ungdommelig overmot

by

Men æ vet fortsatt ikke ka æ skal bli når æ blir stor

Æ fylle tredve til neste år. Så langt i år har æ sagt det til mæsjøl med jevne mellomrom, i et slags optimistisk håp om at det skal synke inn, at æ endelig skal skjønne det. Æ fylle tredve til neste år, æ blir niogtyve i år, om knappe femten – eller e det drøye femten? – måneda e æ tretti år gammel og peppermø. (Vel, det skal man kanskje ikke være skråsikker på, men la oss anta det, for retorikken sin skyld.)

For tolv år siden slo det mæ som nesten utenkelig at æ skulle bli så gammel, da æ va enda yngre virka det umulig at æ skulle leve så lenge at æ kom til å være i live i år 2000 – matte har aldri vært min sterke side, det kommer man ikke unna. Ikke fordi æ va sikker på at æ kom til å dø, men fordi det virka umulig å se for sæ å skulle bli så gammel, kæm æ kom til å være, ka som kom til å ha skjedd.

Det e ikke meninga å begynne med en eller anna form for oppsummering nu, æ har tross alt femten måneda på mæ, æ kan bli medlem av en kult og begå rituelt sjølmord innen året e omme, men det virke utenkelig, det e omtrent det eneste som virke helt utenkelig, æ kan ikke se for mæ en situasjon i livet mitt som skulle bli så jævlig at æ ikke fant andre utveia, æ håpe at æ om det – mot all formodning, gud forby, bank i bordet – skulle skje, huske på at det finnes for mye godt i livet mitt, i verden, til at det e en løsning, at æ ville tillate mæsjøl å knekke gråtanes sammen foran gud og hvermann før det å være gråtanes aleina uten håp va eneste løsninga. Men det va ikke poenget (æ hørte på forfatterstudentan lese, og først holdt Liv Lundberg et kort minneord over Stig Sæterbakken, ho sa «Stig er borte, og det er for jævlig» og nokka om at det ikke hjelpe å tolke signalan i etterkant – det forklare muligens den plutselige deprimeranes vrien det her tok), æ kan havne i en kult, æ kan bli gift, æ kan – gud forby – bli både gravid og forelder innen æ fylle tredve, æ kan ha reist jorda rundt uten både pass og penga om det va det om å gjøre, så oppsummeringa får komme om fjorten måneda, vi kan starte den da.

Men æ har starta påminnelsen allerede nu, Siri, til neste år fylle du tredve. Og ikke fordi æ vil ende opp med en eller anna trettiårskrise, ikke fordi æ vil bruke femten måneda på å ha sponangst – som Gøril ville sagt – fordi æ snart fylle tredve og ka har æ egentlig gjort med livet mitt!?, men fordi æ ikke huske det. Fordi æ fortsatt tenke på mæsjøl som den yngste personen i rommet, til og med når æ e den eldste, fordi æ fortsatt sier alt det infame æ tillot mæ å si da æ va yngst og blei tilgitt det meste (æ va stort sett yngst blant medstudentan mine i mine formative universitetsår, det heng igjen; æ har stort sett vært yngst i slekta, fram til de eldre begynte å få barn), og det e ikke det at æ vil sensurere mæsjøl – sjøl om det ikke hadde skada, av og til, æ vet det – men æ vil ikke være en person som e nesten tredve, som blir sett på som en viss type autoritet (i det minste fram til folk blir kjent med mæ, håpe æ) og som overkjøre menneska som e fem-ti-femten år yngre enn mæ bare fordi æ ikke huske på at dem e det.

Æ mene, skitt, æ synes fortsatt folk som har fylt tredve – som æ ikke kjenne – e litt skummel fordi dem e blitt gammel, men det e jo totalt meningsløst, dem e knappe femten måneda eldre enn mæ. I mange tilfella finnes det jo folk som e fem år yngre enn mæ som har viktigere jobba, mer autoritet, enn æ antakeligvis kommer til å ende opp med i hele mitt liv. Og det gjør mæ ingenting, æ har et liv som går sæ til, æ e ikke redd for det, men æ fylle snart tredve, og sjøl om æ ikke nødvendigvis kommer til å begynne å oppføre mæ sånn med det første, så kan æ i det minste prøve å huske på at det gjør at folk av og til forvente at æ oppføre mæ sånn, og dermed vil tolke det æ sier på måta æ ikke vil at det skal tolkes. Alt det prøve æ å huske, særlig nu, særlig før æ skal på landsmøtet til Noereh! i begynnelsen av mars. Æ har troa på ungdommen, fortsatt, bestandig, æ vil ikke at dem skal tro at æ ikke like dem, bare fordi æ ikke evne å tenke før æ snakke, å uttrykke mæ på måta som tilsier at æ i enkelte situasjona respektere demmes meninge mer enn æ bryr mæ om mine egne, fordi æ e blitt for gammel til å huske kordan det va. Fordi det e snart femten år siden æ va femten og gikk på ungdomsskolen og verden har faktisk endra sæ; og æ kan bidra, men av og til må æ kanskje øve mæ på å bidra forsiktig. Det kan umulig være så vanskelig?

