, æ va bare litt treg å starte, men etter det va det ihvertfall full fart. Heh.

Og Laila Stien leste på torsdag formiddag og va fantastisk og æ vil bli ho når æ blir stor. (Æ sa «når/om æ blir stor» på twitter, og Ida blei bekymra, men æ mente bare at æ neppe kommer til å bli voksen på ordentlig, æ e for barnslig for sånt:D) Og Ingvild Holvik va fantastisk og Thomas Lundbo snakka så høyt at teknikeren kom og skrudde ned lyden både på høytaleran og i miksebordet, og og og og litteratur, altså. Det e tingen sin det ♥

1og min første tanke va å, magen min. Nokka sitt igjen. (ti samtidspoesipoeng om du kjenne igjen referansen som ikke e bare Hovland.)

by

Han har ikke *det*.

Æ har ikke så mye å si, eller så har æ for mye å si. Æ vet ikke, vet ikke, men det finnes så mange fine folk, så mange interessante samtala man kan ha, alle mulighetan i verden for at ting skal kunne skje.

Æ e forelska, nesten, i ting æ ikke vet ka e? Æ klare ikke å skille mellom ordan og folkan som skriv ordan, og blir sjarmert av ordan og folkan som skriv ordan, sjøl om det vise sæ at dem som skriv ordan av og til ikke e så bra som ordan dem skriv. (noen ganga e dem bedre, noen ganga blir æ overraska over tilfeldighetan som dukke opp og gjør alt nytt og spennanes)

Og noen ganga blir æ overraska over folkan som allerede vet kæm æ e, og andre ganga blir æ overraska over dem som ikke vet kæm æ e (det skjer ikke så ofte, æ forvente veldig sjelden at sistnevnte skal skje – førstnevnte e bestandig litt fornøyelig).

Mest av alt bruke æ mye tid på å tenke på totalt urealistiske ting, i ledige øyeblikk, en halv pause her, et lite stopp der. Æ har merkelige blåmerka på den høyra skuldra mi, æ tror det kommer av roll-upsen æ har bært et par ganga nu. Æ drømte nesten at han ga mæ en på trynet, en skikkelig blåveis, på den måten du drømme når du ikke sover, men ikke egentlig e bevisst det du tenke. Æ tenke litt på folk som ikke e her, muligheta æ gikk glipp av i fjor (tenk at æ ikke hørte Rimbereid lese én gang), kanskje vil æ fortelle Pedro Carmona-Alvarez om UKON-forestillinga, fordi æ kan – æ fortalte han den fornøyelige historien om en venn av han, som, da han hørte at æ hadde lest Clown Town/Prinsens gate, sa «jeg trodde ikke folk leste bøkene hans,» æ la til «æ tror du treng bedre venna;» han kunne ikke komme på kæm det kunne være («æ tror han va fra Bergen, stort sett kledd i svart og studerte i Tromsø, ellers vet æ ikke») (samtalen med den fyren va vakker, og æ nevnte Carmona-Alvarez fordi æ nettopp hadde lest han, han informerte mæ så om at dem va venna – verden e liten og fin og rar).

Og noen ganga, når du vet du har mista første bussen av de tre siste, så treff du på en person som du kan snakke med til den neste går, og det e fint.

Æ vil helst stå opp om knappe fire tima og gå på kafé og lese avisa til æ skal gå og høre på ka det nu enn va æ bestemte mæ for å høre på (nokka klokka tre).

by

totalt bortkasta.

Så.. Du vet den der greia, kor du ikke skriv nokka på ti daga, fordi det skjer for mye og du har for lite tid og e egentlig forkjøla og drar til Oslo og tenke ørtenhundre tanka om kunst og kultur og det samiske og andre samiske ting og generelt sett alt, for så å innse at du har så mye du vil si at du ikke lenger vet kor du eventuelt skulle begynne og ka du skulle avslutte med og ka som skal være i midten?

Den der greia som blir enda litt verre fordi du sitt og ser på TV og innser at Flying Daggers gjør sæ svært dårlig som bakgrunnsfilm, fordi du ikke skjønne det dem sir og må lese teksten og den e på svensk, og du øve dæ på å lese svensk – man kjøpte jo tross alt tjuvlyssnat-boka, og Ulf Karl Olov Nilsson mens man va i Oslo, det og en svensk bok til som man ikke lenger huske navnet på, men det va en generasjonsfortelling om samiske kvinner og den hadde verdens styggeste omslag – og du øve dæ på å være flink, men grunnet uforutsette katastrofa blei du djevelsk distrahert?

En sånn greie, du vet, som ende opp som en dårlig pastisj på det der Nils-Øivind Haagensen-diktet, du kjenne vel det?, fordi du e ute av stand til å si nokka fornuftig og du e ute av stand til å finne et sted å starte det du vil si, og det e så mye, det e så mye, kor skal man starte?

