upassanes ting

by

I’m not bitter, I’m unsweetened

det e sånt her man skal skrive midt på natta, ikke halv elleve mens man sitt på C8, så vi får late som om æ sir det midt på natta, ok?

(min forkjærlighet for parantesa heng sammen, selvfølgelig, med min generelle forkjærlighet for språk, og for fotnote, æ like alle de her tingan som tillate mæ å ikke nødvendigvis stå for det æ sir, om man kan si det sånn. Ikke fordi æ lyg, heller tvert imot, men æ kan late som; brødteksten e alvor, parantesan e alt æ vet æ ikke burde si – parantesan e sidespor, innrømmelsa æ ikke nødvendigvis vil stå for, ting æ vet ikke burde være del av en alvorlig tekst. Og æ vil bli tatt alvorlig, sjøl om det kanskje ikke virke sånn bestandig.)

(æ vil skrive alt i parantesa, særlig ting som det her, som dukka opp i notatboka mi, fra januar eller deromkring, tror æ. Æ sa det samme seinere, her, en innrømmelse, ikke via en skrivebok, men langs samme bane som det æ tør innrømme nu, fordi æ gjenfant det og det e fortsatt sant, men nylig slo æ fast at æ kommer til å være aleina for alltid: kjæresteløs, med venna, og det e bedre enn omvendt, og æ får ikke egentlig til å være en (same)saklig blogger så lenge av gangen, så la oss kalle det her et tilbakefall:)

Æ sitt fast i det her, for øyeblikket: æ vil at noen skal like mæ. Æ vil møte noen som syns æ e et fascineranes, hyggelig menneske. Det føles som å spørre om mer enn æ får lov til, men det e sant. Æ vil at noen skal ta initiativet til å være sammen med mæ, æ vil at noen invitere mæ med på alt som e gøy, at æ e den første personen dem tenke på når dem vil være sammen med andre menneska. Det e en skitting å innrømme, for det e ikke nokka æ kan presse fram. Og det e der … aye, there’s the rub.

Kan æ forvente å finne et menneske som like mæ ekstra godt uten å gjøre nokka med det sjøl? Nei. Men kor starte man da? Kor møte man folk? Æ kan ikke sitte her, æ kan ikke sitte hjemme (æ kan sitte her [på 4 roser (red.anm. heh)], men da begrense det sæ vel antakeligvis til han litt ekle fyren æ aller helst vil unngå, sukk), æ må gjøre nokka aktivt for å treffe folk, og det e jo ikke min sterke side, for å si det pent. … Pokker. Æ vil bare vandre inn et sted, anywhere, og bli møtt av noen æ kommer i god kontakt med.

(det treng en avslutning også, men det har æ ikke)

by

Av og til har æ litt skam(følelse). Litt.

Ansvarsfraskrivelse: Æ skylde på de veldig rosa neglan mine for det her innlegget.

Ting æ ikke burde innrømme: … Eller, nei, vent.

Foranledning til ting æ ikke burde innrømme: Æ har et stambord på De 4 roser, det ene bordet som æ like best av alle sammen i lokalet (æ har plassert mæ på de fleste av dem på ett eller anna tidspunkt, tror æ nok). Om du har vært der e det plassert rett ved trappa opp til toalettan og restauranten, sånn at man sitt og ser mot mot disken (om man e mæ og har stamplassen sin sånn at man sitt med ryggen mot døra inn til klesbutikken, men det e logisk, for det føles rart å sitte med ryggen til inngangsdøra). Uansett.

Ting æ ikke burde innrømme: Utrolig bra plassering for å stirre på folk mens dem henvende sæ til menneskan bak disken. Utrolig bra plassering for særlig å… observere enkelte, øhm, dela av anatomien mer inngåanes enn æ egentlig bruke å gjøre.

Videre ting æ ikke burde innrømme: Jente med mørke strømpebukse og i overkant korte, muligens i overkant trange, lyse dongerishorts. Der har du tingen sin altså.

Sjølinnsikt/Konklusjon: Æ e godt på vei til å bli en gammel gris, sjøl om man kanskje skulle tro at man minst må ha bikka tredve for at det skal være mulig.

(mulig korrigering: Æ stirre like mye på omtrent alt og alle da, men noen ting e enda litt mer.. påstirrbar. Ja.)

by

duvetæelskedæ (hold kjeft og slutt å vær teit)

Det e nokka absurd i at æ faktisk evne å kontrollere drømman mine i større eller mindre grad – sjøl om det hovedsakelig gjeld ubehagelige drømma – men hver gang æ drømme om dæ, så e æ flau når æ våkne. Snakk om å kaste sæ over noen. Og det nesten bokstavelig. Og det hver eneste gang. Æ har konkludert med at æ rett og slett bare e teit. Som om det overraske noen.

Æ hadde mareritt i natt – sånn bortsett fra at æ dreiv og kasta mæ over folk – men av den fantastiske typen kor det dukke opp nokka skummelt og hjernen min automatisk huska en ekstra dør sånn at alt gikk bra (en gedigen port ramla foran utgangen og alle lysan blei gradvis borte, men det som hadde vært en enorm betongdør va plutselig en fin liten tredør, som personen æ drømte om til og med hadde nøkkel til, så det løste sæ). Det finnes noen fordela i lucid dreaming (bevisst drømming) også.

Det finnes sikkert nokka mer å si – æ va og hørte på Jorma Puranen i dag, men det kommer vi tilbake til – men æ tror egentlig det va alt æ hadde å si. Æ e teit og drømman mine e, om mulig, teitere. Hurra.