Universitetet i Tromsø

by

Et kinderegg av mørke skya. (Eller: Helvete)

I dag vil æ aller helst bare gråte. Og det e ikke engang fordi NFF ikke ville gi mæ et debutantstipend, sjøl om æ syns dem burde gjort det (æ e muligens inhabil); æ hadde ikke egentlig forventa positiv tilbakemelding, sjøl om æ håpa, og hadde en bedre magefølelse enn i fjor. Så den delen e nu grei nok, og æ kan alltids debutere på egenhånd, om det e det om å gjøre.

Gråtegrunnen e mest at universitetet i mitt hjerte, Universitetet som har fulgt mæ siden æ va bitteliten (og trodde alle voksne jobba der, sånt ende akademikerbarn opp med å tenke), som har vært grobunn og basis for min livslange kjærlighet for høyere utdanning. Det Universitetet har bestemt sæ for å legge ned masteren min. Sammen med seksten andre fag, men seriøst: dem tok faget mitt. Æ får, så vidt æ har forstått, lov til å fullføre masteren, på en eller anna måte, men master i allmennlitteratur e lagt ned. Nu e det punktum finale, dokker får se til å bli lektora dokker og – tror æ va meninga (om æ skal være Treekremsk).

Og æ vet så inderlig vel at æ studere et fag som folk flest ser på som meningsløst, æ vet at ingen elske humaniora, men universitetet mitt. Æ trodde ikke så ondt om det. Men det syns visst så lite om mæ, så det e kanskje ikke rart vi har et litt ubalansert forhold.

Og som om ikke det e gråtekonegrunn god nok, så har Tromsø kommune bestemt sæ for å søke om innlemming i forvaltningsområdet for samisk språk. Hvilket æ vet burde gjøre mæ ekstatisk av glede, men. Det første æ tenkte på og det eneste æ har tenkt så langt e «nu e helvete løs.» Det her kommer til å bli nokka jævelskap. Det kommer til å bli leserbrevstorm med rasisme i kastan (sjøl om æ ikke får lov til å kalle det det), det kommer til å være julaften og bursdag samtidig for alle debattsideredaktøran, de ansvarlige redaktøran kan beint fram høre pengan trille inn når dem nu skal gå det her i sømman og AVSLØRE FOR TROMSØVÆRINGEN KA POLITIKERAN HAR TRÆDD OVER HAUET PÅ HAN. Herregud, æ kommer ikke til å kunne lese en lokalavis på månedsvis.

Det va noen som mente at Tromsø kommune søke om innlemmelse for å få turistpenga inn, men æ tror ikke så godt (og naivt) om dem, æ tror dem søke fordi det e penga i det, og Tromsø kommune kommer til å få mange av de midlan. Og dem kommer til å bruke dem på ting som e nesten-samisk, men ikke helt. Tospråklig asfalt slipp dem kanskje ikke unna med, men ka med tospråklig skoleoppussing? Tospråklig kommuneadministrering for å sende folk på kurs dem ikke lære nokka av.

Får man lov til å si «vi står han av» om man e same? Kanskje man må være sjøsame, elvesama har ikke den retten, dessuten hate æ begrepet «vi står han av», sjøl om æ har sympati med innholdet. Og æ antar vi kommer til å stå han av, men akkurat nu grue æ mæ. Æ vil ikke stå han av når det æ e nødt til å stå av e hatefulle ytringa fra sinte idiota. Æ vil ikke forholde mæ til Frp-era, Høyrefolk, Venstrefolk og gudan vet kæm ellers (Senterpartista?). Æ vil ikke måtte snakke om det med folk æ ikke nødvendigvis vil snakke med om det, æ vil ikke bo i et ulmanes rasisthøl, men kjenne æ debattnivået i Tromsø rett e det det æ ende opp med. Og så kommer folk til å tro at æ mene at alle i Tromsø e rasista, og så kommer folk til å mene at æ burde legge fra mæ sarkasmen og heller prøve å bli forstått, og så kommer folk til å og å og å og æ burde være alltid beredt, som om det å være same og det å være i speideren e to side av samme sak.

