Ulla Marie Broch

by

Ti tusen kondomer: ypperste australske kvalitet [Gummibaronene]

Æ kom mæ endelig tilbake på HT for å se Gummibaronene. Og æ e – som vanlig, kan man vel nærmest si – skikkelig fornøyd med avgjørelsen om å se et teaterstykke en gang til.

De ytre omstendighetan va helt annerledes fra sist gang, ikke bare fordi æ va aleina på teater (en situasjon æ i større og større grad synes e helt grei), men fordi æ va en av ti publikummera i salen. Scene øst e ikke en veldig stor sal (det e vel, om æ huske fjorårets TIFF-tellinge rett, plass til 100-og-noen (140?) menneska der? Nokka deromkring. Scene vest har, til sammenligning, plass til 330.), men ti publikummera under en forestilling med fire persona på scenen – og en vekter-ansatt på bakerste rad, tror æ – gjør at teaterrommet føles veldig luftig. Ikke nødvendigvis på en positiv måte.

Nu e det såpass lenge siden æ så stykket for første gang at en del av nyanseforskjellan mellom de to forestillingan e blitt borte for mæ, men æ brukte store dela av stykket på å være imponert over evnen til å spille for så få menneska – det føltes bedre (på en sånn udefinerbar måte) enn premiereforestillinga, hvilket jo selvfølgelig kan ha sammenheng med at dem har spilt i noen uke og har kommet sæ inn i det (æ bare antar, fordi det føles som en riktig antakelse, at forskjellen på å spille gjennom stykket mens man øve og å spille gjennom stykket mens man har publikum hver kveld, e ganske stor), men likevel, det må være lettere å gi jernet når man har en full sal å bedrive samspill med, enn når man har ti persona som sitt på tredje, fjerde og femte rad og som ikke egentlig ler så høyt.

Det va den største forskjellen, mengden latter i salen. Sjøl fniste æ litt, en gang i blant, men det va jo like mye fordi æ visste ka som kom, gleden i å bli gjenfortalt en vits man sett pris på, og etter dansescenen va æ den eneste som klappa – hvilket nesten va litt pinlig, men æ tenkte «ka faen spare» og gjorde nu det. Dessuten e dansescenen et fantastisk høydepunkt i forestillinga, den e full av en livsglede og enkel nytelse som nærmest strid mot alt resten av stykket står for. Eller, sier, ikke står for, æ tror det e bedre. Den e uansett vel verdt en applaus.

Det e forøvrig rolleprestasjonen til Marius Lien også. Æ vet æ uttrykte en viss skepsis i mitt forrige Gummibaronene-innlegg (eller, en viss skepsis mot at det skulle være den beste rollen han har gjort), men når æ først va forberedt på kor patetisk Johanan [med forbehold om stavefeil] Zingerboy e som karakter, va det også lettere å sette pris på kor fantastisk flink Marius Lien e til å spille han.

Det e muligens mitt største problem med å skulle skrive om ikke bare teater, men alle forma for kunst kor du blir presentert for karaktera (så, strengt tatt alle forma for kunst?): æ slit med å forholde mæ til uskjønne karaktera. Æ tror ikke det e et veldig sympatisk karaktertrekk hos mæ, men ja, kanskje tror æ litt på at litteraturen/kunsten/teateret skal være oppbyggelig, æ vil presenteres for noen som e nokka æ kan håpe på å være, et mål å strekke mæ mot – eller det motsatte, en karakter æ kan prøve å unngå å bli – og når æ ikke finn det eller ikke blir presentert for det, har æ også større vanska med å se rolleprestasjonen som en prestasjon. Høh, det har æ ikke tenkt over før, men det virke umiddelbart som en ganske korrekt teori. (Æ e muligens en etterlevning fra tidligere tidsepoka? Sånne kor man til enhver tid skulle etterstrebe det skjønne. Hurra.)

Men ja, poenget med det avsnittet der va mest av alt: ♥ Marius Lien ♥ Fra det håpefulle til det bitreste, mest ensomme – han e et funn! Zingerboy e en patetisk skikkelse, han forblir det, sjøl på sitt mest optimistiske e han ubrukelig, men å, som man håpe! (det e kanskje også fordi han treff så mange av mine æ kommer til å være aleina for alltid-knappa, men det får æ ikke lov til å si. Zingerboys frykt e også min, sjøl om æ godt vet at æ ikke skal frykte sånt, ikke nu [ikke ennå]. sukk.)

Og kinomonologen til Bella Barlow, siste bit i første akt, den e så flott. Hele kinoscenen e god – sjøl om omelett-delen blei betydelig morsommere etter å ha vært på Jackman-seminaret – men slutten der. Den traff mæ i hjertet før TIFF, men den traff om mulig enda mer etter TIFF. Og å sitte i salen, å være publikum, og høre noen si det, man får litt lyst til å vise at man e et fritt menneske, at man kan gjøre nokka sjøl, man kan gå og være i verden, ikke bare sitte i en mørk sal og se på andre (sjøl om det e et poeng der om at man ikke treng å føle sæ truffet av nokka, og det e så feil. Da har Hanoch Levin sendt karakteren sin for å se feil filma). Æ vil gjengi den, men æ huske den selvfølgelig ikke (og æ kan ikke sende epost og si «æ vil ha den tekstbolken sånn at æ kan huske den for alltid, værsåsnill?» – ett sted går grensa).

