Men først det her intense behovet for å si nokka.

Æ har et halvferdig blogginnlegg om TIFF æ burde fullføre, æ har plana om å se «Gummibaronene» en gang til sånn at æ kan blogge ordentlig om det, æ har noen tanka om … alt. Men spesifikt vil æ skrive nokka om bevegelse, om det intuitive i bevegelse, alt det her.

Men først det her intense behovet for å si nokka.

Æ vil ikke være en av tusen menneska som sier nokka om Stig Sæterbakken i dag, sjøl om æ e en av de flere tusen menneskan som sikkert tenkte «men nei, det går ikke an.» Som om noen som e seksogførti år gammel bare kan bli borte på den måten. Æ har lyst til å være vanskelig, si «det akseptere æ ikke.» Det e ikke lov, ikke når man e så ung, ikke når man e seksogførti, ikke når man leve i verden, det burde ikke være lov. Men det e det selvfølgelig, sånn e verden.

Og det va ikke det æ ville si, æ ville bare prate, æ har en sånn dag kor æ vil skrive et brev, æ vil skrive nokka spesifikt til noen, æ vil starte med et

Hei

og fortsette med nokka som e ment bare for et menneske,

Æ tenkte på dæ i dag, av og til, noen nevnte navnet ditt og æ tenkte på dæ, ikke lenge av gangen, æ ville bare si hei, men æ vet ikke om det e noen vits.

Og samtidig vil æ si det til alle, vil æ si hei verden, vil æ si så fin du e i dag, du gir mæ håpet tilbake.

Æ e et negativt innstilt menneske, men noen ganga tror æ på dæ likevel.

Æ hadde en tanke, og måtte leite fram nokka gammel kommunikasjon, sånt som skjedde for en god stund siden, i fjor, tidlig på året, og æ kikka på det og tenkte «det kan ikke ha vært bare mæ?» Det kan ikke ha vært bare mæ, det va nokka der, det va en gjensidighet i det, og den gjensidigheta glemte æ, etterhvert som alt forsvant, etterhvert som alt ramla ut i sanda – «I guess our dreams went up in smoke …» «No, our dreams went up in dreams.» – det va litt fint å bli påmint det, å huske at ikke alt skjedde inni hodet mitt, ikke alt.

Men egentlig va det ikke det æ ville si, egentlig va det ikke det mennesket æ ville tenke på, egentlig vil æ ikke tenke på nokka, egentlig egentlig egentlig vil æ late som om det ikke e nokka å tenke på her i verden, så lenge æ late som ingenting går alt bra, så lenge æ late som om æ ikke tenke på det går alt fint, men det kan man jo ikke gjøre i lengden, æ vet det, og den ene halvdelen av mæ vil være entusiastisk og full av glede, stappfull av pepp fra ende til anna, men den andre halvdelen av mæ e fornærma, e bitter, vil si «va det nokka æ sa?» «Ka va det æ sa?» «Koffor sa æ nokka?» Og man skulle tro at når man har prøvd så kan man tenke på det, men æ tenke ikke på nokka, eller kanskje æ tenke på for mye, æ tenke på kor mye enklere alt kunne vært, kor forskjellig alt kunne vært – kordan hadde livet vært om æ ikke va mæ?

Men æ ville skrive et brev, ville si «Hei. Hei, æ tenkte på dæ i dag. Ikke mye, ikke ofte. Men en gang i blant. Æ lurte på koffor, men det går bra. Æ har hørt for mye på Jason Isbell de siste uken. Æ sendte nettopp en epost kor æ snakka for mye til noen som antakeligvis ikke e interessert. Æ vil snakke med noen, en samtale, æ vil gestikulere og avbryte mæsjøl, fullføre setninge æ begynte på for en halvtime siden. Æ vil si sånt som æ ikke burde si, heve øyenbrynan og vente på reaksjonen. Æ tenkte ikke mye på dæ i dag, men æ håpe du har det bra. Det va bare det.»