by

implisitt i alt æ skriv e at æ ikke tror æ vet alt

Æ skulle si nokka mer om språkkonferansen, i går, fordi den har gitt mæ ting å tenke på, men alle de tingan e så ullen at æ ikke egentlig klare å formulere nokka om det. Æ e ikke helt i stand til å se de store linjen i den enda, muligens fordi æ har en tendens til å henge mæ opp i detalja. Og fordi det e så mye æ ikke vet, ikke har kjennskap til, innad i det samiske, i språkarbeidet og i det hele tatt. Sympatia og antipatia, samarbeid og motarbeid, alle de her relasjonan som har vart i tiår, alle de her folkan som har jobba fram og tilbake med alt dem har gjort så lenge dem har vært aktiv i arbeidslivet og før det også.

Æ regne det som regel for implisitt i alt æ skriv at æ ikke tror æ vet alt – det e nok en svakhet i det æ skriv at det ikke kommer tydeligere fram, oftere – at æ heller ikke påberope mæ å ha forstått alt, men at æ, med det utgangspunktet æ har og de tingan æ plukka med mæ, har endt opp med noen tanka og at æ bruke bloggen som et sted for å få utløp for de tankan, i et håp om at noen enten kan fortelle mæ kordan ting e, eller bare at æ skal kunne skrive mæ til en økt forståelse av alt som e; en økt forståelse for kordan ting heng sammen ved å skrive ned de sammenhengan æ ser og muligens plukke opp noen flere.

Det e ikke som om det bestandig fungere, men det e like mye også en notatfunksjon for min egen del, fordi æ kan skrive ned ting æ plukka opp på språkkonferansen og så, i sommer for eksempel, om æ e på et interessant seminar på Riddu Riđđu, kan æ tenke «men det va æ jo innom før en gang» og så finn æ det blogginnlegget og linke de to tingan sammen og skjønne litt mer av kordan verden heng sammen.

Det e kanskje ikke en styrke å gjøre det i offentligheta, det finnes ting æ har sagt som æ blir pinlig berørt av – tenk at æ syns det va et menneske verdt å høre på! – som æ gjerne skulle sett usagt, men inntil videre velge æ å tro på kumulativ kunnskap, æ velge å tro at det hjelpe mæsjøl – og kanskje noen andre, men det e en bonus – å skrive tankan mine mens dem enda e delvis utenkt, før æ kan konkludere. Æ hadde nok vært en bedre blogger, eller i det minste en enklere blogger å forholde sæ til, om æ skreiv om ting æ va sikker på, om folk kunne ta mæ på det som e feil, sånn at vi kunne endt opp i klinsj, men det e ikke interessant for mæ, tror æ.

Og æ e ikke gammel nok, æ har ikke virka som same lenge nok, til å vite kæm æ skal høre på, koffor æ skal gjøre det; kæm æ ikke skal høre på, koffor æ ikke skal gjøre det; kordan miljøa som e fornuftig; kordan miljøa som bare e sjølforskyldt og egenrådig. Æ e ikke gammel nok til å være høflig nok til å ville høre på folk som ikke engasjere mæ. Og det kan æ ikke påberope mæ stort lenger, æ vet det, det når et punkt kor det ungdommelige overmotet bare blir voksen arroganse og tro på egen fortreffelighet. Og æ vil ikke bare tro på min egen fortreffelighet, men æ vil stole på min egen generasjon, og noen ganga e det greit å ikke vite ting om tiår tilbake, for kanskje vet ikke de andre heller ting om tiår vi ikke va født i.

Æ vil være optimistisk nok til å tro at det går bra, eller i det minste til å tro at det ikke går bare til helvete, æ vil ha troa på folk uansett kor dem jobbe og ka dem gjør, og det kommer til å gjøre at æ står lagelig til for å bli motbevist i min optimisme, men æ tror ikke æ kan være redd for det? Æ må heller bli såra og vonbroten i ettertid enn å være skeptisk og kynisk innstilt på forhånd (sjøl om æ gjerne skulle unngått begge dela)?

Det e nokka sånt, nokka deromkring æ tenke på, og derfor e det ikke så greit å skulle formulere nokka vettig om språkkonferansen, det må komme mer: what happened always adjusts to fit what happened after that.