Æ tror æ skjønne koffor det e et teaterstykke som bare har ti publikummera, men æ synes det e trist, selvfølgelig. Særlig etter å ha sett det for andre gang. Men det e vel en del av problemet, æ va heller ikke spesielt entusiastisk etter første runden. Og et teater kan ikke forvente at folk flest ser stykka to ganga, særlig ikke når dem e uimponert første gangen (det e det bare æ som gjør). Men Gummibaronene har en skjønn side, og æ skulle ønske flere hadde fått muligheten til å få med sæ det, ikke bare [teater]raringa som mæ.

by

Gummibaronene, på teater og ved siden av scenen

For en stund siden, drøye to uke, va æ på HT – as is my wont, kan man kanskje si – og så på teater. Etter det har æ vært på HT en hel masse, men det va fordi det va filmfestival, så da gjelds det jo ikke egentlig som å gå på HT, bortsett fra på lørdagen da æ va på Gummibaronene fra scene til lerret, men alt det e sidespor.

Æ så Gummibaronene! Det va … Vel, æ e fortsatt ikke helt sikker på ka det va! Æ gikk ut etter stykket, og sa til Ida, «på den ene sida e æ skikkelig tilfredsstilt – fordi æ har brukt to tima på å se på tre skuespillera æ like å se gjøre jobben sin [æ sa det dog muligens med en litt mer naturlig setningskonstruksjon], på den andre sida e æ … ja.» Og æ e fortsatt litt der, sjøl om æ har store plana om å se det en gang til – på tirsdag, æ hadde store plana om den her uka, men så dreiv æ på og va syk og blei syk (i den rekkefølgen, ja) og blablabla – men det va. På den ene sida va det gøy, og det va et stykke som tidvis hadde noen nydelige, uventa, innsikta, men på den andre sida va det litt i overkant (både i mengde og lengde), men samtidig langt fra så på kanten som æ hadde forventa.

Det e der størsteparten av mitt problem kommer fra: all forhåndsomtalen av stykket har handla om at det e sjokkeranes! upassanes! uanstendig! kynisk! rått! usømmelig! rett på sak! og så satt vi i salen, og så va det egentlig ingen av delan. Æ brøyt muligens ut med – i etterkant, ikke underveis! – «Det handla om ti tusen kondoma, men det va ingen som brukte ordet penis!» (eller kuk eller pikk eller alle de andre ordan som kommer til å føre til uanstendige søkeresultata på bloggen min, hurra.) Det vil si, det va kynisk, så til de grader, og det blottla muligens sjela til karakteran, men ikke på en sånn måte at det gjorde nokka. Æ tror æ vil at om noen skal blottlegge sjela si, så bør det være et visst innslag av katarsis i det. Det va det ikke her. Det sneia såvidt innom, kanskje to ganga, men ikke nok til at det traff. Stykket gjorde mæ heller ikke flau.

Det æ likte – og det likte æ veldig godt, fordi æ e en nerd på den måten – va måten religion va bakt inn i hele stykket. Det føles som om det e lenge siden – om det har skjedd i det hele tatt – æ har sett et teaterstykke som faktisk innehold religion på den måten Gummibaronene gjorde, det va liksom bare der. Det va ikke et stort poeng, men med jevne mellomrom ba Sprawl (på et tidspunkt messa Morten Svartveit bibeltekst på den skamløst deilige dialekta si, æ vet ikke helt ka det sier om mæ at det va den delen som gjorde mæ mest fnisate).

Å, ja, Gummibaronene som stykke handle om tre karaktera: Zingerboy (Marius Lien), Bella Barlow (Ulla Marie Broch) og Sprawl (Morten Svartveit). Zingerboy e en hundsa tøffelhelt uten noen å være hundsa av; Bella Barlow eie et apotek, vil ha en mann med penga; Sprawl dukke opp – på sykkel! – med ti tusen kondoma han har arva fra sin far, og som han gjerne vil kvitte sæ med (på den ene eller andre måten, wink wink nudge nudge). Det e todelt, kor første akt foregår i nokka som virke som sekstitallet, antakeligvis i Israel – siden det e der Hanoch Levin e fra – mens andre akt skjer samme sted, men tyve år seinere. Det hele e lettere hysterisk, det e overspilt og alle snakke forbi hverandre, fordi alle har forskjellige mål – men det e meninga at det skal være sånn (greit nok at æ e teaternoob, men såpass skjønte æ).

Æ likte første akt veldig mye bedre enn andre akt, og om stykket hadde slutta etter første akt, med en nydelig deprimeranes monolog fra Bella Barlow, hadde æ vært fornøyd. Anmelderen hos Nordlys mente at andre akt va betydelig bedre enn første, så æ vet ikke helt kordan æ skal tolke det – enten e det alderen som gjør det (alltids en mulighet), eller så e det bare det at æ aldri e enig med anmeldelsan hos Nordlys og iTromsø (bestandig sant). Dagbladet hadde også en anmeldelse – den finnes selvfølgelig ikke på nett, men sjøl om anmelderen va mer positiv enn mæ synes æ ho hadde skrevet godt om det, æ forsto ka ho mente (bestandig en fordel, skjer ikke så ofte med lokalavisan).