Selvfølgelig hadde æ sagt mer, om æ faktisk skulle si det, æ hadde skrevet avsnitt på avsnitt, æ hadde ikke klart å stoppe mæsjøl, men æ prøve begrensningens kunst. Det går dårlig, men man kan jo øve sæ. Særlig når det e endeløse tomrom å øve i, særlig når man ikke får svar, når man snakke ut i intet.

Stig Sæterbakken sa at han ville ødelegge kosmos, når æ e på mitt mest grusomme tenke æ at æ ville ødelegge noen, men det vil æ ikke, æ vil være sparkelmasse, ikke C4. Æ tenkte på dæ, men det går over, det gjør som oftest det. Men æ e her.

Et (mislykka) forsøk på rosablogging.

Rosablogg neste!

I dag har æ prøvd, ganske forgjeves, å være Ridduavisflink, fordi æ har to ting som må skrives og det føles som å trekke tenner. Eller, det gjør ikke det, for det får man gjort hos tannlegen og det her må æ fikse helt sjøl og det går ad undas.

Derav rosablogginga. Fordi æ ga opp, og gikk en tur. Og innså at æ va kledd som. Vel, som noen som ikke burde få lov til å kle på sæ sjøl. Til og med om man ignorere de hvite sokkan og grå joggeskoan. Æ gjorde kanskje et varig inntrykk på noen med den fine lilla strømpebuksa, det brune skjørtet og den blå hettegenseren æ stjal for noen år siden fra en fyr som syns det e helt logisk å bo i Wien. (Det står Oregon på den, æ advarte han om at han aldri kom til å få den tilbake, han sa det va greit.)

Særlig hjalp det nok også at æ endte opp med å høre på Sleater-Kinney – etter å ha vakla mellom det og Ray LaMontagne, for det e to helt logiske ting å velge mellom (æ satte dem i det minste ikke på en felles shuffle!) – og dermed trampa avgårde litt ekstra fort, i hvert fall et stykke – sånn til æ innså at æ ikke kom til å komme mæ opp bakkan igjen om æ skulle starte så hardt.

Men det gjorde ting bedre, det intense behovet for å bruke knyttneven min i ansiktet på noen – en spesifikk person, ikke et generelt voldelig ønske! – gikk over og nu føle æ mæ skikkelig sunn. Eller i det minste relativt sunn. Forholdvis mye sunnere enn om æ bare hadde holdt mæ hjemme og endt opp med å finne ut av kordan man kan vri rundt halsen på noen gjennom en dataskjerm. (det hadde vært et teknologisk gjennombrudd, men menneskeheten hadde minska betraktelig veldig fort.)

(æ tror kanskje ikke rosabloggera bruke tennern til å åpne gjenstridige neglelakkflaske, så æ kommer nok aldri til å bli en vellykka sort – sjøl om fargen e ganske rosa!)

Dessuten vet æ ikke helt om rosabloggera drar på samiske språkkonferansa? Og får litt småpanikk fordi dem innser at dem har sagt ja til å snakke om anmelderskriveri – på samisk! – på årsmøtet til de samiske faglitterære forfatteran og oversetteran (dog, å si at æ sa ja e å overdrive, faren min sa «æ har bestemt at du skal snakke om [sånt]» og æ sa «… å ja. OK.» og valgte å ikke tenke så mye på at nesten alle medlemman e gammel nok til å være foreldran mine (sånn i tillegg til dem som faktisk e foreldran mine) og at æ liksom skal fortelle dem kordan ting skal være, iik)? Men det e nu ikke før den 28. mai, så æ har god tid på mæ! Og på språkkonferansen kommer det så mye smarte folk at æ ikke treng å si nokka som helst, æ skal bare lære – og kanskje snakke litt om Noereh! om æ treff på noen som treng å høre om oss.