Den her dagen e et pokkers kinderegg av mørke skya, og æ vil ikke være med på det. Æ vil ikke vite at byguttan hate mæ fordi æ e en av akademikersamejævlan som ødelegg og at akademikerhelvete heller ikke vil ha mæ fordi æ ikke e god nok, innbringanes nok og at NFF ikke vil ha mæ fordi æ ikke e smart nok heller. Æ vil ikke.

Så får æ vel bruke resten av måneden på å finne nokka hyggelig å tenke på, gudan vet ka det skulle være.

by

søndag og sånt [polyamorøs heimstaddikting]

Teite ting:

1. det finnes ikke et eneste menneske i verden som e […] og […] og […] og det e plagsomt. (det e en avansert versjon av adlibs, ja (æ huske ikke ka dem hete på norsk), beste versjonen vinn en kaffe på 4 roser?)

2. Æ må ha vært på 4 roser da æ fastslo staden min for wordpress. Det e fint (om enn et litt dårlig tegn).

3. Æ tvitra om det, men min kjære far mene at om æ skal drive på å være så slem med folk, burde æ i det minste sørge for å få betalt for det. Æ hadde mest lyst til å si «[this one was really big in these little like folk clubs in the west village; they loved me there, yes indeedy.] I would go to the open mic night and you know, alienate everybody and then try and get a beer out of one of them» men æ vet ikke om min kjære far ville satt pris på interne vitsa fra livealbum av Ani DiFranco. (Koffor ikke brenne alle broan før du søke jobb, så får du et klarere bilde på kor du kan gå?)

4. Æ kom nettopp på at æ elske poesi. (men om det kommer må det jo også ikke ha vært der?) Og om æ hadde hatt ork skulle æ funnet fram en link til noe trist, og Oblivion. Men det får skje en anna gang.

5. Mer høykultur! Men all høykulturen av kunsttypen e vel stengt på mandaga – æ skjønne ikke det der? – så æ får vente til tirsdag. Og så skal æ være flink resten av uka. Gode plana.

6. Æ innså at æ egentlig burde gjort som man tydeligvis gjør når man blogge og sagt «æ fikk tre eksemplara av Nordnorsk magasin, men æ treng jo bare ett av dem, så… GIVEAWAY!» Æ har bare to igjen, så vi kan si at Ida vant giveaway-en æ ikke huska at æ burde holde. Alle dokker andre får kjøpe den og nyte mine vakre artikkelskrivekunsta (æ fikk et kompliment for artikkelen før vi så «Min duoddarat,» men æ e fortsatt litt redd for at HHW skal komme og stirre olmt på mæ (æ tror ikke han e av den typen, men paranoia og sosial angst kler mæ?)).

7. Syv daga i uka, og sånt. Snakke om min kjære far, han fikk en komma en-to Mohn-milliona til å arbeide med «Utvikling av estetisk terminologi på nord- og sørsamisk på basis av tradisjonelle vurderingsformer». Han e én av fem som fikk mer enn én million, så hurra!

Ogsåvidere.

ps: noen har havna på bloggen min etter å ha søkt på «gjensidig forelskelse» – stakkars menneske. Noen andre har havna her etter å ha googla sideoppsidened – æ like dæ:)

by

«når jeg, som har gått på skole i snart tyve år enda ikke kan alt»

Æ fant den her i en mappe et lurt sted inni datamaskinen (av alle plassa å miste ting), det e den oversatte versjonen av ett av kåserian æ leste på Sameradioen i vår – det handle om studentpolitikera og sånt, så æ tok mæ friheten til å oversette det til et språk dem forstår.

Jeg stoler ikke på folk som er på min egen alder, eller yngre. Jeg har aldri gjort det, særlig ikke da jeg var vesentlig yngre enn det jeg er nå. Hvor mye vet egentlig folk på min alder? Vi er da ikke annet enn selvopptatte, dumme småbarn som er helt sikre på at vi har svarene på all verdens problemer.

Det er i og for seg en god leveregel når man er under tyve år gammel, og kanskje også så lenge man er yngre enn femogtyve, men etter det blir det straks verre. Jeg liker at leger og slikt er eldre enn meg – gjerne ganske mye eldre – og det samme gjelder mennesker som skal selge meg ting som bør vare en stund, alle disse tingene som krever at jeg stoler på at den andre personen vet mer enn det jeg gjør.