Og skuespilleran. Alle som har lest nokka som helst æ har skrevet om HT de siste åran har vel strengt tatt fått med sæ at æ like dem, og det va sant her også. Sjøl om æ stussa og stusse over at dem alle snakke sine egne dialekta – korav ingen e nordnorsk (bortsett fra Inge Kolsvik, men han sier jo knapt nokka, det gjelds ikke). Æ og Ida diskuterte om det kunne være fordi regissøren ikke snakke norsk (tror æ? Han e russisk, tror æ?), at det blei like greit å ikke knote med dialekt da, «men dem e jo skuespillera, dem burde kunne sånt?» Æ synes det e greit, i de større stykkan med flere skuespillera, at noen få av dem snakke en dialekt som ikke e nordnorsk, men det va nesten litt påfallanes her (sjøl om når æ tenke etter, e æ kanskje glad for at Morten Svartveit ikke måtte prate nordnorsk gjennom et helt stykke, æ syns å huske fra Fredlaus at det ikke va helt vellykka), særlig fordi det ikke virka å være en god grunn for det. Med mindre argumentasjonen va «vi e liksom i Israel, ingen som snakke norsk i Israel uansett.»

Nordlys – tror æ det va? Eller iTromsø – mente at Marius Lien gjør sin beste rolleprestasjon noensinne. Æ va litt overraska, men så har æ, av en eller anna grunn, gått glipp av ganske mange av de stykkan kor han har spilt større rolla, så æ har ikke egentlig uttalegrunnlag. Men æ har et håp om at han på ett eller anna tidspunkt spille førsteelsker i nokka (Ida fniste, men æ mente førsteelsker som i nokka stort og dramatisk, ikke den upassanes fjortisversjonen (det e forsåvidt ikke så rart om ho konkluderte med sistnevnte, det e vel mer min modus)). Dessuten brukte æ litt tid på å tenke på kordan det hadde vært om Marius Lien og Morten Svartveit skifta rolla. Æ konkluderte ikke med nokka som helst, men æ like tanken. Det hadde egentlig vært det beste: om alle tre skuespilleran spilte alle tre rollan! (Og med det beste mene æ nok det som hadde underholdt mæ mest. Æ hadde i det minste betalt for å se stykket med alle mulige konstellasjona. Det e nok like greit at æ aldri blir teatersjef. «Gjør det her, det more mæ.»)

Ni daga etter å ha sett premieren – det vil si for åtte daga siden – va æ på HT for å gå på Gummibaronene fra scene til lerret (og Avé en stund seinere, men det e irrelevant), et seminar/master class kor Pål Jackman skulle instruere skuespilleran til å gjøre en scene i stykket om til nokka som hadde fungert på film. Det va skikkelig fascineranes! Og det morsomme va at Oda, som ikke hadde sett stykket på forhånd, også synes det. For det første begynte Jackman med å strippe ned hele greia – og å forklare oss at suspension of disbelief fungere på teater, «du kan si at dette er en kinosal, men på film går det ikkje» (… som om æ huske kordan dialekta hannes va en uke seinere), men ikke i film, da må man sette karakteran i en kinosal.

Så teatersalen blei en kinosal, med publikum som va tilstede som kinogjengera – åååå, meta <3 – og så instruerte han alle tre, hver for sæ, mens de to andre ikke fikk høre på ka slags beskjeda tredjemann fikk. Ikke fordi dem hadde motstridanes mål i scenen – "selv om det kan skje" – men fordi alle skulle bry sæ mest med ka demmes egen karakter gjorde, ikke kordan de andre kom til å reagere.

Æ har gått og tenkt på det, sånn av og på, i en uke (mens æ ikke har vært opptatt av å ha bomullshode/ville spy), og æ konkluderte med at det å se den nedstrippa versjonen – Pål Jackman sin idé, sammen med skuespilleran, om kordan det her hadde blitt mer realistisk – gjør at æ e ekstra interessert i å se den spente teatralske versjonen igjen, fordi æ e mer klar for å prøve å se … æ vil si forbi det, men det virke ikke riktig, æ vil ikke se stykket og tenke på kordan det hadde vært som spillefilm, men kanskje å se dypden i nokka som virke å være grunt? Æ har god erfaring, eller mye erfaring, eller en del erfaring med nokka lignanes: å lese dybde der den ikke e intendert (så lenge det kan tolkes og begrunnes e det legitimt), så det burde jo ikke være så vanskelig å prøve igjen, her? (Sjøl om æ nu blei usikker, enn om æ prøve å lese dybde inn der den ikke e intendert nu også, enn om det bare skal være nokka overfladisk, kor poenget e at alle e aleina og verden e kjip?)