En sånn greie e det æ slit med, så det kommer nokka fornuftig, før eller seinere, æ må bare.

by

what I mean to say is *mwah* (som Ani DiFranco også sa)

Den eneste grunnen til at æ eventuelt vil skrive en anmeldelse av Fatso måtte være for å kunne bruke linja «Per Kjerstad har en rolle utseendet hans virker som skapt for – uten at den dermed føles betydelig på noen som helst måte.» Jepp. Om Burn After Reading (eller, som den fulle fulle filmquizverten på mandag sa, «Read before Burning» («… at which point I just hit the floor and started rolling with laughter» som Ani DiFranco sir et sted)) vil æ si at den handle om skilsmissa, sex og spionasje (og at æ syns den va for absurd til å være en straight-laced fortelling, men at den samtidig va for lite absurd til at den virkelig klarte å omfavne det surrealistiske).

Meeeeen, det æ skulle si, det æ har skrevet ned (for the express purpose å skulle skrive det inn her – æ vet ikke helt ka slags nerding det e å skrive nettblogginnlegg for hånd), va at det æ egentlig ville si i det siste blogginnlegget1 va: se på pressefotoet av Ulf Karl Olov Nilsson, han har et tinntrådarmbånd på sæ! ♥ (små hjerta rundt hodet mitt e ofte min første reaksjon på sånne ting) (i det minste fram til et visst punkt – bla bla appropriasjon bla bla)2

Det æ også skreiv va at Therese sa «du like han» (og fortsatte med «æ skjønne det ikke, men æ like dæ for det») og sjøl om folk som oftest hadde ment like på den måten som implisere en forhåpentlig fremtidig nakenhet, så mente ho like som i syns han e hyggelig. Og æ svarte, som sant e, «æ mislike han ikke.» (æ tror æ like han, men vi har ikke snakka så mye sammen, så, du vet) På fredag diskuterte vi (Gunhild, Morten, Stian, Thoralf og æ) det å elske, i en diskusjon som e for komplisert til at æ vil oppsummere den (dessuten va det et tema kor vi virkelig ikke klarte å bli enig om nokka som helst); min tanke om det hele e uansett at æ elske mer jo mer æ e villig til å elske – hvilket e banalt og logisk, men sant. Om æ skulle tagge spesifikke ord på bloggen min hadde æ endt opp med et ukjent antall tilfella av elske – og æ ser ingenting galt i det. Æ elske ikke spesifikke [ting (av mangel på et mer forklaranes ord)] mindre bare fordi æ elske mye [ting]. (selvfølgelig va tankan til alle de andre mye mer velutvikla enn mine (noen ganga gir Morten mæ prestasjonsangst i å tenke, bare ikke helt)).

Og det æ egentlig ville skrive om, bortsett fra tinntrådarmbåndet til UKON, va folk som tar på hverandre/the act of touching (akten i berøring har litt andre konnotasjona, men æ kom ikke på det rette, norske ordet for act). Men æ kan ikke forklare de tingan med ord: kjærestan på VT som gikk forbi hverandre, ho sto med ryggen til, han lot hånda si gli over armen hennes – en konstant bevegelse på vei bort – og i ett øyeblikk strøyk dem fingran over hverandre håndflate med smått utstrakte arma — og æ har aldri hatt så lyst på kjæreste som da æ så det, men kordan skal man skrive sånt? Æ like Nan Goldin sitt bilde The Hug, men æ foretrekke de flyktige situasjonan. Æ skjønne behovet for å holde fast, men det e de ufotograferbare øyeblikkan, halvparten av et smil, et halvt sekund med blikkontakt, som tiltrekk mæ. Æ skulle bare ønske æ va så flink å skrive at æ kunne beskrive dem ordentlig.

1fordi æ ofte starte et blogginnlegg med to-tre ting æ vil nevne, ikke nødvendigvis nokka stort, men bare en liten detalj æ vil ha nedskrevet, for the record (and I’m sure there’s one being kept somewhere) (som noen andre sa en gang)

2æ burde lage et blogginnlegg om appropriasjon og sånt, et som e vettig og gjennomtenkt og som æ kan linke til når æ ikke gidd å fullføre de resonnementan. La oss si det sånn: om du les nokka (nokka flippant, la oss ikke lyve om sånt) og vil vite ka æ egentlig mene, eller vil at æ skal utdype, så kan du bare spørre. Problemet med å skrive hovedsakelig bare for mæsjøl e at æ veldig sjelden tenke på kordan andre vil reagere – bloggen e en kommunikasjonsmåte, men æ e dårlig i å bruke den sånn.

ps. om UKON: mannen e psykolog (og poet, duh), og æ innså at om han i tillegg hadde vært laksefisker, så hadde æ smelta hen i så stor grad at æ antakeligvis ikke kunne holdt mæ på beinan lenger. Laksefiskerakademikerpoeta e tydeligvis en svakhet. (seriøst, æ blir nesten litt ør av tanken)