man kan ikke kreve fornuftige tanka på en mandag

Æ har et blogg/facebookforvirringsproblem som selvfølgelig ikke e et problem, men som gjør mæ forvirra, og æ like ikke å være forvirra, derfor e det et problem. For øvrig har æ også et problem med å uttrykke mæ på fornuftig vis, men det har æ slitt med lenge. Bloggfacebookforvirringa e som følger: om æ skriv inn dela av bloggadressen min i søkefeltet på facebook dukke det opp linka til en del av de nyeste innleggan. Og under der står det ting som: «[…] and 8 people shared this.» (eller, på Beaivváš-slakten: «[…] and 22 people shared this») – men så får æ selvfølgelig ikke vite kæm som har delt det. Og det e jo greit nok, men det som forvirre mæ e egentlig at om ni persona har delt teksten om «En folkefiende» på facebook, så e det likevel ikke mer enn kanskje seks persona som har klikka sæ inn på bloggen min via facebook. Og æ vet jo at klikkrata (haha, rater e ikke et ord som gjør sæ på dialekt) gjerne e absurd lav, og æ tror ikke æ e så interessant, men likevel – tenk at den e så hinsides dårlig på et såpass peer-to-peer-spesifikt sted?

Sånn ellers skulle æ ønske HT fant det for godt å svare på det semi-masate innlegget æ la igjen på facebookveggen demmes (Gøril: «Det e bra æ vet kordan facebook fungere, ellers hadde æ vært bekymra for at du har vært og tagga på bygget»), sånn at æ kan vite om æ kan prøve mæ på billigteater eller ikke. Æ vurdere for øvrig å kjøpe en teaterbillett til 21. mai, siden det e siste forestillinga og bursdagen min. Det hadde vært en fin bursdagsfeiring, tror æ. (og siden setan e unummerert kunne det jo vært åpent for at folk kan slå følge, om dem vil, fordi vi ikke hadde trengt å bekymre oss for å kjøpe billetta til samme seterad.) Æ vet ikke, det e en tanke, inntil videre, men æ har lyst å se «En folkefiende» minst en gang til (sjøl om det virke for drastisk å se første og siste forestilling, det blir hakket mer dramatisk enn æ føle et behov for å være).

Og, som for å bekrefte det faktum at æ ikke har nokka viktig å si i dag, så har æ oppdaga at Ibux gjør mæ skikkelig trøtt. Hvilket e litt slitsomt, all den tid æ har fornuftige ting å gjøre. Men om æ ikke tar ibuxen har æ så ondt i tannkjøttet at æ heller ikke klare å konsentrere mæ. Pokker óg.

Æ kan skrive om ting som ikke e teaterrelatert! Bare ikke nu.

I går sendte æ en facebook-melding til Ida (eller, vi sendte en del fram og tilbake, men bla bla bla) kor æ skreiv: «æ innså at det finnes en verre mulighet! Enn om det vise sæ at […] kan skrive!? Enn om […] kan komponere setninge sjøl Shakespeare hadde misunna […]?! Æ mene, da e jo alt håp ute for min del:( (æ vet ikke helt ka det sir om mæ at det nesten virke som et verre alternativ enn at […] e udugelig…)» etter først å ha sagt «akk og ve og skrekkblanda fryd og enn om […] ikke kan skrive ordentlig, da må æ bare sporenstreks slutte å like […] :( det skal ikke så mye særskriving og og/å-feiling til før kjærligheta mi tar slutt, æ e nådeløs!» Æ snakka med Inga her om dagen og ho sa «av og til blir æ helt forelska i det du skriv» og det e det fineste komplimentet æ har fått på lenge. Æ svarte, selvfølgelig, «æ e ganske forelska i alt æ skriv» og ho sa at det e åpenbart. (det her e et ganske bortkasta avsnitt, men hah, æ e bortkasta om æ vil være det!)

