Æ e tilbake i Tromsø. Det føles merkelig. Æ bevegde mæ endelig ut av huset i dag, etter å ha vært tilbake siden fredag – æ har sovet og sløva og ikke gjort nokka fornuftig – og det va så rart. Det eneste som har skjedd e at 4 roser har fjerna stambordet mitt og satt inn et enormt et – som dog tillate mæ å lage vitsa om at æ e ridderen av det runde bord, så … det jevne sæ ut – og at dela av Storgata e stengt uten at æ helt vet koffor. Men det føles som om æ har vært borte så lenge at alt burde være annerledes.
Det slår mæ nu at æ kanskje burde venta med å vende tilbake til etter at det nye kommunestyret va satt, så kunne æ kjent på skikkelige forandringe. (sukk.) (Det foregikk tydeligvis en eller anna slags feiring på 4 roser, det va i hvert fall mye politiske tryna å se – og bare sånne æ ikke stemme på – og Øyvind Hilmarsen smilte til mæ og æ skjønne ikke koffor men det får være som det vil. Æ e fortsatt ikke gammel nok til å syns at man til enhver tid skal komme overens med folk man e politisk uenig med.) (æ holdt på å være mye mer kategorisk, men æ va med i Utropia og æ likte studentstyreledera som e medlemma i Høyre, så det e kanskje ikke sant. Men det e forskjell på studentpolitikk og ordentlig politikk, sant?)
Det va digresjonen sin det.
Det æ skulle si før den politiske depresjonen kom og tok mæ va at det føles som om alt burde være annerledes, fordi æ har gjort så mye i løpet av de siste [knappe] fem uken, æ kunne like gjerne vært borte i tre måneda. Ikke det at æ kan forklare ka æ har gjort, siden æ stort sett har drukket kaffe, lest bøker og sett på kunst – hvilket ikke e all verdens forskjellig fra det æ vanligvis gjør i Tromsø, men æ har gjort det i plassa som ikke e her. Æ har sett på kunst i New York, Milwaukee, Chicago (æ skulle se på kunst i Portland, men så blei æ distrahert, men æ va i en kinesisk hage, det va en kunstopplevelse på sin egen måte det også), og æ har drukket kaffe hos uavhengige kaffebrenneri og kaffebara over hele landet (og så har æ vært på Starbucks. Ofte. Men æ tror kanskje det blei ganske likt til slutt, mest fordi æ stort sett drakk Starbucks i New York, men resten av turen gjorde æ mitt beste for å få med mæ den lokale koloritten og alt det der).
Og æ har vært på bokhandla ulik alt anna æ har vært i før, bortsett fra Powell’s, som fortsatt e sæ sjøl lik, heldigvis. Bokhandla med fire hylle – fra gulv til tak – med urfolkslitteratur, og seks hylle poesi; bokhandla med hyllemeter på hyllemeter med diverse zina, i varieranes grad av hjemmelagdhet, og resten av hyllemeteran dedikert til tegneseria av forskjellige typa; bokhandla som fokusere på feministisk/feminin litteratur, kvinnelige forfattera som normen; bruktbokhandla større enn de største bokhandlan æ har vært i i Norge (i Tromsø, men Norge også); bokhandla med absolutt alt Sherman Alexie har skrevet, kor Daphne Gottlieb va representert med nesten hele bibliografien sin, kor hele hylle va dedikert til steampunk, til «radical parenting», gjør-det-sjøl og kordan-leve-med-det-du-kan-dyrke-i-hagen-din; bokhandla, ja, men bokhandla kor æ kunne funnet mæsjøl på nye og sære måta.
Og æ blei sjarmert av ideen om å kunne leve et sted kor æ faktisk kunne dyrka ting, kor andre ting enn ville bær og kjedelige grønnsaker gror, utendørs, squash og tomata og krydderurte og fiken og epla og pæra og alt sammen – og det e ikke så eksotisk, egentlig, æ vet jo det, men tenk å ha muligheten til å gjøre sånt? Æ e ikke engang spesielt interessert i hagebruk og sånt, men ideen om å kunne dyrke fram ting som ikke e poteta e helt fantastisk. (æ e enkel å glede, æ vet det.)
Og æ føle mæ som en light-versjon av en drittsekk når æ e trist over å komme tilbake, men det slo mæ – igjen – at det e nokka som ikke e helt riktig i måten æ leve livet mitt på når æ e glad for å reise fra Tromsø og trist over å komme tilbake til Norge – når min første reaksjon da æ hørte norsk på flyplassterminalen i Newark va «æsj, hold kjeft.» (det hjelpe ikke på at det va [voksne] mannlige østlendinga, det e bestandig den minst sympatiske reintroduksjonen til norsk æ kan tenke mæ.) Æ har det fint i Tromsø, ja, men av og til tror æ det e mest fordi æ har havna i en status quo her, æ vet kordan Tromsø funke og æ vet kordan æ funke i Tromsø, men æ utfordre ikke mæsjøl, æ blir ikke utfordra.
Æ mene, æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ savne Norge, ikke bare vennan mine. Æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ klare å etablere en frokostrutine æ klare å holde mæ til – kontinuerlig reise hjelpe ikke på når det gjeld sånt. Æ har lyst til å bo i USA lenge nok til at æ blir genuint glad over å høre folk snakke norsk.
Men æ gikk på butikken etter å ha vært på 4 roser og traff en samisk bekjent, og det første han gjorde va å strekke fram hånda si, og vi håndhilste. Og det kommer æ vel aldri til å finne noen plassa i USA, og æ vet ikke om æ vil lære mæ å leve uten den typen rutineoppførsel heller.
Det skal ikke være enkelt, men det kunne gjerne vært litt enklere, ja.
side opp og side ned 