Det e forsåvidt kanskje det ordet æ ville brukt for å beskrive stykket: det e anspent. Men det får ikke til, for min del, å enten stramme den anspentheten til det ekstreme, eller å gi slipp på den, det forblir bare anspent, og det kan man vel ikke egentlig forholde sæ til, i lengden? Something’s gotta give, som dem sier.

by

«En folkefiende» igjen.

Æ va på teater! Forrige fredag faktisk! Men så blei æ så distrahert at æ helt glemte å si nokka om det. Æ innså, mens æ vandra rundt i byen i etterkant av forestillinga, at det e nokka galt med hodet mitt når æ tenke «vil ha kultur!» og tar en spontan tur på HT for å se «En folkefiende» en gang til heller enn å finne ut av ka som går på kino.

Det må sies at de rabatterte billettan heller ikke va på langt nær så rabattert som æ kryssa fingran for. Eller, det vil si, for alle andre e dem kanskje det, men dem koste like mye som vanlige studentbilletta, så da va det ikke så billig (og da va det ikke så stort behov for å vente til en halvtime før forestillinga med å kjøpe billett). Ikke det, æ kjøpte den likevel, så det e ikke en klage, egentlig, bare en poengtering.

Den her gangen plasserte æ mæ på andre rad, på venstre side, fordi det skjer en del ting på den sida av scenen og æ hadde lyst til å sitte nært. Det va fascineranes, fordi det betød at æ i de scenan kor ordføreren bare e i sitt private domene ikke kunne se ho. I tillegg så æ nesten ikke enkefru Kiil og gyngestolen hennes i det hele tatt, men derimot så æ ungan – og de andre karakteran – på gyngehusken mye bedre. Og kaptein Horster, mens han kom og gikk og traff på Stockmann.

Æ fundere fortsatt litt på kor æ vil sitte når æ ser stykket på bursdagen min – æ har allerede kjøpt billetten, fordi æ e en nerd og det e bursdagen min og siste dag dem spille og æ elske sånne sammentreff – og tror kanskje æ vil satse på forholdsvis høyt oppe, men antakeligvis på venstre side. Det e ganske fint med et teaterstykke kor det e nokka man tenke på, når man nu ende opp med å se det minst tre ganga (om noen har lyst å kjøpe mæ en billett til en av forestillingan før den siste hadde æ ikke takka nei, men æ har vett nok til ikke å kjøpe den sjøl). Men så e det jo et scenografisk mesterverk.

Det blei et enda bedre stykke andre gangen – og ikke bare fordi den den her gangen inkluderte den flotte linja om at man ikke burde ha på sæ sine beste bukse når man e ute og protestere – fordi æ kunne se mer på alt det andre. Særlig folkemøtet, men det slit æ fortsatt med, det e så vanskelig å vite kordan man skal reagere. Særlig etter å ha tenkt mer på det, og snakka om det og sånt, og endt opp med mindre og mindre sympati for Tomas Stockmann i utgangspunktet. Og egentlig har æ fått mer sympati for Petronella Stockmann, hvilket e helt absurd, men æ og Ida – som enda ikke har blogga om stykket sjøl om ho til stadighet sir ho skal [hint hint :D] – konkluderte med at det e fordi vi så gjerne vil like den kvinnelige ordføreren. Vi e.. forholdsvis billige feminista, på den måten? Det e ikke udelt sympati, selvfølgelig, siden Petronella Stockmann e en dust, men kvinne i maktposisjon vs mann i maktposisjon og det e nokka man tenke på og forhold sæ til (om man e et rimelig oppvakt menneske i verden, og det e vi jo).

Den største ulempen med å se stykket for andre gang va at æ nu fikk enda bedre tid til å irritere mæ over Petra, dattera i huset. Æ mene, æ syns Petra e den mest usympatiske karakteren i hele stykket, og æ tror ikke det va meninga? Det e fint med pappajente og sånt, og æ like at ho heie fram faren sin uten forbehold, men problemet mitt e hovedsaklig i måten ho blir spilt. Alle gestan hennes e for stor, alt ho sir blir så overdrevet, og ja, ho e neppe så gammel i stykket, men det e ikke en sånn tenåringshengslate overdrevenhet, det e nokka mer. Og det e såpass distraheranes at æ kroa mæ litt da Petronella kommer med den ene linja æ ikke huske men som e nokka sånt som at det ikke e så rart at ho ikke har lært sæ folkeskikk der borte på Vestlandet. (det e nokka med måten Ulla Marie Broch sir den ene linja, æ fikk litt lyst til å klappe i hendern av det)

Men, ja, alle gode ting e tre, og æ glede mæ allerede til mitt tredje gjensyn. Æ vet ikke helt om det betyr at «En folkefiende» e skikkelig bra teater eller at æ bare har blitt skikkelig rar, men æ tror æ overleve begge mulighetan.

(og for en uke siden hadde æ noen skikkelig dyptpløyanes poeng æ hadde tenkt mæ fram til, etter den teatrale matpakken – kor Kristian Figenschow jr og Ulla Marie Broch fortalte om stykket og spilte en liten del av det – og gjensynet, men så venta æ i en uke med å blogge om det og nu har æ glemt alt sammen. Kanskje dem kommer tilbake etter tredje gangs gjensyn?)

by

En folkefiende (i tl;dr-versjon)

postskrevet pre-script: æ vet ikke koffor æ bruke herregud og bannskap så mye i den her teksten, det e nesten litt påfallanes; æ velge å skylde på Ragnar Olsen som definitivt hadde gitt Ibsen en god dose nordnorsk språkbruk.