—- (æ føle for å titulere den her delen i anna teaternytt, siden æ har en ensporshjerne for øyeblikket)

Fredlaus-turneen har fått sæ en blogg1, og det har jo muligheta til å være skikkelig spennanes (æ krysse fingran!); dessuten e æ litt sjalu, fordi dem skal til Tana og, sukk, æ vil til Tana, tror æ. Æ vil bestandig til Tana, æ vet bare ikke helt ka æ skulle gjort der, og før eller seinere ville æ tenkt at æ vil tilbake til et større sted enn Tana, men ååå. Sølvsmia og verdens søteste småbarn og hjemmehjemmehjemme, men ikke helt. (æ har diaspora-tanka, men. Æ tenke fortsatt. Æ leste Ruth Behar og det dukka opp nokka som føles som om det kan bevise et poeng æ ville poengtere, det e så bra.) Men Fredlaus altså, og blogging, og turne. Og Tana. ♥ (Eller bare Finnmark ♥)

Æ leste En folkefiende i går, og har litt lyst til å skrive om det, men det får være måte på kor mye man blogge om et teaterstykke før man en gang har sett det. (æ glede mæ mer til å se det nu, og æ håpe dem ikke har kutta bort den ene linja som ga mæ litt ondt i magen – på den bra måten – da æ leste den; æ hadde blitt så glad om det øyeblikket blir så bra på scenen som æ ser det for mæ i hodet mitt.)

Og æ leste En folkefiende og mora mi spurte mæ om den va bra og æ blei svar skyldig. Æ mene, jo, det va den jo? Men.. man kan ikke lese Ibsen nu med det formål å skulle definere om det e en god eller dårlig historie (OK, man kunne kanskje, men æ kan ikke). Det e ikke som om æ kan lese Ibsen og skrive en anmeldelse, «interessante tanker, men bringer ingenting nytt til et tema som på mange måter kan regnes for å være utbrukt,» «enkelte treffende linjer, men tidvis i overkant mange klisjeer, og hvor original er egentlig ideen om mennesket vs samfunnet?» Haha, det går jo ikke (om man e mæ)!

Så det man må gjøre, antar æ, e å se oppsetninge av det, se om noen andre har brakt nokka nytt til bordet, til scenen, i forsøket på å gjøre nokka med det; det va et ganske tidløst stykke, sånn bortsett fra boktrykkeren og ideen om upassende unge pike (ahaha, som om nokka sånt noensinne blir passé). Æ vet ikke, æ glede mæ til å se ka HT har gjort, kordan den enorme scenografien fungere, kordan folkemøtet blir, alle de her tingan, æ e spent og skeptisk. (hvilket vel e min modus operandi, så jaja)

Ida sa forresten at ho blir skuffa om æ ikke skriv nokka som helst om stykket etter å ha sett det, så æ fikk litt prestasjonsangst:D (Ikke egentlig) Dessuten degenererte det – som det ofte gjør med mæ og Ida – og så blei ting skikkelig upassanes og så trua æ med å skrive inn fotnote om enkelte skuespillerprestasjona (æ kunne vel ærlig talt skrevet halve teksten ferdig før æ ser stykket, og så endra på det alt ettersom om æ likte det eller syns det va fælt).

Min kjære far mente forresten at æ burde slakte det brutalt, siden æ slakta Beaivváš, og dem jo tross alt e nasjonalteateret vårres, da e det bare rett og rimelig at HT også får unngjelde. Hvilket vel forsåvidt e et poeng, om enn et ganske dårlig et! (vi e en poengtert familie, men med ganske dårlige poeng en gang i blant) (min kjære far blei forresten slakta i et leserinnlegg i dagens Nordlys, han sa «kanskje æ kan skrive «Kjære Kurt Johansen, så hyggelig å vite at i hvert fall en person har lest leserinnlegget mitt»,» men vi kom fram til at Ulf muligens hadde blitt fornærma – så vi konkluderte med at han kan skrive «Kjære Kurt Johnsen,» to add insult to injury, «så hyggelig at du har lest det æ skreiv!»)

Æ tenkte litt på et av mine poeng fra vin&viten-kvelden, om at æ ikke vet om æ har tålmodighet til å vente på at alle de her sinte gamlingan skal få sjølinnsikt nok til å innse at Tromsø ikke blir ødelagt av litt mer samisk, og så blei æ litt trist, fordi dem tydeligvis ikke har sjølinnsikt, og det e jo en fin ting å ha (har æ hørt rykta om2). Men det e en fotnote, og definitivt ikke poenget.