Jeg er jo tross alt så gammel som jeg er, og har potensiale til å bli ganske mye eldre også, og jeg kan jo nesten ingenting! Ikke det at jeg er dum, men, som Aristoteles sa ”den vise vet at han ingenting vet,” og jeg er liksom smart nok til å vite at jeg ikke vet så veldig mye. Og når jeg ikke vet så veldig mye, hvorfor skal jeg da stole på at andre mennesker, like gamle som meg selv, har lært så mye mer i løpet av sin eksistens? Når jeg, som har gått på skole i snart tyve år enda ikke kan alt! Det er jo selvfølgelig også fordi jeg ikke studerer ordentlige ting, det er ikke som om mennesker lærer noe av å bare lese bøker hele tiden, som vi gjør på litteraturstudiet, det skjønner vel alle.

Det var også sånn, når jeg begynte på universitetet, at jeg ikke visste så mye om studentpolitikken – jeg oppfattet at det var viktige unge mennesker med, at det jobbet med viktige ting og slåss for viktige studentpolitiske saker. Det var klart at studentpolitikken aldri kunne bli så viktig som den ordentlige politikken, eller i hvert fall ikke så viktig som den ordentlige politikken tror den er, men det var jo i det minste politikk – de bestemte ting og skulle vite både det ene og det andre.

Så studerte jeg i noen år, og etterhvert dukket den første Studentstyrelederen som var like gammel som meg selv opp, så dukket det opp en til som var like gammel som meg. Og så kom det en som var to år yngre enn meg! Per dags dato har jeg gitt opp, all den tid den neste Studentparlamentslederen er like gammel som lillebroren min, og alle skjønner vel at lillebroren min aldri kommer til å være særlig mye eldre enn cirka femten år.

Men det er først nå jeg virkelig har mistet troen på studentdemokratiet som et velfungerende demokrati, når Studentstyrelederen skrev til meg på facebook og lurte på hva ”Studentparlamentet” blir på samisk – siden det har skiftet navn etter at Universitetet og Høgskolen fusjonerte. Det skal ikke lenger være Studentstyret og Studenttinget1 – nå heter det Studentparlamentet.

Det var nemlig det jeg plutselig forsto når han ba meg oversette: han spurte meg, fordi jeg var den første og beste samen han kunne komme på, og når jeg har svart på hvordan det bør være, forblir det slik. Det er jeg som, til evig tid, eller i det minste fram til neste fusjon, som har gitt Studentparlamentet sitt samiske navn. Jeg! Hvilken idiot er det som spør meg om slikt, og som på toppen av det hele stoler på svaret jeg gir?2

Og som om det ikke er nok at jeg ikke stoler på mennesker på min egen alder eller yngre, har jeg etterhvert oppdaget at jo eldre jeg blir, jo mindre stoler jeg på andre mennesker i det hele tatt. Det er nok naturlig, såklart, at man legger igjen litt av den grenseløse troen på mennesker når man blir eldre, men jeg vet ikke helt hvordan dette skal gå. Jeg bør nok gjøre mitt beste for å finne det indre barnet de bestandig snakker om, og det så raskt som mulig.

1den samiske originalteksten tillater seg her en ekstra spøk i form av Studentatinga, eller Studenttingen. Sorry Høgskolen, det var aldri meningen at det skulle bli oss!
2Jo, det er Willersrud! :D

by

my heart beats faster when I hear your name..

If I could trace the lines that ran
between your smile and your sleight of hand
I’d guess that you put something up my sleeve
[Josh Ritter – Come and Find Me]

Det e en god dag, som de fleste daga e gode daga, egentlig, i et liv kor æ til stadighet utsette ting æ ikke nødvendigvis vil tenke på, ikke fordi det ikke e interessante tanka, men fordi det e så mye her i verden, det e en uendelighet av muligheta æ noen ganga blir opphengt i å tenke på. Æ sitt på De 4 roser på den fjerde timen, fordi æ ikke får mæ til å gå, æ har litt lyst på en kaffe til, men klare ikke å være fullt så uøkonomisk. Tidligere i dag, da æ kom vandranes inn her, sa kokken som va på jobb hei til mæ, æ tror det betyr at æ e ganske nært en offisiell stamgjest-status. Og æ tror det betyr at æ har meldt flytting fra VT, sukk. (Vi va så nært, men æ tror aldri det va meninga at det skulle bli oss, ikke egentlig.)