Æ vil så gjerne finne en genial inngang til den her teksten, et lite, briljant poeng som gjør like mye for å pirre leselysta som ideen om en scenografi som e elleve meter høy og består av tre plan gjør for å få dæ til å ville se et teaterstykke.1 Det føles liksom som det minste «En folkefiende» fortjene, etter at æ har snakka om det så mye i det siste.

Det her e nesten del en, om selve stykket

Men i mangel av en briljant innledning får dokker følgende: æ va på premieren på «En folkefiende» i går, og æ likte det skikkelig godt. Etter første akt tvitra æ «Å, dem hadde endra på premisset for replikken æ fikk ondt i magen av:( Men æ vil trykke på repeatknappen og se alt på nytt, fra første rad!» og «(har bare sett første akt av «En folkefiende» så langt, men det nærme sæ nokka vakkert, æ har litt trua! (kryss i taket!))», pluss en facebookoppdatering av typen «Æ tror det her kan bli nokka! ♥»2. Og etter andre akt tvitra æ «Æ e solgt! På alt bortsett fra Petra, men herregud, En folkefiende va… Sukk! Kommer sikkert en usannsynlig lang tekst imorra! Tommel opp!» og «(æ like at æ kan bruke entusiastiske utropstegn på et teaterstykke, det e en stund siden sist, æ trodde det va mæ det va nokka galt med…)» (æ innså etterhvert at det e sånt æ like å ta vare på, og twitter e jo ubrukelig for langstidslagring, derfor tilbakelenkinga).

Det va, æ bare, æ har mest lyst til å gå og se det igjen i dag. (bortsett fra at æ ikke får posta det her før lenge etter kveldens forestilling, men I PRINSIPPET.) Æ har mest lyst til å se det om og om igjen fra alle mulige seta i salen. Vi satt helt ytterst på høyre side, og scenografien gjorde at det av og til va ting vi ikke fikk helt med oss, noen ganga snurra scenen sånn at ting æ gjerne skulle sett forsvant litt. Stort sett gikk det bra, og det va langt ifra så ille at det blei påtrenganes, men det etterlot mæ med et ønske om å se det på nytt, fra en anna vinkel. Æ tenkte æ skulle si at æ anbefale å sitte et sted, men æ vet ikke kor det skulle vært, æ tror det e det samme uansett. Bare sett dæ ned et sted.

Æ va litt skeptisk til Ulla Marie Broch, kan æ si det?, til og med før æ visste kordan rolle ho skulle spille3 men æ blei litt mindre skeptisk da æ så traileren HT la ut, og oppdaga at ho spille ordføreren. Og enhver skepsis va totalt unødvendig, for rolletolkninga hennes va nydelig! Og æ likte at ho hadde en sånn skikkelig forferdelig dialekt, en forfina dialekt fra helvete, med innslag av riksmål (seriøst: efter og nu og det ene med det andre)! Men så, i enkelte scena, når det brast litt for ho – med en bror som Tomas Stockmann skal det visst ikke så mye til – klarte ho ikke holde sæ og peisa på med skikkelig nordnorsk. Det e kanskje ikke så vanlig nu lenger med den typen folk, i hvert fall ikke blant folk på min alder (håpe æ. herregud, det hadde vært trist4), men det e nokka gjenkjennbart i det likevel.

Og ordføreren passe utmerket som kvinne, sånn bortsett fra i to små ting æ reagerte på: den tynne teen og forholdet til jobben, det altoppslukanes, «ho stakkars har jo ingen familie, ho bare jobbe» – det virke uungåelig at det får et anna preg når det e en kvinne det e snakk om; æ finn det vanskeligere å tro at en kvinne hold sæ unna kjøtt på grunn av fordøyelsen, at ho foretrekk brød og te fordi det e sunnere. Men så blei Petronella spilt som en kvinne som ville ha kontroll på alt, så da e det kanskje ikke utenkelig at et særdeles kontrollert inntak av mat e en del av det; æ tror dialekta også e en del av det: sjøl om man e i Nord-Norge treng man jo ikke snakke som om man e av uforskamma bondeslekt.5

Anmelderen i iTromsø mente at for mange av karakteran va for flat og komisk, men æ tror ikke æ e enig med han, bortsett fra i tilfellet Petra (og kanskje litt i tilfellet Billing, men æ ♥ Marius Lien, så det e ikke så godt å si). De andre karakteran e typate, men Petra blei for enkel. Æ vet ikke, klarte ikke å konkludere med, om det e fordi æ ikke likte måten Julia Bache-Wiig spille ho, eller om karakteren bare ikke va nokka særlig. Æ klarte ikke egentlig å danne mæ et bilde av ho da æ leste stykket heller, men i Bache-Wiigs skikkelse blir ho for agitatorisk; for mye pappajente, for lite flersidig karakter, og det sjøl om dem har gjort romansen med Hovstad til en mye større del enn æ oppfatta den i min lesing av stykket.