Æ hadde plana om å skrive kortere blogginnlegg i april. Æ får satse på mai? Eller nokka. Æ tror egentlig at det ærlig talt e mer sannsynlig at æ blir mann enn at æ blir en mann av få ord. Kort oppsummert blir æ nu i hvert fall aldri. Sukk.

1La oss ikke være fordomsfull over det faktum at dem har en blogg på blogg.no. Ikke så veldig i hvert fall, bare litt. Sukk. (hovedgrunnen til at æ ikke like blogg.no e fordi dem har en totalt ubrukelig arkiv-funksjon, og det strid mot halvparten av alt æ e for her i verden – en blogg som ikke kan leses bakover lenge e ikke en blogg det e verdt å følge med på)

2Noen av oss slit muligens med i overkant mye sjølinnsikt, eller i det minste sjølopptatthet. Jaja.

Drinking Rhinelander beer in my bare feet and toasting everything in sight.

Æ vet ikke helt koffor æ begynte å tenke på det, men æ tenkte på ka æ ville fortalt mæsjøl som 12-åring (hvilket jo e et ganske standard meme-spørsmål, så det e kanskje ikke så rart), og etter en del fram og tilbake landa æ på følgende: Kjære Siri, en dag kommer folk til å le av vitsan dine. En dag kommer dem til å synes at du e underholdanes.

Og æ tror det virke som en ganske liten ting å si til sitt 12-årige jeg, og det e ganske mye æ ikke huske om Siri, 12 år, men æ tror ho hadde satt pris på å vite det. Om ho visste da det æ vet nu, tror æ ho hadde tenkt på følelsen ho fikk da ho spiste lunsj med folk ho tok lyrikk-kurset sammen med (på begynnelsen av 2000-tallet), den overraska gleden over å kunne bidra i en samtale kor folk ler. Ho hadde tenkt på middagen her nylig, da ho plutselig, uten egentlig å ha prøvd, fikk begge foreldran sine til å bryte ut i hjelpeløs latter med et absurd teit ordspill. Og så videre, og så videre. Æ tror Siri 12 år va et morsomt menneske, men ho visste ikke helt kordan ho skulle sette ord på det (Siri 12 år va mer åpenbart sjenert den gang da), fordi ho vokste opp med at ho ikke skulle snakke med mindre ho hadde nokka å bidra med, og 12-åringa har sjelden nokka å bidra med. (Det va, for ordens skyld, ingen som sa det til mæ, og det va ikke egentlig sånn æ blei oppdratt, men æ fikk mye mer ut av å høre på de voksne prate enn å bryte inn sjøl, derav stillheten. Æ va muligens et i overkant fornuftig barn.)

Og sånn ellers? «Skiltkrigen» og FrP og Høyre og Venstre (og æ bare «hæææ?») og forvaltningsområdet va virkelig ikke på lista over ord æ tenkte æ kom til å bruke ofte i februar måned, men joda, forvaltningsområdet. Og bygutta. Jævla bygutta. Og fire fornuftige innlegg mot fjortenhundre sinte ikke-sama, alt det her. Og æ prøve å tenke fornuftige ting, og si dem, av og til, men noen ganga så vil æ bare hate alt, noen ganga vil æ fordømme menn og menneska og verden og alle sammen og kasta arman i været og si «koffor e dokker så dum? KOFFOR?»

Men så tenke æ på nokka anna og så blir alt litt bedre. Noen ganga – ganske ofte i det siste – tenke æ på Simon Issát Marainen og på Ára og de siste to uken har æ knapt hørt på anna enn dem og han. Den første CD-en hannes e… ikke så bra som den første Ára-CD-en, men det e nok ikke så mye som e så bra som den. Akkurat nu høre æ på nokka helt anna fordi det begynte å bli litt for mye av det gode, faktisk.

Og av og til tenke æ på ting som e så teit at æ ikke får mæ til å si nokka om dem. Men noen ganga sir æ ting til folk og i stedet for å le og le av mæ, sir dem «jo, men det kan æ skjønne» og så blir æ litt glad for det må bety at æ ikke e helt galt skrudd sammen, og det e godt å vite.