Urelatert PS. Noen ganga blir æ litt glad av tanken på kæm som kan lese bloggen min. Ikke fordi æ har et stort behov for å bli lest, men fordi æ vet at æ har gjort mæsjøl lett å finne, og at det antakeligvis føre til at folk finn mæ, og at folk les mæ, og at det bestandig e en mulighet for at noen æ treff for første gang vet mer om mæ (enn noen av oss e komfortabel med:D) enn man skulle anta. Det gjør ingenting, æ e veldig for det identifiserbare i nettet (så lenge det e selvvalgt), og det e en fin tanke, at vi kan streife borti hverandre på den måten – det digitale blir kanskje aldri på høyde med det faktiske, men det e nu nokka det også.

by

Siri skriv raskere enn sin egen skygge

I dag lo æ av Ole Robert Sunde når han holdt på å ta et glass Mozell og blei reint forfær fordi han ville ha champagne, så sa æ «det e jo derfor æ står her og posere med mozellen, så folk vet ka dem får» – æ snakke som æ snakke til stakkars danska, svenska og en og anna forvirra nordmann, æ smile og sir hei smile og sir hei smile og sir værsågod smile og sir vil du ha et program smile og sir hei smile og sir hei, står i salen, går ut, lukke døra, peke noen i retning toalettet, spør lydmannen om æ skal få lukka døren mellom kafeen og rommet foran kinosalen, lure litt på koffor han ene VT-fyren gjør narr av mæ, sukk sukk sukk, får lukka døren, sitt der med et glass vann, Marius kommer og sir «koffor e du ikke inne?» æ svare at det e så slitsomt å smile til folk – men æ klare ikke å slutte. Æ smile og hilse på menneska som aldri hadde sett mæ hadde det ikke vært for den røde t-skjorta, æ tar ansvar og rydde glass, br om en mugge vann, smile pent og smile litt ekstra når æ høre noen sir «og Siri e jo kjempeflink», smile til UKON etterpå, før han skal ha konsert, sukke henført underveis (vurdere å si «æ tenkte at alle de slemme tingan du sa handla om mæ», innser at det e sånt som bare e logisk inni hodet mitt, for æ mene det ikke på den måten), går bort til han etterpå (etter å ha demontert Ordkalotten-skiltgreia æ holdt på å smelle i hodet på mæsjøl, oi sann) og sir «æ gjør aldri sånt her, men æ har et intenst behov for å fortelle dæ at æ syns det va helt fantastisk» (holdt på å si «kan æ få en klem?» Bieffekt av Utropia-jobbing, tror æ), stikk av fordi æ nesten dør av sult (tenke på en ting med det, men den treng en kontekst, vi kommer tilbake til det), går og går, smile og smile, æ snakka til Susanne Christensen (æ e nesten creepystalkeraktig, men ikke helt, bare sukk, så henført, æ vil si «æ tror kanskje du e helten min», sjøl om æ sa nokka hakket mer upassanes da æ prata med Tor Håvard da æ traff han (da han traff mæ), han lo, han gjør ofte det). Æ gjør et ærlig forsøk på å få Beckwerket til å vandre opp på Kjølen, blir beint fram oppriktig glad da æ ser at han tydeligvis har kommet sæ vel opp og ned fra Tromsdalstinden, æ ler av mannen som stille sæ bak UKON (Ulf Karl Olov Nilsson, for et fantastisk navn) og peke på arket hannes, for å vise kor på sida han e, smile for mæsjøl av Amir Or der han gynge rytmisk (æ stjal stolen hannes, oi sann), smile for mæsjøl av alle folkan som sakte men sikkert forsvinn ut av VT, som om dem ikke vil høre dikt om mannen som gråt foran både det ene og det andre, som om dem ikke vil høre dikt om alkoholisme, om ka far gjorde (Ingenting) – UKON altså, hjertet mitt e bare så stort og det blir så fullt og æ sitt i salen, æ sitt og kjenne at æ ikke helt vet ka æ skal gjøre, kor æ skal gjøre av mæ (alle de slemme bitan handla om mæ, tror æ, æ vet ka det sir om mæ, men det e ikke det æ mene) – og det va så vakkert og æ innså nokka forferdelig om mæsjøl, men mest av alt syns æ Kjell Askildsen virke som en fantastisk fyr, det va nesten så æ ville spørre om æ kunne få klappe han på hodet, eller nokka. (Æ og Morten lo av hodeforma og tanken på å lugge Øyvind Berg, bare fordi frisyren hannes ber om det, men lugging med kjærlighet eller nokka sånt, æ tror det va en samtale som blei vel abstrakt.) Æ smilte til folk og æ smilte for mæsjøl og æ spiste to ganga i løpet av dagen og den andre gangen va æ så sulten at æ ikke klarte mat, you know how it goes, men kanskje e det fordi hjernen min e full, hjertet mitt e fullt, æ smile og smile og smile og det første æ gjorde i dag (etter at æ hadde skrevet en bokanmeldelse) va å lakke neglan mine rød sånn at dem skulle matche frivilligt-skjorta mi. Det sir nokka, æ vet ikke ka, men det sir det.

(og kveldens siste replikkveksling va himmelsk, om enn fra feil kilde.
«Med et sånt antrekk ber du nesten om å bli angrepet av ulven.»
«Man kan jo håpe.»
«… æ mente fordi du har rødhette.»
«æ skjønte faktisk såpass.»)