En av de tingan æ likte med Petra va dialekten, ho snakka vestlandsk, mens småsøsknan hennes snakka nordnorsk – det va et fint, lite grep som underbygde historien om at familien Stockmann hadde endt opp på Vestlandet. Hos Ibsen sjøl har dem jo måttet holde ut i det ubermhjertige Nord, men sånn kan man jo ikke ha det på HT, så her kom dem tilbake nordover, endelig. Og har bodd nordpå lenge nok til at småungan snakke nordnorsk, mens storesøstra hold sæ til den dialekten ho e vokst opp med. Æ likte det.

Det va noen som sa, så æ, etter første publikumsprøven, at dem ikke kunne se for sæ kordan HT skulle redde inn det der, så æ vet ikke om det bare e det at vi har vidt forskjellig smak i teater, eller om HT faktisk klarte å redde sæ inn, men det va langt fra katastrofalt. Det balanserte, med koreografien og alt det der, tidvis på eggen til å være katastrofalt, det skal ikke så mye til for at det tippe over, men det gjorde ikke det. Bevegelsen i scenan fungerte, æ likte bevegelsen i det, æ likte de koreograferte delan, i hvert fall stort sett. Æ skal ikke nødvendigvis si mæ uenig i at Billing va litt for… mye, han også, noen ganga. Han va ikke fullt så flat som Petra, men æ tror ikke han unnslapp, siden han sto for veldig mange av de koreograferte delan. Æ like Marius Lien, sjøl om æ har sett overraskanes få av stykkan han har spilt i, og nu skulle æ prøve å si nokka fornuftig, men egentlig vil æ bare se stykket en gang til for å prøve å danne mæ et klarere bilde av ka æ syns om han.

Og æ trodde nesten ikke at æ noensinne kom til å si det her, men æ likte karakteren til Kristian Fr. Figenschow jr! Æ virkelig likte han! Han fungerte så bra som påståelige, hyggelige Stockmann. Og æ satte skikkelig pris på det ene lille grepet dem hadde foretatt helt på slutten, det va sånn en fin menneskeliggjøring av karakteren, det lille øyeblikket kor han sett sæ på kofferten og kjempe mot tåran, før han klare å slå sæ sammen med familien igjen, i den her uforståelige gleden av «vi e så langt nede som vi kan være, hurra, la oss danse!» (æ håpe spoiler-skjuleren min fungere som ønska..)

Sidespor: Da æ leste stykket, blei æ slått av kor kort tidsperioden det hele foregikk i va, og tenkte «men kjære dæ, Stockmann, om du bare vente i tre måneda, til kurbadsesongen e på sitt beste, så kommer alle til å se at du har rett, fordi folk til stadighet blir syk av kurbadet!» Til og med æ innser at det hadde blitt et ganske dårlig teaterstykke av det, men frustrasjonen va likevel tilstede under lesinga og under oppsettinga: ja, du har rett og ingen tror på dæ, men om du gir det bittelitt tid kommer alle til å se at du har rett.

Æ likte redaktør Hovstad, og æ likte måten Terje Skonseng Naudeer spilte han (æ e litt svak for fyren – sjøl om æ ikke har sett en eneste episode av Himmelblå, eller kanskje fordi? – æ tror det e håret hannes som gjør det, i hvert fall sånn som det e i det her stykket). Det va nesten så karakteren minte om.. enkelte ansvarlige redaktøra æ har hatt et noget anstrengt forhold til i min tid som avisleser. En mann som vil blåse åpen hjernan til folket og gi dem nokka nytt, så lenge det ikke strid for mye mot det som kommer til å glede ansvarshavende og annonsøra. Sånne som kan ha ryggmarg så det hold, men helst når dem tale minoriteten midt i mot, for det får jo være måte på kor mye (Folkebudet) folket skal måtte tåle av kravstore minoriteta. En skikkelig omgjengelig fyr, men bare så lenge du faktisk har han på din side, en god gammeldags opportunist, akkurat som avisredaktøra skal være. (e æ bitter? Aldri!)

Æ likte Nils Utsi, nær sagt selvfølgelig, og måten kaptein Horster kommer og går og ikke e spesielt bekymra hverken fra eller til, men bare e en bra fyr – det e nokka med måten han balansere de andre, måten han e den snille onkelen fra Amerika, Stockmannans deus ex machina når dem treng en. Æ likte Maryon Eilertsen også, i den forholdsvis lille rollen som [enka til?] garvemester Kiil, og æ likte at dem hadde gjort den rollen til en kvinnerolle – æ like at dem hadde jevna ut kjønnsfordelinga – også blant barneskuespilleran, for i stykket va vel begge de minste ungan gutta? – uten at det føltes påtvunget, uten at det føltes unaturlig. Æ tror egentlig det hadde føltes mer unaturlig om de eneste kvinnelige karakteran i stykket va Katrine og Petra.