Det går sæ til. Til og med språkforvaltningsområdedebatten må jo gå sæ til til slutt, sjøl om det allerhelst virke som om den går ad undas. Men det e jo nokka.

[Which way did our last chance go and
can we get out if we go right now?

Josh Ritter – Golden Age of Radio]

det her e skrevet som æ ønske at du kunne se mæ?

Har æ nevnt det her før, æ vet ikke, det føles sånn, men noen ganga dukke det opp igjen: noen ganga skriv æ ting fordi æ tenke at en spesifikk person skal lese dem. Noen ganga skriv æ ting bare fordi æ håpe at den ene personen skal lese det og like det. Det e ikke så ofte det skjer fordi æ e betatt av vedkommende, det e mest et ønske om, æ vet ikke, bekreftelse?

En setning som sitt i hodet mitt, som va skrevet av en poet som Nils-Øivind Haagensen intervjua mens han fortsatt jobba i Klassekampen – det e så lenge siden æ begynte å lese Klassekampen at æ føle mæ litt gammel når æ tenke på det, og så gikk æ over til å lese Dagens Næringsliv og det får mæ til å føle mæ både eldre og yngre, smartere og dummere – som æ har lyst å si va Bjørn Aamodt, men æ vet ikke om det e sant, gikk nokka sånt som «dette er skrevet til deg uten andre i tankene» (æ syns plutselig det hørtes feil ut, men æ tror det va sånn). Det e nokka med den linja som gjør at den sitt, at den blei væranes, kanskje fordi den traff samme område? Æ skriv det her til dæ uten tanke på ka andre kommer til å lese det som.

Den norske poeten hadde skrevet det til kona si, eller nokka sånt, en langvarig kvinne (det kan man vel ikke si), og æ har ingen kone, ingen langvarige forhold på den måten, æ har ingen som les alt æ skriv som kan tenke at det e skrevet bare til dem, det e en stund siden æ har skrevet mye med tanke på bare en person.

Men ofte e mye av det æ skriv skrevet med tanke på å leses av noen, noen ganga e det det som sett grensa for kordan æ skriv, kor lang æ lar setningan mine bli, kordan språket mitt utarte sæ: æ skriv det her fordi æ håpe du les det og merke at det treff dæ.

Æ skreiv en gang «noen ganga skriv du som æ ønske å bli sett» og æ tenkte på noen, og visste at noen tenkte på noen andre når dem skreiv (eller, det vet man jo ikke, men det va ikke en usannsynlig antakelse – langt mer sannsynlig enn det omvendte), og æ tenke av og til på det her med tekst, fordi æ kan forelske mæ i folk basert bare på det dem skriv. Det skal ikke mye skrift til for at æ blir betatt, og æ tror ikke det e vanlig, men samtidig burde det vel ikke overraske noen som kjenne mæ – at æ legg så mye vekt på det skriftlige, at æ kan bli forelska i noen basert på ordan dem velge, uten noensinne å ha møtt dem. Og æ tror ikke æ e den eneste som gjør det, sjøl om det neppe e så mange av oss.

Og det e ikke det at æ skriv alt æ skriv fordi æ håpe et abstrakt eller konkret du skal bli forelska i mæ, men en liten del av mæ tror at jo mer æ skriv, jo større e sjansen for at det skjer. Derfor kommer æ aldri til å bli en mann av få ord.

Og snart kommer sola tilbake, og tenk på det.

Egentlig burde æ si nokka om Stormberg, fordi æ sa nokka på twitter og æ sa nokka på facebook og æ syns situasjonen e litt ugrei, men akkurat nu vil æ ikke være samisk, kritisk og språkinteressert.

Æ vil være fnisate – fordi noen ganga, når man tenke på sola, så ringe den. Og æ e serviceinnstilt, så æ sa ja; men, åååå. Festivalfjortisfnisateforgapt. (æ føle at det må en presisering inn her, men æ kan ikke presisere uten også å spesifisere, og det vil æ ikke, så bare husk at æ e veldig enkel å glede)

Filmfestival e fint, æ e fornøyd og æ glede mæ.