Det e en novellekonkurranse på samisk i disse dager (i disse dager e en linje æ knapt får mæ til å skrive og aldri får mæ til å si, det høres teit ut på dialekt, og høres egentlig litt teit ut uansett), og æ vurdere å delta, minst femten side basert på et bilde burde jo ikke være så vanskelig, særlig ikke når hele greia skal bygge på et bilde. Mer informasjon her, og nevnte æ at du kan vinne 40.000 krone? Og at du må skrive på nordsamisk? Det e jo et pluss, eller et minus, eller en ekstra ett eller anna, æ vet ikke. Minst femten side med sammenhenganes fortelling, kom igjen, kor vanskelig kan det være? (æ tror aldri æ har skrevet femten side sammenhenganes fortelling før.)

Øyan mine renn, og hendern mine hold på å revne, det snør ute, og det e bestandig kaldt inne – verden e utilfredsstillanes som den bruke å være, og tilfredsstillanes som den også bruke å være. Æ lar mæ fornøye av de små absurditetan som etterhvert bygge opp verden som æ kjenne den, æ øve mæ på å ikke være dømmanes. Æ tar mæ i å tenke mer på kunsten enn rettighetan til bevegelseshemmede, derfor syns æ det e ille at universitetet sett teip på det som skal være et kunstverk, men som føre til dårligere framkommelighet. (For ordens skyld: æ skamme mæ over å tenke det, æ prøve å snu det, men.. Universitetet nedprioritere den samiske kunsten til fordel for framkommelighet – det e en tap-tap-situasjon uansett kordan du vrir og vende på det. Problemet ligg helst hos arkitektan eller dem som mente det va et godt sted å plassere et kunstverk, vi andre får slite med kæm vi allerhelst vil gjøre fornøyd.)

Og æ skal skrive om Ordkalotten for TromsøBy, fordi det e sånt æ ende opp med når folk æ like spør mæ om å gjøre ting æ e flink til, bortsett fra at æ nu e på min tredje versjon av en tekst, fordi den første begynte som følger

en rystelse er gått gjennom deg, en skjelven som ristet bladene av trær som aldri helt får årstidene til å stemme. Du merket det kanskje ikke, du tenkte muligens ikke over det, og du møtte neppe opp. Men i en rekke timer i en rekke dager som etterhvert ble krystallkalde og gjennomsiktige, var de her. Forfatterne. Poetene. Gjendikterne. Essayistene. Studentene. De var her alle sammen, enten du oppdaget dem eller ikke. Jeg synes synd på den personen som ikke opplevde å tenke «der er Stig Sæterbakken. Stig Sæterbakken går gjennom Tromsøs gater. Der er Juliana Spahr, sett gjennom vinduet på Kaffebønna på Stortorget. Der er Ingrid Storholmen, se der går Kjersti Kollbotn, se, Eldrid Lunden, se se se.» De var her alle sammen. De gikk i våre gater, de snakket i våre mikrofoner, de var hos oss, de var oss, en stakket stund. De betalte 1500 kroner for taxi til og fra Håkøya for å se på Tirpitz-museet, de satte ut rykter om to flasker whisky og et hotellrom, de kom litt sent, de kom litt tidlig, de smilte, de lo, de var, de var her. Her!

Og de var her i forbindelse med Ordkalotten – Tromsø internasjonale litteraturfestival.

Den andre, litt roligere, litt mindre oppkava, begynte sånn her:

I store deler av forrige uke foregikk det, enten du fikk det med deg eller ikke, en litteraturfestival her i byen. Diverse fantastiske forfattere, gjendiktere, essayister, og generelt litterære mennesker du antakeligvis aldri har hørt om, gjestet byen. De brakte med seg nye bøker, gamle bøker, nye tanker og gamle tanker.

Den tredje står sæ inntil videre, sjøl om æ fortsatt bare e på torsdagen. Æ kommer aldri til å bli en mann av få ord:/

Uansett, uansett, æ har den nye CD-en til Adjágas, æ e litt sulten, æ e ganske fornøyd og æ e litt håpløst forelska; alt e, med andre ord, akkurat som det bruke å være. Vakkert, vakkert!