Og æ elska Guri Johnson. Æ e skikkelig svak for Guri Johnson sånn til vanlig, men æ syns ofte ho ende opp i fjollate rolla som mest av alt gjør mæ litt trist, fordi æ vil se ho i nokka ordentlig – og nu spilte ho i nokka ordentlig! Æ likte kombinasjonen av det mennesket i huset som må tenke på litt mer enn bare ka som e rett og galt, men også en dame som e villig til å stå stødig sammen med mannen sin når det behøves. Og så va æ litt glad for at ho ikke hadde samme hårfrisyren som på pressebildan, den va i overkant firkanta, ho va mykere i kantan nu, æ tror det passa.

Sånn ellers likte æ hårfrisyran, som jo e skikkelig outrert på enkelte, særlig Petronella og Billing, men også Hovstad, og delvis hos Aslaksen – som hadde en slags fiskefinne i bakhodet (ikke bokstavelig talt: håret hannes va forma litt sånn), som for å vise at han e litt tvilsom, men altfor full av måtehold til å skulle ha crazy hår som de andre.

Det va noen småting som plaga mæ, som det faktum at dela av stykket led under dårlig diksjon, æ syns av og til replikkan forsvant litt i dragsuget av for mange ytringe og litt for mye bråk – dessverre ikke bare på sånne plassa kor Ibsen sjøl hadde skrevet dem i en kakofoni. Men æ tror kanskje æ begynne å nærme mæ gammel dame-takta med sånt, æ vil aller helst at alle skal snakke i sånn skikkelig gammeldags radioteater-stil, kor alt e så overtydelig at du blir pinlig berørt. Det e ikke så ille, men bittelitt mer luft – både på inn- og utpust, fnis – hadde kanskje gjort sæ. Æ hadde vært villig til å sitte der i tre minutta ekstra om det betød at æ hadde fått med mæ mer av det dem sa.

Dem snubla i replikkan noen ganga, noen av dem (æ tror de fleste av skuespilleran med mange replikka gjorde det, både Petronella og Stockmann og Hovstad), men det va ikke påfallanes mye (det va ærlig talt akkurat nok til at æ har lyst å se det en gang til, litt seinere, for å se om alt har satt sæ bedre). (moralen så langt e «Siri har lyst til å se det minst en gang til,» ja.)

Også va æ litt trist fordi dem tok bort den delen som ga mæ ondt i magen – på den gode måten – da æ leste stykket, og æ vet ikke egentlig om æ syns endringan gjorde det verdt det. Men det va en bitteliten bit, og det va sånn en Siri-ting å like, så æ kan skjønne at dem valgte å endre på det. Det blei mer helhetlig som dem spilte det, men likevel, de fine fine bildan inni hodet mitt blei litt trist.

Og folkemøtet! Æ elska måten dem hadde arrangert folkemøtet, sjøl om det va litt vanskelig, fordi det – for å få den rette deltakende følelsen – kreve at publikum handle stikk i strid med sympatian sine. Æ har litt lyst til å se stykket en gang til av den grunn også, for å kunne delta der, på den måten folket skal delta under folkemøtet – sjøl om det sikkert kommer til å virke litt rart om æ e den eneste ikke-skuespilleren som klappe. Pyttsann! Det va forresten litt fornøyelig, fordi æ satt på en benk, og John Gustavsen satt to rada foran mæ, og da Nils Utsi som kaptein Horster gikk forbi, stoppa han litt opp ved John, sa «Bures» og gikk videre (pappa fortalte at han også hadde stoppa Nils, sagt «det blir på søndag» og Nils hadde svart «Søndag, ja, OK» (men på samisk)) – det blir en fascineranes form for skuespill, når man nesten bryt den fjerde veggen, men ikke helt, for det e da ingenting som tyde på at kaptein Horster ikke kan snakke samisk? Ka skulle det være?

(det her e nesten del to, om en samisk drøm æ har)

Snakke om samisk, folkemøtet fikk mæ til å tenke på språkforvaltningsområdediskusjonen. Fordi det e akkurat sånn den e. Folk e idiota, og burde ikke ha uttalerett, men så skal dem liksom ha det likevel, fordi vi har ytringsfrihet og alt det der tullet, og så blir det bare rot av det. Æ mene, det hadde ikke krevd mange grepan for å endre folkemøtet til å handle om en innlemmelse av Tromsø i forvaltningsområdet for samisk språk. (Bortsett fra, som faren min sa etterpå, «æ hadde ikke vært så kategorisk avvisanes til folket som Stockmann,» men han hadde sikkert tenkt det. Æ tenke det i hvert fall.)

Langs de samme linjan, innså æ, mens æ leste stykket, at æ slit litt med Stockmann sin idé om at minoriteten bestandig har rett (og det sjøl om æ tilhøre en minoritet som bestandig har rett!), og den linja om at den sterkeste mannen i verden e han som står mest aleina – det blir for enkelt. (Haha, kan man si sånt om Ibsen?) Det e vanskelig å formulere, syns æ, men.. OK, æ tilhøre en sånn minoritet? En sånn kor vi som oftest har rett, men sjelden blir hørt av andre. (Og det her e en latterlig grov forenkling av alle samiske saka noensinne, ja, bear with me) Og det e en minoritetstilstand som e konstant og kontinuerlig, vi – æ – slipp ikke unna den (vil ærlig talt ikke slippe unna, men kunne uansett ikke unnslippe, om æ mot all formodning ville), og det e sterkt. Det e vanskelig, å være i den kontinuerlige minoritetsposisjonen, å av og til havne i situasjona kor du like gjerne kunne vært Stockmann, kor det e dæ mot alle de andre (men kor alle andre ikke e mot dæ, egentlig, dem vil bare at du skal forklare, dem vil at du skal forsvare koffor dokker bestandig skal være så hårsår, være så vanskelig, være så kravstor, men herregud, det e jo ikke som om dem angrip dæ personlig, det må du jo forstå, det e jo en kjempestor forskjell), og det finnes neppe så mange av oss som e Stockmann i sånne situasjona. Det finnes neppe så mange av oss som vil stå der helt aleina, mot den teite røkla der, men vi kan stå sammen mot den.

Æ vet ikke, det e en komplisert klump av tråda det der, æ klare ikke helt å nøste opp i dem, men det e nokka der. Æ får satse på at noen som e smartere enn mæ kan ta tak i det (eller i det minste noen som e flinkere på Ibsen-tolkning).6

Æ tror ikke det skal så mange grep til for å endre hele «En folkefiende» til å handle om en litt stor by som eventuelt kunne innlemmes i forvaltningsområdet for samisk språk; om den ene personen som sir «E ikke det her en god idé?» Om folket som e teit og e mot, uten at dem vet nokka, om redaktøra som slår opp «Skiltkrigen» men glemme å informere om ka de faktiske konsekvensan ville vært, Stockmann-familien kunne vært en liten samisk organisasjon (kanskje Noereh!, for å ta et skikkelig vilkårlig eksempel), Katrine e ikke egentlig mot, men å, Tomas, må vi nu krangle med dáža igjen – og Petra som e helt for, Petra som sikkert har laga hele befri sameland-bloggen! Redaktøren kunne vært, ja, nei, det skal æ ikke si, men folket har ytringsfrihet, særlig på vårres nettside, eller ka? Journalisten vil ha kommentara, men like dem spiss.

Aslaksen e skapsame; ja, han e same, men han like ikke å snakke om det, ka man skal vandre rundt og være så samisk for hele tida?, det blir jo aldri nokka fornuftig av det, folk blir så sint; men om det hele skal være moderat, innenfor grense, så e han med, kanskje, men ikke om, herregud, ikke om Petra e med på skuta, ka i all verden e det der, sånt spøke man ikke med! Og kaptein Horster? Han e Nils Utsi uansett han, bare med litt flere historia fra Stilla og noen gode gamle ČSV-frasa han overrekk ungdommen (haha, nu blei æ nesten helt rørt her æ sitt).

Og det du må gjøre da, for å få til det, e å få Beaivváš til å sette det opp som jubileumsforestilling; drit i «Min duoddarat,» gi oss «En folkefiende» med samisk vri! Ja, det e nu bare en idé. Men tenk dæ det, fy faen for pokker, tenk dæ det!

—-
1Det her e selvfølgelig et dårlig bilde for folk som bare blir enda mer skeptisk til et teaterstykke som har en scene som e elleve meter høy, men æ vet ikke om æ vil vedkjenne mæ at det finnes sånne folk.

2Som fikk Inga til å lure på om æ kanskje hadde nokka spennanes æ hadde glemt å fortelle ho. Sukk. Hei, æ hete Siri, æ har ikke kjæreste, æ har teaterstykka… (det visste sæ dog at Inga trodde æ hadde skrevet nokka genialt, så det blei en comedy of errors kor poenget e at ingen antar æ e i ferd med å få mæ kjæreste)

3Æ prøvde å finne ut koffor, men æ vet ikke, man kan sikkert se for sæ at det e fordi æ e.. skeptisk til søringa som skal komme til byen og stjele rolla fra flinke folk nordfra som fortjene dem minst like mye? (OK, det e ikke derfor. Æ vet ikke. Fordi skepsis e min standardinnstilling til det meste æ ikke kjenne fra før av?)

4Ikke det, det va forsåvidt en sånn opplevelse æ hadde en gang æ hørte på en ungdomspartidebatt kor Kirsti Bergstø deltok – æ blei helt pinlig berørt hver gang ho åpna munnen. Æ kan fortsatt ikke skjønne ka det va ho holdt på med, og i TROMSØ, av alle plassa. Sært.

5Æ skreiv den setninga og så lurte æ litt på om æ skulle føle mæ truffet, men pøh, æ tror æ stamme fra uforskamma bondeslekt (eller, besteforeldran mine hadde kyr og saua og slo høy, sjøl om vi e sama!), så det går vel greit.

6Det e en merkelig form for ansvarsfraskrivelse å si at noen som e smartere enn mæ får ta sæ av det, det blir for enkelt, æ vet det. Det æ mene e at æ ikke klare å løse det på egenhånd, på stående fot, æ treng en diskusjonspartner. Eller noen som faktisk e smartere enn mæ i akkurat de tingan, som kan forklare mæ ka det e æ prøve å få fram.